Publisert 28.03.2023
Tekst: Ellen Tveit, styreleder i Haugalandet lokallag, Fortidsminneforeningen / Foto: Irene Jacobsen. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 2-2021
Den hvite empirebyen ligger lengst sør på Karmøy, langs en kyststripe der sildefisket har vært grunnleggende for fremveksten av de fleste byer og småsteder. Men bare i Skudeneshavn er et komplett kystbymiljø bevart, ned til minste detalj. Dette er unikt også i nasjonal sammenheng. Det sterke lokale engasjementet er selve grunnlaget for at kulturmiljøet har blitt bevart også i tider da andre byer ble renovert og sanert i stor stil.
Foreningen Gamle Skudeneshavn ble etablert på 1960-tallet, og har som formål å bevare den gamle bydelen som kulturminne. Da det første formelle vernet kom i 1976, og senere fredningen i 2018, var mye av forarbeidet alt gjort. Beboerforeningen ble belønnet med Riksantikvarens kulturminnepris samme år.
Vil du delta? Nettverket Den nordiske trebyens fagseminar 25. og 26. april 2023
Silde- og sjøfartsby
Rundt 1700 var Skudeneshavn et lite strandsted med noen titalls fastboende. Men utover 1700-tallet kom silda til områdene rundt Sør-Karmøy, og den økende aktiviteten førte med seg nye innbyggere og næringer knyttet til fiske, skipsfart og handel. Flere av innbyggerne satset etter hvert på eksport av sild i egne båter, og dette la grunnlaget for en stor seilflåte. I løpet av 1800-tallet forandret Skudeneshavn seg fra å være en liten uthavn til å bli en selvstendig småby av både regional og nasjonal betydning.
De få bygningene som sto på stedet fra før ble revet, og de fleste bygningene som er bevart i dag er bygd i perioden 1835 til 1865. Den nye byen vokste fram på en smal stripe land mellom sjøen og Havnafjellet. Nærmest sjøen ligger sjøhus og sjøtun, bak dem boliger og butikker. Boligene på oppsiden av Søragadå ligger klemt inn mot den bratte fjellveggen, og er formet etter terrenget. Siden Gamle Skudeneshavn i motsetning til de fleste andre tette trehusbyene aldri har vært herjet av noen storbrann, er miljøet helhetlig og autentisk fra den perioden byen ble etablert. Både listverk, dører og kledning er originalt på de fleste husene.
Den framsynte ordføreren O.M. Wikre, og arkitektene Valdemar S. Hansteen og sønnen Hans Jacob Hansteen har spilt viktige roller i vernehistorien. Hansteen jr. gav i 1975 ut boken «Hus og innbyggere i Gamle Skudeneshavn», som fortsatt blir referert til som «Bibelen».
Aktiv beboerforening
Helge E. Risdal er oppvokst i Skudeneshavn. Han kjøpte det gamle apoteket og flyttet hjem i 2007. Han tror mye av årsaken til at det gamle bysentrumet har blitt så godt bevart, er at en heller enn å sanere og moderniserte den selvgrodde og tette bebyggelsen, flyttet virksomhetene til et område nord for gamlebyen.
Risdal representerer Fortidsminneforeningen i styret for Foreningen Gamle Skudeneshavn, som har arbeidet med vern av byen i over 50 år. I starten som en særdeles velstående forening, på grunn av en aksjepost som ble overført av ordfører O. M. Wikre rett før kommunene på Karmøy ble slått sammen i 1965. Wikre var sammen med huseierne initiativtaker til opprettelse av foreningen tidlig på 1960-tallet, og han drev holdningsskapende arbeid om verdien av å vedlikeholde eiendommene. – Avkastningen av aksjene ble brukt til oppgraderinger og vedlikehold. Det første foreningen gjorde var å restaurere alle takene i byen, forteller Risdal.
Senere sank verdien av aksjene, og foreningen gikk tom for penger. I dag blir aktiviteten drevet av tilskuddsmidler og dugnadsinnsats. Men de er direkte og indirekte involvert i det meste som skjer i byen. Foreningen er høringspart for vernemyndighetene, og samarbeider aktivt med kommunen om praktiske oppgaver som brannvern og søppelhåndtering. De fordeler også en pott med kommunale tilskuddsmidler, og alle byggesaker går via foreningen.
- Vi har et godt samarbeid med både kommuneantikvaren og fylkeskommunen, sier Risdal, og trekker særlig fram det viktige brannsikringsarbeidet.
Foreningen legger også til rette for huseiernes eget arbeid med å ta vare på bygningene. De eier Reinertsenhuset i Søragadå, og to sjøhus i den særpregede sjøhusrekka i Piren. Reinertsenhuset blir brukt til overnatting og kafédrift, mens sjøhusene rommer maskinverksted og boder. Verkstedet er fritt tilgjengelig for medlemmene i foreningen, og blir også leid ut til håndverkere som utfører arbeid i byen. Her er det blant annet profesjonelt utstyr til å lage listverk og kledning. Foreningen disponerer også et kommunalt lokale som blir brukt som lager for gamle bygningsdeler.
Verdifull sjøhusrekke
Sjøhusrekka med verkstedlokalet består av fem store sjøhus der kommunen eier tre og beboerforeningen to. I tråd med den opprinnelige bruken ligger sjøhusene direkte til sjøen, uten kai i forkant. Den tidligere eieren ønsket selv at foreningen skulle overta sjøhusene. Kjøpet ble gjort mulig ved hjelp av et spleiselag mellom Foreningen Gamle Skudeneshavn og andre lokale organisasjoner.
- Vi har brukt mye penger på restaurering og er totalt avhengige av tilskuddsmidler, sier Helge Risdal. Sjøhusene har blant annet fått sprinkleranlegg til en million kroner. Riksantikvaren og Rogaland fylkeskommune har støttet det utvendige arbeidet, som de langt på vei er i mål med. Til det innvendige arbeidet har det vært vanskeligere å få støtte. Arbeidet blir gjort på dugnad. Neste prosjekt nå er å skifte ut hovedbjelken mellom sjøhusene, som egentlig er ett bygg med to tak. Arbeidet var godt i gang i 2020, men ble satt på vent da koronaen kom.
I løpet av fredningsprosessen har Risdal representert Gamle Skudeneshavn på ulike samlinger med andre kulturmiljø fra hele landet. Som «ny» var han spent på hva andre hadde gjort og hvordan de organiserte arbeidet lokalt.
- Det viste seg at vi lå langt foran de andre. Det fikk også delegasjonen fra Riksantikvaren merke da de kom for å holde folkemøte om fredningen. Andre steder har de blitt kjeppjaget, her ble de møtt med stående applaus, forteller han.
Håndkraft
Tømrer Mangor Bårdsen bruker en stor del av arbeidstiden sin på prosjekt i Gamle Skudeneshavn. Alt som lærling forsto han at arbeid med nye hus ikke var noe for ham. Da han etablerte egen bedrift håpte han å kunne jobbe med restaurering i alle fall halvparten av tida. Nå er de tre mann i fullt arbeid, og selv jobber han med fredete og verneverdige bygg omtrent nitti prosent av tiden. Arbeidet i fredningsområdet setter han pris på. – Du slipper å forsvare hvorfor arbeidet skal gjøres på tradisjonelt vis. Det er så innarbeidet at det er ikke noe å diskutere, sier han.
Bårdsen er ett av rundt 40 medlemmer i Håndkraft – Forum for tradisjonshåndverk på Haugalandet. Hovedtyngden av medlemmene hører til i Karmøy kommune. Organisasjonen har holdt på siden 1996, da den ble etablert etter et kurs for håndverkere i distriktet.
Ikke ren turistby
Dagfinn Skogland og Anne Helene Falnes Skogland er pensjonister og bor i Bergen, men er ofte i Skudeneshavn. De har overtatt huset i Søragadå fra Anne Helenes besteforeldre. Her drev oldefaren kobbersmie med opptil 16 ansatte i kjelleren. De laget blant annet metalldeler til tåkelurene som ble produsert av O.C. Hansens Tåkelurfabrikk ved dampskipskaien. På loftet kunne fiskerne leie husvære i sesongen. Opptil 20 mann lå «flolagt» på flatseng til 25 øre natta.
Dagfinn har selv restaurert alle vinduene i huset etter å ha vært på kurs hos Fortidsminneforeningen i Bergen. Siden arbeidet ikke ble gjort av en godkjent håndverker, fikk han ikke tilskudd. Mens vinduene mot gata var til restaurering, satte han opp plakater med dikt i vindusåpningene. Budskapet var alt det som gjør Skudeneshavn til et fredingsverdig kulturmiljø i dag, er gjort fordi innbyggerne selv har hatt vilje til å ta vare på byen.
- Kommunen markedsfører den idylliske byen og folk kommer i hundrevis for å se på de velholdte husene. Men vi som eier husene får lite igjen. Slik sett har vi blitt stemoderlig behandlet fra kommunen sin side, selv om samarbeidet med dem ellers er godt, sier Skogland, som er spent på om fredningen på sikt vil bedre disse forholdene.
Selv om Skudeneshavn er et populært turistmål, har byen flere bein å stå på. Det finnes fortsatt flere industribedrifter, og aktive fiskere. Innbyggerne er lokalpatriotiske og hjemmekjære, og mange velger å flytte hjem og bli fastboende som pensjonister. Ekteparet håper Skudeneshavn ikke blir en ren turistby i framtida.
- Før reiste en på dannelsesreise for å se nye steder slik de var. Nå blir stedene tilpasset slik turistene vil ha det, sier Anne Helene.
Museet i Mælandsgården
Mælandsgården er blant de eldste bygningene i Skudeneshavn, og museet og gir et mangfoldig og autentisk innblikk i framveksten til byen. Gården omfatter bolighus med butikk og postkontor, og sjøhus med lager og pakkhus, til sammen 1800 kvadratmeter. Museet er i kommunal eie, og blir drevet som et samarbeid mellom kommunen og Skudenes historielag. Det er historielaget som har skaffet alt av møbler og utstyr til innredning av bygningene.
Konservator Ørjan Baugstø Iversen er en entusiastisk formidler av museets og byens historie. De siste årene har en stadig økende del av gjestene vært cruiseturister.
- Vi får ofte skryt av at utstillingene er «very well curated». De ble laget av frivillige på 1980-tallet og har knapt vært forandret siden. De treffer publikum godt, og fungerer som bare det, forteller han. – Skudenesbuen har vært rause og gitt verdifulle gjenstander og møbler til museet. Dette er vår kollektive arv, museet dokumenterer den faktiske historien om Skudeneshavn og folket som har levd her.
Museet dokumenterer også de mange håndverkene som har preget byen. I sjøhuset er det blant annet bøkkerverksted. På det meste hadde byen over 20 bøkkere, som produserte tønner til de mange sildesalteriene i byen. Materialene kom fra Ryfylke, for på Karmøy var det ingen skog – bare lynghei, forteller Hans Magnus Hillesland, som representerer Skudenes Historielag.
Baugstø Iversen er opptatt av at innbyggerne skal ha noe igjen for at horder av turister inntar byen. Derfor blir en del av inntektene fra besøkene kanalisert inn i egne arrangement for lokalbefolkningen. Det setter innbyggerne pris på. Mange er likevel skeptiske til om turismen bidrar til beste for byen i særlig grad. Cruiseturistene legger lite penger igjen, og mange butikker har måttet legge ned de siste årene.
Badehuset
Men det oppstår også nye virksomheter. Mor og datter Anita og Sofie Midbø åpnet kafe og gavekrambu i det restaurerte grindbygget «Badehuset» for fire år siden. De driver også konsertlokale og pub i et av sjøhusene. Det siste året har vært krevende, men de ser fram til den nye sesongen som starter snart.
Grindbygg er sjeldne i dette miljøet. Begeistringen var derfor stor da det ble «oppdaget» et så stort grindverksbygg midt inne i byen. Da arbeidet startet var bygget i dårlig forfatning. I samarbeid med kommunen og håndverkerforeningen Håndkraft ble det først satt i gang et oppmålingskurs for håndverkerne, og senere et kurs i grindkonstruksjon. Hele bygget ble tatt ned og puslet opp igjen, og råtne deler ble skiftet ut. Mangor Bårdsen var prosjektleder for arbeidet, som også var støttet av Riksantikvaren og Kulturminnefondet.
- Lett å være streng
En dag i uken har kommuneantikvar Ane Steingildra Alvestad og kulturvernkonsulent Rune Johnsen kontordag i Mælandsgården. De har lav terskel og åpen dør til kontoret.
– Det er lett å være streng når bevisstheten er så sterk som her. Det er gjort så mye godt arbeid i forkant at det er veldig kjekt for oss å ha disse rollene. Vi har et nært samarbeid med foreningen og innbyggerne. Også internt i kommunen har vi et godt samarbeid med blant annet byggesaksavdelingen og driftsavdelingen, noe som letter arbeidet, sier hun. Blant de viktigste oppgavene til kommunen er brannsikringsarbeidet. En brannsikringsgruppe med representanter for beboerne og alle aktuelle sektorer i kommunen har vært aktiv siden 1995. De arbeider for å finne gode løsninger som sikrer både sikkerheten og vernehensyn. For å unngå kravet om stigetrinn på tak, gir de tilskudd til feieluke på loft. Brannbiler og utstyr er spesialtilpasset for å komme fram i de trange gatene. Neste prosjekt er å vurdere muligheten for felles brannvarslingsanlegg som kommunen er ansvarlig for.
Det fredete kulturmiljøet er delt inn i to soner. Sone A omfatter rundt 130 hus i Gamle Skudeneshavn, og byparken fra rundt 1900, mens sone B er den nyere bydelen Havn. Sammen utgjør de en helhet med hvert sitt karakteristiske uttrykk. Alle tiltak som ikke er vedlikehold er søknadspliktige. De to bydelene er fredet etter samme lovverk, men i sone B er det i større grad mulig å få dispensasjon fra fredningsbestemmelsene. Også utenfor fredningsområdet har byen store verneverdier. Noe av dette er vernet etter Plan- og bygningsloven. Kombinasjonen kan by på byråkratiske utfordringer, men fredningen har full tilslutning fra innbyggerne.
- Da Riksantikvaren kom var det rene hallelujastemningen. Det var strenge regler fra før, og fra Foreningen Gamle Skudeneshavn sin side var frykten bare at det skulle bli mindre strengt, forteller Alvestad.
Mail