Publisert 06.11.2026
Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr 2/2026
Tekst: Magni Olsen Kyrkjeeide og Fia Bengtsson, Norsk Institutt for naturforskning
Moser er små planter som mangler indre ledningsvev og røtter. Derfor tar de opp vann og næringsstoffer direkte over hele overflaten. Følgelig kan de vokse på de fleste underlag, inkludert stein. Mange arter tåler uttørking og gjenopptar fotosyntetisk aktivitet når de får tilgang på vann igjen. Andre arter unngår uttørking ved å vokse i konstant fuktige miljøer.
Moser utgjør en stor andel av verdens biomasse og mangfold, særlig mot nord (Rydin 2009, Mateo et al. 2016). Torvmoser er artene mest kjent for å være «nyttige» for oss mennesker, fordi de blant annet tar opp og lagrer enorme mengder karbon i form av torv under bakken (Yu 2012). Men moser utgjør også en viktig funksjon i andre økosystemer enn myr, og er en viktig bidragsyter i næringssyklusen i skog. Videre er de viktige for vannbalanse og refleksjon av sollys.
Hvorfor er mose best?
Dette spørsmålet ble vi stilt våren 2024. Grunnen var at de som lafter hus opplever at hus med mose som tetningsmateriell holder seg bedre. Tidligere var det standard å bruke såkalt husmose mellom stokkene. Det hadde til og med et eget ord – mysjing – som betyr å tette med mose mellom stokker. I moderne tider har imidlertid andre materialer blitt brukt, som saueull, lin og det hyper-industrielle glava. Erfaringen er at tømmeret råtner raskere når disse material brukes istedenfor mose.
Så hva er det med mose som gjør at tømmeret og huset får en levetid på mer enn 100 år? Gjennom Trehuseksperten i Vågå, en liten lokal bedrift som restaurerer gamle og bygger nye tømmerhus, fikk vi regionale forskningspenger for å jakte på svaret. Ikke nok midler til å gjøre tester og måle effekt, men nok til å dykke ned i eksisterende litteratur og se på hvilke mosearter som har blitt bruk i lafting.
Prosjekt har vært todelt. I den ene delen av prosjektet har Trehuseksperten AS samlet mose fra gamle hus som skal restaureres og sendt til oss for identifisering av hvilke arter som var brukt. I tillegg har vi gjennomgått litteratur for å finne ut hvilke arter som er rapportert brukt i hus. Basert på litteratur har vi også undersøkt hvilke egenskaper moser har som gjør dem egnet som tetningsmateriell.
Den andre delen av prosjektet handlet om hvordan moser kan høstes i naturen på en bærekraftig måte. Trehuseksperten bruker nesten bare mose når de restaurerer hus, og dersom de skal oppskalere produksjonen, vil de forsikre seg om at de ikke forsyner seg for mye av skogens moselager. De er opptatt av at høstingen skal gjøres på en måte som sikrer at mosene kan vokse tilbake igjen fortest mulig. Vi besøkte dem for å se hvordan de samlet mose og hvilke arter de samler. Videre gikk vi gjennom vitenskapelige artikler for å undersøke hvordan moser kan høstes bærekraftig.
Moser som er brukt – og en etterlysing
Trehuseksperten AS samlet moser fra fem gamle hus som de restaurerte i 2024 og 2025. Alle innsamlingene var fra Vågå kommune. Det eldste huset var antakelig 200 år gammelt, men tettingen var trolig byttet ut siden. Ett hus hadde ukjent alder, men to andre var omtrent 100 år gamle og det siste huset ble bygd i 1956. Tross høy alder, var mosene fortsatt lette å kjenne igjen. Vi fant til sammen elleve arter som med unntak av gullmose (Bengtsson og Kyrkjeeide upublisert), alle er vanlige og vokser sammen i skogbunnen. Etasjemose var den vanligste arten i fire av husene, men også storkransmose og furumose var vanlige i innsamlingene. Dette tyder på at de som har høstet dem antakelig ikke har gjort forsøk på å bare samle etasjemose, selv om det er denne arten som forbindes mest med mysjing.
Høeg (1974) oppsummerer bruksområder for moser i Norge, og han navner flere arter som har blitt brukt som tetningsmasse i laftede hus. Det er særlig etasjemose som nevnes, men også andre arter som torvmoser, flettemoser og engkransmose. Etasjemose nevnes som aktuell fra hele landet, mens torvmose ser ut til å ha vært brukt i sør og vest.
Innsamlingene vi har sett på er antakelig representative for de aller fleste regioner i Norge, men siden vi ikke fant torvmoser blant dem, tror vi at innsamlinger fra flere deler av landet er nødvendig for å undersøke om det er regionale forskjeller som antydet i Høeg (1974). Derfor har vi en oppfordring til dere lesere – ta gjerne kontakt for å sende oss moseinnsamlinger fra gamle hus i hele Norge. Et større utvalg av innsamlinger vil gi oss bedre oversikt over hvilke arter som ble brukt og avdekke eventuelle regionale forskjeller.
Det er flere egenskaper moser innehar som gjør dem egnet som tetningsmateriell i gamle hus. Deres porøse plantevev har evne til å ta til seg vann fra omgivelsene og kan bidra til å lede vann ut mellom stokkene. Videre lager de kjemiske stoffer som gjør at de brytes ned svært sakte (Bengtsson et al. 2016). I tillegg har de lite næringsstoffer som gjør dem lite attraktive som føde for dyr og mikroorganismer (Lang et al. 2009; Fenton et al. 2010). Til sammen er dette egenskaper som antakelig hindrer forråtnelse av trestokker.
Innsamling må skje skånsomt
Vi ble med Trehuseksperten AS i felt for å se hvordan de høster moser til sin produksjon. Vi besøkte en granskog i hellende terreng hvor moser hadde blitt høstet samme år og en produksjonsskog med furu hvor høstingen fant sted tre år tidligere. I granskogen var det plukket mose for hånd, som gir små og spredte hull i mosedekket. I en furuskog var det blitt brukt rive til å samle moser, og flekkene uten moser var større. Det var antydning til nye moseskudd på de bare flekkene, men foreløpig ingen tydelige tegn på gjenvekst. Dette stemmer godt med studier som viser at etasjemose bruker flere år på å vokse tilbake der den er fjernet (Rydgren et al. 2004).
Allikevel virker høstingsmetoden til Trehuseksperten AS å være relativt skånsom. For moser som vokser på trestammer er det anbefalt en rotasjonstid på opptil 25 år (Peck og Studlar 2008), noe som også er antydet for skogsbunnmoser (Rydgren et al. 2004). Høsting fra små flekker og lang rotasjonstid virker å være bærekraftig, men målrettet overvåking av ulike metoder for høsting bør testes før eventuell oppskalering.
Dyrking av moser kan være et godt alternativ til høsting. Det er forsket en del på dyrking av torvmoser med gode resultater i Tyskland (f.eks. Grobe et al. 2021), og det er også startet forsøk i Norge. Torvmoser kan være brukbare for mysjing, og man tror at denne typen dyrking på restaurert torvmark (paludikultur), hvor vannstanden er reetablert, er et godt klimatiltak, fordi det reduserer utslipp av klimagasser. En annen mulighet er å høste skogsmoser fra skogbunn i produksjonsskog, der artsmangfoldet er lavt på grunn av hogst og tett planting av trær. Innhøstingen kan enten skje med høy nok rotasjon til at mosene vokser tilbake eller rett før hogst, når skogbunnen uansett endres.
***
Dette arbeidet er finansiert av FORREGION Innlandet. Takk til Dag Lindvig, Kjetil Bøhmer Løkken and Torstein Aasheim i Trehuseksperten AS for felttur og husmose-kunnskap. Denne artikkelen er et norsk sammendrag basert på Bengtsson & Kyrkjeeides Using mosses in log house construction: historical use, moss traits, future potential and sustainability concerns (upublisert). Ta kontakt på e-post magni.kyrkjeeide@nina.no om du er interessert i å bidra med moseinnsamlinger.
Referanser
Bengtsson, F., Granath, G. and Rydin, H. 2016. Photosynthesis, growth, and decay traits in Sphagnum – a multispecies comparison. Ecology and Evolution, 6: 3325-3341.
Fenton, N.J., Bergeron, Y. and Paré, D. 2010. Decomposition rates of bryophytes in managed boreal forests: influence of bryophyte species and forest harvesting. Plant and Soil, 336: 499–508
Grobe, A., Tiemeyer, B. and Graf, M. 2021. Recommendations for successful establishment of Sphagnum farming on shallow highly decomposed peat. Mires and Peat, 27: article 27.
Høeg, O.A. 1974. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget.
Lang, S.I., Cornelissen, J.H.C., Klahn, T., Van Logtestijn, R.S.P., Broekman, R., Schweikert, W. and Aerts, R. 2009. An experimental comparison of chemical traits and litter decomposition rates in a diverse range of subarctic bryophyte, lichen and vascular plant species. Journal of Ecology, 97: 886-900.
Mateo, R., Broennimann, O., Normand, S. et al. 2016. The mossy north: an inverse latitudinal diversity gradient in European bryophytes. Scientific Reports 6: 25546.
Rydgren, K., Økland, R.H. and Hestmark, G. 2004. Disturbance severity and community resilience in a boreal forest. Ecology, 85: 1906-1915.
Rydin, H. 2009. Population and community ecology, s. 393–444. i Bryophyte biology, Eds. Goffinet, B. & Shaw, A.J. Cambridge University Press, New York, USA.
Peck, J.E. and Studlar, S.M. 2008. Establishing international guidelines for the sustainable harvest of forest moss. Evansia, 25:65-71.
Yu, Z. 2012. Northern peatland carbon stocks and dynamics: A review. Biogeosciences, 9: 4071–4085.