I Rakar-Tausas autentiske rike: Tidskapsel med nasjonal historie

Publisert 28.01.2022

Gammelstua, et beskjedent lite hus på gården Elvestad innerst i Malangsfjorden, er et kulturminne med så mye innhold å forske på at det passer til mange fagkretser. Her gjør eieren, lokalhistorikeren, journalisten og forfatteren Lill-Karin Elvestad begeistret funn som forteller om småkårsfolkets liv fra 1926 til 1956. Bygningen har hun nå satt i stand, men innvendig er det ennå lag på lag som må oppdages og forstås.

Tekst og foto: Ivar Moe. Artikkelen er tidligere publisert i Fortidsvern 4-2021.

Gården Elvestad er med jord og skog på drøye 900 mål. De levde av dyrene på gården, det de kunne dyrke, og drev med fjordfiske til egen mat. Gården ble ryddet sent på 1920-tallet og er en del av bureisingshistorien vår.

Staten ga startkapital til etablering av nye gårder, for å demme opp for utvandringen, særlig til USA. Balsfjord var den største bureisingskommunen i Norge, i forhold til folketallet. Men gården er ikke bare et stykke nasjonal historie, den er også del av en kjærlighetshistorie, like hverdagslig som den er vakker.

Sommerhus fra 1926

Gammelstua stod på gården som i dag ligger nedenfor, noen hundre meter nærmere sjøen. Der bodde Lill-Karin Elvestads oldeforeldre med to barn; hennes farfar og hans søster. Stua ble satt opp i 1926, som et sommerhus. Det var hennes farfar Alfred som gjorde den jobben. Han var da 27 år gammel.

– Mange hadde et sommerhus på gården, det sparte hovedhuset for slitasje. Sommerhusene var enklere bygget, og ikke isolert i særlig grad. Det var en skikk her omkring. Folket flyttet gjerne inn i et slikt hus utpå sommeren, særlig i onnetid, og lot hovedhuset stå nedvasket. Sommerhuset kunne også brukes til gjester og slåttefolk, og min farfar brukte tidvis huset til snekkerstue hvor han laget møbler, forteller Lill-Karin. Hennes sterke engasjement for kulturminner har ført henne inn som medlem i Fortidsminneforeningen.

Elvestad forteller at ingen som bor i området i dag lever av gårdsdrift på tradisjonell måte med kyr og sauer. Mange av gårdene er blitt fritidshus, eller så har gårdbrukeren annet inntektsbringende yrke i tillegg til gårdsdrifta. I dag er det bare ett melkebruk og ett sauebruk igjen i området. Da hennes bestefar Alfred var ung, hadde de aller fleste gårdene behov for innleid folk. Det ble slått med ljå, raket og hesjet, og muligheten til å tjene noen slåttekroner trakk til seg unge jenter. Det var slik Lill-Karins farmor ble en del av familien.

Huset ble flyttet da gården ble delt

– Anny, ei ung kvinne på 20 år, kom til gården som «rakartaus», sesonghjelp i onna. Hun og Alfred ble forelsket, og fant ut at de skulle gifte seg. Han var odelsgutt, og skulle ta over gården. Men Alfreds søster hadde tidligere fått et barn med en mann hun aldri giftet seg med, og hadde ikke noe sted å gjøre av seg med datteren. Så de ble enige om å dele gården. Søsteren og hennes datter ble boende på hovedgården i lag med foreldrene, mens Alfred og Anny tok med seg det lille tømmerhuset, i dag Gammelstua, og flyttet den opp til Elvestad i 1941. Her tok de bureising, forteller Lill-Karin.

Hun viser stolt frem strikkekofta som farmoren hadde over skuldrene til og fra fjøset, laget av gårdens ull og plantefarget. Kofta bærer preg av å ha hengt på en spiker i bislaget i minst 60 år, men er likevel et kjært eie.

Ble tidskapsel ved en tilfeldighet

Da de nå hadde ei stue å bo i, kunne Alfred og Anny gå i gang med å bygge fjøs. Planen var at de bare skulle bo midlertidig i sommerhuset. På dette tidspunktet hadde de fått to av de fire barna sine, blant dem pappaen til Lill-Karin, som er den eldste. Pappaen var tre år og hans søster var ett år.

– Så brøt krigen ut for fullt, og det ble vanskelig å få til et nybygg. Etter krigen var det kanskje enda vanskeligere. Veldig mye av materialer og andre byggevarer gikk nordover til Finnmark og Nord-Troms, der det skulle bygges opp etter tyskernes nedbrenning. De prioriterte derfor å få på plass de andre gårdsbygningene. Først 15 år etter at de hadde flyttet til Elvestad bygget de nytt hus. Det stod ferdig i 1956, forteller Lill-Karin.

Og det er her at Gammelstua går fra å være et bolighus til å bli nærmest et museum for familiens liv. Alfred og Anny lot mesteparten av selvlagde møbler og husgeråd bli igjen da de flyttet inn i det nye huset ved siden av.

Båt impregnert av torskelever

I mellomtiden hadde de grunnlagt gården, flere bygninger, sommerfjøs, naust, full drift og fire unger. Her var det gårdsbruk og fjordfiske til mat. Det var vanlig å ta midlertidig jobb på båter under de rike fiskeriene utenfor Lofoten, men Alfred dro ikke på lofotfiske etter at han stiftet familie. Til heimefisket brukte de en trebåt med seil, ei spisse som opprinnelig ble brukt til leverbåt på lofotfisket. Levra ble kastet oppi båten og levert til tranproduksjon, båten fikk dermed naturlig impregnering. Spissa er ennå på gården, og på sikt håper Lill-Karin å kunne få den sjødyktig igjen.

Lill-Karin Elvestads bestefar Alfred fikk kreft og døde i 1960, 61 år gammel, slik at farmora på 45 ble alene med gårdsdriften. Så tok Lill-Karins far over gården, og drev med sau til 1980-tallet. I 2015 skrev han gården over på datteren.

Gjenstander fra før plastens tid

– Jeg har hatt en drøm om å skape noe på Elvestad omtrent fra jeg var barn. Da jeg omsider begynte å rydde i Gammelstua og kom meg ned gjennom lagene med plast, syltetøyglass, aviser og mye annet, fant jeg alle de tingene som mine besteforeldre valgte bort da de flyttet over i det nye huset i 1956, nemlig treredskaper, tønner, øser, skinn til kommager, kommagband og selvvevde tekstiler, skinnfeller og trau. Alt som i årene etter krigen ble valgt bort, fordi det kom nye produkter som var enklere å kjøpe. Pengeøkonomien hadde tatt over for naturalhusholdningen. Alt dette lå igjen i huset.

Lill-Karin Elvestad mener at huset på en måte er nasjonal historie, med bureising som historisk bakgrunn kombinert med et nærbilde av hvordan folk levde.

– Her ser vi hvordan vanlig folk klarte seg i små kår, og samtidig ser vi brytningen fra tiden hvor du var sjølberget til du bare kunne kjøpe alt. Det er bureisinga som preger mye av landskapet fortsatt, bare se på de små, typetegnede husene og de røde fjøsene. Da de delte gården her, hadde de noe jord, men måtte også bryte opp mye nytt. Det gjorde de med hest og handmakt. Traktor på gården kom ikke før på 1960-tallet. Traktoren har vi ennå, og den går fremdeles. På Elvestad er det i tillegg til Gammelstua også 10 andre bygninger.

Fikk støtte fra Kulturminnefondet

Det må gjøres mye vedlikehold i årene som kommer, men Lill-Karin tenker at det største prosjektet er gjort nå. Det var Gammelstua som trengte mest nødhjelp, og nå er den ferdig satt i stand. Tradisjonshåndverker Siv Holmin har restaurert vinduene. Det er lagt om skifer på taket, og noe av skiferen kunne suppleres fra farfar Alfreds hjemgård. Lill-Karin deltok selv i dette arbeidet etter å ha gått på skiferleggingskurs.

I mai 2021 fikk hun tilsagn om 350 000 kroner fra Kulturminnefondet. En av betingelsene for tilskuddet var at arbeidet måtte være ferdig innen starten av oktober samme år.

– Det ble en heftig sommer. Jeg har jobbet 350 timer til nå, forteller Lill-Karin da vi møtte henne i fjor høst. – Midlene gikk til oppjekking av huset, som står på påler. Det har seget, og høydeforskjellen mellom to av de diagonale hjørnene var ca. 20 cm. Det første vi gjorde var å ta ned taksteinen, og deretter ta ut vinduene for å lette oppjekkingen. Det var presenning på taket og plast i vindushullene i mange måneder.

Måtte jekke opp huset

På grunn av skjevheten i huset var pipa det høyeste punktet på gulvet inne.

– Vi gikk som i oppoverbakke. Det var veldig rart da jeg første gang skulle gå inn etter oppjekkinga, og gulvet var beint. Det føltes så underlig. Det var som et nytt hus, og rommet virket større, sier hun.

Fem søylepunkter ble frostsikret med støpt såle og markplater. De opprinnelige steinene som pålene stod på, er lagt ned i støpen.

– Da vi så grov over var det bare steinen og pålen som vistes over bakken. Jeg er spent på om det denne vinteren blir noen bevegelse i huset.

Gammelstua er på ca. 40 kvadratmeter, med 11 vinduer. Det regnes som mye i ei toroms stue som dette. Tidligere fylkeskonservator Olav Austlid har vært her på befaring, og mener at det er uvanlig med så stor høyde som det er på loftet, sannsynligvis fordi de hadde god tilgang på tømmer. Det er mye furuskog i nærheten, også på egen gård.

– I dag kan jeg gå rundt i skogen min og finne stubber som jeg ser er sagd med handsag. Jeg kan tenke at her ble det faktisk felt materiale til bygningene på gården. Det er ganske sterkt, sier Lill-Karin.

Tømmeret ble fløtet til Aursfjordsaga, ei oppgangssag bygd i 1796 og revet i 1958. På 1970-tallet ble den bygd opp igjen, og er i bruk den dag i dag, som ei av svært få i Norge.

– Fjøskledninga fra 1941 ble også saget her, vel og merke på ei sirkelsag som var satt opp ved siden av. Den var også vanndrevet. Man kan se at panelet ikke er skåret på oppgangssag, for da får du et spesielt tverrgående spor i bordene. I panelet på fjøsen er det sirkelformede spor.

Et helt studium

Lill-Karin Elvestad har lært svært mye av å sette i stand det nesten 100 år gamle huset. Hun har holdt foredrag om prosessen, og skal holde flere foredrag om temaet i fremtiden. I fjor vår fikk hun Kulturminnefondets nasjonale formidlingsstipend, blant annet for arbeidet med å istandsette Gammelstua og gjøre den tilgjengelig for publikum.

– Huset har vært som et studium i seg sjøl, hvor jeg har vært eleven og prosessen har lært meg utrolig mye. Og fortsatt vil jeg lære mange nye ting. Bare det å ta huset i bruk blir nytt og spennende. Jeg har jo aldri bodd her, aldri sovet ei natt her. Jeg må blir kjent med huset i en brukssammenheng, sier Lill-Karin som ikke skal ha huset som bolig.

– Gammelstua skal brukes til kursvirksomhet, formidling og muligens overnatting. Jeg holder allerede skrivekurs på gården, og gleder meg til å flytte virksomheten over til Gammelstua.

I løpet av vinteren skal hun gjøre huset ferdig innvendig. Ovnene må settes i stand, og hun må legge inn vann.

– Så skal jeg forhåpentligvis ha første skrive kurs her i juni 2022. Det ene av kursene heter «Skriv deg selv», og handler om skriving som kreativt verktøy for å bli kjent med seg selv. Det har vist seg å være populært, for jeg får henvendelser fra hele landet, sier Lill-Karin Elvestad. – Jeg trenger Gammelstua like mye som den trenger meg.

– Et interessant kulturminne på flere vis, skriver Olav Austlid, tidligere bygningskonservator i Troms fylkeskommune:

For noen år tilbake hadde jeg gjennom mitt arbeid som konservator i Troms fylkeskommune gleden av å besøke gården Elvestad i Malangen i Balsfjord kommune. Foranledningen var en søknad om tilskudd til istandsetting av grunnmuren på fjøsbygningen fra 1940. Betongmuren var sprukket opp på flere steder som et resultat av den tids byggemåte med grunn fundamentering, lite sement («sparebetong» med blanding 1:7 eller ofte dårligere) og ingen eller svært begrenset bruk av armering.

Gården Elvestad er bygd opp som en del av det nasjonale bureisingsprosjektet som startet opp tidlig på 1900-tallet og varte til utpå 1960-tallet. Prosjektet skulle være en motvekt mot den store flyttestrømmen ut av landet - i hovedsak til Amerika. Etter første verdenskrig ble også selvforsyningsgraden et argument for økning av dyrka areal i landet. Bureiserne ryddet med støtte fra staten tidligere udyrkede områder og bygde der hus og hjem for sin familie.

En Statistisk sentralbyrå-rapport fra 1938 viser at det fram til da var gitt støtte til mer enn 10 000 bruk og at det var dyrket opp over 180 000 dekar ny jord. Det sier seg selv at dette også har vært en stor og viktig faktor i å forme det kulturlandskapet som vi finner i mange bygder i dag.

Som kulturminne er bygningen interessant fra flere innfallsvinkler:

Bygningen ble oppført som «sommerstue» på hovedbruket i 1926. Sommerstue var ganske vanlig på gårdene i Troms. Et lite enkelt bolighus som avlastning til trangboddheten mange opplevde med store barneflokker og ofte flere generasjoner under samme tak. Ofte flyttet unge hjemmeboende voksne ut i sommerstua når våren kom. Om vinteren kunne bygningen være i bruk som snekkerverksted eller til annet formål.
Sommerstua ble senere en del av den store bureisingsbevegelsen da den rundt 1940 ble flyttet ut som våningshus på et nybrott utskilt fra hovedbruket.
Bygningen går slik også inn i flyttetradisjonen av hus, der en bygning kunne bli gitt som medgift og flyttet ut fra gården, eller som ved den stor utskiftningen av landbruksarealene på 1800-tallet der bygninger ble flyttet ut fra de tidligere fellestunene og ut på de nye parsellene.
Stilmessig er huset også ganske representativt for de rådende folkelige strømningene i arkitekturen på landsbygda. Huset ble oppført samme år som den kjente arkitekten Le Corbusier slo igjennom med sin paviljong L’esperit Noveaux på den internasjonale utstillingen for dekorativ kunst og de første funkishusene begynte å komme - også i Norge. Dette huset har imidlertid sine røtter i empirestilen, men med innslag fra sveitserstil med vindusknekter og bruken av faspanel både utvendig og innvendig.
Det mest spesielle med denne bygningen er fundamenteringen. De fleste bolighus fra den tiden hadde kjeller eller ringmur eller en kombinasjon av disse. Hvorfor huset ble satt på påler er ikke godt å si, men det kan jo være så enkelt som økonomiske forhold eller at det ikke var tid til graving og kjellerbygging innimellom alt det andre arbeidet som måtte gjøres i en oppstartsfase for et nytt liv.

Som pensjonert bygningskonservator har jeg fulgt med på prosjektet fra sidelinjen via eiers publisering av tekst og bilder på nett og Instagram og latt meg imponere over de valg som er gjort underveis og det arbeidet som er utført. Det er bare å ønske Lill Karin til lykke og håpe på at huset får et langt liv med sin nye funksjon.