Publisert 30.12.2022
Tekst: Stian Sandberg Hansen, kulturhistoriker, huseier og medlem av Fortidsminneforeningen. Artikkelen er først publisert i Fortidsvern nr. 4-2022
Det som møtte oss var heller en murfasade som hadde sett bedre dager, et meget slitent interiør: flekkete gulvtepper, koreapanel og svimerker i parketten, samt et bad som skulle vise seg å være en brannfelle.
Selv om mange ville latt et slikt prosjekt gå fra seg, endte det med at vi fikk hendene på denne litt slitte damen i Østfolds solskinnsby.
Blant byens mest fornemme
Huset er på 350 kvm og ble bygget i 1908 av Ole Slorer, en innflytter fra Aremark til Sarpsborg. Han drev jernvareforretning i sentrum og var blant topp 50 skattebetalere på 1920-tallet. På den tiden var villaen et av byens mest fornemme. Dette fikk vi fort erfare da vi flyttet inn. Flere vi snakket med kommenterte «… ja de (Slorer) var som kongelige i byen dem vet du». I folketelling fra 1910 finner vi at huset var bebodd av mann og kone, to barn, en tjenestepike, to handelsbetjenter, samt en ung tysk mann som var kontorist på Borregaard.
Huset har både en hovedinngang og tjenesteinngang på fremsiden. Fra hoveddøren trer man i et vindfang. Herfra blir man ledet inn til en entré med hovedtrapp opp til andre etasje. Nede finnes det røkeværelse, storstue og spisestue. Storstuen var i sin tid delt i to, noe som utgjorde fire stuer totalt i første etasje.
I andre etasje er det hovedsoverom, to gjesterom, kontor, bad og toalettrom. I tillegg finnes det et stort tørkeloft, samt full kjeller under hele husflaten, og som i sin tid hadde blant annet bryggerrom med bakerovn.
Ett hus - tre stilarter
Huset er en klassisk byvilla og har arkitektoniske attributter som gir assosiasjoner både til sveitserstilen, jugendstilen og nyklassisismen. Noe av interiøret, særlig kjøkkentrappen, er av typen man finner igjen i landets mange sveitservillaer. Hovedtrappen derimot bærer preg av å ha rene linjer og et strammere uttrykk. De originale tegningene til huset viser at trappen fra byggeåret hadde en annen plassering og var rett fremfor buet som den er nå. Vi har derfor antatt at den første har vært i samme utforming som kjøkkentrappen.
Vi har vært så heldige i hele denne prosessen å ha et godt samarbeid med selgeren, som har hatt godt kjennskap og innsikt i historien til huset. Likevel er det begrenset hva en mann husker, eller vet, om et hus som er mer enn dobbel hans alder. Derfor ble arkivene til kommunen, biblioteket og kunnskapen til historielagene essensielle når vi begynte å tenke på en tilbakeføring og oppussing.
Det ble klart etter flere dypdykk i arkivet til kommunen og det lokale biblioteket, da vi fant de originale tegningene, at huset ikke hadde sin opprinnelige form. Flere dokumenter gav oss en liten overraskelse; huset hadde vært oppført som en sveitservilla i mur.
Det viste seg at bygget mest sannsynlig hadde gjennomgått en større renovering på 1920-tallet, noe som hadde ført til at det opprinnelige uttrykket hadde endret seg. Borte var de spisse mønene og arkitektoniske detaljer, de hadde gitt plass for en flatere takkonstruksjon og en fasade blottet for noen type av dekorative elementer.
Korrekte referanser
Etter overtakelse i august brukte vi godt og vel et par måneder med planlegging før vi satte i gang med renoveringen, eller tilbakeføringen, som vi valgte å kalle det. For mange er dette et omdiskutert tema, men for oss ble det klart at det var viktig å få så mange korrekte, historiske referanser som mulig.
Huset var ikke lenger en sveitservilla, så vi bestemte oss for å gå for en tolkning innen jugend- og art nouveau-universet. Det var tydelig at dette var en stilperiode som var viktig for dem som hadde bodd der tidligere, da de tok kostanden det var å endre husets fasade og dets interiør.
De første rommene vi gikk løs på var hovedsoverommet, kjøkkenet og badet. Før vi kunne flytte inn var det essensielt å få disse i stand, da de var så og si ubeboelige. Badet var lite med et enda mindre toalettrom. Her hadde flittige håndverkere før oss tapet fast rufsete ledninger til trepanel under flisene. En brannfelle vi i dag er veldig glade for at ble oppdaget.
Kjøkkenet hadde beholdt sin opprinnelige utforming med tjenesteinngang, grovkjøkken og spiskammers. Dette ble det eneste rommet i huset hvor vi endte opp med å endre den opprinnelige rominndelingen. Kjøkkenet var upraktisk og lite, så veggen til tjenesteinngangen ble revet. Dette resulterte i et større rom med direkte utgang til gårdsplassen. Spisskammerset var i 1908 dobbelt så stort som det var nå, men vi valgte å beholde dagens utforming. Den lille døren som hadde ført ut fra kjøkkenet og under hovedtrappen ble tettet igjen, noe som skapte mer skapplass. Resultatet ble at ved å gjøre rommet større, kom trappen til sin rett og ble et smykke i rommet. Det var aldri noen tvil om at denne skulle få bli.
Jakten på den rette kakkelovnen
To av de tidligere fire stuene nede hadde hatt en kakkelovn, mens soveværelsene oppe hadde hatt svartovner. En kakkelovn har lenge vært en drøm for oss, men det vi ikke hadde lyst på var en hvit, steril og nymotens utgave. En leteaksjon ble satt i gang og vi var så heldige å komme over en mann som samlet på kakkelovner.
Utvalget var svimlende og vi valgte først en mørk grønn, så en lyseblå, så tilbake til en grønn igjen før vi endte opp med en sjokoladebrun versjon med fargerik toppkrone. Denne ovnen hadde stått i en sveitservilla ikke langt fra Gøteborg. Dermed hadde vi nok en rød tråd til husets opprinnelige uttrykk, og en ovn som ikke veldig mange andre har. Siden det har vært en kakkelovn i spisestuen også, lurer vi på om det ikke bør komme en på plass en gang i fremtiden.
Oppe i andre etasje satte vi inn to jernovner, på det som nå er hovedsoverommet og på det som blir omtalt som «Ødegaard-rommet». Det siste rommet er også gjesteværelse, men har alltid båret Ødegaard-navnet etter en ansatt hos Slorer-familien som leide det over en lengre periode. De to ovnene er henholdsvis fra Eidsfoss Jernverk og Bærums Verk.
Originale tak og «bjelle» i alle rom
Da vi begynte med renoveringen oppe, kom det frem den originale perlestaffpanelen under de gamle koreaplatene. Selv om den noen steder er herjet og man kan tydelig se spor etter nye spikerslag og kutt, er de en del av huset. Selv omrisset etter tjenestepikens vask dukket frem i det som nå er en gang. En fellesnevner for alle rom som har blitt tatt vare på er takene. De er alle reparert etter antikvariske prinsipper, enten det er et strukket lerrettak eller eikeplater.
Et morsomt innslag som huset har hatt er et ringesystem. Det fant vi fort ut da vi åpnet noen vegger på kjøkkenet og et sammensurium av ledninger i metallrør kom til syne. Dessverre var mange av ledningene ødelagte og selve sentralboksen var borte, og det ville vært et stort prosjekt å få det i funksjon på nytt. Så langt vi kunne se hadde hvert rom hatt sin egen «bjelle».
I tillegg oppdaget vi at Roald Amundsens hus på Svartskog, og andre hus fra samme periode, har hatt liknende utforming på systemene. Derfor måtte vi gå til anskaffelse av en slik sentralboks. Drømmen er at det skal fungere med moderne teknologi som bluetooth og en trådløs versjon.
Gull og sjablonger dukker opp
Familien Slorer var så bemidlede at da de pusset opp fjernet de alle «bevis» fra tidligere tider. For dem var det nok et symbol på velstand, men for oss kulturhistorikere ufattelig trist. Gleden var dermed ekstra stor da vi oppdaget påmalt mønstre på muren i hovedtrappeløpet. For under lag med gummierte tapeter fant vi sirlig utført bølgende mønstre med geometriske former opp langs trappen med avsluttet gullkant på toppen.
På loftet fant vi en liten asjett med rester av gullmaling som vi antar har vært brukt da de malte veggen. Her hadde vi i utgangspunktet bare tenkt å sette opp en tidsriktig tapet, men på grunn av ett slikt funn måtte planene omgjøres, og mønsteret gjenskapes. Da var det fram med transparent papir, blyant og linjal! Sakte, men sikkert ble mønstret overført til papiret og skjært ut med skalpell på plastark. Fargeskalaen ble noe mørkere enn det som hadde vært der, men samsvarte med farger fra jugendperioden.
Vi trodde også at gullfuglen var skutt da vi oppdaget at det hadde vært gjennomgående fiskebensgulv med border og intarsia i alle stuene. Du kan bare tenke deg hvor stor skuffelsen var når vi innså at dette også var fjernet. Eikeparketten som ligger der nå kom på plass under en renoveringen på 60-tallet, og er i uklanderlig kvalitet. Likevel har vi lekt med tanken å få lagt en kopi av det som en gang var, en gang i fremtiden.
Spesiell 1920-tallslinoleum
Vi hadde aldri tenkt at vi kom til å hoppe i taket av glede av å finne et gammelt linoleumsgulv for fem år siden. Det var likevel det som skjedde da vi midt i rivningsvrimlet kom over et litt spesielt mønster. Det var tydelig at dette ikke var fra hverken 60-, 70- eller 80-tallet, noe som gjorde oss svært håpefulle. Vi kontaktet Handtryckta tapeter i Stockholm som kom oss til unnsetning.
De kunne konkludere med at det lignet på andre lignende mønstre de hadde i sin samling fra 1920-tallet. Endelig var vi et steg nærmere byggeåret og en autentisitet vi hadde lengtet etter. De likte mønsteret så godt at de også utover å produsere det opp for oss, tok det inn i sin kolleksjon under navnet «Villa Thorsbek». Dermed endte en del av Sarpsborgs historie i Stockholm.
Påbygg med store setningsskader
I skrivende stund har vi ikke hatt mulighet til å arbeide nevneverdig med fasaden. Forsiden av huset har beholdt sitt opprinnelige utseende fra 1920-tallet, med unntak av påbygget fra 50-årene. Fasaden ut mot hagen har dessverre gjennomgått en større endring. Som nevnt er huset fra 1908, med en større fasadeendring gjennomført antakeligvis på 1920-tallet.
Da dette ble gjennomført ble et større påbygg i form av en innebygd «sveitserstilveranda» ført opp på baksiden av huset, med en stor buet steintrapp ned til hagen. Denne ble utformet som en lukket vinterhage med buede vinduer på toppen. Det skulle senere vise seg at påbygget var for tungt for grunnen, noe som førte til at det ble store setningsskader i fundamentet. Mye av verandaen ble revet og omformet på slutten av 1940-tallet til slik den fremstår i dag. Denne forandringen skapte rom for et nytt uttrykk, med den gamle trappen i sentrum, og dermed var «solplassen» i andre etasje født: en åpen balkong med sol fra morgen til kveld og utsikt mot Tune kirke.
I samme moment som dette ble utført etter krigen kom også den nye entreen og vindfanget på plass. Huset fikk dermed inngangspartiet flyttet, og var ikke lenger i flukt med fasadeveggen. Da vi overtok var det smale blyglassvinduer på fire sider, samt en teakdør som ønsket deg velkommen, et uttrykk som ikke var forenelig med vår visjon om jugend-perioden.
Vinduene ble dermed erstattet av kopier av de originale på hovedhuset, samt nye dører i samme formspråk funnet på arkitekttegningene fra byggeåret. Alt ble produsert av et lokalt snekkerfirma drevet av to brødre. Teakdøren får nytt liv og kommer til å bli inngangsdøren til vårt nye uthus. Den gamle stallen og grisebingen, garasjen og drengeleiligheten skal etter planen bli konvertert til noe helt annet.
Blomstrende kirkebærtrær
Villa Thorsbek, ligger i et skrånende terreng opp mot legevakten i Sarpsborg og har utsikt mot Grålum. Tomten har beholdt mesteparten av sin opprinnelige størrelse. Et bilde fra 1920-tallet viser buede grusganger og en stor nyttehage med frukttrær og bærbusker. Huset har siden byggeåret beholdt sin hvite murfasade og er ett kjennemerke for mange sarpinger. Da huset var nytt fantes ikke fylkesvei 118, eller gamle E6, men lå stille og fredelig til med kirsebærtrær i full blomst på våren oppover alleen. På vinteren lekte barn i bakken, akte og stod på ski. Nå er det snakk om at den gamle vei skal bli mindre trafikkert og kanskje kan vi se blomstrende kirsebærtrær og lekende barn i bakken igjen.
Mail