Publisert 27.12.2022
Av Trude Knutzen Knagenhjelm, styreleder i Fortidsminneforeningen. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 4-2022
Opplevelsen jeg hadde da jeg for første gang besøkte en stavkirke som småjente var sterk. Blant inntrykkene jeg husker var svalgangen på kirka, og ikke minst at kirka var nytjæret! Den intense lukta av tjære mens den mørke massen dryppet fra taket brant seg fast i hukommelsen.
I kombinasjon med den flinke guiden som levendegjorde historien, gjorde disse sterke sanseinntrykkene at jeg fikk et glimt av selveste middelalderen. Etter det har jeg aldri mistet interessen for verken middelalder, stavkirker eller fortida.
I vinter skal endelig Kaupanger stavkirke, min nærmeste nabo og kirken jeg sokner til, få et nytt lag med tjære etter at vi lenge har bekymret oss over den stadig lysere fargen på tak- og veggbordene. Men å få tak i tjære i dag er ikke en selvfølge. Det er nemlig få miljøer for tjærebrenning med stabil aktivitet, og derfor et akutt behov for å holde tradisjonen ved like.
Sist sommer fikk vi blant annet høre om milebrenning på radio og i andre media, og følge arbeidet med bygging og brenning av ei mile, noe som fascinerte mange på Facebook. Alt dette var del av Tjæreprosjektet Fortidsminneforeningen startet opp i 2021, og som skal øke kunnskapen om og produksjonen av tradisjonell tjære som skal gå til vedlikehold av stavkirker og andre middelalderbygninger i tre.
Se prosessen: Fra tørr tyrirot til rennende tjære
Avdekker nye lag av historien
Tjærebrenning er bare ett av de mange kunnskapsområdene som kulturminnevernet favner om. I arbeidet med Urnes verdensarvsenter og konseptet «Urneshagen» avdekker vi stadig nye lag av informasjon, som landskapet rundt kirka bærer på. For eksempel ligger jordsmonnet der som et arkiv over jordbrukshistorien.
Selv fikk jeg første gang ta del i dette under arkeologistudiene for 20 år siden, som medhjelper på en arkeologisk undersøkelse av den eldste driftshistorien til gården Urnes. I tillegg til arkeologer, kan pollenbotanikere, GIS-eksperter, økologer og historikere hjelpe oss til å tolke disse sporene, når vi skal formidle til besøkende hva landskapet forteller. De biologiske kulturminnene i form av artsrike slåttemarker og styvingstrær bærer på en imponerende kontinuitet som kan måle seg med stavkirka selv. Her er det bonden og skjøtselsmedarbeiderne som sørger for at denne arven blir båret videre.
Kunnskap, stolthet og nettverk
Tverrfaglig samarbeid er viktig! Det finnes nesten ikke grenser for hvilke fagområder, hvilke tradisjonshåndverk og hva slags handlingsbåren og immateriell kunnskap vi kan bygge opp under for å styrke arbeidet med å forstå og bevare kulturminner og kulturmiljøer. Dette er også grunnen til at Fortidsminneforeningen jobber aktivt med å legge til rette for kurs og faglige samlinger, og å samarbeide med andre organisasjoner og fagmiljøer om praktisk kulturminnevern og tradisjonshåndverk.
På kunstnerhjemmet Jorderik på Lillehammer har Fortidsminneforeningen i tillegg til å ha restaurert tømmerbygningen også tilbakeført hagen med tørrmurte terrasser, staudebed og potetåker, alt det siste i samarbeid med Norges grønne fagskole - Vea. Nok et samarbeid som bidrar til en større helhet for kulturmiljøet.
For noen måneder siden møtte jeg i år igjen engasjerte og dyktige unge kvinner som brenner for håndverket og kulturminnevernet på foreningens jenteworkshop på Lillingstonheimen. En av deltakerne fortalte at kurset bidro til ny kunnskap og et nytt nettverk «og det fikk meg til å føle en enda større stolthet i å være kvinnelig håndverker.»
Selv er jeg utrolig stolt over å være medlem i en forening som bidrar til å bygge kunnskap, stolthet og nettverk. Nettopp dette vil være helt nødvendig for å at vi fortsatt skal kunne kjenne lukta av tjære i årene som kommer.
Mail