Publisert 05.12.2022
Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad, forfatter, gårdbruker og medlem av Fortidsminneforeningen. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr.3-2022.
Heimly folkehøgskole på Finnsnes i Troms ble startet i 1916, og gjennom årene har mange hundre unge gutter og jenter fått kunnskap og skapt minner her. Da elevtallet sank gjennom 1980-tallet, ble skolen ei tid gjort om til forfatterskole. I 2001 ble skolen lagt ned, men det ærverdige, flotte skolebygget kalt «Den hvite svane» ble kjøpt av kommunen og periodevis brukt som asylmottak.
– Det er trist med skolebygget. Vi ønsker å se hele området under ett, for bygningene representerer hver sin epoke. Men vi må begynne et sted, smiler Stein Resvoll og ser oppover bakken mot gammelskolen. For øvrig et av de største trebyggene i Troms. Så åpner han døra inn til det bygget denne reportasjen skal handle om; sløydsalen fra 1933.
Begynte å rydde «i smug»
Guttene hadde sløyd og møbelsnekring, jentene heimkunnskap og matlaging. Slik var det den gangen, men nå er gutter og jenter like velkomne. Idet vi trår innenfor dørene i det 25 meter lange bygget, lukter det trespon og sagflis. Hele nedre etasje var sløydsal, og er det fortsatt. I andre etasje var det opprinnelig en menighetssal, som nå er omgjort til et livssynsnøytralt seremonirom. Det kan for eksempel brukes til borgerlige konfirmasjoner, humanistiske begravelser og ikke minst konserter og kunstutstillinger.
– Det har hele tida vært meninga at vi skulle skape ny aktivitet i bygget. Vern gjennom bruk er et viktig prinsipp, sier Resvoll.
I dag er han pensjonist, men eventyret med sløydsalen begynte da han fortsatt jobbet som kommunal vaktmester. Å lese av strøm- og vannmålere i byggene var en av hans mange oppgaver, og det førte til at han så regelmessig innom sløydsalen.
– I tillegg var jeg leder for Røde Kors, og vi benyttet et rom her som lager. Jeg begynte å kikke meg mer rundt, og plutselig var jeg bare i gang med å rydde. Uten at noen egentlig visste om det, ler Resvoll.
I vaktmesterbilen havnet det stadig avfall fra sløydsalen, og litt etter litt kom mer av bygninga frem.
– Jeg så at bygget var i god stand, og var handverksmessig meget godt utført. Det var trist at det skulle stå og forfalle.
Resvoll involverte samboer Karin T. Olsen, som på dette tidspunktet var leder for Kulturhuset på Finnsnes. Hun delte hans mening om byggets muligheter, og dermed var snøballen i gang med å rulle.
Dugnad åpen for alle som vil
Paret fikk med seg flere ildsjeler, og dannet stiftelsen Sløydsalens Venner. Formålet er å restaurere og verne sløydsalen gjennom bruk, og å legge til rette for skoleungdom, kunstnere og handverkere. I tillegg ønsker man å legge til rette for andre aktiviteter i salen i andre etasje. Stiftelsen er åpen for alle, og alle som vil, får bidra i dugnaden eller bare komme innom og drikke kaffe.
Sponsorer fra lokalt næringsliv kom raskt på plass. Og selv om det kanskje ikke var alle på rådhuset som satte pris på at Stein Resvoll hadde begynt å rydde på egen hånd, var kommunen raskt på banen med positiv støtte.
– Jeg vil gi honnør til Senja kommune for velvillighet. Men vi var litt lure også, vi inviterte politikerne og rådmannen hit én for én. Mange ante ikke at bygget fantes, og i alle fall ikke hva potensialet kunne være. Til tross for at det ligger et par hundre meter fra rådhuset, humrer Resvoll.
Bortsett fra at husflidslaget i perioder har brukt deler av bygget, var sløydsalen kun et lager fra midten av 1990-tallet. Nærmere undersøkelser viste at det tross alt var i bra stand. Med unntak av vanninntrengning ved et par takvinduer, var taket tett, og kunne vente.
– Vi startet med å skrape hele bygget utvendig, og male tre strøk linoljemaling. Malinga fikk vi sponsa av Gjøco, noe som var en fantastisk start for oss, forteller Resvoll.
Til nå har kostnadene til istandsetting kommet opp i rundt to millioner korner, men gjengen har fått midler fra blant annet Stiftelsen UNI, private aktører og fylkeskommunen. For den helhetlige økonomien i prosjektet var det avgjørende å kunne skape ny aktivitet raskt. Men bygget var iskaldt på vinteren, og begge pipene i så dårlig stand at de fikk fyringsforbud.
– Vi innså at dersom de 16 doble originale vinduene skulle restaureres, ville det ta flere år å bli ferdig. Etter dialog med fylkeskommunen fikk vi tillatelse til å sette inn nye vinduer, men de gamle er tatt vare på og vil bli brukt til kursing i vindusrestaurering, sier Olsen.
Holder varmen vinterstid
Å bytte gamle vinduer med nye er for mange som å bannes i kirka. Men i dette tilfellet ble det mest riktig å gjøre det slik, mener ildsjelene. Det var også et økonomisk spørsmål, prisforskjellen på arbeidet utgjorde flere hundre tusen kroner. Mye penger for ei frivillig forening. Så fikk de satt inn varmepumper og ovner, og klarer nå å holde en grei temperatur vinterstid.
– På sikt skal vi få ordnet stålrør i alle fall i den ene pipa, så vi også kan fyre med ved, sier Resvoll, som selv er en kjent ovnsreparatør.
Veggene er ikke isolert, og kanskje vil de en gang i fremtida få mulighet til å sprøyte inn isolasjon. Men veien blir til mens man går.
– Det neste, store løftet blir taket. Vi har søkt og fått signaler om tippemidler, og kostnaden er beregnet til 1,3 millioner. Vi håper å få det satt i gang neste år, sier Resvoll.
Taket på den 250 kvadratmeter store bygninga er belagt med skifer. Skiferen må ned, ny papp og tro legges på, og deretter tas skiferen opp igjen. Et stort arbeid, men de har fått et firma til å ta det. Selv om dugnadsgjengen arbeider her stort sett hver uke, skal man ikke knekke nakken på folk heller.
– Innvendig er det også gjort et stort arbeid. Gulvene er skrapet og malt, i likhet med vegger og tak. Alt med linoljemaling. I begge ender av bygget er det laget nye toalett og kjøkkenløsninger, forteller Resvoll.
For at alle skal ha mulighet til å bruke salen i andre etasje, har man bygget ei «låvebru» som adkomst. Alt av el-anlegg er også nytt for å møte kravene til brannsikring.
– Vi har ennå ikke hatt et fullt driftsår, men for at det hele skal gå rundt er det viktig med aktivitet i bygget. Da er det noen valg man må ta for å sikre at folk faktisk kan bruke det, sier Olsen.
Samarbeid og visjoner
Bygget ble tatt i bruk høsten 2021, med kunstutstilling av Vesterål-kunstneren Bent Aune. 11. september 2021 var det så offisiell åpning, med stor festivitas. For å ha kontroll på driftsøkonomien, ble bygget overført til en eierstiftelse; Stiftelsen Sløydsalen Heimly. Stiftelsen fikk kjøpe bygget for én krone av kommunen, og kronestykket ble høytidelig overrakt på åpninga.
– Avtalen med kommunen er at dersom vi ikke klarer å drifte bygget, skal de ha det tilbake, sier Resvoll, som regner med driftsutgifter på rundt 100 000 bare for å ha bygget åpent året gjennom.
Mens vi prater, kommer tre andre karer og deltar i samtalen. Det er Adri Nilssen Vermeer, Hans Karolius og Tony Aston. De har alle tre vært med på reisen med sløydsalen, og mener det som er skapt her, ikke bare handler om hva man kan fylle bygget med av aktiviteter.
– Et prosjekt som dette består av mange elementer som skal passe sammen. I starten er det kanskje noen få som ser muligheter, men så må disse være rause nok til å få flere med på laget, og å åpne for nye visjoner. Dette har oppstått i et samspill mellom oss og de som kan trekke i trådene på andre måter, for eksempel for å søke midler. Uten det ville dette vært dødfødt, mener Karolius, som faktisk har sine røtter plantet i marka under sløydsalen.
Det var nemlig hans oldemor som solgte grunnen i 1915, da Heimly folkehøgskole skulle etableres.
Kulturminnene i kommunen forsvinner
Ildsjelene håper de har startet noe som kan bli en holdningsendring når det kommer til bevaring av kulturminner i Senja kommune. Rundt sløydsalen er det som nevnt et eget miljø, bestående av seks bygninger fra ulike epoker som alle kan knyttes til hovedskolen. Et av byggene ligger rett ved sløydsalen, og var i bruk til husstell- og handarbeidsfag for jentene. Men ser vi ut vinduene, er gravemaskiner i full gang med å endre landskapet.
– På nedsiden her er det et fjøs og et hus fra etterkrigstida som nå skal rives for å bygge boligblokker. Tenk om man kunne bevart fjøset som et element i bomiljøet, og brukt den til læring og formidling? Dessverre har ikke Senja kommune engang en kulturminneplan, og det merkes, sier Resvoll.
Han viser også til at da et stort kjøpesenter skulle anlegges i byen, ble ei gammel smie sprengt bort.
– Andre steder har man klart å bevare slike spesielle elementer. Tenk å hatt ei smie innlemmet i kjøpesenteret, det ville vært en unik måte å vise frem vår kulturhistorie på. I stedet blir alt bare fjernet, sier Resvoll.
– Gamle bygg blir ofte et problem for kommunene, og generelt har de vært for flinke til å rive. Det blir en konsekvens av at Finnsnes by er i vekst, men det burde vært laga en mer helhetlig plan som også innebefatter vern av kulturminner. Når de nå ser hva sløydsalen er blitt, håper vi det gir noen signaler videre om hva hele området kan bli. Det blir kanskje ikke Maihaugen, men stedet har et stort potensiale, sier Olsen og viser blant annet til den gamle hagen som tilhørte hovedbygget på skolen.
– Det er et ordtak som sier at de fremsynte ser seg ofte tilbake. Hadde man tenkt mer slik, ville man stoppet de litt for raske beslutningene, sier Karolius.
Kan bli et sted for folk å reparere ting
Nå ser ildsjelene frem til en høst med ulike aktiviteter i bygget. Det blir blant annet kurs i vindusrestaurering, og de har fått flere forespørsler om andre kurs. Det kommer stadig gamle elever innom, som ikke kan få rost arbeidet nok.
– Vi har fått verdifulle fortellinger og minner fra tidligere elever, sier Resvoll.
I ryddinga dukket elevenes egne møbeltegninger opp. Noen har fått tegningene sine tilbake, andre er rammet inn og hengt opp på veggen. I bygget finner vi også møbler og skap som er laget av tidligere elever, og som nå brukes i drifta. Kanskje sløyd faktisk kan bli «great» igjen?
– Det har vært etterspørsel etter snekrekurs for jenter, og det skal vi ha på sikt, smiler Resvoll.
En annen idé er å åpne sløydsalen for folk som selv vil reparere eller lage ting, men som mangler de store maskinene og verktøyene. Da kan de ta med seg prosjektet hit, og få hjelp og veiledning.
Fremtida for sløydsalen på Heimly er sikra, og dugnadsgjengen har mulighet til å ta seg en aldri så liten pause etter minst 4000 timers innsats på to år. Men noe sier oss at den pausen i så fall ikke blir særlig lang.
Mail