Publisert 25.09.2021
Av Ola H. Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen
Den het «Lykken». Sommeren 1941 spleiset 19 unge menn fra Jæren på båten, som skulle bringe dem til England og friheten. Ingen av dem kom dit. Flere av de unge guttene endte sine liv i Trandumskogen 21. mai 1942, henrettet av en tysk eksekusjonspelotong. De falt på stedet som i dag markeres med minnestein 12. 194 mennesker ga sine liv for vår frihet i denne skogen. I 2020 ble den fredet.
Første uka i juni i år beltet en hogstmaskin seg inn i området og felte samtlige grantrær i minnelunden. Trandumskogen er nå sterkt forandret. Trær med kulehull fra henrettelsene er borte. Ett år etter at anlegget ble fredet av Riksantikvaren er minnelunden utradert – av en offentlig etat.
Nasjonalt minnested
Etter krigens slutt ble Trandumskogen et nasjonalt minnested. Bildene av Vidkun Quisling som ble brakt til Trandum for å se på når likene graves opp er historiske. I 1954 avdekket kronprins Olav minnebautaen, og en minnetavle med navnene til de 194 ofrene ble reist i 1970. Etter en lang prosess ble minnelunden og den tilliggende panservognskytebanen fredet i mai 2020.
De første skrittene inn i den mørke Trandumskogen berører alle. Inne mellom trærne, i små lysninger, står minnesteinene som markerer massegravene. Trandumskogen har ifølge Riksantikvaren sterk nasjonal og internasjonal symbolverdi. De mørke grantrærne bidro til at alle sterkt følte dette nærværet. Ett år etter fredning står nakne stubber tilbake. Ingen i vår generasjon vil igjen oppleve den slik den var.
Statsforetakene svikter kulturminnene
Den ansvarlige for raseringen av minnestedet var ikke vanskelig å finne. Plakater på stedet opplyser at det er det statlige foretaket Forsvarsbygg. Etter først å prøve å bortforklare det hele med at grantrærne utgjorde en fare for de besøkende, har de innrømmet ansvar og at de har gjort en «alvorlig kulturminnefaglig feilvurdering».
Dessverre er ikke dette kun et enkelttilfelle. De siste årene har vi sett stadig flere kulturminnekonflikter som følger av at statsforetak nedprioriterer sitt ansvar eller ikke vil vedkjenne seg det.
Bane NOR har de siste årene revet en rekke kulturhistorisk viktige bygg knyttet til jernbanen. Statkraft er en annen aktør som forvalter viktige deler av vår historie. Det handler ikke bare om nasjonalt viktige anlegg, men også om elementer som har stor verdi for lokalsamfunn.
I Høyanger har nå Statkraft stengt trappene langs kraftgata og frasier seg ansvar for vedlikeholdet. Trappene er en viktig del av Høyangers identitet, en attraksjon, og en viktig turveg opp på fjellet for tilreisende og lokalbefolkning. I en tid hvor annenhver bygd med et fjell vil bygge gondolbane er dette ekstra pussig. Trappene ligger der og utgjør et miljøvennlig og spektakulært alternativ som setter Høyanger på kartet. Staten – gjennom statsforetakene – er nå en betydelig trussel mot kulturminner landet rundt. Hvordan kom vi dit?
En alvorlig systemsvikt
I det tragiske tilfellet med Trandumskogen søkes det nå svar: Raseringen er politianmeldt, og Forsvarsdepartementet nedsatte på forsommeren en undersøkelseskommisjon som skal levere sin rapport i oktober. Kommisjonen skal klarlegge hva som har skjedd og vurdere tiltak for å sikre at ikke noe tilsvarende skal kunne skje i fremtiden.
Det er en begynnelse på noe som kan føre til bedring. Samtidig må en stille seg undrende til at et stort foretak som Forsvarsbygg – med egen kulturminneavdeling – ikke klarer å hindre en slik svikt. Ender man med å skylde på entreprenøren? Eller sviktende intern kommunikasjon? Slike konklusjoner vil være for grunne. Dette stikker dypere, og er resultater av en alvorlig systemsvikt. Det som svikter er erkjennelsen av at ivaretakelse av historien er en del av statsforetakenes kjernevirksomhet. Staten representerer oss alle, og har et særlig ansvar for å ta vare på vår felles historie. Staten har også – gjennom kulturminneloven – anledning til å straffe enkeltpersoner eller foretak som forbryter seg mot denne.
Statelig miljøkriminalitet
Noe må rives – men det må være en utvei man velger etter å ha vurdert alternativene nøye. Mange steder ser vi nå at riving velges som raskeste og enkleste utvei, med begrunnelsen «dette er ikke vårt ansvar». Når Forsvarsbygg ikke har som reelt mål å ta vare på de fysiske sporene som bærer i seg historiene – og dermed begrunnelsen for at vi har et forsvar – så blir disse kulturminnene nedprioritert i virksomheten.
Forsvarsbygg gjør seg med det skyldig i miljøkriminalitet. Den erkjennelsen må føre til systemendring.
Trandumskogen må nå skjøttes målrettet hvert eneste år framover for at besøkende igjen skal kunne kjenne historiens nærvær.
Men raseringen av minnelunden må også være en vekker: Det må stilles krav til hvordan statsforetakene skal forholde seg til kulturminnene de har ansvar for. Bevaring av historiens spor er å bevare begrunnelsen for at vi har et samfunn. Dette grunnleggende faktum må forankres både i måldokumenter og i ledelse på alle nivåer i statsforetakene.
Mail