Publisert 03.07.2024
Tekst: Joakim Rehaug Roth. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 2-2024
«Øks, øks! Bruk øksa!» Finsnekker og tradisjonshåndverker Troels Rosenkrantz Fuglsang roper, men smiler også. Foran ham famler en skoleelev med økseskaftet. – Man må bare bruke den. Det er da man blir flink.
Vi er på småbruket Sperlebakken i Luster i Sogn, «et sted å lære, et sted å dele, et sted å oppleve». 13 byggfagelever fra Sogndal videregående skole er denne aprildagen med på håndverkskurs for å bygge opp en tradisjonell grindverkskonstruksjon. Grindbygg som byggeteknikk har en spesiell plass på Vestlandet og ble gjerne brukt som naust eller til å huse dyr på en gård. Et stykke lenger sør langs fjorden kan man trekke paralleller til en konstruksjon fra rundt 1130 som støtter seg på staver: Urnes stavkirke.
Kulturlandskapet er grønt, blått og hvitt, i slike omgivelser blir man en del av stillheten. Sørvest i Jotunheimen ruver fjellkjeden Hurrungane og det er lett å forstå hvorfor Lustrafjorden inspirerte kunstnerne under nasjonalromantikken.
Malerne Adolph Tidemand og Hans Gude skal ha lånt inntrykk fra fjorden da de skapte «Brudeferd i Hardanger». Omringet av skog speiler hvite fjelltopper seg i vannet. Denne dagen er vannet mer blått enn grønt. 500 meter over fjorden troner tidligere Luster sanatorium, i dag bedre kjent som Harastølen, fra 1902. Stedet ble bygget for å behandle pasienter med tuberkulose. Her hadde de tilgang til frisk luft og utsikt til fjell og fjord.
Og det var disse omgivelsene som også ble svaret på Troels og Maris jakt.
Lys i vinduene etter 40 år
Ur- og skomaker Johannes Sperle og kona Anna bygget småbruket i 1926. Med både sau og hest og eplehage levde de godt. Etter en lengre periode som feriehus ble gården stående tom og mer eller mindre ubebodd i rundt 40 år før Troels og Mari kom over den.
Fortidsminneforeningens prosjekt Lys i Gamle Hus viser til tall fra SSB som anslår at mer enn 200.000 hus i Norge «står ubebodd, de fleste i distriktene. Samtidig er det folk som søker seg ut av byene, som gjerne kunne tenke seg et hus med sjel eller et småbruk.»
Lustravegen 3152 – i dag døpt Sperlebakken – passer beskrivelsen. Det passet også for Troels og Mari som bodde på Østlandet før de satte kursen vestover. Da de overtok gården sommeren 2022 var tilbakemeldingene fra lokalmiljøet utelukkende positive. I tillegg til hunden Lo og et minihus og en badstu på tilhengeren, tok de også med seg store ambisjoner.
Ny giv på hele tunet
– Navnet Sperlebakken er en hyllest til de gamle eierne, sier Mari. Under middag snakker hun om det å ha respekt for historien til tunet, men at de begrensningene som finnes også er en mulighet til å skape noe nytt. Byggene kan og må brukes for å skape. Huset som de selv bor i har gått gjennom få moderniseringsendringer. En finsk masseovn som Troels har bygget sørger for varme i stua og kjøkkenet. Resten av gårdsplassen har sakte, men sikkert fått ny giv.
To utedoer ved den røde låven har blitt istandsatt av gjenbrukte materialer fra et sagbruk i området. Bygget fikk ny farge under en dugnad med linoljemaling i fjor. En scene på utsiden av låven ble brukt til konsert under fjorårets musikkfestival Bergtatt. Flere konserter skal det bli. Paret har planer om å bygge en jordkjeller rundt låven til lagring av honning. En bikube med tusenvis av bier står lenger opp i bakken. Drivhuset midt på gården har det tatt tid til å sette i stand. Jorden under måtte brennes, men snart skal det vokse poteter og gulrøtter her. Kanskje grønnsakene kan selges fra et fremtidig gårdsutsalg? Drivkraften bak det hele er en idé om å leve selvforsynt og inspirere andre.
Paret har rukket å skape mye på halvannet år i Luster. Sperlebakken har blitt bra besøkt av både venner og nysgjerrige. I 2023 var det 494 personer som deltok på arrangement. Konserter, skredkurs, filmvisninger og et eget artist-in-residence-program (opphold for kunstnere) er noen av aktivitetene som har tatt plass på gården. Etter mitt besøk skal det være kurs for arkitektstudenter i bygging i leire.
– Som materiale er en gipsplate ikke intuitivt. Den forteller deg ingenting. Den er homogen og vanskelig å skjønne seg på. Men, leire! Det er noe du kan ta i. Den forteller deg hva du kan gjøre. Hvis du gir et barn en leireklump så begynner de å skape, men gir du barnet en gipsplate så er det ikke mye informasjon å hente. Den er ganske definert. Det er det samme med treverk som med leire. Den er så umiddelbar og naturlig å skjønne seg på. For meg er prinsippet til tradisjonshåndverk det å skape. Det samme prinsippet overfører vi til alt vi gjør for å bygge opp Sperlebakken.
Formidling av håndverk
Grindbygget elevene reiser disse aprildagene bidrar til utviklingen av stedet det unge paret er i ferd med å bygge opp. Tanken er at det skal romme gårdsbutikken. Men dagens kurs i tradisjonshåndverk er etter planen kun det første av mange. Her skal unge håndverkere få kjenne på det å bruke hendene. På byggeplassen er det ingen tegn til håndholdte elektriske verktøy. Dette er ikke ukjent territorium for Troels, men det er første gang han er med som formidler.
Kursdeltaker i tradisjonshåndverk har han vært flere ganger: Tørrmuring av jordkjelleren på skogfinnetorpet Abborhøgda. Grindverkskonstruksjon på Bergen Bymuseum. Bearbeiding av rotkne på Nes Jernverk i Tvedestrand. Alt dette har inspirert ham til det han nå ønsker å få til på Sperlebakken.
For Troels er bevaring av gamle bygg en påminnelse om godt utført håndverk og et svar på hvorfor et bygg står som det står. Det var også slik han «så lyset»: Kan tradisjonene som ligger i gammelt håndverk kombinert med hvordan man tenker om bærekraftig utvikling være bærebjelken til bevaring? Da han var med å sette i stand jordkjelleren på Abborhøgda for et par år siden forsto han hvordan «steinen sto». Han måtte være til stede for å forstå.
– Det jeg erfarte de dagene på Finnskogen, i den delvis sammenraste jordkjelleren, kunne jeg ikke lært på YouTube, slår han fast. – Som mennesker har vi alltid utviklet oss, og jeg er opptatt av at utviklingen går i riktig retning. I dagens samfunn skaper vi ting som det ikke går an å reparere, både teknologiske ting og byggematerialer som råtner. Det er viktig at vi bevarer håndverket og kunnskapen, de vil alltid komme til nytte.
Den praktiske læringen
Hva ønsker de så at Sperlebakken skal være. Hagebruk? Kursarena? Et sted for kunst og kultur? Litt av alt, faktisk.
– For oss er den praktiske læringen grunntanken i alt vi driver med på Sperlebakken. Vi tror på at hvis vi klarer å inspirere andre til å bruke hendene og hodet så vil det være med å tenne en ild. Selv har jeg alltid lært best ved å gjøre ting selv og jeg tror av vi som mennesker er ganske like sånn sett. Å få det til å sitte i hendene er en viktig måte å lære på, sier Troels.
– I dag lever vi i et digitalt samfunn hvor du kan google deg frem til et hvilket som helst svar. Vi har en serveringskultur som kan ta fra oss den gleden som ligger i å lære. Det er noe annet å være til stede, kjenne seg frem, forstå geometrien i det du fysisk har foran deg, kjenne på materialene som skal brukes. Det er derfor vi har troen på å arrangere flere av disse håndverkskursene, sånn at kunnskapen ikke bare ligger i hodet, men forankres i hendene, sier Troels og er med ett tilbake hos elevene og grindbygget.
– Øks er så kult, da! Som verktøy var den med å revolusjonere oss som individ. Plutselig kunne vi bygge ting. Det er et verktøy som kan alt.
Mail