Publisert 21.09.2026
Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr 3/2026
Tekst og foto: Joakim Rehaug Roth
Klokken er ni og i Nord-Norge går sola verken opp eller ned i midten av juni. I den lille bygda Stonglandseidet på sørspissen av Senja har dagen startet. Med Leirfjellet som et mektig bakteppe, står den hvite kirken klar for kveldens musikalske innslag. Senere på kvelden skal den folkekjære visesangeren Maj Britt Andersen med familie innvie Kråkeslottfestivalen.
Katalogen av artister som har spilt gjennom festivalens historie er imponerende. På årets program skal den kritikerroste indie-popduoen Konradsen avslutte kvelden samme sted.
Siden 2004 har festivalen blitt arrangert på Kråkeslottet, et gammelt fiskebruk helt ytterst på Skjåholmen i Bøvær, en time nord på Senja. Langs en lang hvit strand og en fjellvegg i ryggen ligger slottet helt for seg selv mot det åpne havet. Kulturfestivalen har de siste årene levd videre kun i navnet.
Huset den er oppkalt etter står foran en høyst usikker framtid.
Norge i miniatyr
På en åker bak Stonglandet kirke, vaier smørblomst forsiktig fram og tilbake. Man får lyst til å fortsette forbi den siste blomsten til fjorden som strekker seg ut lenger vest. Helt ærlig så har det ikke noe å si i hvilken retning man ønsker å fortsette, for her, som et Norge i miniatyr, kan du sjelden gå feil med naturens ragende landskap rundt deg.
Lyst til å se bratte tinder? Eller hvite strender som strekker og strekker? Midnattssola er kjent for å være lur. Ikke se bort fra at perspektivet på samme fjelltopp vil endre karakter hvor enn du står med kompasset i hånda. Stillheten du kjenner på er like dramatisk som fjellet som skyter rett opp, fra fjord til himmel.
Senja er formet av sin rike kysthistorie, der små bygdesamfunn, væreiere og fiskeri bidro til liv og utvikling på øya. På Stonglandseidet kommer jeg til å oppdage dette senere på kvelden der joviale ildsjeler og frivillige serverer middag. Den lokale latteren sitter løst hos vertene når jeg spør hva slags fisk som er på menyen.
Velkommen skal du være
Med morgensola i øyene skynder jeg meg ned til festivalområdet. Jeg har avtalt intervju med musiker og programsjef for Kråkeslottfestivalen, Pål Moddi Lue. Hvordan har et gammelt fiskebruk en time nord for der vi står på Stonglandseidet blitt til en omreisende festival de siste tre årene? Moddis engasjement for det gamle fiskeværet på Bøvær har vart siden tenårene.
Det unike røde fiskebruket ble brukt som kulturhus og scene i mange år. Nå er framtiden usikker, med ny eier og nye planer. Kirken peker meg i retning av et hvitt sirkustelt der 20 til 30 barneskoleelever står samlet utenfor. Men hvor er Moddi? Klokken slår ti og en mann med mørkeblonde krøller og iført islender hopper opp på en krak. «Velkommen skal dere være!»
Det er full fiesta for barna. De får et valg: Bli med inn i andre etasjen av Senja Roasters for heavymetallkonsert, høre samisk historiefortelling i det store teltet eller dra på kunstutstilling ned mot kaia. Etter at alternativene er lest opp gjesper festivalstaben mellom seg: «Tviler på at Joker har 100 ørepropper.»
Før barna begynner å spre seg og festivalstaben løser dilemmaet, rekker jeg å hilse på Moddi. Gleden er genuin, men kortvarig. Han er i full fart mot Joker´n oppi gata for å prøve lykken. Det er fortsatt tidlig på dagen. Praten kommer nok litt utover. Tilbake i bilen retter jeg kurset mot Skaland og grunnen til hele turen: Kråkeslottet.
Stoppet ved verdens ende
Bilturen er kronglete langs grusveiene innover i landet. Jord og småstein blir til små skyer av støv. Etter det ulendte terrenget merker man at fjord og fjell ikke er langt unna fordi passerende biler og campingvogner viser omhu med kjøringen. Ut av tunnelen rår det av skarpe fjellspisser på hver side av asfalten.
Når farta øker, flytter de til hver sin ytterkant for å gi rom til havet. Forbi en liten matbutikk og Skaland kirke står fullpakkede biler på stedet hvil. Passasjerer tar seg tid til en is i sola med salt i lufta og bølger i bakgrunnen.
Min kjøretur derimot fortsetter lenger vest, til Bøvær. Her, ved det som oppleves som verdens ende, stopper jeg bilen. En lang hvit strand omkranset av røde båtnaust leder blikket opp ut mot tuppen av Skjåholmen, mot et trollbindende slott som tatt rett ut av japansk tegnefilm.
Fiskebruket på Bøvær
Over passasjen som leder til Kråkeslottet blir jeg møtt av en oransjenebbet tjeld som holder vakt på en stein. Sjøluften blåser i ansiktet for hvert steg jeg nærmer meg. Klint inntil huset blir det tydelig at fasaden har kjent på salt, bølger og vind over tid. Den røde malingen flakker litt her og der. Inn gjennom vinduet i andre etasje ser jeg en ensom peis i et avlukket rom. De andre vinduene viser mye av det samme; et enkelt rom uten yttergang.
På befaringen må jeg klatre og dukke rundt trapper og treverk. Det er som å være på en lekeplass for voksne. Lukten av sjøsalt fester seg godt. En tønne i første etasje er bleik med rust. Rundt hjørnet holder værbitte påler huset på sine skuldre. De står fast og går godt i ett med landskapet rundt.
Kråkeslottet var opprinnelig et fiskebruk med produksjon av saltfisk og tørrfisk. Driften ble lagt ned på 1960-tallet, og etter tiår med forfall ble bygget reddet og satt i stand av kulturpersonlighet og ildsjel Ulf Willgohs Knudsen. Etter ham tok Georg Blichfeldt over og opprettet en årlig festival.
I mange år har det usjenerte fiskebruket vært en kilde til inspirasjon for kunstnere og musikere over hele landet – og verden: «Dette er et eventyr. Hele historien. Og nå har jeg sett det selv», sa en tydelig berørt Ole Paus til Folkebladet etter å ha spilt på Kråkeslottet i 2016.
Hvem vil ikke opptre ved «verdens ende»?
– Det er et hus hvor alle de største artistene i Norge har vært og spilt, sier musiker Eirik Vildgren fra bandet Konradsen til meg i Skaland kirke. I over 50 år har tilreisende både nær og fjern tatt turen for å høre på Halvdan Sivertsen, Kari Bremnes, Stein Torleif Bjella og mange flere.
– Det man ikke ser når man bare ser bygningen, er fellesskapet vi hadde der. Mennesker fra hele verden kom hit for å jobbe. Vi hadde kunstfestival hele juli, over hundre frivillige, internasjonale kunstnere og tusenvis av besøkende. Det var et helt unikt miljø.
Eirik og bandmedlem Jenny Sabel øver på kveldens settliste som skal fremføres senere i kveld i Stongland kirke. Akkurat nå er de i gang med å synge «Hjerteknuser » av Kaizers Orkester. Sammen med det lokale koret Kor Flott og Moddi står de ansvarlig for festivalens åpningsseremoni.
For Eirik har Kråkeslottet vært en sentral del av livet. Store deler av ungdomstida og voksenlivet har gått til utallige dugnadstimer for å få rigget til festival og scene. På en måte var det her Eirik fikk utfolde seg som en musiker på vei.
– Vi hadde et punkband som het Red Eyes hvor vi covret det amerikanske punkbandet Green Day. Jeg hadde på en måte min første konsert der. Det er en stor sorg at det kan forsvinne.
Fiskebruket som har vært et utrolig viktig sted i Eiriks liv har blitt kastet inn i en konflikt som har pågått i flere år.
Kuraterte opplevelser
I 2023 vedtok Senja kommune å fjerne parkeringsplassen ved Kråkeslottet, samtidig som en lovet erstatningsparkering aldri kom på plass. Senere har kommunen vært åpen for at reiselivsselskapet Norrøna Adventure kan gå videre med sine planer om et sjøbasert hotellprosjekt, noe som innebærer at fiskebruket på Skjåholmen rives.
I 2024 uttalte Norrønas eier, Jørgen Jørgensen, til NRK at beliggenheten er et fantastisk sted. «Senja er en ukjent perle internasjonalt. Vi ønsker å vise verden den fantastiske naturen og menneskene her, og gi gjestene opplevelser de ikke kan få noe annet sted.»
Innsalget til disse turene er ofte kuratert rundt opplevelsen av historie, stedstilhørighet og kystkultur internasjonalt. Norrøna Adventures hotellprosjekt skal omfatte 19 hytter, restaurant, resepsjon og et servicebygg. I plandokumentene beskrives dagens bebyggelse som teknisk dårlig, utsatt for stigende havnivå, stormflo og bølger, og det konkluderes med at det ikke er økonomisk forsvarlig å sette den i stand.
Samtidig slås det fast at kulturmiljøet vil bli «sterkt forringet» dersom bygget rives eller forsøkes gjenoppført.
Hvem er kysten for?
Utsagnet til Norrøna har blitt møtt med motstand fra lokale ildsjeler og kultur-vernengasjerte, der noen mener at klimatilpasning ikke er et generelt argument for å rive identitetsbærende kulturmiljøer langs kysten. Styreleder i Fortidsminneforeningen Troms avdeling, Lill-Karin Elvestad, meldte til Folkebladet at det selvfølgelig er mulig å bevare Kråkeslottet.
– Alle som har drevet med bygningsvern, kulturminner og gamle hus vet godt at det som ved første øyekast ser riveklart ut, ikke er det. Vi kan ikke forstå at Kråkeslottet skal være i så dårlig stand at Norrøna ikke ser seg tjent med å bevare det.
Myndighetskontakt og vernesaksansvarlig i Fortidsminneforeningen, Eirik Bøe, reagerer også på uttalelsene til Norrøna og mener at saken reiser et større spørsmål om hvordan vi verdsetter vår egen kulturarv.
– Norske reiselivsaktører henter inspirasjon fra historiske kystmiljøer over hele verden, men møter ofte den hjemlige kulturarven med langt lavere ambisjoner for vern og videreføring, sier han. – Hvordan rivningen av et fiskerimiljø fra tidlig 1900-tall kan omtales som bærekraftig transformasjon er vanskelig å forstå.
Tilbake i Skaland kirke diskuterer Konradsen og jeg utviklingen av norske kystlandskap i Nord-Norge. Hvem er kysten for egentlig? Lignende utviklingsprosjekter, som Norrøna forespeiler på Bøvær, popper stadig opp langs kysten i nord. Skillelinjen for hvem som får oppleve sånne steder begynner å koste såpass at man kan begynne å stille et par spørsmål.
Bryter ikke dette med det åpne og tilgjengelige friluftstradisjonen langs norskekysten?
– Kråkeslottet og alt det innebærer av kultur eksisterte allerede, sier Jenny Sabel. – Folk drømmer om å skape slike steder hvor unge og eldre kan være sammen. Og så har man et sånt sted hvor det til slutt blir umulig å drive. Alle har lyst på det vakreste stedet å drive virksomhet. Kråkeslottet er jo verdens fineste sted, men det er kanskje nettopp derfor det burde være for alle.
▴ Kråkeslottet er registrert som truet. Fiskebruket fra tidlig 1900-tall har ikke formelt vern, selv om området rundt Skjåholmen er avsatt til hensynssone for kulturmiljø.
▴ Fortidsminneforeningen Troms har engasjert seg for bevaring av Kråkeslottet og mener bygningen kan settes i stand og inngå som en del av den videre utviklingen på Skjåholmen.
▴ Planforslaget for Skjåholmen var ute på offentlig ettersyn og høring, og hadde frist 30. august 2026.
▴ Riksantikvaren vedtok midlertidig fredning av Kråkeslottet og deler av Skjåholmen på Senja med umiddelbar virkning 27. august.
▴ 16. september reiste Riksantikvaren innsigelse mot planarbeidet for Skjåholmen i Senja kommune.
Hjerteknuser
Tilbake på Stongslandseidet har det lokale koret stilt seg opp under det store sirkusteltet med Eirik på piano, Moddi på gitar og Jenny med mikrofon. Festen skal snart gå i gang og alle som har tatt turen til Kråkeslottfestivalen samler seg. Det er litt kjøligere ute. Sola fra morgenen visner i en himmel som har blitt grå, men det gjør ingenting når serveringen av mat og drikke er i gang.
Et ungt par fra Tyskland med småbruk utenfor Tromsø står klar i teltåpningen. En ung gutt har med seg GoPro-kameraet sitt for å filme. Festivalbenker i teltet fyller seg opp og en grønn teaksofa blir populær for noen damer med skjerf og regnjakke. Sekundene tikker og minuttene går før «Hjerteknuser» runger ut fra ensemblet.
Når refrenget slår ut i full kraft synger et fullsatt kor «Eg vanner mine plantar, eg pleier det eg sår». Til høyre står ildsjelen som serverte fiskeburger. Han er bra blank i øyene.
«Nøkkelen ligger under døra»
– Når du kommer inn er det ikke noen yttergang. Uansett hvilken vei du kommer fra går du rett inn i kjøkkenet, rett inn i stua eller rett inn i peisestua. Det er ikke noe skall mellom den levende innsiden av huset og den levende utsiden med naturen.
Jeg har endelig fått tak i Moddi. Vi sitter ned før folkedanser og dansearkelog Sigurd Johan Heide skal gi samtlige en demonstrasjon av Stangnespolsen i sirkusteltet. Som ung gutt ble Moddi med sin far på en snekkerjobb hvor han så et mystisk hus ute i det fjerne. Hva er det som foregår der? Svaret fikk han ikke umiddelbart, men et par år senere, etter lang leting etter øvingslokale kom det.
– Plutselig ringte det en fyr fra Bøvær og sa «Hei, jeg har et slott. Dere kan komme når dere vil. Nøkkelen ligger under døra. Jeg er ikke hjemme. Stikk bare inn». Vi fikk være der en hel helg, ni ungdommer med instrumenter. Bare være for oss selv. Skrive omtrent én sang om dagen. Det var ikke mobildekning der ute heller på den tiden. Det var som å forsvinne inn i noe helt annet, husker Moddi.
Siden har han vært tilbake for å arrangere festival og til og med spilt inn et album der. Låtskrivingsøkter har hatt godt av stillheten og roen ved verdens ende.
– Jeg har vært der alene under de tyngste vinterstormene og jeg har vært der sammen med 400 andre mennesker mens vi danset selskapsdans på kaia. Jeg har opplevd stedet i alle fasetter. – Det påvirket måten vi som ungdom ble møtt av huset på. Nøkkelen lå under døra, og du trådte rett inn i kjøkkenet hvor spisebordet bestod av en seks meter lang planke av alaska-poppel. Huset innbydde til samtaler. Det innbydde til sene netter. Det innbydde til bading.
Han gir stor ære til Ulf Willgohs Knudsen og Georg Blichfeldt for måten de har åpnet opp huset i sitt eie for at scenekunst og musikk kunne renne ut. Knudsen var en kulturskikkelse som brakte revy, ballett og tango til Skaland. Blichfeldt, som skapte festivalen og som tok over etterpå, var ikke noe dårligere.
– Det er så mye rart inni de menneskene som gjør at de er større enn seg selv.
Omreisende festival
Med huset som et utgangspunkt har festivalens ånd levd videre. I fjor tok festivalen plass på et gammelt idrettssted og bryggeområde på Senja som lokale ildsjeler satte i stand. På Stonglandseidet står sirkusteltet ved et bankbygg fra 1970-tallet. Her inne satt Nordkalottforlaget og ga ut Helge Stangnes sine diktbøker på 1980- og 1990-tallet og var den mestselgende poeten i Norge på den tiden.
– Vi har lyst til å vise fram at vi fortsatt har slike plasser på Senja. Plasser som ikke er revet, og som ikke er solgt. Med bord som står på skeiva og telt innredet med gardiner fra bruktbutikken. Vi prøver å finne de byggene og stedene som fortjener den oppmerksomheten fra politikerne som Kråkeslottet aldri fikk. Kanskje vi kan redde noen andre steder før det er for sent, sier Moddi.
Klokken er kvart over seks og festivalbenkene i område begynner å tømmes. En strøm av folk har begynt å bevege seg mot den hvite kirken oppe i gata. Maj Britt Andersen skal gå på scenen om et drøyt kvarter.
– Tror du at et hus kan forme en person?
– Nei, det tror jeg ikke. Det vet jeg, sier Moddi. – Vi som lager denne festivalen bruker 90 prosent av tiden på å tenke på hvordan vi bygger et festivalområde hvor folk trives. Hvordan bruker vi husene som er der på best mulig måte? Hvordan tolker vi landskapet og historien slik at de som kommer derfra føler seg hjemme, og de som kommer på besøk føler seg velkomne?
___________________________________________________________________________________________________________________
Vi har forståelse for at Kråkeslottet har stor betydning for mange, både lokalt og som kulturmiljø. Bevaring og videre bruk av eksisterende bygningsmasse har derfor vært vurdert i planarbeidet. Konklusjonen vår bygger ikke på klimatilpasning alene, men på en samlet vurdering av teknisk tilstand, konstruksjoner, fremtidige naturpåkjenninger, sikkerhet og muligheten for å etablere et anlegg som kan brukes over lang tid.
Vi er også tydelige på at prosjektet vil innebære en endring av kulturmiljøet. Samtidig mener vi det er viktig å nyansere bildet av Kråkeslottet som et intakt fiskerimiljø fra tidlig 1900-tall. Dagens bygningsmiljø er resultat av flere ombygginger og tilpasninger over tid, og har endret både uttrykk og funksjon gjennom ulike perioder. Kulturverdien ligger derfor ikke bare i opprinnelig bygningsmasse, men også i stedets brukshistorie og utvikling over tid.
Utviklingen skjer dessuten på et område som allerede er bebygd og betydelig bearbeidet gjennom tidligere fiskeriog havnevirksomhet. For oss er dette et viktig poeng: alternativet er ikke nødvendigvis å bevare området uendret, men å finne en langsiktig bruk av et allerede transformert kystområde fremfor å etablere et tilsvarende anlegg i et urørt område.
Ambisjonen er å utvikle et reiselivsanlegg som tar utgangspunkt i stedet, landskapet og kysthistorien, men som samtidig tilfredsstiller dagens krav til sikkerhet, drift og helårsbruk. Vi mener derfor at transformasjon er en presis beskrivelse av prosjektet, selv om vi samtidig erkjenner at dagens kulturmiljø vil bli endret.
Når det gjelder tilgjengelighet, er det viktig å påpeke at Kråkeslottet og bygningsmiljøet også i dag er privateid og benyttes til privat og kommersiell virksomhet. Planforslaget innebærer derfor ikke at et offentlig tilgjengelig område privatiseres. Samtidig vil ferdsel i sjøområdene og langs kysten rundt Skjåholmen fortsatt være mulig, mens selve reiselivsanlegget vil være en kommersiell virksomhet med begrenset offentlig tilgang.
Vi har respekt for at det finnes ulike syn på hvordan Kråkeslottet bør utvikles videre. For oss har målet vært å finne en langsiktig løsning som ivaretar stedets kvaliteter og historie, samtidig som det etableres en økonomisk og teknisk bærekraftig virksomhet på Bøvær.
Prosjektsjef, Niels Bech
Fortidsminneforeningen Troms gir ikke opp kampen for bevaring av Kråkeslottet, og styret jobber for et høringsinnspill før fristen i slutten av august. Norrønas egen kulturminnefaglige rapport slår fast at Kråkeslottet har «stor til svært stor verdi», likevel ønsker Norrøna å rive.
Det er oppsiktsvekkende, det samme er Senja kommunes uttalelse om at stedets «restverdi» er svært begrenset. Det viser en manglende forståelse og kunnskap om hvordan et kulturminne kan istandsettes og brukes for kommende generasjoner.
Styreleder, Lill-Karin Elvestad