Publisert 18.03.2023
Tekst: Trond Rødsmoen. Artikkelen er også publisert i Fortidsvern nr. 1-2023
– Visst finnes stygt og pent! Det er først og fremst oss fagfolk innenfor arkitektur og kunsthistorie som vegrer oss for å bruke slike uttrykk, det er vi som har motarbeidet bruken av begrepene, sier Janne Wilberg, byantikvar i Oslo noen dager til.
Vi sitter på kontoret hennes i Maridalsveien 3, under tunge takbjelker i det som en gang har vært ølbryggeri. Her begynte en av de to Ringnesbrødrene sin ølbrygging og her ble Solo produsert. Utenfor ligger en rundkjøring, omkranset av bygninger i ulike stiler og fra ulike epoker. På nedsiden ligger Brenneriveien, urban og broket med all sin graffiti, gatekunst og forfallsestetikk. Og bak der igjen flyter Akerselva.
Vi har snakket om Sommerro, det nye hotellet i tidligere Oslo Lysverker like ved Solli plass, en estetisk perle (tegnet av Andreas Bjercke og Georg Eliassen) som byantikvar Wilberg har vært uvanlig dypt engasjert i. 125 ukentlige møter har hun og antikvarkollegene hatt med utbygger og arkitekter og interiørarkitekter, og det er første gang Byantikvaren har brukt Plan- og bygningslovens muligheter til så omfattende vern av interiører.
– Vi vil helst unngå å frede, men muligheten om vi ikke kommer til enighet er et effektivt ris bak speilet. Vi har hatt et veldig godt samarbeid. Disse prosjektene er så komplekse at du er ikke det samme mennesket når du er ferdig med det som da du begynte. Det gjelder både håndverkere, arkitekter og oss antikvarer. Utallige avgjørelser, fra takmalerier til den minste murkant og mosaikk. 17 murere jobbet her i flere år. Vi har hatt mulighet til å stille krav og har hatt noe å gi.
ORDENE STYGT OG PENT
Men så var det dette med stygt og pent. Er det omsider greit å snakke om i 2023?
– Jeg mener det er på tide å si ja til stygt og pent-debatten. Vi som har motarbeidet dette mest er fagfolk som ikke syns det holder som argumentasjon. Men jeg mener at vi bør begynne å se på hva det er som blir omtalt som stygt og pent. Det er mulig å gi «stygt» et vettugt innhold. De som sier at noe er stygt har kanskje ikke studert kunsthistorie, de har kanskje ikke et vokabular som konkretiserer det de føler. Og der kan vi fagfolk hjelpe dem. Hva er det du ikke liker? Det er truende, det oppleves som kjedelig, det gir meg ingenting. Faglig sett kan dette omskrives til stort og dominerende, lite variasjon, dårlige lysforhold, simple materialer. Jeg er etter hvert kommet over på folkets side, sier Wilberg.
– Betyr det at du tenkte annerledes om jobben din før, har det vært en modning som fagperson?
– Ja. Det holder ikke å si at vi ikke vil lytte til deg fordi du bruker ordet stygt og pent. Vår legitimitet som antikvarisk myndighet ligger i at vi klarer å fortelle hva som er verneverdig og hvorfor. Da må vi gi liv til begrepene vi bruker. Det handler om å kommunisere.
LITEN ETAT MED STORT SPENN
Janne Wilberg sier hun er ingenting uten antikvarene sine. De som følger opp alle prosjektene i detalj, som står i hundrevis av store og små avgjørelser i hvert bevaringsprosjekt. Byantikvarens rolle er mer overordnet, hun er med innledningsvis for å få prosesser på rett spor, og griper inn når ting skjærer seg, da gjerne på bakrommet. Men hun er også tett på ved behov.
– Vi er en liten etat og saksbehandlerne har hatt et veldig sakstrykk. Derfor har jeg disse årene vært tettere på mange prosesser enn jeg normalt ville vært. Det gjelder viktige kulturhistoriske bygninger som har fått ny bruk, som Tollbodene. Samtidig har jeg nesten ikke merket at restaureringen av Børsen har rullet og gått, for der har det ikke vært behov for den litt strenge byantikvaren. Rollen min gir en viss autoritet, og den skal man bruke med fornuft.
VIKTIG Å SE VÅRE OMGIVELSER
Som ny byantikvar fikk hun oppdraget med å gjøre etaten mer synlig. Starten sammenfalt med veksten i bruken av sosiale medier. Etaten ble den første i Oslo kommune med egen blogg. På Facebook og Instagram har hun vært svært aktiv, og er det fortsatt. Med emneknaggen #jannesdetaljer legger hun ut bilder av bygninger og detaljer hun kommer over i jobben og privat.
– Er du detaljorientert?
– Jeg er først og fremst visuell. Farger og former inspirerer meg, sånn har det vært helt siden jeg var liten. Det jeg fotograferer og legger ut gir meg små pang av glede, de er med på å forgylle hverdagen. Og jeg tar jo ikke bare bilder av det jeg liker og synes er pent, nei, noen ganger er det sånn «herregud, noe så jævlig». Bildene er en kontinuerlig øvelse i å være bevisst omgivelsene mine, og kanskje inspirerer jeg andre til å bli flinkere til å legge merke til omgivelsene sine. Vi preges av dem, da er det også viktig at vi legger merke til dem, på godt og vondt, sier Wilberg som opplever at hun har fått lov til å være en fri stemme selv om hun også er byråkrat.
– De siste ti årene har det vokst frem en mye større interesse for byutvikling, arkitektur og bygningsvern, også blant yngre. Byen har aldri vært mer i spill enn i disse årene, med svære saker i kø, hele sjøfronten, Bjørvika, Filipstad, og så fikk vi Arkitekturopprøret på toppen. Det har vært et veldig spennende tiår.
HYSTERISK ANFALL SOM 11-ÅRING
Sin interesse for historie og arkitektur kaller hun «medfødt». Som 11-åring fikk hun hysterisk anfall da besteforeldrene skulle bytte ut vinduene i hytta fra 1920-tallet. Hun krevde rett og slett at de nye vinduene måtte være kopier av de gamle, og at de gamle ble lagret i skjulet for alltid.
– De er i skjulet ennå, forteller Wilberg med en god latter. – Kanskje får jeg bruk for originalene når de «nye» vinduene engang må byttes ut.
Reaksjonen hennes den gang synes hun er verd å reflektere over. Hun har et sterkt forhold til hytta, stedet hun tilbrakte alle sine somrer som barn. Det handler om lukter og lyder, knyttet til rommet hun hadde på kvisten. Og kanskje også frykten for endring. Hun mener selv at hun som skilsmissebarn ikke led noen nød, men det kan ha satt spor.
– I dag kan jeg fortsatt kjenne lukten av kaffe i kassen bestemoren oppbevarte tørrvarer i, selv om det ikke har vært kaffe der på årevis. Dette gir en følelse av trygghet og tilhørighet. På samme måte som vi kan splitte opp stygt og pent i mange små komponenter, så kan det kanskje være noe lignende her: Hva er det som får deg til å føle deg hjemme et sted?
HØYDEPUNKTER GJENNOM 12 ÅR
Når Janne Wilberg skal nevne prosjektene hun er spesielt fornøyd med i sin tid som byantikvar dukker det opp viktige kulturhistoriske bygninger på listen: Telegrafen, Sentralen, Amerikalinjen, Pressens hus, Tollbodene og Oslo Lysverker som alle har fått ny bruk. Hun berømmer grepet med å åpne byen mot fjorden, med den lange havnepromenaden. Det var bestemt før henne, men hun har vært med å utforme den. Og noe av det som kanskje ligger hennes hjerte nærmest er fredningen av Ormsund leir i 2017, den eneste gjenværende av 54 tyske militærleire i Oslo.
Hun har også sett kulturminner gå tapt, som Ruseløkka skole fra 1871 som ble revet i 2018. Den var ikke med i verneplanen for skoler i Oslo da hun tiltrådte, men siden hun har en særlig interesse for skolebygg gikk hun grundig inn i saken for å se om det var det rette valget å utelate den. Hun argumenterte for ombruk, men skolen var ikke til å redde.
Byen ble nok en klassisk og etter manges mening vakker bygning fattigere, mens det på Økern står en 1960-tallsblokk som nå vernes.
– Hva er kvalitetene i den?
– Økernsenteret er en identitetsmarkør. Økern i folks bevissthet er det bygget. Det er viktig å ta vare på disse markørene. Vi har et tidsskille. Nå er det blitt mulig for oss å få gehør for å ta vare på modernismens bygninger som kanskje ikke byr seg så veldig frem rent estetisk sett. Vår oppgave som antikvarer er selvfølgelig det kulturhistoriske, å bevare gode bygg fra ulike epoker, men det er også i stor grad et demokratisk prosjekt; å ta vare på bredden i historien. Bygningene som forteller noe om samfunnsutviklingen, som forteller noe om boforhold, som drabantbyene. Og da handler det ikke om stygt eller pent, sier Wilberg og minner om at det i prosjektet Statens kulturhistoriske eiendommer heter at «Ingenting er så lite, stygt eller anonymt at det ikke kan være av nasjonal verdi». Planen ble ironisk nok illustrert med et bilde av Høyblokka i Regjeringskvartalet.
– Bevarer vi nybarokke villaer mens vi river drabantbyene så dokumenterer vi ikke historien til halvparten av befolkningen. Jeg har tilhørt de antikvarene som ser det som naturlig å utvide fokus på hva som er verneverdig, som det 20. århundres arkitektur, som gjenreisingsarkitekturen og de tyske byggeriene under krigen.
BARCODE DREV HØYDENE I VÆRET
Da jeg intervjuet den ferske byantikvaren Janne Wilberg for et annet magasin i 2011 spurte jeg henne om hva hun syntes om Barcode, den mye omtalte husrekken i Bjørvika som var i ferd med å bli fullført. Den gang presiserte hun at hun ikke hadde noe imot moderne bygg i glass og stål, men var skeptisk til Barcode: «Et så voldsomt brudd i proporsjonene til eksisterende bebyggelse som vi ser i det området er ikke bra. Oslo har vært kjennetegnet med relativt lav bebyggelse og kvartalsstruktur. Den profilen har vi helt forlatt i Bjørvika».
– Hvordan opplever du Barcode i dag?
– I den store sammenheng er jo Barcode peanuts, men samtidig har det jo vært med på å drive opp høydene i området. Og vi som visste at den husrekka ikke kom til å speile seg spektakulært i sjøen slik den gjorde de første årene, ville jo kunne ha fortalt at dette ikke var et veldig lurt grep. Men først og fremst er det blitt for tett. Da DNB skulle flytte inn i sine lokaler hadde de gjennomgang av alle kontorplassene for å sikre at de som satt i nabobygget ikke kunne se inn på dataskjermene deres.
Wilberg er generelt kritisk til store høyder og mener at å bygge så høyt og tett som det gjøres flere steder i byen ikke er forenlig med god byutvikling.
– Hvor er det vi oppfatter at det er hyggelig å gå? I Oscars gate, på Linderen, i Ullevål Hageby. Hvorfor? Det er mye grønt der. Det er forhager, som vi bør anlegge flere av. Det handler om forholdet mellom gatebredde og bygningshøyde, ikke minst i vinterlandet Norge, vi må slippe til det sollyset som er. Noe særlig over åtte etasjer gir ikke hyggelige bymiljøer. Det er ikke god byutvikling, men her er jeg nok mye mer skeptisk enn det Byantikvaren som etat er.
NYBYGG OG BEVARING MÅ SES I SAMMENHENG
Vi har snakket veldig mye om byutvikling og nye bygg, men det er jo de gamle byggene en byantikvar er satt til å verne om. Kan vi se nybyggeri og bevaring av eksisterende bygninger hver for seg i byutviklingen?
– Nei, det kan vi ikke. Å ta vare på bygningsarven handler også om forholdet mellom arkitektur og natur, det bygde i landskapet. Siktlinjer er et argument vi stadig kommer tilbake til når vi skal mene noe om nye bygg. I Oslo, som ligger som et amfi, er det viktig at vi fra mange ulike steder skal kunne se sjøen. Når vi fyller inn med høyhus i sentrum har vi ikke lenger fri utsikt til sjøen fra en høyde som Ola Narr på Tøyen som jo ligger høyt. Bedre blir det ikke fra områder som ligger betraktelig lavere, sier Wilberg.
Hun kaller høyhus for en form for egoisme. Storbyenes forretningsstrøk signaliserer den sterkestes rett, fungerer som kapitalismens høyborg, høyhusene roper ut at vi er opptatt av oss selv og våre verdier.
– Samtidig brukes de rareste argumenter, «tårnbygget skal ha en portalfunksjon», og det grønnvaskes så det står etter. Høyhuset har ett eneste formål, å styrke økonomien til de som eier tomten. Politikere er ganske naive når det kommer til hva de sier ja til. Det som nå skal skje rundt Oslo S styres av storkapitalen, og gjerne utenlandsk kapital. Er det disse investorenes behov som skal styre utviklingen eller er det andre samfunnshensyn som skal styre, spør Wilberg.
Nylig ble det politisk flertall for et 108 meter høyt bygg som nabo til like høye Oslo Plaza. Wilberg frykter at dette bare er begynnelsen, bygges det ett så kommer det et til og enda et. Formering ved knoppskyting, kaller hun det.
MANGLER MAKTMIDLER MOT FORFALL
– Som byantikvar, opplever du at dere mangler maktmidler?
– Nei, men kulturminnevernet og plan- og bygningsmyndighetene mangler maktmidler til å gripe inn mot det vi kaller spekulativt forfall, sier Wilberg.
Hun mener også at forfall som skyldes manglende bevilgninger til vedlikehold over mange år, som når staten lar Nationaltheatret forfalle og Oslo kommune ikke sørger for å ta vare på Kirkeristen, så er det tegn på at vi ikke har maktmidlene som skal til.
– Vi mangler maktmidler både overfor de små eierne og overfor stat og kommune som bevisst lar viktige kulturarv forfalle. I dag kan vi stort sett bare gripe inn overfor eiere dersom det er fare for sikkerheten, men jeg savner en mulighet til også å kunne gripe inn når man forsøpler omgivelsene visuelt.
– Som etat anbefaler dere en løsning, og så går politikerne kanskje for noe helt annet. Har du noen ganger kjent på frustrasjon eller maktesløshet?
– Nei. Vi er profesjonelle og vet at vi ikke kan vinne alle kamper. Hovedambisjonen vår er å påvirke og sørge for at det blir så bra som mulig innenfor gitte rammer. Men jeg må si at rivingen av Y-blokka, som også har vist seg ikke å være nødvendig, det gjør fortsatt vondt. Jeg kan kjenne på en fysisk smerte! Og så er det – og dette kan du få skrive – Munchmuseet! Det er så over-dimensjonert og så feilplassert. Det gleder jeg meg til å kunne si offentlig, for der har jeg måttet være lojal alle disse årene til nå, sier Wilberg.
– Det verste med bygget, bortsett fra volumene og høyden i vannkanten, er at det er så ukreativt. En kloning av arkitektens kjøpesenter i Las Palmas. Det er dårlig arkitektur, blottet for vakre detaljer og bryter med alle skalaer. Det er det dårligste som er skjedd i Oslo i min periode som byantikvar. Skriv det ned!
VIL BIDRA TIL REALISTISK PLANLEGGING
– Og når du lukker døren til Byantikvaren, hva da?
– Jeg vil fortsette med byvandringer, det elsker jeg. Og å holde foredrag. To bokprosjekter har jeg også på trappene, om de gamle folkeskolene i Oslo, her er det masse ukjent stoff. Og så skal jeg gjøre noe på andre verdenskrig, den har ikke gått ut på dato. Som privatperson får jeg en frihet til å kunne behandle stoffet på en annen måte.
Janne Wilberg har også startet eget firma, Friantikvaren, men akkurat hva hun skal bruke det til vet hun ikke helt ennå.
– Jeg får stadig henvendelser fra arkitekt kontorer og eiendomsbransjen som trenger råd. Jeg kommer ikke til å følge større prosjekter, men jeg ser en mulig rolle som rådgiver i en kartleggingsfase. Jeg kan komme inn tidlig og vurdere tålegrensen der de ønsker å bygge, bruke erfaringen og kompetansen min gjennom et langt yrkesliv. Som fagperson kan
jeg bidra til realistisk planlegging og at prosjekter kommer inn på et godt spor. Stedskarakter er viktig å bygge videre på, uansett hvor du er i landet, med god bruk av volumer, variasjon og farger.
Å gå den nye byantikvaren i Oslo i næringen har hun imidlertid ingen planer om.
– Jeg vil nok være forsiktig med å engasjere meg i saker i Oslo, bortsett fra i høyhusdebatten. Alle vet jo hva jeg mener om det. Men jeg kan mene masse i Moss og Fredrikstad!
Mail