Publisert 04.03.2026
Tekst og foto: Hedvig Idås
Det kimer i bjeller i takt med at de sterke kaldblodhestene drar lasset. Kuskene leder vei og sammen tråkker de opp gamle handelsveier. Før de kan legge ut på den harde turen, gjennom skog, langs vidder og over landegrenser, har de lagt ned flere hundre timer med trening og planlegging. For i temperaturer helt ned mot minus 40 er det mye som kan gå galt.
Forbi frysepunktet
Blar vi kalenderen ett år tilbake i tid, til februar 2025, er det fotojournalisten fra Fortidsvern som skal til å sette seg i en av sledene. Sammen med lederen for Föreningen Forbonden Klövsjö, Patrik Hellström, får jeg bli med på selveste sjarmøretappen, innkjøringen til Røros og åpningen av Rørosmartnan nummer 170.
Oppmøtet er klokken sju på Billhaugen, en og en halv mil utenfor Røros sentrum. Blåtimen har tatt over for tussmørket og hestene vrinsker spent. Kuskene har kledd seg opp i store pelskåper og pelshatter av ulv, får og hund. Under har de lag på lag av tradisjonsrikt vadmel for å holde kulden ute. De er opptatt av autentisitet, så før jeg får ta plass i sleden blir også jeg kledd opp i pels og snørt igjen av vakre vevbånd for å holde pelsen på plass. Stilen er upåklagelig, og de plagsomme små blå trenger ikke gjennom den gamle bikkjepelsen.
Tålmodig traver
De hardføre kaldblodshestene sæles opp og sledene pakkes for å dra. De har allerede gått og travet over 20 mil, men er bygd og trent for å tåle påkjenningen. Hesten til Patrik heter Boy, og er av rasen Ardenner. Et belgisk beist som har trukket Patrik fire ganger til Røros. Hesterasen er kjent for sin massive styrke og skjønnhet og kan veie opptil ett tonn. I sleden som veier nærmere 500 kg sitter også Eva Åkermann, venn av Patrik. Hun er med på andre året, som støttespiller og hjelper med hestehold og selskap på de 220 kilometerne de legger bak seg.
De stopper ofte, det er viktig at hestene får nok fôr og vann. Underveis har de også overnattinger ved gårder og gamle skysstasjoner der hestene får hvilt seg, forteller Patrik.
For å unngå trafikkerte veier har Patrik og andre lasskjørere brukt mye tid på finne spor etter gamle vinterruter forbönder for dem har brukt for å ta seg over grensen og til Røros. Ser man nøye etter i naturen finner man dem. – Vi kan se spor av varder og markeringer i trær som viser hvor de gamle vinterveiene har gått, sier Patrik.
De svenske forböndene er langt fra de første som har reist med hestekvipasjer og tunge lass over snaufjellene som omgir Røros. Fra Gudbrandsdalen, Trøndelag og Østerdalen strekker det seg lange og historiske handelsruter til den forblåste Bergstaden, som for 380 år siden ble til med et smell.
Blod, ild og kobberårer
Sagnet sier at felling av en reinbukk var selve startskuddet for etableringen av Bergstaden Røros. Jegeren Hans Olsen Aase så det glimte i steinen som kom frem etter reinens dødskramper. Med ild og vann, så krutt og senere dynamitt, ble fjellområdene rundt Røros saumfart for kobber. En nordeuropeisk smeltedigel ble til.
I 1646, etter funnet på Rørosvidda, ble den første gruvedriften satt i gang, og Røros vokste litt etter litt til den mektige gruvebyen den var i 333 år. Langs Hitterelva snor gateløpene seg opp mot den gamle smeltehytta. Gårdene som fortsatt står den dag i dag er særegne for Røros. Med en gressplett for husdyr i midten, hovedhus, stall og uthus på hver side, kan de minne om et moderne atriumhus.
Gårdsrommene varierer i størrelse, men langs Bergmannsgata, på folkemunne Storgata, og langs den noe mindre gata Litjagata, også kjent som Kjerkegata,står flere av de originale gårdene som ble oppført på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Allerede på 1920-tallet ble deler av den særegne arkitekturen på Røros fredet. På 1980-tallet ble den skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste, og i 2010 ble også det historiske kulturlandskapet – Circumferensen – fredet.
13 måneder i året
I forbindelse med ekspansjonen av gruvene ble skog og beiteområder bygget kraftig ned, og den vesle gårdsflekken i gårdsrommet mellom rørosgårdene ga ikke nok avlinger til å fø verken folk eller dyr.
Bergstaden hadde sin egen tidsregning – Bergåret – som bestod av 13 måneder med 28 dager i hver. Fire uker hver sommer, kalt «Fyrmåned», var det ingen skjelvinger i jorda eller hammerslag å høre. Da fikk bergarbeideren dra til seters eller drive gårdsarbeid slik at de var sikret fôr til husdyra og seg selv før den kalde og lange vinteren.
Seterdriften var ikke nok. Den økende befolkningen på Røros var og ble avhengig av omverdenen. Handelsfolk fra fjernt og nært fikk solgt alt fra sild til korn og andre ting man trengte for et livsopphold på det værharde høyfjellet.
Et monopol går opp i linningene
I en kongelig resolusjon fra 1853 står det: «Fra 1854 af skal der i Røros afholdes et Marked, der begynder næst siste Tirsdag i februar Maaned og varer til påfølgende Fredag.»
Før denne resolusjonen hadde Bergverkstaden i Røros monopol på salg av alle varer, men med befolkningsveksten ble det stadig vanskeligere å holde den ulovlige handelen som foregikk i sjakk. Derfor ble det besluttet å holde «martna» hver siste tirsdag i februar.
Nye impulser og varer som skinn, tømmer, hester og kull kom over fjellene. Frakten av disse varene kom med hest og slede. Selv om det var langt å dra og tøffe reiser for handelsfolket, var det god fortjeneste. Mye tyder på at lassene ofte var vel så fulle med «eksotiske» varer på returen, som de kunne selge videre i hjembygdene.
Rørosmartan ble med årene en tradisjon og essensiell for overlevelsen for gruvebyens innbyggere, frem til 1960-tallet da både gruvedriften og interessen for martnan dabbet sakte, men sikkert av. Redningen kom fra uventet hold, fra et bananmarked i Marokko.
Söta foror
To svensker ved navn Arne Sköld og Einar Montén var på tur i Marokko i 1979. På et bananmarked forteller Montén til Sköld om tradisjonene rundt Rørosmartnan. Vel hjemme begynner en idé å bli klekket. Martnan stod ved et veiskifte etter at gruvedriften ble lagt ned, de manglet besøkende og et trekkplaster, nå som handelen ikke lenger var av nødvendighet.
Etter noen år med planlegging på norsk og svensk side av grensen, skulle en gammel tradisjon vekkes til live og blåse nytt liv i Bergstaden. Morgenen den 13. februar 1981 dro seks hestekvipasjer fra Klövsjö i Jämtland midt på den skandinaviske halvøya. Langs den tradisjonsrike handelsruta mot Røros kom flere til. Etter 185 kilometer og fem reisedøgn i bitende minusgrader ble de tatt imot med jubel. Året etter, gjentok de turen, og med det var en ny tradisjon skapt.
Finalens vemod
I år, 45 år etter at de svenske forböndene gjenopptok lasskjørertradisjonen, er det fortsatt handel på Rørosmartnan – men først og fremst en stor folkefest. Med over 80.000 besøkende blir det mye dans, musikk og latter. Folk kommer tilbake år etter år, og kler seg opp i pels og vevbånd. Østerdalsluer og trekassesekker er ikke et uvanlig syn, snyltekopper i tre henger langs alle kropper og det er høy flaskeføring. Churros, gyros og nederlandske oster har som på alle andre markeder også gjort sitt inntog på Martnan. I hard kontrast til pjalt, viltkjøtt og felespill fra Kaffistova i Kjerkegata.
Det er ikke bare svenskene som har blitt hekta på lasskjørertilværelsen. Det renner inn med lasskjørerlag fra Østerdalen, Gudbrandsdalen og Trøndelag. I år er det ventet at mellom 80 og 90 ekvipasjer kommer. Ideen som ble vekket på bananmarkedet i Marokko har blitt en braksuksess. Det tradisjonsrike miljøet knytter de ulike landsdelene sammen og er store bidragsytere til å holde kunnskapen om den gamle vinterleden og hestehold ved like.
Den syv dager lange reisen med hest og slede fra Klövsjö til Røros gir et etterlengtet avbrekk fra omverden. Det er kun elementene og dagsformen som styrer dem frem mot målet, forteller Patrik.
– Det er nesten vemodig å komme frem, for da er turen over! Selv om det er krevende og være ute på en lang reise som dette, er det alltid litt trist når den er ferdig. Da er det bare å begynne å glede seg til neste år!