Publisert 26.03.2024
Tekst og foto: Trond Rødsmoen. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 1-2024
– Det er knallgøy når vi klarer å snu en kunde som allerede hadde bestemt seg for å rive. At vi klarer å skape en forståelse for at det som er der, det kan tas vare på og bli noe unikt.
Erik Bjørndal leder an gjennom verkstedet, der en kollega er i ferd med å restaurere listverket til en gammel dør. Varmelampa gløder og gammel maling smeltes av. I tillegg skal deler av karmen kopieres, den opprinnelige var for råtten til å kunne reddes i sin helhet. Snart skal den tilbake på plass i Waages hus, et 1700-tallshus i Farsund sentrum.
Vi er i Materialbanken, en håndverks- og gjenbruksbedrift bygget opp gjennom de siste 15 årene. En bedrift som lever av å bevare, men som paradoksalt nok er basert på at bygninger også rives.
– Vi kjemper alltid for at en kunde ikke skal rive, men når det ikke er mulig gjør vi det nest beste; å ta vare på og gjenbruke materialene, sier Bjørndal.
– Jeg har alltid hatt en filosofi som sier at vi skal gjenbruke og gjenskape og ikke kaste. Og så har jeg prioritert bygningsvern, å ta vare på gamle bygg. Jeg begynte som tømrer, og reagerte på at veldig mye ble kastet. Jeg hadde ikke som mål å redde verden, det var egentlig ikke miljøvern jeg hadde i tankene heller, men det var mer det unike, den gamle bjelken som har stått der i hundre år, det var den som fascinerte meg. Jeg syntes det var galematias å bare hive disse tingene. Det sleit jeg med, men jeg kom jo med disse tankene som 18-19 åring, og det var ingen som gadd å høre på meg.
En tømrer forut for sin tid
Som fersk tømrer begynte han for seg selv i 1997. Tøft, kaller han det, det var ikke mange som hadde trua på en ung gutt med nye tanker. Han begynte med noen oppdrag på gamle hus, prøvde å skifte ut minst mulig. De begynte med å restaurere vinduer, to-tre mann.
På det meste har han hatt 36 ansatte i firmaet, men bedriften spriket: Nybygg eller restaurering? Et valg måtte gjøres.
I dag er det mange som gidder å høre på ham. Og som har stor glede og nytte av det han startet den gang. Gjenbruk, bevaring, sirkulærøkonomi, alt dette er blitt dagligtale. Og praksis.
Han vil kanskje ikke bruke et slikt ord om seg selv, men han kan utvilsomt beskrives som visjonær, en som så noe som bransjen og kolleger rundt ham ikke så, ikke på den tiden.
– Jeg tok med meg videre de håndverkerne som ville være med i min filosofi. Vi tar ett og annet nybyggprosjekt, men er aldri med og kjemper om anbud. Vi er blitt en bygningsvernbedrift, sier Bjørndal.
Et sted å oppleve for hele familien
Visjonært er likevel ikke ordet som slo meg da jeg tok av fra Fv 43 mellom Farsund og Vanse og kjørte mot Røsseviga næringsområde. Temmelig traurig på en hvilken som helst dag, men denne dagen, med sur vind, tåke og pissregn hjalp det fint lite at nærmeste nabo, et pukkverk, heter Hollywood.
Men her, i den visuelle gudsforlattheten, skjuler det seg en perle. I det jeg svinger inn på plassen får jeg umiddelbart en følelse av at dette har vært her i årevis, noe som har vokst frem organisk, bit for bit. Men sånn er det slett ikke. Her er alt nytt. Og alt er gjenbruk.
– Ingenting du ser her har stått her fra før. Alt er bygget av noe som kunne blitt søppel. Det er vi dag utrolig stolte av å ha fått til. Samtidig har vi skapt et miljø, denne gata som vi har prøvd å etablere.
Og det er virkelig som en liten gate, her midt i et industriområde. Folk kommer kanskje innom en dag på jakt etter en dør, noen vinduskarmer, kanskje et beslag eller noen takstein. Og så er de tilbake neste lørdag, men da er jaggu ungene, svigermor og fatter’n med! En dag med familien, med opplevelser for store og små; carporten med en Chevrolet 1946, en autentisk melkerampe, en hel vegg full av gjenstander det kan snakkes om i timevis, en båt henger i taket, et komplett bibliotek, en verktøysamling, ølsamling (!), 60-tallsstua. Mannen samler og samler og hviler aldri?
– Jeg holder alltid på med noe. Å slappe av er helt ukjent for meg.
300 tonn med gjenbruk i 2023
En haug gamle planker, dører og andre gjenbruksmaterialer kan lagres hvor som helst, i en låve, en moderne lagerbygning. At de akkurat her lagres i et knippe bygninger som selv er bygget av gjenbruksmaterialer skaper en ekstra dybde til fortellingen. For det er en fortelling, det som er blitt til Materialbanken i Farsund.
Vi sitter først i et rom som er kjipt som fy – hans ord, ikke mine, men han har rett – og det er bevisst at det skal være sånn, dette skaper ikke noe miljø, dette er det du forventer å finne i et kontor og et administrasjonslokale. Vi snakker om hvordan det begynte, hva han har bygget opp, opp- og nedturer. Og et valg han tok for noen år siden: Han var håndverker og ble en bevarer.
– Vi begynte kanskje ti år for tidlig, det var mye motbakke de første årene, men i dag opplever vi at politikere og andre har et mer åpent sinn. Gjenbruk er noe alle snakker om, så vi har nok et lite forsprang, sier Bjørndal.
De blir sett på som en foregangsbedrift, og har hatt samlinger for andre som ønsker å lære og etablere noe lignende andre steder i landet, i Trondheim, Stavanger, Bergen, Narvik.
– Det er krevende å starte noe som dette, det tar tid å bygge seg opp et volum som kan bidra til inntjening man kan leve av. Vi omsatte 300 tonn gjenbruksmateriale i fjor, det er store mengder og også noe det tar tid å samle inn og ha på lager, sier Bjørndal.
Dører er populært. Og vinduer. Smidde originale spiker til 12 kroner stykke selger de også. Men dette bruker de også selv. Når de får et oppdrag må de sørge for at de har nok materialer. Og ofte må det samles over flere år før de har nok til ett oppdrag.
– Vi opplever nå at vi har oppnådd så pass mye i markedet og fått god markedsføring gjennom de prosjektene vi har gjennomført uten å rive, dette er en modell jeg har jobbet etter i 10-15 år. Men det er først nå vi opplever at folk etterspør dette. At et låvebygg som anses som ubrukelig i dagens moderne gårdsdrift, ja kanskje er gården nedlagt, men låvebygget står der, og så ringer de og ber oss rive dritten og tegne et nytt bygg. Så spør vi: «Er du helt sikker på at du skal rive, skal du ikke ta to steg tilbake og revurdere?»
Noen ganger revurderer de. Andre ganger velger de å rive. Leit, men så bidrar de til Materialbanken.
– Vi kjøper ikke, vi demonterer det vi vil ha, vi gjør rivejobben for dem. Jeg føler at vi har tapt noe når vi river. Men vi opplever at stadig flere kommer til oss med varer. Selv konkurrenter innen nybygg kommer med varer. «Hei, vi har 14 bjelker her, som dere kanskje vil ha?»
Over tid har de opparbeidet et såpass stort og unikt varelager at firmaer også kontakter dem når de mangler noe spesifikt. Dette bidrar igjen til økt oppmerksomhet og økt kompetanse.
Et møtested for bygningsvern
«Topprommet», tilbygget som har kommet til i løpet av vinteren, er blitt kurs- og konferansesenter. Her skal det holdes håndverkskurs for profesjonelle og huseiere, samlinger for elever på tømrerlinja, foredrag, vindusrestaurering, søknadskurs.
– Målet mitt med dette stedet er å oppmuntre til bevaring og bygningsvern, å skape et miljø her der alle kan føle seg velkommen. En kafé, møtested, for kurs og andre arrangementer, et museum i seg selv. Vi opplever enormt mye besøk på lørdager, da er det gøy å være her. Noen dager selger vi for 20 000 kroner, andre ganger nesten ingenting. Men det er veldig gøy og veldig sosialt.
Henter ut egnet trevirke fra skogen
Materialbanken er ikke bare gjenbruk. Den er også et verksted. Her lages paneler og listverk med ønsket historisk profil, her gjenskapes deler av dører og vinduer som er gått tapt. Her kan du få akkurat det du ønsker, til ditt prosjekt.
Egen tilgang til trevirke har han også. Erik Bjørndal samarbeider med bønder med egen skog og sag. Der kan han plukke trevirke som han øremerker ulike prosjekter. Trevirke av malmfuru som skal brukes til kledning, vinduskarmer. «Denne bruker vi til 2x6, denne til 4x4, denne til lekter.» Akkurat nå har han 300 stokker som skal hente i februar – og han vet akkurat hva de skal brukes til.
«Velsignede gulvbord»
Akkurat nå restaurerer Bjørndal Waages hus, et 1700-tallshus i Farsund sentrum. Skifte av panel, restaurering av vindene og døra. På taket ligger nylagt, gammel takstein; tre sjatteringer viser at det er hentet fra ulike steder og hus. Sjatteringer som forteller sin egen historie.
Ja, historier, som det er utallige av og som de prøver å holde orden på. For hvor kom akkurat den døra fra? Og de vinduskarmene i teak? Og golvbordene, er det noen av de «velsignede»?
– Vi har temmelig god orden på hva vi har på lager. Det er en del av historien, det å vite hvor materialene kommer fra. Velsignede gulvbord stammer fra 11 prestegårder som for noen år siden ble fraflyttet og modernisert da boplikten ble fjernet, sier Bjørndal.
Og innrømmer at det kan hende at han bløffer litt i ny og ne.
– Ingen tar skade av en liten røverhistorie.
Bokhandelens signatur
Vi er i Kulturbokhandelen i sentrum, I en velholdt hvit bygning på Torvet holder Åshild Vere Jacobsen til. Hun kjøpte huset i 2012 og begynte forvandlingen i 2017.
– Her har det vært slakter, legekontor, forsikring og de bygget om hver gang, sier Åshild.
Hun fulgte opp selv, ved å omgjøre huset til en moderne leilighet i andre etasje og bokhandel og kulturhus i første. Det måtte store grep til, blant annet for å skape funksjonelle etasjeskiller, noe hun fikk hjelp av Bjørndal og Materialbanken til å realisere.
– Vi visste nesten ikke hva vi selv ville, men jeg hadde vært på studietur til San Francisco. Der så jeg to ting som inspirerte: mursteinsvegg og tregulv.
Og sånn ble det. Et lass med murstein fra et hus i bakgården og fra husets egen pipe. Murstein som Åshild selv satt og renset, en etter en. I dag er murveggen blitt Kulturbokhandelens signatur; når bilder fra arrangementer dukker opp i avisen eller i sosiale medier er man ikke i tvil om hvor det er tatt.
– Vi samarbeidet først med et arkitektkontor, men vi fant ut at det ble for dyrt. Materialbankens tilnærming var mer overkommelig. «Hva med å gjøre dette, vi har noe stein, og noen fine, gamle plankebord. Kanskje det kan bli en løsning.» Vi brukte mye tid til å få det til å se fint ut. Fint, og funksjonelt, ikke som et museum.
Mens det innvendig er gjort store endringer for å tilpasse til tidsriktig bruk, er det utvendig gjort mye for å tilbakeføre til det opprinnelige. Skifertaket er tilbake, noe som i utgangspunktet ville vært et veldig fordyrende element. Men for Bjørndal var dette så viktig at han gikk med på å selge den brukte skifersteinen for samme pris som ny takstein.
– Skiferstein var det eneste rette for dette huset midt i Farsund sentrum. Det måtte bli sånn!
Mail