Publisert 26.08.2022
Tekst: Trond Rødsmoen
Ada Grimsgaard har selv jobbet med kulturminner i en årrekke og vet at det hvert år søkes om langt mer i støtte enn det Kulturminnefondet har å dele ut. Sånn sett tar hun avslagene med fatning. Ikke har hun gitt opp heller; en fjerde søknad er på vei.
I de første avslagene opplevde hun at det i begrunnelsen lå en åpning og invitasjon til å søke igjen. Da hun fikk avslag nummer tre opplevde hun begrunnelsen som mer endelig: Fondet hadde gitt støtte til mange bygninger av samme type, het det. I tillegg spilte geografi inn; det var allerede gitt støtte til mange prosjekt i samme region. Manglende kulturminneverdi var ikke vektlagt i avslaget.
– Prosjekter som fremheves av Kulturminnefondet har ofte en offentlig interesse, de er bygninger som er blitt kafé, utsalg eller samlingssted. Støtte til slike prosjekter er jeg absolutt tilhenger av, det gir utvikling i lokalsamfunnet. Samtidig er jeg opptatt av at dette ikke skal avgjøre om du får midler eller ikke. Å sette i stand et verneverdig hus bør være en verdi i seg selv, uansett fremtidig bruk. Da må også kulturminneverdien i seg selv være nok, sier Grimsgaard.
Hun er i dag seniorrådgiver for kulturminner i Statsbygg, men understreker at hun i denne saken uttaler seg som privat søker.
Dokumentert verneverdig
Østerdalsstua, eller Gamlehuset som Ada Grimsgaard kaller den, er bygget rundt 1750 og verneverdig etter viktige kriterier som alder, autentisitet og plassering i et kulturmiljø. Den ligger høyt og godt synlig i et gammelt tun i bygda Hernes i Elverum kommune, som nærmeste nabo til et stabbur datert 1702. På denne gården har Ada, moren og bestefaren vokst opp. Plassen har lang historie, her er også spor etter en forpost til Uthus skanse som ble nevnt så tidlig som på midten av 1600-tallet.
Innlandet fylkeskommune har gitt støtte til istandsetting av østerdalsstua som den anser som et verneverdig kulturminne, det har også Stiftelsen UNI, og det er en slik offentlig anerkjennelse som får Grimsgaard til å undre over hva som skal til for å få tilskudd fra Kulturminnefondet. Tanken med istandsettingen er først og fremst å bruke Gamlehuset som fritidsbolig.
– Her i bygda er det mange eksempler på gamle hus som er blitt bygget om og transformert til det ugjenkjennelige, eller hus som er blitt stående tomme og forfalle. Å sette i stand dette huset er selvfølgelig viktig for min egen del, men prosjektet kan også inspirere: Restaurering er krevende og avhengig av midler, men også et tydelig signal om at det går an, sier Grimsgaard.
Bygningen krever omfattende arbeid, istandsettingen skal i første omgang omfatte råteskadet tømmer og restaurering av grunnmur, vinduer, ildsted og pipe. I den siste søknaden konsentrerte hun seg om det viktigste grunnarbeidet, kostnadsberegnet av en lokal håndverker til kr 850 000. Beløpet det ble søkt om var 30 prosent av dette, kr 255 000.
Reaksjoner fra ulike hold
Fortidsminneforeningen har over tid fått flere henvendelser fra folk som mener at Kulturminnefondets tildelinger i for stor grad vektlegger potensialet for næringsvirksomhet fremfor kulturminnefaglige hensyn.
Saken ble nylig aktualisert av en artikkel i Gudbrandsdølen Dagningen (GD). Med utgangspunkt i avslaget på Fortidsminneforeningens søknad om støtte til restaureringen av det verneverdige kunstnerhjemmet Jorderik på Lillehammer, problematiserer avisen tildelingskriteriene til Kulturminnefondet. I artikkelen kritiserer flere aktører innen bygningsvernet utviklingen:
«Jeg har ikke vanskelig å forstå at enkelte nå tar bladet fra munnen og vil ha en debatt rundt Kulturminnefondets prioriteringer», uttalte Odd Arne Rudi, bygningsvernrådgiver i Valdresmusea. Også en uttalelse fra Håvard Syse ved Gudbrandsdalsmusea gjengis: «Han roser Kulturminnefondet, men synes det er i ferd med å bli et innovasjonsfond framfor et kulturminnefond.»
Den kritikken avviser Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet, i artikkelen: «Kulturminnefondet er ikke et innovasjonsfond. Men i likhet med de fleste andre innen kulturminnefeltet er vi opptatt av vern gjennom bruk.»
– Kulturminneverdier må være styrende
– Kulturminnefondet er det viktigste økonomiske virkemiddelet staten har for å bidra til bevaring av kulturmiljøer som ikke er fredet, sier generalsekretær Ola H. Fjeldheim. – Fondets funksjon er å sikre kulturminneverdier, nå og for fremtiden. Det var formålet da fondet ble opprettet og det er formålet også i dag. Da må kulturminneverdiene ligge til grunn for tildelinger. Tilrettelegging til næringsbruk er svært ofte viktig og riktig for å sikre bevaring, men det må være balanse.
Fortidsminneforeningen retter kritikken mot Klima- og miljødepartementet (KMD) som legger føringer for hvilke hensyn Kulturminnefondet skal vektlegge.
– Det er viktig at departementet i sitt tildelingsbrev for 2023 understreker at vurderinger knyttet til kulturmiljøverdier må være styrende for støtte, sier Fjeldheim.
Dette er også den klare meldingen i brevet Fortidsminneforeningen har sendt til KMD:
«Bekymringer om at fondet er i ferd med å bli et ‘innovasjonsfond fremfor et kulturminnefond’ ble eksempelvis løftet frem av bygningsvernrådgiveren ved Gudbrandsdalsmusea (GD 21.08.22). Det er gjerne de gode prosjektene som sliter med å finne et næringspotensial som trenger den offentlige støtten mest. Det er disse kulturmiljøene som er mest truet. Kulturminnefondet bruker sine midler mest effektivt der hvor de er avgjørende for at prosjekter faktisk blir gjennomført. Kulturminnefondets økonomiske ringvirkninger er godt dokumentert, hvor en krone i tilskudd fra fondet utløser 3,5 kroner i bevaringsarbeid. Fondets samfunnsnytte er sterkt knyttet til de prosjektene som ellers ikke ville blitt realisert.»
Ola Fjeldheim understreker hvilken suksess Kulturminnefondet har vært og fortsatt er for bevaringen av bygningsarv i privat eie. Men han advarer mot dagens trend, som ha mener kan svekke kulturminnevernet i Norge.
– Dersom «vern gjennom bruk» blir synonymt med «næringspotensial» vil hele grunnideen med Kulturminnefondet undergraves.
Mail