Publisert 08.03.2025
Foto og Tekst av Hedvig Idås
I flere tiår har huset stått forlatt og forfallent på det forblåste Røstlandet, som et tidsvitne om det yrende fiskeværsamfunnet som engang var på Kårøya.
De siste årene har Fortidsminneforeningen med støttespillere gitt det forfalne huset etterlengtet omsorg i bytte mot gjestfrihet og husly på øya. Siden foreningen overtok eierskapet av Toralfhuset har driftige krefter jobbet hardt for å sikre huset for fremtiden. Gjennom kurs og dugnader har de gjort huset tett og gitt krykkjene et nytt revir – sitt eget spesialkonstruerte «krykkjehotell». Arbeidet med Toralfhuset har gitt ringvirkninger i lokalsamfunnet på Røst og flere av husene på Kårøya er nå under renovering. Det som sist sto klart er det gamle vanntårnet, som nå har blitt en tank til utsyn og refleksjon.
Samlingspunkt
I slutten av september, eller i starten av «svarthøsten» som de lokale kaller det, trosset 20 kursdeltakere kansellerte fly og høy sjø for å delta på en jenteworkshop i vindusrestaurering.
De tilreisende var en blanding av arkitektstudenter og håndverkere, pluss en biologistudent med forkjærlighet for kulturminner. 20 år gamle Mari Rødbergshagen fra Nordre Land har fått kulturminneinteressen fra sin far, som jobber med bygningsvern.
– Jeg har vært på Røst før, jeg! ler Mari. – Jeg var her faktisk på en annen workshop i sommer. Da lagde vi blant annet vindusrammene til noen av de vinduene vi nå setter sammen. Så det er jo veldig kult å få være med på hele prosessen.
Jentene på workshopen er mellom 17 og 30 år og kommer fra hele landet, inkludert én fra Danmark, Merle Preusche fra Præstø ved Faxebukten på Sjælland.
– Jeg er her for å lære mer om vindusrestaurering og bli kjent med jenter som jobber med det samme som meg.
Merle forteller at det er svært få kvinnelige tømrere i Danmark, og at hun er eneste jente i sin klasse. Til vanlig jobber hun med bindingsverk.
– Jeg liker å jobbe med samspillet mellom mur og de røffe tømmerstokkene. Det er mye grovarbeid, men det krever samtidig en nøyaktighet. Tapphullene og sammenføyningene må være på rett sted, og det krever en del problemløsning, noe jeg liker godt.
Materialforståelse
Det er lite kalk og teglstein på Røst, men Toralfhuset er fullt av andre materialer. Mange av dem er bevart, mens andre er bevisst plassert for å forske på hvilke som tåler de ekstreme værskiftene som feier over Røstlandet.
– Vi eksperimenterer hele veien i restaureringen av prosjektet. Hvis noen åpner gulvet her om hundre år, vil de nok bli overrasket, for vi forsker aktivt på materialer og byggeskikk, forteller Christine Sundbø i Fortidsminneforeningen.
Det samme gjelder for denne workshopen: Jentene har fått prøve seg på å lage kopier og istandsette de originale vinduene. De har også fått lære om materialvalg og å kitte de gamle vinduene på nytt og sette i glass. Etter hvert vil de nye vinduene bli laget i ulike materialer, slik at vi kan få en bedre forståelse for hvilke materialer som tåler naturkreftene ute i havgapet.
Kursholder Siv Holmin lærer jentene også å legge merke til kvalitetene ved de gamle vinduene, ikke bare materialet, men også de arkitektoniske elementene og utsmykningene: sprossene, karmene og beslagene.
– Det er kostbart å totalrestaurere vinduer, og det er ikke slik at alle har råd til det, men man trenger ikke å være håndverker for å drive vedlikehold. Det er jeg opptatt av å formidle. Med enkle grep og mindre reparasjoner kan gamle vinduer stå i mange tiår til, forteller en engasjert Holmin.
Mange av arkitektstudentene kommer fra NTNU og har blitt anbefalt å delta på restaureringskurs av sin foreleser, Trond Eide, som er førsteamanuensis ved Institutt for arkitektur og teknologi. – Det er svært nyttig og lærerikt for våre studenter å delta på slike workshops som den som ble holdt på Røst. I høst har vi endret litt på emneinnholdet og har nå et ytterligere søkelys på gjenbruk av bygninger og materialer.
Eide har selv lang erfaring med bygningsvern, både som håndverker og arkitekt, og mener det er viktig at disse kurstilbudene finnes. – Vi ser en økende tendens blant studentene til å orientere seg mer i retning av reparasjon og tradisjonshåndverk, og praksis generelt, og vi tror på dette som framtidsrettet. Ved vår utdanning er det nå få kurs som handler om nybygg med nyproduserte materialer. Vi har fokus på gjenbruk og ombruk. Derfor anbefaler jeg mine studenter å søke seg til kurs i regi av Fortidsminneforeningen for å lære mer om bygningsvern i praksis. Selv om Toralfhuset er gammelt, regnes det som et nybygg i arkitektursammenhenger.
Balansekunst
Dette er femte gang Fortidsminneforeningen arrangerer «jenteworkshop», men første gang på Røst. Initiativet ble til da flere i Fortidsminneforeningen merket seg at det var få kvinner som meldte seg på foreningens kurs. I 2019 søkte de midler for å lage egne workshops kun for jenter med interesse og utdanning innen tradisjonshåndverk og kulturminnevern.
Ved alle jenteworkshopene har Balansekunst holdt foredrag om kjønnsdiskriminering, trakassering og samhold. Kursansvarlig Lars Erik Haugen forteller at dette har vært en viktig faktor ved en workshop for jenter, da mange dessverre har opplevd systematisk kjønnsdiskriminering og ubehagelige tilnærmelser på jobb.
Med Balansekunst sine foredrag håper Haugen at de kan gi et trygt fellesskap hvor jentene kan dele sine erfaringer og støtte hverandre i en mannsdominert bransje.
– Det er jo noe utdatert med kurs kun for jenter, men jeg tror fortsatt det er et behov, forteller Haugen. Det siste er førsteamanuensis Eide enig i.
– Det er fortsatt gunstig å tilby egne workshops for jenter. Vi ser i vår utdanning at vi må legge ekstra til rette for at ikke guttene skal ta ledelsen under praktisk arbeid i studiet. Dette er i endring, men endringer tar tid.
«How hard can it be? Boys do it»
Tømrer Sanna Kristine Laksholm fra Vega er glad for at workshops for jenter fortsatt finnes.
– Det gir meg mulighet til å bli kjent med flere i samme bransje; det er jo ikke mange jenter som holder på med dette. Til tross for at det er en veldig mannsdominert bransje, har jeg selv aldri opplevd noe negativt. Heller tvert imot, forteller Laksholm.
– Det eneste problemet for kvinnelige tømrere er mannlige tømrere, slik jeg ser det. For det er dem du sammenlignes med. Hvis folk bare kunne lagt vekt på at jeg er tømrer, og ikke at jeg er kvinne, hadde det jo ikke vært noe problem. Det er skapt en slags illusjon om at alle menn er sterkere og tøffere, men det er så stor individuell variasjon.
For eksempel, Hvis det er altfor tungt for meg å bære det, så skal ikke enn mann bære det heller. Det er forskjell mellom kjønnene, ja, men den er ikke så stor. Dessuten synes de fleste at det er mye triveligere på en byggeplass hvis det er litt miksa. Da skjerper menn seg litt, og det gjør kvinnene også. Heldigvis er det flere damer som har startet med snekring, og som en jeg følger på Instagram sier så fint: «How hard can it be? Boys do it!»
Jenteworkshop 2025 tar turen til Røst i år også. Les mer om kurset og søk i vei! ⇣
