Publisert 28.02.2020
Tekst og foto: Lise Bjelland
Snøen laver ned i Hamrabø, som den har gjort ofte denne vinteren. Grenden ligger hvit og stille, nesten som et gammelt fotografi i sort/hvitt. Brungrå, værbitte bygninger passer perfekt inn i fotoet. En løe lyser i rødt lenger oppe i lia, den ser nesten håndkolorert ut.
Suldal
Vi er på vei til Børkjenes gård, en av de eldste i Hamrabø i Suldal kommune i Ryfylke, med hele 16 hus tett i tett i tunet. Å kjøre bilen inn på gårdsplassen kjennes feil, den passer ikke inn i bildet. Men her lever Marit og Jarle Tveit så absolutt i nåtiden, de som ble rammet av tilfeldighetenes spill, eller kanskje snarere flaks for snart ti år siden.
Falt for tunet
- Ja, vi var utrolig heldige den gangen. Vi drev et regnskapskontor i Skjold, Marit og jeg. Men ved siden av hadde jeg også oppdrag som takstmann og takserte landbrukseiendommer. Det var ved et sånt tilfelle at jeg kom over gården her. Jeg falt med en gang for det vel bevarte tunet, forteller Jarle.
Anledningen var at gården skulle selges, noe den også ble kort tid etter. Men kjøperen fikk ikke konsesjon til å drive, og etter et år lå den derfor ute for salg på ny. Jarle, som nok hadde gått og dagdrømt om et gårdbrukerliv siden befaringen sist, var klar. Nå måtte Marit overbevises om det samme. Taktikken var enkel, men likevel godt uttenkt. Begge er glade i friluftsliv, og Jarle fikk låne en av stølene i heia som tilhørte gården. Etter en helg til fjells med overnatting på Storemyr, var også kona frelst.
Mange støler
- Vi gikk tur i fjellene i området og stod til sist og så ned på den vakre Hamrabøheia med mange støler støler. En fantastisk tur i et fantastisk tområde. Det gjorde utslaget, smiler bonden.
Høsten 2003 fikk de ny adresse i Hamrabø, men beholdt likevel huset i Skjold. Med årene hadde sønnen Jone overtatt den daglige driften av Tveit Regnskap, men fremdeles er ekteparet ukentlig en dag eller to og tar sin tørn i bedriften som de gjennom mange år har bygget opp. Det er vanskelig å gi helt slipp på livsverket. Eller ett av livsverkene, må vi kanskje heller si. For gården i Hamrabø er helt tydelig et annet livsprosjekt.
Mye skoging
På Bjørkanes blir jorden forpaktet bort til naboen, mens Marit og Jarle forvalter skogen, husene og heia. Tilsammen nærmere ni tusen mål. Det kreves mye skoging for å holde vegetasjonen nede og for å gjøre det framkommelig. Hamrabø ligger i et vernet vassdragsområde, med restriksjoner på hva som kan gjøres. Jarle er overbevist om at den beste måten å verne et område, er å bruke det. På den måten drives det stadig vedlikeholdsarbeid og gamle stier og ferdselsårer vil ikke forsvinne, samtidig som det blir mer modernisert, og dermed lettere tilgjengelig.
Med sekk på ryggen
At stiene bak gården skulle komme til å gro igjen er uansett lite sannsynlig. I det minste er det to personer som gjør sitt til at de stadig blir tråkket opp. Marit og Jarle med sekk på ryggen er et hyppig syn. Oftest er de da på vei til en av de tre stølene sine, gode steder å dra til på overnattingsturer når fjellet lokker.
Naturen bugner
- Naturen her bugner sommer og høst, vi fråtser i sopp og bær, fisker i fjellvann og går på jakt. De fine naturopplevelsene vi får her i heiområdene er kanskje det aller viktigste for oss, sier Marit. - Vil du ha fred og ro er Hamrabø stedet. Marit ler og forteller at om vinteren ser de nesten ikke andre folk, noe som av og til føles litt ensomt. Da er det godt at veien til Skjold ikke er så altfor lang.
Unik
Gården de eier er ganske så unik, det er ikke vanlig med 16 hus i tunet. Undertegnede skriver så bokstavene går i krøll mens Jarle ramser opp eldhus, kvernhus, tørkehus, smie, folgehus, sauehus, vedhus, stabbur, kårhus, sag, taubanehus og silo. Da er ikke alle nevnt. Det eldste bygget kan dateres helt tilbake fra 1700-tallet og alle krever sitt av vedlikehold. Så langt har den nye gårdbrukeren skiftet tak på ikke mindre enn 22 hus, støler og utløer iberegnet.
Forfall
- Gården var velholdt fram til starten på 1980-årene, men de påfølgende tjue årene var det ikke noe særlig til drift her, og mye hadde derfor forfalt innen vi overtok.
Særlig i hovedhuset har de nye eierne gått grundig til verks i restaureringsarbeidet. Nytt kjøkken og bad er på plass, spesialtilpasset av Trestubben møbelsnekkeri i Suldal. Gamle, skeive tregulv har kommet til heder og verdighet igjen, etter at tjukke lag med belegg ble fjernet. Løen er gjort om og innredet til et lokale det går an å ha arrangementer i. Til stor glede for alle ansatte i regnskapsbyrået som annet hvert år samles på gården, til fest i lokalet og tur i heia. Utallige klenodier og antikviteter stod igjen i nesten alle bygg etter tidligere eiere, og blir nå skjønnsomt tatt vare på. Ingenting blir tatt vekk fra gården.
Museum
- Vi føler at vi nærmest bor i et museum, og er ydmyke for det som er gjort her før vi kom. Flere gamle handlebøker fulgte med huset, de har gitt oss et godt innblikk i hvordan de levde her for flere hundre år siden. Der noterte de varene de kjøpte og betalte med varer fra naturen. De vitner om at de til alle tider har levd godt på Børkjenes, det har vært rik tilgang på sau, vilt, smør, fløte og bjørk. 75 øre for ei rype og 1 krone for ei orre var gjeldende pris i 1930.
300 moh
Et slit må det daglige livet for noen generasjoner siden likevel ha vært. Hamrabø ligger 300 moh og var veiløs helt fram til 1979. Børkjenes gård var i ordinær drift fram til det. på de andre gårdene i Hamrabø ble det modernisert noe veldig da, men Børkjenes forble som den var, pga forskjellige omstendigheter. Før den tid eksisterte det en taubane som gikk fra Suldalsvatnet og opp, men heller ikke den var eldre enn fra midten av 1950-årene.
Mye arbeid
- Før de forrige eierne, Anne og Erik Bjørkenes døde, hadde vi besøk av dem på gården. Da hadde de ikke vært her på tjue år. Jeg tror de ble beroliget da de skjønte at vi tok godt vare på stedet. Vi fikk med oss noen ekstra ting tilbake, ting som hadde hørt til her og som de ville skulle følge gården videre.
Om drømmen var å trappe ned og jobbe mindre etter mange år nedgravd i tall og driftsresultater, har nok ikke det slått helt til. Dagene er fortsatt lange, men kjennes meningsfulle på en annen måte. - Mange tror det er en ferieplass vi er på, men det er jamen alt annet enn det. Å bevare Børkjenes er mye arbeid, men det gir oss tifold igjen.
Mail