Publisert 21.12.2020
Tekst og foto: Ivar Moe
– – Da vi flyttet hit ble vi møtt av en stor bygningsmasse, mørk og ruvende, med ingen aktivitet, ingen som gikk inn og ut. Ungene var redd husene og vi var redde for at ungene skulle ta seg inn i butikken. Det gjorde de innimellom, sønnen vår Isak har fortalt at han og noen kompiser gikk på skøyter i kjelleren på vinteren. Det var ikke akkurat med godkjenning fra oss, sier Siri Nordhus.
– Vi fikk raskt et ønske om at husene skulle bli mer «levende», særlig når vi av og til så at det kom på lys. Da tilbudet om å bli med i den lokale gruppa som ønsket å kjøpe butikken og de andre bygningene kom, var vi snare med å si ja. Det er trist med gamle bygninger som står alene og forlatt. Handelstedet Midttømme, som var i drift fra 1902 til 1969, har hatt stor betydning for bygda Hovin, forteller hun.
Mange som bidrar til prosjektet
Siri Nordhus er opprinnelig fra Kirkenes, tidligere barnevernskonsulent i Trondheim kommune og medeier ved Zenit yoga i Trondheim. Terje Olsen er pensjonert lærer, slekten på farssiden kommer opprinnelig fra Flatanger i Namdalen, der han og søsteren fortsatt eier gården til forfedrene. Både Siri og Terje er medlemmer av Fortidsminneforeningen.
Ekteparet har denne septemberdagen invitert på grønnsaksuppe i en overbygget del av hagen. Vepsen surrer ennå, og naboens kyr rauter like ved. Med i laget er Johan Helberg, styreleder i Fortidsminneforeningen Den Trønderske avdeling, og Kristine Kaasa Moe, leder av stiftelsen Prestegårdslåna som ligger litt lenger nord langs gamle E6, samt leder av Stiftelsen Gamle Hovin, hvor hun har delt sine kunnskaper om bygningsvern og hvordan man søker om støtte.
Fra aksjeselskap til stiftelse
I 2001 gikk 16 personer i Hovin sammen om å kjøpe de tre bygningene for 170 000 kroner. De dannet et aksjeselskap og formålet var å bevare eiendommen for fremtiden. De ønsket å arrangere utstillinger, ulike møter, pubkvelder og konserter.
De oppdaget etter hvert at de ikke hadde den kompetansen som var nødvendig for å utbedre bygningene på en skikkelig måte. I tillegg var det dyrt å drive aksjeselskap på den tiden, noe som fikk dem til å endre organisasjonsform.
– Ved overgang til stiftelse ble det mulig å søke midler til restaurering så fremt arbeidet var i tråd med kravene for antikvarisk bygningsvern. Takket være Kristine Kaasa Moes kunnskap, kompetanse og erfaringer og ikke minst vilje til å dele av disse, ble vi løftet opp i en annen divisjon og det ble mulig å gjennomføre kritiske utbedringer, forteller Terje.
– Vi ser nå at vi har vært med på å bidra til en transformasjon i et område som var mørkt og slitent. Bygningene i stiftelsens eie får ny maling, vinduer blir restaurert og stabburet har blitt justert fra sin «skjeve tårn»-tilværelse til et rakt og fint lite bygg. Gammelbutikken er i ferd med å bli det stasbygget det en gang var - og det samme skjer med lagerhuset, fortsetter han stolt.
I tillegg har han og kona restaurert sitt eget hus og blant annet gitt det sitt opprinnelige uttrykk tilbake. 1960-tallets huasmorvinduer er byttet ut med mer tidsriktige vinduer fra den gang det ble bygget i 1932 og flyttet til de åpningene de opprinnelig stod i. Innvendig er det originale panelet tatt ned, veggene er blitt isolert og deretter dekket av det samme panelet.
– Flere av husene i området her har også blitt satt i stand etter tur, blant annet har Jernbaneverket pusset opp jernbanestasjonen. Det er veldig stas å ha vært med på en prosess hvor et lite, slitent «bymiljø» har blitt levende igjen, forteller Terje.
Julegata er blitt tradisjon
En av de stemningsfulle aktivitetene som Stiftelsen Gamle Hovin har innført, er en julegate. Siri Nordhus forteller hvordan den kom i stand.
– Vi bor «på landet», og det er gjerne slik her at vedlikehold av gatebelysning ikke er så «viktig». Vinteren kan være mørk før snøen kommer og enkelte år kommer den sent. Når gatelyset langs veien også er mørklagt, blir det svært mørkt i området her nede ved stasjonen. I tiden rundt advent og jul er lysbehovet stort, og et innspill om julegate er nå blitt et fast årlig innslag der lysene tennes første søndag i advent.
Siri husker at det var mye arbeid med de første julegatene. Granbar ble tvinnet rundt vaiere i et iskaldt lokale før de ble hengt opp. Gleden var stor da alt hang der og lyste opp i vintermørket.
– Nå har vi fått skikkelig julegate som er adskillig lettere å henge opp og som lyser like vakkert. Vi har utvidet arrangementet rundt tenning av julegata, serverer gløgg og fyrer i bakerovnen. Nå varer julegata gjerne til langt ut i februar, så vi har gått over til å kalle den vinterbelysning.
Imponerende bakerovn
De to lærer hele tiden noe nytt om bygningsvern. Det har vært så mange gode opplevelser at det er vanskelig for dem å velge en spesiell som står ut. Å rydde i alt det gamle har vært en opplevelse ettersom de stadig finner ut mer om historien til gammelbutikken. Da stiftelsen startet det første store prosjektet med istandsetting av grunnmur i butikken, så de hvordan store steiner ble tatt ned, merket og satt tilbake av dyktige håndverkere.
Videre arrangerte de kurs i komposisjonsmaling og lærte å koke egen maling. I løpet av kursene malte de tre av veggene på gammelbutikken, og beskriver opplevelsen som «helt fantastisk».
– Kurs i vindusrestaurering, der vi får bekreftet at det lønner seg å ta vare på noe gammelt fremfor å kjøpe nytt, er også stort. Det stemmer godt med livsfilosofien vår som handler mye om å ta vare på det vi har, sier Terje.
Men for en besøkende er kanskje bakerovnen i kjelleren en særlig opplevelse.
– Før vi startet med restaurering av bakerovnen måtte vi få ut slam fra kjelleren som hadde bygget seg opp over mange år. Vi hadde nok ekstra lange armer hele gjengen på slutten av akkurat den jobben. Murer Viggo Ballo, som stod for restaureringen, bodde hos oss i flere måneder mens arbeidet pågikk. Det var læring omtrent hver dag.
Da bakerovnen var ferdig restaurert hadde vi en måned der vi fyrte ovnen gradvis med mer og mer ved. Vi fikk «lekse» av Viggo og fyrte et visst antall kilo hver dag. Jeg husker godt at vi tok med oss et glass rødvin og feiret den første fyringen. Vi satt foran ovnen og betraktet flammene. En veldig spennende og lærerik tid, sier Siri.
Bakeriet ble drevet fra 1934 til 1957. Ovnen strekker seg 6 meter innover.
Quiz-kveld og lokal historie
Pubkvelder med musikk i helgene var og er en begivenhet for folk på dette tettstedet med rundt 800 innbyggere. Nå har de faste quiz-kvelder i regi av venneforeningen Gamle Hovin.
– Da vi skulle arrangere pubkveld første gang sørget vi for å sette opp ekstra støtte i kjelleren slik at ikke vekta av publikum skulle knekke ryggen på den gamle butikken. Vi så for oss at hele selskapet skulle havne i kjelleren og det var ikke ønskelig, sier Siri med et av de mange smilene hun og mannen stadig sprer om seg med.
For Siri og Terje er det viktig at alle i bygda gis mulighet til å ta del i virksomheten på gammelbutikken. Det arrangeres kaffestunder for eldre, og det holdes skoledag for bygdas andreklassinger der de kommer og lærer om gamle dager. Husflidslaget møtes jevnlig for å veve.
– Vi har også invitert eldre som har jobbet på gammelbutikken til å komme og fortelle historier om hvordan arbeidshverdagen var den gangen. Vi noterer hva de beskriver om butikkinnredning, plassering og vareutvalg. Det er viktig for den videre formidlingen av historien til denne unike butikken som en gang var et viktig knutepunkt for Hovin og bygdene rundt, sier Siri.
Prosjektet ga mening i en tid med sykdom
Man kan ikke unngå å la seg imponere av Siris innsats. Hun lider av Cystisk Fibrose – en krevende sykdom der kravet til egen behandling er stort. Hun følger strenge regimer i forhold til medisinering og egentrening, men til tross for iherdig innsats går det ofte nedover. Men det stopper henne ikke i arbeidet med Gamle Hovin.
– Da engasjementet med gammelbutikken startet var jeg i ganske god form, men ble senere så syk at jeg ikke kunne fungere som leder av stiftelsen. Etter hvert ble jeg satt på venteliste for å få nye lunger og det ble mange sykehusinnleggelser, forteller hun.
Når livet er såpass krevende er det godt å ha litt annet enn seg selv å tenke på. Hun han med «for halv maskin» mens Kristine Kaasa Moe overtok ledervervet for Stiftelsen Gamle Hovin. Hun kom hjem til Siri og ga referater fra møter og holdt henne løpende orientert, noe hun er veldig takknemlig for i dag.
– Etter halvannet år på venteliste fikk jeg nye lunger og ble dermed takknemlig mottaker av det ypperste av gjenbruk samfunnet har å by på. Etter transplantasjonen har jeg fått et helt nytt liv og vil kunne delta på dugnader og slikt, bare immunforsvaret har blitt litt bedre.
Har fått helt ny kompetanse
I sin barndom og oppvekst var ikke Siri vant til gamle hus. Kirkenes ble totalt nedbrent under andre verdenskrig og alt av hus er fra gjenreisningen i tiden etter krigen.
– Kanskje er det nettopp derfor har det vært og er så stor stas å få lov å ta vare på slike gamle bygg, undrer hun.
Gamle Hovin er derimot ikke Terjes første møte med tradisjonelt bygningsvern. På hans slektsgård kommer tømmerkassen i huset fra Villa Fyr i havgapet nord for Trondheimsfjorden i Flatanger kommune.
– Alt av panelet er håndhøvet og baksiden er økset, en tomme tykt. Min oldefar håndlaget alt av listverk, så ja, vi hadde et forhold til bevaring før vi startet her, men vi manglet kunnskapen. Det at Siri og jeg har lært så mye om restaurering i arbeidet med Gamle Hovin og har deltatt på diverse kurs har gjort oss i stand til å ta vare på vår egen arv på en mye bedre måte. Kompetanse er et viktig stikkord og gull verdt når man skal i gang med prosjekter som dette. Det å ta vare på så mye som mulig og det å behandle tingene med respekt betyr mye, sier Terje. – Det er mer tilfredsstillende og mye morsommere. Bærekraftig er det også!
Prosjektet Hovin har fått betydelig støtte fra Fortidsminneforeningen og Sparebankstiftelsen DNBs program Kulturminner for alle, Kulturminnefondet, Stiftelsen UNI, Melhus kommune, Trøndelag fylkeskommune og lokale bidragsytere.
Mail