Publisert 10.09.2022
Tekst: Gunnhild Ryen. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern 2-2022.
Historien om Langaasgården i Sund er historien om fiskets betydning for lokalsamfunnene langs kysten, om fordeling av ressurser nasjonalt og lokalt, om oppgangstider, nedgangstider – og nye tider. Væreierboligen er av det heldige slaget. Takket være ildsjeler er dette blitt en solskinnshistorie, og et enestående eksempel på hvordan engasjerte eiere med mot og vilje er nøkkelen til godt kulturminnevern.
Tettstedet og fiskeværet Sund ligger i Flakstad kommune på vestsiden av Lofoten. Fiskeværet regnes som et av Lofotens eldste, med gode havneforhold og kort vei til fiskefeltene i Vestfjorden. Sentralt i tettstedet finner vi den en gang så stolte væreierboligen – også kalt Langaasgården. Huset ligger helt inntil veien, og har i mange tiår minnet folk om at tidens tann ubønnhørlig setter sine spor.
Skamplett for stedet
Væreierboligen har vært igjennom en tøff periode. Den ble kalt en skamplett for stedet, og foreslått brent ned. Etter 30 år med arbeid for å sikre bygget uten resultater hadde også Nordland fylkeskommune gitt opp håpet. Men på ett tidspunkt snudde vinden.
Vendepunktet kom da det nystartede selskapet Kulturarv Lofoten AS kjøpte gården på slutten av 2015. Målet med etableringen var ene og alene å redde væreierboligen fra videre forfall. Engasjementet vitner om at Langaasgården er en viktig identitetsbærer i Sund i dag. Årsaken ligger i gårdens rolle i utviklingen av lokalsamfunnet de siste århundrene. En historie formet av internasjonal handel, nasjonale reguleringer og lokale personligheter.
Væreiersystemet vokste frem
Eksport av (tørr)fisk har hatt stor betydning for norsk økonomi og nasjonsbygging. Fram til omtrent 1800 hadde fiskeværene liten helårsbosetning, og fiskerbonden med sin kombinasjonsdrift hadde bedre tider enn den rene fiskeren. Men etter hvert samlet det seg mye makt, ressurser og aktivitet i fiskeværene. På slutten av 1700- og tidlig på 1800-tallet ble det delt ut privilegier knyttet til blant annet gjestgiveri og regulering av levering av fisk. Dette bidro til at handelsmennene styrket sin posisjon. Når kongen i 1821 solgte unna gods, var det disse handelsmennene som hadde økonomiske muskler nok til å kjøpe. Væreiersystemet vokste frem.
Væreierne ble bindeleddet mellom fiskerne og handelsmennene i Bergen. Deres handelsvirksomhet var omfattende og inkluderte alt fra fiskeoppkjøp, gjestgiveri, gårdsbruk, kremmerhandel, pengeutlån og utleie av rorbuer. Væreierne var mektige menn med store formuer. Med sin sentrale plassering og ofte ruvende størrelse ble væreierboligene symboler på dette. En rolle de fortsatt har mange steder.
Væreieren hadde nærmest monopol
Væreiersystemet skulle vise seg å stå spesielt sterkt vest i Lofoten. Det fortsatte å spille en viktig rolle i samfunnet også etter at handelsprivilegiene var inndratt, og endringer i lovverket gav den enkelte fisker større frihet og selvstendighet. Dette var tilfellet for Johan Martin Langaas som i 1905 kjøpte det som nå kalles Langaasgården. Han hadde kontroll over fiskeværet og hadde langt på vei monopol innen lokal handel og næringsliv.
Noe av årsaken til at systemet stod så sterkt kan være at Sund lenge hadde vært et sted av en viss størrelse og med økonomisk betydning. I tillegg stod væreieren veldig sterkt i Sund allerede fra slutten av 1700-tallet. Daværende væreier i Sund, Lorents Christopher Sverdrup, fikk gjestgiveribevilgning allerede i 1771. Fordelingen av ressurser og makt var historisk sett godt forankret i dette lokalsamfunnet.
I dag er engasjerte eiere, som ivaretar sine kulturminner og formidler deres historier, helt avgjørende for at denne historien forblir en del av stedets identitet, tradisjon og felles kunnskap.
«En meget fremsynt og virkelysten mann»
Johan Martin Langaas beskrives som «en meget fremsynt og virkelysten mann» (Gjertsen Georg 1949). I 1907 sørget han blant annet for at Sund fikk den første dampskipskaien i Lofoten, utenom Svolvær. Dette var svært viktig for å sikre inntekter, investeringer og heve fiskeværets status. Det som imidlertid har gjort han mest kjent er at han var den første nordnorske fiskeoppkjøper som begynte å eksportere tørrfisk direkte til utlandet.
Før fisken ble solgt var det nødvendig å sortere etter kvalitet. Dette ble gjort av spesielle tørrfiskvrakere ansatt hos oppkjøpere i Bergen. Disse hadde nærmest monopol på denne kunnskapen, og for Langaas må dette ha vært en betydelig hemsko. Han hentet derfor en vraker til Sund, som igjen lærte opp lokale vrakere. Slik kunne han handle direkte med utlandet. Han var til og med på reiser til Italia for å pleie sine forretningsforbindelser, og han hadde tydelig ambisjoner for sønnen som ble sendt sørover for å bli kjent med forholdene.
Men glanstiden kunne ikke vare evig, verken for væreierne eller selvstendige fiskere. I dag er igjen ressursene samlet på færre hender. Sterkere sentralisering gjør imidlertid at dette i langt mindre grad er direkte synlig i lokalsamfunnene rundt omkring.
Betydningen av å løfte i fellesskap
Da Kulturarv Lofoten AS kjøpe Langaasgården i 2015 hadde den stått tom siden tidlig på 1990-tallet. Lite hadde skjedd og forfallet hadde kommet lagt. Det var særlig utvendig kledning, deler av tømmer og tak som var i dårlig forfatning. Fortsatt fantes det originale vinduer, tapeter og inventar i huset, og i enkelte rom hang familiebildene på veggene. Husets historie var åpenbar, ikke kledt inn i med plater, gips eller gjemt bak to-lags isolerglass. Selv om forfallet hadde kommet langt, kan dette på mange måter ha reddet huset.
Historien har en tendens til å gjenta seg, og Johan Martin Langaas er ikke den eneste fremsynte, og virkelystne eieren av væreiergården. Kun noen uker etter kjøpet av gården var 10 ildsjeler på plass for å sikre bygningen. Fra 2017 har dugnadsgjengen jobbet med tak og fasade – de viktigste elementene for å få et tett bygg.
Ellers har de et langsiktig perspektiv, og deler prosjektet opp i mindre og mer håndterbare deler både arbeidsmessig og økonomisk. På store prosjekter viser dette seg ofte å være en fornuftig tilnærming. Avslutning av delprosjekter synliggjør fremgangen, og det kan gi en dugnadsgjeng fornyet pågangsmot.
Del av kommunens stedsutviklingsprosjekt
Et annet viktig faktor for å holde pågangsmotet oppe er støtte fra lokale, regionale og nasjonale aktører. Kulturarv Lofoten sitt arbeid er blitt godt mottatt i lokalt, og faller naturlig inn under kommunens stedsutviklingsprosjekt, og dens mål om å bygge opp reiselivet i kommunen. Dugnadsgjengen opplever også god støtte i fagmiljøene, og i viktige støttespillere som Nordland fylkeskommune i tillegg til Kulturminnefondet som støtteordning.
Dette er avgjørende for å sikre god kvalitet på arbeidet. For å ivareta det unike og opprinnelige ved bygningen trengs kompetanse på tradisjonell materialbruk, håndverksteknikk og evnen til å finne gode løsninger på det som kan føles som uoverkommelige utfordringer.
Reiselivet og opplevelsesnæringen i nord har fått et kraftig løft de siste årene. Turister fra hele verden søker det ekte og tradisjonelle. Væreiergårdens autentisitet kan gi Kulturarv Lofoten et fortrinn i arbeidet med å få aktivitet inn i gården igjen.
Eierne som hovedrolleinnehaver
Samfunnet anerkjenner i økende grad kulturminners betydning i samfunnet. I statlig, regionalt og kommunalt planverk er det et uttalt mål å utnytte lokale kulturminneressurser i arbeidet med å skape gode og livskraftige lokalsamfunn, og bidra til verdiskaping og næringsutvikling. Det kan imidlertid være en lang vei å gå for å nå dette målet. Med dugnadsgjengen i Sund som eksempel kan vi peke på en, og kanskje den viktigste faktoren for å nå målet, nemlig eierne.
På grunn av engasjerte eiere er det i dag ikke lenger forfallet som får en til å gløtte til side når en passerer Langaasgården. Assosiasjonen går heller til legenden om Fugl Føniks som er blitt et symbol på gjenfødelse og udødelighet. En viktig forskjell er at væreierboligen unnslapp asken. Prosjektet er et eksempel til etterfølgelse.
Mail