Publisert 06.02.2024
Tekst og foto: Ivar Moe. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern 4-2023
Harr-gården fra 1920 er en av dem, en stor kjøpmannsgård, unik og intakt med den museale stemningen som gjerne følger et hus i bruk hvor ingenting endres, og hvor alt innvendig langsomt blir kulisse til en stumfilm. Men forfallet er tydelig, og eieren Marit Elisabeth Harr ser for seg at en antikvarisk istandsetting vil koste 12-14 millioner kroner. Dette er hennes barndomshjem, og viljen til å sette det i stand er stor.
Harr-slekta har spor på Liland fra 1600 tallet. Hennes far med søsken vokste opp i Harrgården og faren bodde i huset til han døde 92 år gammel i 2013. Tre år senere overtok Marit Elisabeth Harr. Hun og mannen flyttet til Liland i 2020. De bor foreløpig i et annet hus i nærheten mens de jobber med Harr-gården, et enormt arbeid, slik hun beskriver det. Hun er et aktivt medlem av Fortidsminneforeningen, og er kasserer i Nordland avdeling. Inntil nylig var hun universitetslektor i Tromsø med helsefag som sitt område.
430 kvadratmeter
Huset er 430 kvadratmeter i to fulle etasjer, med en underetasje. Under taket er det ca. 250 cm i alle tre etasjer. Underetasjen er bygget for næringsvirksomhet. Her var det landhandel, bakeri og kafe. Den store bakerovnen ble tatt ut på 1960-tallet. Men først og fremst har dette vært hjemmet til en vellykket handelsmann, Marit Elisabeth Harrs farfar tok handelsutdanning i Bergen i 1873 og var både byggmester og handelsmann. Han bygde Harrgården. De hentet tømmeret fra en brygge i Ballangen, og en gammel brygge på Øyjord. Noe av tømmeret er fra midten av 1700-tallet.
Farfaren etablerte butikker med bakeriutsalg på fem steder fra 1880-årene og utover. Han hadde egen brygge med kai, nordlandsbåter og naust. Han var aktivt med i forretningsvirksomhet og samferdsel i Ofoten og satt i forskjellige styreverv.
Så hvordan opplever hun å sette i gang med et prosjekt til 12-14 millioner?
- Vi må ta det etappevis. Vi hadde ikke byggetegninger til huset, så vi har engasjert en arkitekt for å lage byggetegninger som vi nå har fått. Når vi nå har tegningene, kan vi sette delprosjekt ut på anbud og få tak i gode håndverkere, sier hun.
Så langt har de skiftet ut syllstokkene på vestsiden av huset. Huset ble jekket opp 18 cm i alle etasjer på nordvestlige hjørne for å få det beint. Her var det i utgangspunktet en tørrmur som var blitt forsøkt reparert med sement. Den var blitt ødelagt av issprengning. Enormt store steiner ble tatt ut, men ikke lagt tilbake. Det ble i stedet laget en 30 cm bred kistemur, som ligger nede i jorda. Hvis den hadde vært synlig, ville de murt opp en ny tørrsteinsmur. De fikk 250 000 kroner i støtte fra Kulturminnefondet til mur og strakstiltak som bl.a. råteskader i vegg og raftekasser, nye nedløp m.m. Selv betalte de 1,8 millioner kroner.
Utfordringer
- Akkurat nå føles prosjektet som for stort for oss. Jeg er litt fortvilet, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Flere syllstokker må skiftes. Det er råte i kjøkkenet og spiskammeret mot nord og rundt den store bakeripipen på taket. Taket må snarlig rehabiliteres. Først ble det lagt på papp, og deretter asbest på 1950-tallet. Vi må åpne hele taket og se hvordan det ser ut under. Taket er bratt, kjempestort og 13-14 meter opp, sier Marit Elisabeth Harr.
Hun har selv malt vegger innvendig med linolje. De har og lagt inn ny strøm, magasinert opp tre ganger.
- Mannen min er i full jobb og jeg sluttet for ett år siden å jobbe så det er først nå at jeg har tid til å gjøre noe med huset. Vi ønsker å flytte hit, og ønsker å beholde så mye som mulig av de originale delene. Vi ønsker også næringsvirksomhet i underetasjen, hvis vi får det til.
Hun forteller at Harr-familien er veldig knyttet til gamle kulturminner, og forklarer det med at de er en gammel familie. Både Marit Elisabeth Harr, hennes far og farfar var yngste barn i store barneflokker. Hennes oldefar Jon Hans Olsen Harr ble født i 1814, farfaren født i 1856 og faren i født i 1921. Selv er hun født i 1962. Når nesten håndgripelige nære slektninger strekker seg over 207 år, gir det henne en følelse av å tilhøre historien.
Trenger ny tilstandsrapport
- Vi har alle vært opptatt av at ting skal være pent. Jeg har jo vokst opp i dette huset. Det var et nydelig hjem å vokse opp i med både kunst, kultur og musikk. Vi har dagbøker og regnskapsbøker fra 1885 og fremover; enormt med dokumentasjon. Det er først nå i 2023 jeg har hatt mulighetene til å begynne å arbeide med huset og med dokumentasjonen. Jeg jobbet ved Universitet i Tromsø og det var helt håpløst å sitte der og gjøre noe her. Det jeg nå kjenner på som problematisk er at da jeg tok kontakt med kulturminnefondet til det første prosjektet, ble tilstandsrapporten fra fylket benyttet, og fikk vi penger til de første prekære tiltak blant annet muren på vestsiden. Men når vi så skulle søke om støtte til de andre tiltakene, fikk jeg skriftlig beskjed om at rapporten er for lite detaljert. Så jeg kontaktet Nordland fylke for å få en mer utførlig rapport, men de svarer at de ikke har kapasitet til å utføre et slikt arbeid, sier hun.
I 2016 laget Nordland fylke en tilstand og tiltaks rapport på Harrgården, som definerte kulturminnet som svært viktig lokalt og regionalt med godt dokumentert historie. Fylket beskrev fem ulike delmål som skulle løse ut støtte fra Kulturminnefondet, blant annet muren på vestsiden med drenering, rehabilitere taket, de tre pipene, oppmaling med linolje og istandsetting av 44 originale vinduer og 29 dører. Nordland Fylke har vært med å bestemme prioriteringslisten. Det neste tiltaket er taket og deretter vinduene med råte. En lokal snekker, har spunset i noen vindusrammer, og de 15 vinduene fra vestveggen står nå på hans verksted. Tre av vinduene med ramme er rehabilitert.
Da jeg besøkte Harr-gården i september var det avløpet fra toalett og vasker som var det mest akutte. De gamle kopperrørene i kjelleren var helt grodd igjen, og foreløpig nød erstattet med plastrør.
- Men hvor skal vi få tak i håndverkere? De få nordpå med erfaring fra tradisjonsbygg e.l. blir fort opptatt med pågående vernede, fredede etter museale bygg. Det er faktisk et problem for private med kulturminner i nord.
- Mange hus og vakre bygninger i Narvik og rundt Ofotfjorden er borte på grunn av andre verdenskrig. Det foregikk harde kamper her i april 1940. Tenk så fint om de få private kulturminnebygg som er igjen, kan få litt mer oppmerksomhet av Nordland fylke. Mitt inntrykk er at private kulturminner i Ofoten fort blir ombygget til moderne bygg eller rives, sier Marit Elisabeth Harr.
Mail