Publisert 03.03.2024
Tekst: Torill Thømt, Kunsthistoriker. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern 4-2023
Da jeg skrev min magistergradsavhandling gjorde jeg en registrering av alle beslag jeg kom over i Norge og i tillegg et sveip gjennom det materialet som befant seg i resten av Europa. Jeg endte med å skrive om en type beslag i Sogn og Valdres. Senere har jeg foretatt en samlet oversikt over alle norske beslag. Det resulterte i en inndeling i tydelige grupper ut fra stil, teknikk og geografisk plassering.
Gruppene fra de eldste kirkene viste seg å være langt mer konsentrert i spesielle geografiske områder enn de litt yngre. Men selv om de yngre gruppene var mer spredt i landskapet, var de innenfor særlige områder, for eksempel langs kysten. Da dukket det opp spørsmål om sammenhenger, for eksempel om opphavssted, smed og jernvinne.
For å undersøke nærmere beslagenes håndverk og selve jernet er det satt i gang et prosjekt med eksperter innen ulike fag, støttet av Sparebankstiftelsen DnB, Bergesenstiftelsen, Sørlies legat og Riksantikvaren.
De ulike gruppene
Drakehodegruppen
Den gruppen jeg anser som den eldste, er «drakehodegruppen» i Sogn og Valdres. De karakteriseres av drakehoder ut fra beslagplatene og, i noen tilfeller, gjennombrutte rammer rundt platen.
En gruppe av kirkene i indre Sogn har dessuten felles gangjern med store svungne grener. Flere av dørene med disse gangjernene har dessverre ikke igjen (eller merker etter) flere beslag, men er knyttet til «drakehodegruppen» på andre måter.
Selve hovedkirken blant dagens kirker anser jeg å være Urnes stavkirke (Fig.1). I Sogn finner vi også Borgund, mens typiske gangjern er i Urnes, Hopperstad, Stedje og Hafslo (de to siste revet, men dørene er bevart.) Det synes å være belegg for å si at denne typen beslag og gangjern oppsto i Sogn og spredte seg nedover Vestre Slidre i Valdres til Sør-Aurdal med kirkene Høre, Lomen, Reinli og Hedalen (Fig. 2). Tidsmessig er kirkene innenfor tidsrammen 1130 - 1190.
Korsblomstgruppen
En tydelig gruppe beslag er også «korsblomstgruppen». De er konsentrert til øvre Telemark med en utløper mot nordøst til Numedal (Nore og Uvdal stavkirker Fig. 3)), Gol og Hemsedal stavkirker. Beslagene er karakterisert ved store, rombiske plater i to-tre trinn, og de har lange utløpere fra sidene, noe kortere fra hjørnene. Navnet på gruppen henviser til en type naglehoder utformet som korsblomster. Imidlertid har de noen små trekk fra eldre beslag: de er delvis ornamentert med rader av prikker, og utløperne er festet til beslagplatene med små drakehoder som biter seg fast. Ut fra vektleggingen på blomsterformen og kirkenes byggetid kan beslagene dateres til 1200-tallet (muligens inn på 1300-tallet). Imidlertid ble kirker ofte om- og påbygget, så byggetiden er ikke alltid fasiten! Ett trekk er spesielt for gruppen: beslag av typen finnes det mange av på bur og loft. På disse kirkene er gangjernene helt enkle i den grad de er bevart.
Liljegruppen
Den tredje gruppen beslag kaller jeg «liljegruppen». Det er en gruppe som er konsentrat til de indre delene av Vestfold med en liten «utstikker» til Heddal stavkirke. Gruppen omfatter Ramnes, Vivestad, Hillestad, Nykirke, Andebu, Hem, Vassås og Heddal kirker. Her er altså beslagene plassert både på stav- og steinkirker.
Beslagene karakteriseres av store liljeformete utløpere fra rombiske beslagplater i flere trinn. De har samme alderdommelige trekk som i foregående gruppe med omvendte drakehoder nederst på utløperne. Kan det tyde på at drakehodet her sees på som bare pynt? I de tidligere gruppene har de nokså sikkert vært ondtavvergende. Som ornamenter har også disse beslagene prikker og til dels små ringer preget i jernet. Dateringen er igjen stort sett 1200-tall, men muligens inn på 1300-tallet. Noen av beslagene avviker fra de mest typiske variantene. Og igjen, kirkene har vært om- og påbygget. Men det er ingen tvil om at de to siste gruppene er gotiske i sin utforming. Der det fremdeles finnes gangjern i denne gruppen har de trekk som samsvarer med beslagenes utløpere.
Blomstergrengruppen
En gruppe beslag jeg har kalt «blomstergren» bryter med de foregående ved at den strekker seg over et større område. Slik situasjonen er i dag finner vi den øst for Oslofjorden, opp mot Valdres og Hallingdal og i Skien. Kirkene er Enebakk (Fig. 5), Vestby, Båstad, Hof i Solør, Fiskerkapellet på Maihaugen, Vestre Slidre i Valdres, Nes i Hallingdal og Gjerpen i Skien (litt annerledes, men regnes likevel med). Liksom i forrige gruppe kommer beslagene i denne gruppen også fra både stein- og stavkirker.
De ulike beslagene varierer noe innbyrdes, men har vesentlige fellestrekk med rombiske beslagplatene og to-tre trinn. De har ikke drakehoder, verken ved festet av utløperne eller andre steder (dørringene er ikke med her!) Utløperne er smale kvister som bøyer seg forover og bakover, og de ender i små blomsterhoder og blader. Forskjellene mellom de ulike beslagene er helst av teknisk art. I den grad beslagene er bevart er det samsvar mellom utløperne på ring- og låsbeslagene og gangjernene. Dateringen går stort sett opp mot 1300-tallet, og liksom «korsblomst»- og «liljegruppen» er disse beslagene preget av gotiske trekk.
Buet båndplate-gruppen
Gruppen «buet båndplate» er, som noen av de foregående gruppene, preget av store rombiske beslagplater i to-tre trinn. I dag er gruppen bare representert ved et fåtall eksempler, og den mest iøyenfallende er døren fra Fåberg stavkirke (nå i Kulturhistorisk museum, Oslo (Fig. 6)). De andre eksemplene som er kjent, er fra Stange, Ringsaker og Nes kirke. Ett eksemplar er også på døren til Garmo stavkirke på Maihaugen, men det er usikkert om beslagene har opprinnelig plass der. Felles for dem alle er at de befinner seg nær Hamar, og at de er på dører fra både stein- og stavkirker.
Formene har på mange måter fellestrekk med foregående gruppe, men bladverket og utførelsen er kraftigere. Påfallende er også de kraftige båndene langs beslagplatene sider med filte innsnitt fra begge sider.
Beslagene i denne gruppen er i dag bare kjent fra få kirker og stort sett bare som enkelt-beslag. Fåbergdøren er i en klasse for seg, og dateringen for gruppen må settes sent, til 1300-/ 1400-tall.
Kvistgruppen
En ganske liten gruppe beslag har jeg kalt «kvistgruppen». De er svært enkle og ikke helt like, men like nok til å samles i én gruppe. Jeg bruker beslagene i Torpo stavkirke (Fig. 7) som mal. Beslagplatene er firkantete med ett trinn. Utløperne er formet av smale stengler med små kvister med blad eller rund utvidelse (blomst?). Beslagene på de ulike kirkene varierer noe i teknikk og kvalitet, men er like nok til å forme en gruppe. Beslagene finnes i Flesberg (Numedal), Torpo (Hallingdal) og Øye (sannsynlig) og Vang (Polen) begge stavkirker i Vang i Valdres. Med tanke på gamle ferdselsveier er det absolutt mulighet for påvirkning fra det ene ytterpunktet til det andre.
Blomsterrankegruppen og kronbladgruppen
Gruppen «blomsterranke» er helt spesiell når det gjelder beslag og teknikk, og den har en over- og en undergruppe der undergruppen er langt enklere.
Det er først og fremst gangjern som preger denne gruppen, mens lås- og ringbeslag nesten ikke er synlige.
Den viktigste døren i denne gruppen er fra Ulvik stavkirke (Fig. 8), men gangjernene kan ha blitt montert sekundært på denne døren. De er utført i kraftigere materiale enn andre beslag og har stempelornamentikk. Denne typen gangjern og ornamentikk likner mest på arbeider i England og Frankrike. Utformingen er med kraftig stamme og grener som bøyes forover og bakover. Døren som likner mest på den fra Ulvik, kommer fra Dale kirke i Sunnfjord. Andre eksemplarer synes å stamme fra Hardanger og distriktet rundt Voss. Det er en type gangjern som helst forekommer på steinkirker. Muligens har også Ulvik-jernene vært det.
Undergruppen, som kan kalles «kronblad»-gangjernene er mye enklere enn sine slektninger. De består av et bånd over dørbladet, og de er preget av stempelornamentikk i form av en eller flere rosetter langs stammen. Dette er også ett av elementene i «blomsterranke»-gruppen. Kronblad-gangjernene finnes i dag i kirker fra Høyjord stavkirke i Vestfold via for eksempel Eidfjord steinkirke i Hardanger til Holtålen (Haltdalen/ Ålen) stavkirke på Sverresborg museum, Trondheim og en senere versjon i Trondenes kirke, Harstad. I tillegg finnes en del andre eksempler. De er av svært forskjellig standard og utførelse og altså på både stein og stavkirker. De er i tillegg spredd over et mye større område enn noen andre grupper. Her er det tydelig at seilingsleden langs kysten har hatt mye å si for utbredelsen.
Kirkene som har gangjern fra disse gruppene, har svært store sprik i dateringene, fra ca 1170 til 1400-tallet. Når det gjelder gangjern fra den overordnete gruppen er kirkene stort sett datert til 1200-tallets midt til slutt. Hvis vi antar at det kan være en påvirkning fra England stemmer dette bra, for St. Georges Chapel i Windsor sto ferdig i 1249iii. Her skal innflytelsen ha kommet fra Frankrike der Nôtre Dame i Paris var det første stedet med stempelornamentikk. Om påvirkningen kom gjennom Bergen er ikke det usannsynlig med tanke på forbindelsen som har vært mellom Vestlandet og England i lang tid. Men med byggingen av katedralen i Nidaros kan det også ha kommet inn en viss innflytelse via Trøndelag. Uansett er det trolig at den overordnete gruppen var først ute med sine praktfulle gangjern med stempelornamentikk.
Blant kirker med relativ sen datering har mange store og blomstrende gangjern. De likner blomsterrankegruppen med sine grener og slynger, men om det er direkte påvirkning er vanskelig å avgjøre. Uansett er dette vanlige gangjernsformer i hele Europa fra 1200-tallet og utover.
Disse sammenlikningene gjelder beslag og gangjern. Det jeg ikke har nevnt, er dørringene ettersom de varierer mye innen hvert område, men har en viss utvikling fra de eldste til de yngste. De eldste som vi finner for eksempel i Urnes stavkirke, er enkle ringer, som oftest med et drakehode som stopper på hver side av holderen. På senere kirker, for eksempel Nykirke steinkirke, har ringen plastiske draker som kryper oppover hver side mot ringfestet. Hodene danner stoppere også her, mens halene tvinner seg sammen nederst på ringen.
Begge typer ringer finnes i mange varianter, mer eller mindre forseggjorte. Den sistnevnte typen finnes stort sett på steinkirker. Og selvsagt finnes ringer med andre trekk, men ikke mange.
Norge og Europa
I forbindelse med beskrivelsen av blomsterrranke- og kronblad-gruppene nevnte jeg en mulig forbindelse med Europa. Hva med resten av beslagene? Hvor kommer idéene fra?
I den eldste gruppen (drakehode) er det overhodet ikke noen liknende beslag andre steder. Enkelte likheter kan forekomme i Sverige, som enkelte drakehoder, men ikke noe beslag som drakehodegruppen.
Urnes-gangjernenes utforming kan ha noe likhet med tidlige gangjern i, for eksempel, Tyskland, men teknikk og utførelse har ikke noe med hverandre å gjøre.
Blant de yngre beslagene er det lett å se en viss likhet med europeiske varianter, spesielt de store blomstrende gangjernene. I Sverige har selve beslagplatene en del likheter, slik som de rombeformete, kraftige platene med dekorerte bånd langs sideneiv. Men ingen andre enn blomsterranke-gangjernene har en helt klar sammenheng med beslag i andre land.
Ettertanke
Etter en slik betraktning - noe overflatisk, men allikevel - melder det seg mange spørsmål. Hvem laget beslagene? Hvorfor er de samlet i helt klare grupper? (Det finnes mange flere enn de nevnte, men de er vanskeligere å kategorisere). Hvor fikk de jernet fra? Hvem bestemte hva slags beslag som skulle lages?
For å finne svar - eller forsøk på å finne svar - er det satt i gang et forskningsprosjekt der deltakerne har ulike kunnskaper: kunsthistorikere, kunstsmeder, arkeologer, metallurger. Undertegnete kunsthistoriker og kunstsmeden Steven Carpenter (Fig. 9) har på forsommeren i år vært på tur til sju ulike middelalderkirker for å ta fysiske prøver av smijern. Det skjedde med tillatelse fra Riksantikvaren og med velsignelse fra kirkenes ulike eiere. Prøvene ble tatt ved gamle bruddflater eller på baksiden av dørringholdere, og det er helt umulig for andre å se spor etter inngrepene. Prøvene er sendt til metallurger ved NTNU for analyse. I tillegg til disse prøvene er det tidligere tatt to prøver (Reinli og Hedalen stavkirker), og det er søkt om å få ta sju prøver til i museumssamlinger.
Så er spørsmålet om vi kan komme videre med forskningen ut fra resultatene analysene vil gi. Vil prøvene indikere jernets opphav - for eksempel sammenliknet med prøver gjort tidligere? Vil prøvene si noe om behandlingen av jernet?
Samtidig med prøvene ble det også gjort en håndverksmessig vurdering: kunne det være samme smed som hadde utført flere av beslagene? Var det eventuelt brukt samme type verktøy på flere? Vi aner jo likheter mellom enkelte av kirkebyggene - kanskje det er likheter i jernarbeidene i de samme kirkene?
Prøvene som er tatt og dem vi har søkt om få ta i tillegg, er valgt ut etter visse forutsetninger: de er alle fra de største gruppene og fra minst to kirker innen hver gruppe. Det vil gi en større mulighet for sammenlikning enn om vi bare hadde fått én prøve fra hver gruppe.
Og hva så?
Håpet er å komme nærmere den som utvant jernet og håndverkerne som smidde og, hvem vet, nærmere dem som ville ha beslag til døren på sin kirke. For når alt kommer til alt er jernbeslagene noe langt mer enn pynt på kirkedøren. Men det er en helt annen historie!
Litteratur:
Geddes, Jane: Medieval Ironwork in England. 1999
Karlsson, Lennart: Medieval Ironwork in Sweden. 1988
Thømt. Torill: Smijernsbeslag fra norske middelalderkirker. 2022
Mail