Publisert 23.12.2020
Tekst: Mathilde Sprovin, Fortidsminneforeningen og Anne Ramstad, Bygg og Bevar
Kulturminneloven definerer kulturminner som alle spor etter menneskelig virksomhet. Forvaltningen har endret seg de siste tiår, bort fra å fokusere på de monumentale byggverkene til å se verdien i hverdagslivets kulturminner.
OM HUS OG FOLK HØRER DU I SPOTIFY OG ITUNES
Nå skal hele samfunnet gjenspeiles i det vi bevarer, og det er bra! Kulturminner er historier, fra de samfunnsdefinerende hendelser med tilhørende byggverk, til de mer unnselige bygninger reist av vanlige folk.
Det var de små historiene vi var ute etter da vi sommeren 2020 la avgårde. Derfor kjørte vi forbi storbyene, med slott, storting og katedraler. Heller har vi stoppet hos Helge, Torstein, Kari-Anne, Stein, Sigrid og Elisabeth, for å nevne noen. Møtene har vært mange og hvor enn vi stoppet så har vi laget podkast.
Brikker i kulturminnevernet
Podkasten «Om hus og folk» er blitt en serie på 22 episoder. De gjenspeiler stedene vi stoppet, og de er et forsøk på å speile bredden i kulturminnevernet – et utvalg prosjekter som sammen bidrar til helheten innen dette mangfoldige feltet.
Penger og tid legges i å redde et sted, en plass, en gard. Helge kjøpte plassen Sundet Nedre for å redde den fra forfall og en snarlig rivning. Ingrid på Nordigard Blessom er odelsdattera som tar over slektsgården med aner tilbake til lenge før Svartedauden. Begge snakker om føle et ansvar for å føre historien videre.
I Vadsø snakker Randi om etterkrigsbebyggelsen. Det samme gjør Evelyn i Hammerfest og Svein Harald i Vardø. Kontrastene til husmannsplassen på Sundet og tjærete tømmervegger i Vågå er påfallende. Like fullt – dette er likestilte brikker i kulturminnevernet.
På Røst møtte vi flere driftige damer engasjert om ulike hus på øya, sammen fører de historiene videre. Og ved siden av står Kari-Anne, sauebonden som sammen med 200 sauer ivaretar kulturlandskapet som er i ferd med å forsvinne. Det lille mennesket mot klimaendringer og nedgangen i landbruket. Det er ikke små oppgaver de enkelte tar på seg.
Kulturminner til stas
Men vi klarte det ikke helt – å passere det monumentale, de veldig definerte kulturminnene. I Borgund fortelles historien om Nykirka, og om stavkirka. Det er også historien om Fortidsminneforeningens vernearbeid på 1800-tallet, om hvordan foreningen lå i front og så verdier andre ikke så. Heddal stavkirke var i 1896 mål for en studietur med elever fra Tegneskolen i Christiania. Flere av dem var kvinner – som ble de første kvinnelige arkitektene i Norge. Det er historie i det også.
Ola generalsekretær møtte oss på Stiklestad. Stiklestadstøtten – eller Olavsstøtten – ble Fortidsminneforeningens andre «eiendom», ervervet i 1856, og del av en eiendomsstrategi som fortsatt er gjeldende for vernearbeidet vi driver. Et annet tidlig definert kulturminne er Røros, Bergstaden der deler av hovedgata ble fredet tidlig på 1920-tallet. Det sies at Harald Solbergs maleri fra Kjerkgata var foranledningen for fredningen. Anette gikk på byvandring med Berit der tema ikke ble fasadene mot gata, men uthusene.
Å skape næring og stolthet
Møtene med menneskene og enkeltprosjektene viser også noen overordnede linjer, nedfelt i stortingsmeldinger og del av den etablert kulturminnepolitikken. Torstein har satt i stand et dampbakeri i Uggdal. Her har han kulturkvelder med baking og formidling. I huset ved siden av har han gjenåpnet det gamle landhandleriet. Av det som var tomme bygninger har han skapt næring og stolthet i bygda. Den samme historien er å finne hos Sissel i Hamningberg. En gammel sjøbu er satt i stand og rommer i dag kafé. Det kalles vern gjennom bruk og verdiskapning.
Håndverkets betydning
Ellev og Sverre Walter er håndverkere. Ellev restaurerer vinduer, og han er stipendiat ved Norsk Håndverksinstitutt. Sverre Walter leder avdelingen for bygningsvern ved Helgeland Museum. Håndverket blir stadig viktigere i kulturminnevernet. Forenklet sagt har vi de siste tiår beveget oss utenfra og inn, fra arkitektens og kunsthistorikerens stilstudier til håndverket. Håndverkskunnskapen er viktig for å bevare kulturminnene, men har også verdi i seg selv, som en sentral del av vår immaterielle kulturarv.
Fra begynnelsen av 2000-tallet har oppmerksomheten rundt urfolk og nasjonale minoriteters kulturminner økt. Målet er å sikre vern og øke bevisstheten – disse kulturminner er sentrale ledd i Norges felles historie. Kunnskap bygges stadig, og med dette som bakteppe ble det naturlig å oppsøke samiske og kvenske hus på reisen gjennom Nord-Norge. For egen forståelse, og for å formidle kunnskapen til flere.
Det handler fortsatt om formidling
Fortidsminneforeningens formålsparagraf, vedtatt i 1844, fastsatte at foreningen skal gjøre kulturminner «bekjendte for Almenheden». Med podkasten «Om hus og folk» er nok et nytt medium tatt i bruk – 176 år etter – slik at historiene om kulturminner kan nå stadig flere.
Mail