Publisert 07.07.2025
Tekst og foto: Joakim Rehaug Roth. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 2-2025
– Åpenheten rundt utfordringene vi har med middelalderkirkene, både feilsteg og suksesser, er enormt verdifullt, sier Per Steinar Brevik, kulturminnefaglig rådgiver i Kirkebevaringsprogrammet. Han og 20 andre rådgivere og håndverkere har nettopp tatt en lunsjpause under murersamlingen på Jektvollen Hotell.
Her, innenfor den trønderske veistrekningen som kalles Den Gylne Omvei, er det meldt strålende solforhold de neste to dagene. Det passer bra. I morgen skal gjengen på befaring til Sakshaug gamle kirke. Det passer også bra for på dagens program skal lokal brent kalk, fukt og hvitting diskuteres med presisjon. Med fjorårets lansering av Kirkebevaringsfondet skal landets kulturhistorisk verdifulle kirker løftes betraktelig, blant annet den nevnte trønderbautaen.
Du har kanskje hørt om Kirkebevaringsfondet og Kirkebevaringsprogrammet? Men hva handler det om og hvorfor er det så viktig? I fjor lanserte regjeringen en tilskuddsordning basert på et fond på 10 milliarder kroner som skal sørge for at inntil 500 millioner kroner årlig gis til vedlikehold og sikring av kulturhistorisk verdifulle kirker i Norge over de neste 30 årene. En stor sum vil gagne rundt tusen kirker i landet med en bevaringsstrategi som er delt opp i tre ulike bevaringsprogrammer: middelalderkirker, kirker fra 1537 til 1850 og kirker etter 1850. Satsningen i seg selv er tidenes største innen kulturmiljøfeltet og tyder på at tradisjonshåndverkere i landet vil ha nok å gjøre de kommende tiårene. Fondet uttrykker selv at «gjennom økt engasjement for kirkebyggene får man tilhørighet og stolthet på kjøpet», noe man håper vil resultere i varig vern.
Dette er lovende for kirkene som fungerer som identitetsmarkører, men hva slags utfordringer ligger i vente? Har vi nok kunnskap til å utføre jobben på en skikkelig måte? Hvordan løfter samlinger som denne på Inderøya både kirkene og håndverkeren?
– Det handler ikke bare om å møtes, men om å bygge felleskap, inspirasjon og faglig utveksling. Kunnskapen og erfaringene som samles her er en vesentlig del av sikringen av kirkene, men også av å gjenopplive tapt kunnskap, sier Christina Ljosåk, eiendomsrådgiver i Fortidsminneforeningen. Hva med kapasiteten til å utføre arbeidet?
- Da jeg var på en samling i Bergen for noen uker siden, kom det opp et spørsmål: Hvordan får man unge mennesker interessert i tradisjonshåndverk? Det er klart at det er mye penger i dette programmet, men en utfordring ligger i å bygge kunnskap, kompetanse og kapasitet, sier hun.
Langsiktig perspektiv
Siden 2019 har Fabrica Kulturminnetjenester AS arrangert og gjennomført kurs for murere innen restaurering av middelalderske steinkirker med kalk. Så sent som i fjor sommer sto ti murere og humret blant slagene på Sakshaug. Kirken fikk før øvrig i fjor en førjulsgave i form av finansiering til å fullføre hvitkalkingen av hele kirken.
På dagens murersamling er Ålesund, Stavanger og Trøndelag godt representert blant deltakerne. Kremen av den faglige kompetansen innen restaurering og mur skal diskutere kapillærsug, tradisjonskalk og fuktsytring. (Kapillærsug? Jeg lurte på det samme. Kort forklart: Vann som trekker opp i muren fra bakken - et kjent problem for kirkebygninger, men også murbygninger med dårlig drenering rundt bygget.) Dette er et detaljnivå som gjenspeiler håndverket og materialvalget som ble tatt for mange hundreår siden.
En etter en presenterer deltakerne sine erfaringer fra restaureringsarbeid, fra pusset av Arsenalet på Kongsvinger festning til hvittingen av de nordlige steinkirkene Trondenes og Gildeskål. Gode diskusjoner fører frem til erfaringsutveksling om tradisjonsbrent kalk og byggeplasslogistikk. Med en geografisk spredning av kirker over hele landet er det ikke gitt at samme oppskrift gjelder. Et helhetlig perspektiv vil bli avgjørende for varigheten av arbeidet som i dag gjøres. Kirkene har lenge spilt en sentral rolle i samfunnet og vedlikeholdsansvaret ligger hos byggeiere for å videreføre arven. Kirker som Sakshaug og Trondenes er ikke bare bygninger, men tradisjonsbærere av tiden som har gått.
Fortidsminneforeningen har lenge vært en stor pådriver av etableringen av et fond for disse kirkene, noe generalsekretær Ola H. Fjeldheim poengterer når han går på scenen.
- Som forening og eier av fem kirker i stein er vi opptatt av en langsiktig forvaltning. For å sette det i perspektiv så er Fortidsminneforeningen 180 år gamle, mens noen av disse kirkene er 900 år gamle. Vi ønsker at bygningene skal vare så lenge som mulig, til glede for fremtidige generasjoner. Samtidig vet vi at vi aldri blir ferdige, det er stadig ting å reparere, lære og justere, sier Fjeldheim. Han legger særlig vekt på hvor betydningsfull håndverkeren er for å lykkes med muligheten som Kirkebevaringsfondet gir.
- Hva har dette bygget vært? Hvilke ordninger har fulgt det gjennom tidene? Hva slags funksjon og betydning har kirken hatt fra det ble oppført til i dag? Da handlet det om religion, det handlet om maktutøvelse – og om godt håndverk. Dere som håndverkere kan se noe helt annet enn det vi ser med antikvar-blikket og det er kjempeviktig. Det er masse kunnskap som er bygget inn i disse bygningene som ikke er hentet ut ennå.
- Lysere ut enn på lenge
Martin Meling (27) er blant de yngste murere til å presentere. Tredjegenerasjonsmureren fra Stavanger har deltatt på kursene til Fabrica siden oppstart på Stavanger domkirke i 2019. Han anerkjenner det store ansvaret som ligger i å restaurere middelalderkirker, men også hvor givende oppgave er, en oppgave som byr på kreative løsninger.
- Det er en veldig god følelse å vite at man har fått være med og videreføre historien for det er mye arbeid som ligger bak, sier han. - Det er en krevende jobb, men det er det jeg syns er gøy. Det er aldri en rett-fram-løsning.
Når jeg huker tak i Per Steinar Brevik fra Kirkebevaringsfondet sier han at fremtiden til tradisjonshåndverket ser lysere ut enn det har gjort på lenge.
- Det er ikke tvil at de unge murere som er her i dag har en interesse for faget. De gjør det ikke bare fordi de ser et marked, men fordi de ser at dette er en jobb som gir dem utfordringer, sier han og benytter anledningen til å skryte av Meling. - Han gløder virkelig for dette. Å få med folk som ham, det er helt vesentlig for å lykkes.
På spørsmål om utfordringene i en så stor satsning svarer Brevik at alle frontene må samles.
- Litt av jobben blir å kartlegge og dokumentere i form av gode systemer. Kunnskapen sitter i den gjengen her. Det som blir viktig er hver enkelt dokumentasjon av kirkene. Å rekruttere håndverkere er noe vi som styrer kirkebevaringsprogrammet ønsker å få et godt grep om selv om det er regionalt avhengig. Dette gjelder flere fag enn mur. Også gode rådgivere må inn i prosjektene. Innhenting av kunnskap skal samles og bygges opp. Det her må gå hånd i hånd. Markedet for kirkerestaureringen er stort nok så vi må få en god spredning på kunnskap og delingskultur.
Det vil bli helt sentralt at midlene som brukes til de ulike prosjektene brukes på en god måte. At gjennomføringen blir gjort i et godt samspill mellom kirkeeier, konservator og håndverker. Fellesmålet krever samarbeid og blikket opp og fram, sier Brevik. Hvordan tenker han at et godt eksempel på et tilskuddsprosjekt ser ut?
– Det begynner først og fremst med at eier har en god forståelse for bygget og en klar tanke om hvor istandsettingen skal begynne. Det er noe vi kommer til å fokusere mest på de første årene. God bestiller-kompetanse vil gjør det mulig å hente inn nyttig kunnskap og bidra til en forskningbasert tilnærming.
På vei til Hurum kirke
En uke etter samlingen i Trøndelag møter jeg igjen Martin Meling. Nå står vi utenfor Hurum kirke i Akershus, en middelalderkirke fra 1150. I 2023 kjøpte Meling et firma som allerede hadde inngått kontrakt om arbeid på to middelalderkirker, blant dem Hurum. Etter flere kurs er Meling godt rustet for oppgavene som venter. Sørveggen på Hurum kirke ble ferdig hvitkalket i fjor og nå jobbes det med overflatebehandlingen av nordveggen.
- Når vi vet hva slags materialet som er på fasaden, så vet vi hva som må fjernes. Det som eventuelt er av eldre mørtel prøver vi å spare så mye som mulig av så langt det lar seg gjøre. Etter det skal vi prøve å bevare mest mulig av det gamle. Til slutt skal det pusses og kalkhvittes. Du vil gjerne bruke veldig svake mørtler som er åpne sånn at luft og fuktighet ikke blir stengt inne, forklarer han.
- Man må 800–900 år tilbake i tid for å finne bruk av disse teknikkene og vi bruker de samme materialene som de gjorde den gang. Det er kanskje det jeg liker aller mest – at det er såpass tradisjonsrikt å jobbe med, sier han.
