Publisert 28.10.2022
Tekst og foto: Ivar Moe, private bilder. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern 3-2022
En gang var det jernverket, gårdsdriften og inntektene fra skogen som dannet det finansielle grunnlaget for dette samfunnet, og slik er det nesten også i dag. Jernverket ble lagt ned i 1959, med all sin nesten middelalderske teknologi, og er i dag en museumsstiftelse. Vedlikeholdet av denne 42 mål store parken ligger i budsjettet til museet.
Knut Aall innehar stillingen som daglig leder ved Næs Jernverksmuseum og har familiær og historisk tilknytning til det gamle jernverksfirmaet som han også er majoritetseier i. Han er også medlem av Fortidsminneforeningen og medlem av foreningen Fredet, hvor han var leder en årrekke. Han har vokst opp i et kulturminne og bor i det. Her har han lært at støtte fra det offentlige er velkomment, men skal man holde slike anlegg ved like, må man ha egne midler. Slik var det helt sikkert da Louise Andrea Stephansen i 1799 giftet seg med Jacob Aall.
En helt ny tid
- I en tid lenge før gravemaskiner og bulldosere, så hadde de bestemt seg for å lage noe skikkelig. Men før de starter på dette prosjektet så var de i København-området på 1790-tallet. Det var for dem en ufattelig spennende periode. Menneskene hadde lært seg å fly med både gass- og varmluftballonger. Det var en enorm tiltro til at vitenskapen vil bringe verden stor lykke. Det var trykke- og talefrihet. Man forkastet alt det gammeldagse dekorative tøyset, bygget funkisleiligheter råere enn det noen gang har vært bygget siden. Man kastet parykker og korsetter og gikk i løstsittende kjoler, et fullstendig brudd med alt det gamle, forteller Knut Aall.
Det var med denne stemningsbølgen i tankene at Louise og Jacob kom tilbake til Norge, og som etter hvert førte til at parken ble anlagt.
- Så kjøpte Jacob dette jernverket. Da de flyttet opp hit var de av den oppfatning at verden var kommet for langt. Den var blitt for industrialisert. Midt i denne rivende utviklingen ender de opp med en oppfatning av at de vil tilbake til naturen, til Jean-Jaques Rousseau. Og dette til tross for at de kjøper et jernverk som levevei, som på den måten driver den tyngste industrien, sier Knut Aall.
Han forteller at Jacob bar une cravate (halstørkle, slips) hvor det var et motiv fra lunden i haven og ermitagen – eneboerhytten – en slik hytte var visstnok det første de bygget da de slo seg ned her. Den skal ha hatt never på veggene og skifer på taket. Utenfor dyrket de poteter, og møblene var av enkleste sort.
- Cravaten forteller jo hvor viktig det var for han å identifisere seg med det han stod for. I dag hadde man kanskje gått rundt med en button med Nei til atomvåpen, eller noe sånt. Til hytten reiste de tilbake til virkeligheten hver dag. Det er godt og vel halvannen kilometer å gå. Så det var forløperen før de i 1810 fikk makeskiftet og fikk kontroll over hele det området som da skulle bli til park. Ganske umiddelbart gravde de elveløpet rett.
- Der var et stort prosjekt de startet. De la om Storelva og gravde et nytt løp for den, en elv med en middelvannføring på 9000 liter per sekund.
En tanke om forbedring og utvikling
Knut Aall ser på dette prosjektet som et overskuddsfenomen.
- Det må man ha lov til å si, det er åpenbart resultat av en industri som gikk godt. Men det er nok også et resultat av deres tankesett, at når de først har muligheten så er det dette de har lyst til å utvikle. I tillegg til alle små og store forbedringer innen jordbruk, skogbruk og industri. Det var industrien som var det viktigste. Men de hadde en tanke om at alt kunne forbedres og videreutvikles.
Han er tydelig på at dette er et parkanlegg veldig annerledes det man har laget både før og siden; dette er et anlegg hvor man har prøvd å få det til å se ut som om trærne og blomstene har spredt seg naturlig, at elva har funnet sitt naturlige løp der den slynger seg rundt en øy man kan besøke med robåt. Sånn sett er inspirert av helt andre tanker og bygget opp på en måte annerledes de fleste andre haver.
- Dette er en typisk romantisk hage. Den skal skape stemninger og følelser. De bygget jo to grotter her, en daggrotte og en nattgrotte i hver sin ende av en 16 meter lang kunstig tunnel. Man så for seg at eremitten bodde i den skumle nattgrotten uten lys, og en daggrotte hvor det var lyst og vennlig. Grottene er blitt borte med tiden, men vi lurer på om vi skal gjenskape dem sammen med andre element som er blitt borte, som stier og grusganger. Ellers er parken bygget opp omkring siktlinjer, hvor man har forskjellige motiv, det skal være frodig, og plutselig så åpner det seg. Vi kjenner ikke til alle disse siktlinjene som har vært, men en del vet vi.
- Parken er nok kanskje vel så mye ment å oppleves fra robåt som til fots. Så allerede der tenker jeg at folk ser hvordan dette skiller seg fra tradisjonelle parker, sier Aall
Begynte restaurering på 1990-tallet
Parken ble utviklet i de 15 årene frem til da Louise døde. Deretter ble den holdt ved like, med små endringer frem til omkring 1870 da tidene ble vanskelige. Verket gikk konkurs i 1884. I de gode årene hadde gartneren på verket hatt opptil 13 arbeidere til å holde grusgangene i parken fri for ugress, og til pass av popler, kjempekonvall, krølliljer, karusfisker i vannet, sorte svaner, påfugler og en egen strutsehage.
Det var trang økonomi som preget tiden fremover. Men parken ble ikke bygget ned, slik det skjedde med noen romantiske parker som fantes i Oslo. Så da Knut Aall på 1990-tallet inngikk samarbeid med kommunen og Aksjon Vannmiljø for å restaurere parken, var det mye å hente frem igjen. Tjern måtte mudres opp, en del edelgran måtte fjernes. Mange av trærne her er fra parkens tidligste år, og kanskje skal det på sikt reetableres elementer som ikke lenger er her.
- En ting er at jeg selv trives veldig godt her, viktigere er det dette er en park som blir benyttet mye. De ivrigste brukerne er de som bor nærmest, men vi ser også at mange som besøker Næs jernverksmuseum går en tur i parken. Det er åpenbart at den er til nytte og glede for mange. Og så tenker jeg at den er verdifull her på Nes Verk hvor det er et rimelig komplett jernverkssamfunn, hvor det fortsatt er anlegg og gjenstander som var her på 1700- og 1800-tallet. Parken bidrar til en komplett opplevelse, den er jo et resultat av rikdommen fra industrivirksomheten, sier Knut Aall.
- Først og fremst var den til glede for eierne og deres gjester. Den gang var det krevende å reise, og når gjestene først ankom så ble de en stund. Da gjaldt det å gi gjester og kunder gode opplevelser og hyggelige stunder inntil avtaler var inngått. I et sånt bilde spilte parken en rolle, forteller Knut Aall.
Søker historisk dokumentasjon
Etter 1870 ble parken brukt ganske lite av familien og gikk over til å bli brukt av allmenheten, slik den er i dag. Robåt og redningsvester ligger her til fri bruk.
Tidligere var det en danseplatting her, en ridebane og idrettsplass. Da tyskerne under krigen skulle ha den som ekserserplass og arbeidsleir, ble alt umiddelbart pløyd opp og plantet for å stoppe tyskernes plan.Aall. - Aase Margrethe Hørsdal skrev sin hovedoppgave i landskapsarkitektur ved Landbrukshøyskolen på Ås på denne parken. Oppgaven ble et viktig utgangspunkt for istandsettelsen på 1990-tallet.
Mail