Publisert 18.08.2022
Tekst og foto: Ivar Moe
Den andre delen av livet foregår i Skien hvor hun er norsklærer på en videregående skole og han er tømrer. Til sammen har de fire barn, og Trevet er heldigvis like mye et perfekt feriested som arena for helt nye opplevelser. Mai-Linn og Sondre er i byen 190 dager i året og resten av tiden på Trevet. Han har gått ned til 80 prosent stilling for å kunne følge en lærers ferier.
Huset deres i Skien er fra 1947, og det har de sammen satt fullstendig i stand. Dette paret hviler ikke mye. Tanken på at det vil ta mange år før Trevet er satt i stand skremmer dem ikke, de er begge medlemmer av Fortidsminneforeningen og brenner fior bygningsvern.
Sammen har de også interessen for natur, jakt og selvberging, noe som også var en viktige driver bak søken etter et gammelt gårdsbruk. Arv og historie har også en plass i hvordan de tenker. Sondre sier at deres første ønske var å finne en plass i Lårdal.
- I fire år ringte vi til eiere av plasser som stod tomme, men ingen ville selge. Husene bare står der og råtner på rot. Vi så også på muligheten til å kjøpe andre gamle bygg enn en gard, for eksempel en gammel butikk eller en fabrikk, forteller han.
Men de lyktes ikke. Så fant de ut at horisonten måtte utvides.
- Vi så på en plass i Kviteseid med mange fine gamle hus, men tomten var liten. En annen ble solgt til en nabobonde som bare skulle ha et ekstra jorde. Den gikk en million over takst. Husene som fulgte med kommer sikkert til å råtne vekk, sier Mai-Linn. - Så leste vi annonsen for denne eiendommen, og 6. september i fjor så vi på den sammen med barna. De likte seg godt. Om sommeren kan de bade i elven. Men vi syntes at husene er små og var veldig dårlige. Garden ble solgt ut av familien etter mange generasjoner. Det var et arveoppgjør. De var fornuftige og tenkte at dette klarer vi ikke å ta vare på, og det var bedre at det ble tatt over av noen som kunne ta vare på gården. Nå er det et feriested, men i et langt perspektiv er planen at vi skal bo her.
Søker seg nærmere naturen
Annonsen fikk mer enn 45 000 klikk. Mai-Linn Ingebrigtsen og Sondre Tveito tilhører en generasjon bymennesker som ønsker seg et liv nærmere naturen, hvor de også kan dyrke mye av sin egen mat. Nå har de fått konsesjon av Seljord kommune. De er glade for at boplikten her ikke er så streng, for da kunne de ikke kjøpt garden. De tenker at det er mange som ønsker å ta over et lite gårdsbruk og holde bygningene ved like, uten at de må ha adresse der.
Dyrlandsdalen har sitt navn fra store mengder vilt som en gang var her; elg, rein og rådyr. Fremdeles er dette et godt jaktterreng med dagens øyne. På garden Trevet var det drift frem til 1972. Den er på 200 mål med bratt lende. Her er det våningshus, bur, låve, fjøs, og en støl som ligger på andre siden av det trange dalføret. De hadde par kyr og småfe. Siste driveren het Sveinung Listaul. Han leide av tanten til faren til brødrene som de kjøpte gården av. Han fikk kjøpt gården av tanten på 1980-tallet.
- I annonsen het det at «garden vurderes solgt». Det var mange som var interessert, men de ønsket ikke å selge til hvem som helst. Det var en veldig fin prosess. Vi var jo på en måte på et intervju om vi skulle få kjøpe eller ikke. Vi tok det gjennom advokat, og vi var på besøk hos selger etter at de hadde sagt at vi skulle få kjøpe garden. Det ble kaffe og kaker i flere timer, sier Mai-Linn.
LItt som å vinne i Lotto
-Vi følte at vi vant i Lotto da vi fikk kjøpe garden, sier Sondre. - Selgerne er brødre i 70-årsalderen. Barna deres var ikke interessert. Det var viktig for familien og faren til brødrene at dette ble tatt vare på en ordentlig måte, og 750 000 kroner er en ganske fin pris for både kjøper og selger. Det kom bud langt over takst. De ble kontaktet av folk som ville kjøpe det usett for langt mer enn det vi betalte. En som ville kjøpe, ønsket å plassere et flygel i våningshuset hvor han skulle spille og se utover dalen. Men for selgerne var det viktigste at husene og plassen ble tatt vare på. De var på besøk i påsken. De syntes det var moro. De var nesten på gråten da de så hvor mye vi hadde gjort. De sa selv at de følte at de hadde vunnet i lotto fordi vi hadde overtatt gården. Det var mye godfølelse.
Smykket på garden er buret fra 1700-tallet. Det ble tatt ned og satt i stand i 2018 med støtte fra Kulturminnefondet. Det fikk blant annet nye klauver (stabber). Nå ønsker de nye eierne seg en dendrokronologisk undersøkelse av buret. Mange kunstnere har vært knyttet til Dyrlandsdalen. Kåre Espolin Johnson har tegnet buret her. Gården het opprinnelig Søndre Dyrland, men ble bare kalt Trevet på folkemunne. Grunnen er at de som bodde på gården, sov på trevet som er et annet navn for loftet eller himlingen på et bur eller andre hus.
Sondre og Mai-Linn har brukt vinteren og våren på å sette i stand mye av våningshuset. Det ble bygget om i 1947, og da ble også den gamle grua tatt ut. Her stod en gammel kjøkkenovn, som de har tatt vare på. Pipa var ikke i orden. De har satt inn metallrør og trekken er god.
Bygningsvern med moderne løsninger
Dette er bygningsvern, men ikke antikvarisk istandsetting. Her skal de leve som familie i lange perioder, og har derfor satt inn en moderne kjøkkenløsning og et moderne bad. Syllstokkene er skiftet og andre deler av huset på grunn av råte. Det er satt inn en trapp, som kommer fra Sondres familiegard. I sommer skal de løfte av hele taket, og legge nytt for å lage to sovekamre.
- Gulvet nå er det gamle gulvet som lå her. Det var tre lag med gulv nedover. Vi tok av det første laget, og det andre, så heiv vi det tredje laget som var dårlig. Deretter bygde vi opp nytt bjelkelag og la tilbake de gamle plankene. Det andre laget har vi brukt i buret. Vi vet ikke hvor gammelt våningshuset er. Når jeg ser på tømmeret så tror jeg ikke at det er så gammelt. Hvis tømmeret her hadde vært 300 år gammelt som buret, så hadde det nok vært råttent. Syllstokken i bakkant har sunket ned i bakken, mens i forkant har tømmeret ligget på stein. Jeg ser godt gamle øksespor. Kanskje er de fra midten av 1800-tallet? Kanskje har det stått et annet hus her. Buret er nok flyttet mange ganger. Du kan se merkene i stokkene, sier Sondre.
Mai-Linn forteller at de tar vare på alt som er mulig og bruker det om igjen.
- Ja, dette er gjenbruk. Vi er ikke opptatt av gjenbruk for pengenes skyld, men det hadde ikke blitt noe pent om vi skulle satt inn et nytt gulv. Da tar vi jo vekk hele sjarmen. Det var panel på alle veggene. Dette panelet var ikke «tidsriktig». Det ble satt opp på 80-tallet. Vi tok bort panelet for å få frem de originale tømmerveggene, og der tømmeret var for dårlig satte vi opp et mer tidsriktig panel. Det gamle panelet ble brukt som stubbeloft. Vi reddet det vi kunne redde. Vi har tatt vare på hver eneste flis som det har vært mulig å ta vare på.
Gjengrodde kulturlandskap
Nå skal de sette opp et gjerde rundt selve plassen til sauer de planla å låne, men lånte sauer har vist seg vanskelig å få tak i.
- Dette er en annen sak vi er opptatt av. Alt for mange blir tvunget til å legge ned mindre bruk og slutte med dyr, grunnet dårlige betingelser i landbruket. Dette har resultert i gjengrodde jorder og kulturlandskap, og de bøndene som fortsatt driver har for mye beite å rekke over. Vi må antageligvis av den grunn skaffe oss egne sauer, som kan beite og få frem det gamle kulturlandskapet.
Gjerdestolpene er stokker fra myrgran som ble tatt ut på Sondres hjemgård i 1953 og har siden ligget på lager. Tømmeret de skal bruke til istandsetting tar de ut fra egen skog og bruker egen båndsag.
- Vi kjeder oss fort. Vi lager en benk, setter oss der et øyeblikk og så begynner vi på neste prosjekt. Det er slik vi er, sier Mai-Linn. Sondre nikker.
– Vi jobber begge to, jeg litt fortere enn henne, men «hun kan alt», sier tømreren om norsklektoren. - Vi har gjort det meste sammen. Jeg tror ikke det er realistisk å kjøpe en slik plass sammen hvis den ene skal gjøre jobben og den andre bare skal koke kaffe.
Mail