Publisert 18.12.2025
Tekst og foto: Hedvig Idås
Artikkelen er publisert i Fortidsvern 4-2025
Ved personalinngangen til Østkantens katedral, bedre kjent som Grønland kirke, står storurmaker Erik Magnus Mørk.
– Jeg skulle stilt klokka her i dag, men nå ser jeg at den allerede er stilt og det er bra, sier han mens han vender blikket ned på sitt vesentlig mindre armbåndsur. Storurmakeren er en av få i Norge som behersker kunsten å håndtere et gammelt tårnurverk. Det kreves en egen teft for å få alt til å tikke og gå som det skal. God kondisjon trengs også – det er mange trapper opp til de ulike klokketårnene.
– Det blir nok tre-fire turer opp og ned i løpet av et oppdrag, så da blir det fort 500 trappetrinn per arbeidsdag, forteller Mørk. Like fullt er han svært fornøyd med yrkesvalget. Bare i Oslo finnes det 13 tårnur, og Mørk har jobbet på halvparten av dem.
– Det er dessverre flere store offentlige urverk som står enn som går. Dels fordi det ikke er noen til å holde dem i orden, og dels på grunn av økonomi. I Norge er det rundt 80 mekaniske tårnur igjen. Det er mange klokker jeg gjerne skulle fått til å gå igjen – helst burde jo alle gått.
Etter tegning og forming på videregående begynte Erik på smedutdanning. Med da han var i ferd med å ta fagbrev angret han seg. Det han likte best var å få ting til å fungere igjen, mer enn å skape nye ting. Et lokalt nyhetsinnslag om urmakerskolen i Kongsberg fikk ham til å sende inn en søknad, og slik ble det.
– Men alt jeg lærte under smedlæra har kommet godt med, særlig materialkunnskapene og fingernemheten, forteller Erik.
En, så to
– Et av mine første oppdrag etter utdanningen var på Karljohansvern i Horten. Høyt oppe i klokketårnet lå det en bok med signaturer fra alle tidligere urmakere som har foretatt service på tårnuret. Jeg bet meg merke i navnet på den som hadde vært der før meg; Skaugvold. Det er jo ikke så mange andre som holder på med dette, så da jeg flere år senere fikk en telefon fra en som holdt til i Nord- Norge og ville ha i gang et gammelt ur, syntes jeg reiseveien var lang. Jeg fikk tips om en lokal urmaker, og da dukket et kjent navn opp, Terje Skaugvold. Jeg tok kontakt, og siden har vi jobbet sammen. Jeg har lært mye av ham.
– Det lønner seg å være to. Det er tungt arbeid med disse store urverkene, et klokkelodd kan veie 30 til 100 kilo, og da er det greit å ha noen som holder i andre enden. Det er også bra å ha noen å sparre med. Det går mye fortere å både se og finne løsninger når man er to.
Erik og Terje er høyt og lavt i jobben. Erik, til tross for høydeskrekk, lener seg ut av lukene i klokken for å justere på viserne.
– Jeg holder meg helst innendørs, så Terje må stå i liften. Han er gammel brannsjef i Sulitjelma, så han tåler det!
Rakettfart
Telefonen til Erik ringer flere ganger i løpet av intervjuet, det er mange som vil ha tak i ham.
– Etter at jeg kom inn som stipendiat på Norsk Håndverksinstitutt, har det generert vært mye bevissthet rundt faget. Før visste folk kanskje ikke hvem de skulle kontakte, men nå får jeg veldig mye backing fra fagmiljøene rundt meg. Antall oppdrag har skutt i været med rakettfart. Det er ikke bare tårnur Erik jobber med. Også vegg- og gulvur kan gå fra å stå til å tikke og slå, med litt hjelp fra storurmakeren.
– Ofte kommer folk inn med et veggur og sier: «Jeg skjønner ikke, klokka har gått i 30 år! Så plutselig i dag, så stoppa’n!» Hvis han hadde snakket med faren sin om det, så hadde han sikkert sagt: «Ja, den klokka hadde jeg inne til smøring hvert femte år.» Mentaliteten å ivareta ting er borte fra samfunnet vårt. Alt krever vedlikehold! Får ting en jevnlig sjekk og litt olje, så holder det meste i mange hundre år til.
FIRE KJAPPE
Hvorfor bør man bli storurmaker? Du kommer deg ut av verkstedet og får besøkt mange spennende steder. Det er gøy med stor mekanikk! Hvis du i tillegg har litt interesse for historie og forskning er det mye å ta av. Mange av urene er laget på 1700-, 1800- og 1900-tallet, og det er spennende å se tendenser og teknologiske utviklinger.
Hvilke verktøy har du alltid med deg? Olje, men man må vite hva, hvor og om man skal smøre!
Hva holder du på med akkurat nå? Tidligere i år tok vi ned urverket i Kulturkirken Jakob i Oslo. Det setter jeg nå i stand, som min avslutningsoppgave som stipendiat ved Norsk Håndverksinstitutt.
Hva inspirerer deg? Menneskemøtene. I arbeidet med tårnur treffer jeg folk som er på jobb i en annen stilling enn meg. Når jeg leverer vegg- og gulvur hjem til folk, møter jeg alle samfunnslag. Det er mange artige historier, og folk er ofte supertakknemlige for at noen kommer og fikser klokka.