Kunsten å restaurere en katedral
Publisert 09.01.2026
Stillferdig til stede
Domkirken og byen, byen og domkirken, et turbulent maktforhold preget av tro, håp og kjærlighet.
Tekst og foto: Hedvig Idås
Artikkelen er publisert i Fortidsvern 4-2025
I 2025 markerte Stavanger by sitt 900-årsjubileum. Før oppføringen av domkirken er det funnet spor av handelsvirksomhet langt tilbake i tid, men byen og statusen kom først med etableringen av bispesetet og oppføringen av domkirken tilbake i 1125. Siden 2020 har kirken stått stengt, men i 2025 er restaureringen ferdig. Kirken og byens borgere er med det gjenforent.
I sagaen Morkinskinna (den islandske sagaen om norske kongerekker) blir domkirkens oppføring omtalt som litt av en hestehandel. Sigurd Jorsalfare, som på den tid var konge, ønsket å skille seg fra sin første kone Malmfrid Mstislavsdatter fra Kyiv. Alle bispesetene i Norge protesterte, men i Stavanger fant han Reinald, en britisk prest med benediktinsk bakgrunn. Han sa seg villig til å utføre skilsmissen og vie kong Jorsalfare med sin nye utvalgte – men mot en høy pris: et bispedømme og penger til å etablere en domkirke.
Jorsalfare må ha vært svært forelsket, for Reinald fikk både biskopstittelen og domkirken. Reinald satt ikke lenge som biskop, men det finnes fortsatt spor etter ham. Fra England tok han med seg et armbein av St. Svithun, som ble plassert i et relikvieskrin på høyalteret i domkirken. Skrinet ble trolig gjemt under reformasjonen, men St. Svithun står fortsatt sterkt i Stavangers historie.
Et maktsenter blir til
Fra Jorsalfares tid frem til i dag har mye skjedd i domkirken og i samfunnet rundt. På de 900 årene har det vært omfattende bybranner, utvandring, verdenskriger, industrieventyr og teknologiutvikling som har formet Stavanger til den energibyen den er i dag.
I alle disse århundrene har kirken stått der, men ikke upåvirket. Tendenser og tidsperioder som gotikken, reformasjonen og mellomkrigstiden har satt sine spor: gotikken med sine tårn og nytt kor, reformasjonen med fjerning av det katolske, 1800-tallet med innføring av tregulv og mellomkrigstiden med fjerning av kalkpuss og møblering med jærstoler. Det har med andre ord vært mange arkitekter og håndverkere som har satt sitt preg på domkirken opp gjennom århundrene – noen med subtile reparasjoner, andre med drastiske inngrep. Like fullt står nytt og gammelt hånd i hånd i domkirken.
Nå er stafettpinnen gitt videre. De siste ti årene har kirken igjen vært under omfattende restaurering for å tilfredsstille dagens krav og standarder.
Bak prosjektet står arkitektkontoret Schjelderup & Gram, som eies av Per M. Schjelderup og Live Gram. På vegne av Stavanger kirkelige fellesråd har de hatt det overordnede ansvaret for prosjektering, planlegging og gjennomføring av restaureringen i samarbeid med prosjektleder Britta Goldberg, og en rekke fagkonsulenter og spesialister innen tradisjonshåndverk. Stavangerkontoret Schjelderup & Gram har jobbet med domkirken siden 1990-tallet og vant i 2013 konkurransen om restaureringsprosjektet som nå er avsluttet. Det kan synes lenge, men deres perspektiv er et annet:
– Nå har kirken stått i 900 år, og den skal stå i 900 år til. Vi er ikke lenge med på denne reisen, vi er bare innom, forteller Schjelderup.
Arkitektenes filosofi
Fortidsvern møter arkitektene bak restaureringen til en prat om nettopp hvordan de har jobbet gjennom det de beskriver som en lang og omfattende prosess. Mens orgelet stemmes og solen lyser inn gjennom de vakre blyglassvinduene, sitter vi rundt det nye «fellesskapsbordet» arkitektene har innført i kirken – noe som kan minne om de tidlige kristne menighetenes samling rundt måltidet.
– Et godt fellesskapsbord er en viktig institusjon i en kirke, påpeker Schjelderup. – Tankene våre har hele tiden vært at vi skal være stillferdig til stede, forteller Gram.
Hun forteller at de ganske snart gikk i gang med å se på hvordan bruken av kirkerommet har utviklet seg siden middelalderen, illustrert med enkle tegninger: Hvor gikk folk inn og ut, hvordan ble kirkerommet brukt i middelalderen, og hvilke handlinger var denne bygningen egentlig bygget for?
– Domkirken var ikke opprinnelig bygget som en langkirke der det talte ordet var det viktigste. Før reformasjonen var det farger og bilder på veggene, og ganske sikkert et mangfoldig liv her nede i skipet, mens koret var preget av opphøyd geistlighet. I den reformerte kirken skulle folket først og fremst være i ro og høre det talte ordet, ikke lenger vrimle rundt.
De tydelige skillene, i folk og i bygg, ble med tiden borte, fortsetter Schjelderup. Men selv om om de sosiale skillene hadde forsvunnet hadde avstanden mellom menigheten og de geistlige blitt større i overgangen fra middelalderkirken til den langkirken som står i dag.
For å bøte på dette har arkitektene jobbet mye med å fjerne avstandene, ved å etablere et nytt alterbord og flytte døpefonten ned i skipet. – Det har vært små grep med stor symbolsk verdi, fortsetter Schjelderup. Det har ikke bare vært enkelt for de to arkitektene; det har vært mange følelser, meninger og hensyn å ta i hvert eneste steg av restaureringen – Det har krevd utrolig mange runder og prosesser, nettopp fordi vi har involvert brukerne i så stor grad. Vi har måttet ta høyde for hva biskopen kan leve med, hva menigheten kan leve med, og hva Riksantikvaren kan leve med. Det har vært en slags kamp, men også en svært interessant prosess. Den har ført til resultater vi lever godt med, sier Schjelderup.
Det har vært viktig for arkitektene å løfte fram helhetlighet i restaureringsprosjektet, ikke bare for dem selv, men også for brukeren av domkirken
– De skal få opplevelse av velkomst og verdighet fra de står på trappene utenfor til de kommer fram til alteret og at ting snakker rolig og fortrolig til dem hele veien. Det nye vi tilfører av elementer skal være stillferdig til stede i en helhet der kirkens verdighet og historie får det første ordet. Det er komplisert å finne den rette balansen, innrømmer arkitektene.
– Vi har sett mange eksempler på fantastiske restaureringer av kirker. Reis til Berlin og se alle de utbombede ruinene som i dag er reist til ny verdighet. Men i møte med vår middelalderkatedral må man erkjenne at her allerede finnes stor arkitektur. Så jeg synes vi har lykkes med å ta vare på den og samtidig skape noe nytt, sier Schjelderup mens han ser tilfreds rundt i kirkerommet idet et tiår med arbeid nærmer seg slutten.
Tilbake til fremtiden
Vi spoler tilbake til starten i 2014: Restaureringsprosessen begynte kritisk. Gram forteller at under utarbeidelsen av restaureringsplanen ble det avdekket store sprekkdannelser i klebersteinene i gesimsen på vestfronten. Da ble det satt i gang tiltak fordi det var fare for liv og helse, rett og slett.
– Videre måtte vi bli så kloke som mulig på selve murverket. Det kunne vi ikke beskrive på forhånd. Tilstanden til murverket visste vi noe om, men det måtte skannes, vurderes og prøveborres i lang tid før vi visste hva vi skulle gjøre med det store middelaldermurverket. Det er forskjell på gotiske og romanske murverk, både i oppbygging og tilstand. Selv etter mange hundre år har de ulike egenskaper. Det tok lang tid å avdekke og lage beskrivelsene for de forskjellige entreprisene, fortsetter Schjelderup.
Det samme gjaldt tømmerentreprisen: Hva skulle de gjøre med gulvet og taket? Mens det utvendige arbeidet og sikringen på vestfasaden gikk sin gang, fortsatte arkitektene sitt arbeid med å kartlegge, vurdere og avdekke. En av de essensielle brikkene var kartleggingen av de ulike brukergruppene av kirken. Det er ikke bare menigheten og biskopen som bruker domkirken – den blir også brukt til kulturarrangementer og TV-produksjoner. Å avdekke dagens behov for brukerne var viktig, men for Gram og Schjelderup var også vyene for fremtiden essensielle å etablere.
– Som arkitekter har vi lagt vekt på å skape en forståelse for at det gamle bygget ber om at det tenkes langsiktig. Vi har utfordret menigheten på hva slags kirke de håper på å være om 50 år og hvordan den gamle katedralen kan leve opp til dette, bidra til det uten å miste sin verdighet. Samtalen kan fort komme til å handle om hvor kaffetrakteren skal stå i år eller neste år, men gode brukerprosesser tar inn over seg at langt større ting er i spill, konstaterer Schjelderup.
Kampen for likeverd
Et annet vesentlig mål med prosjektet var å gjøre denne kirken tilgjengelig for alle. Etter dagens standard for universell utforming skal alle kunne komme inn i kirken og delta med samme verdighet. Den gamle katedralen var ikke akkurat samarbeidsvillig. Fra bygulvet og opp til alteret er det fem ulike nivåer med trapper som, for noen, er et hinder for likeverdig deltakelse.
– Konflikten og jevnbyrdigheten mellom tilgjengelighet og kulturminnevern må håndteres klokt av både arkitekter og myndigheter. Vi tror domkirken har hatt nytte av den erfaring vi opparbeidet oss med dette og tilsvarende prosjekter, forteller Gram. Selv har hun bidratt til å skape gode universelle løsninger i andre utfordrende bygg, som Sjømennenes minnehall i Stavern og Håkonshallen i Bergen.
Gram forteller at i starten av prosjektet var planen å løse den universelle utformingen nesten uten teknologi, men endte de opp med en kombinasjon av løfteplattformer og ramper.
At de to arkitektene jobber tett bærer både prosjektet og samtalen preg av. Den ene fortsetter der den andre slapp.
– Kirken er jo ikke bygget med tanke på universell utforming, og den kan aldri bli det fullt og helt heller, skyter Schjelderup inn. – Etter lovverket er det nå universelt utformet, men det er klart at det å måtte forsere disse nivåsprangene vil være et hinder for noen uansett og potensielt stigmatiserende, enten man hjelpes av maskiner eller andre mennesker. Det har vært en konflikt, eller i hvert fall en problemstilling, som har vært oppe flere ganger, i og med at vi jobber med en menighet hvor involvering i hverandre og den støttende armen vil være et viktig uttrykk for medmenneskelighet i praksis. Er det da uverdig å få hjelp av personer, men greit å hjelpes av maskiner?
Schjelderup forteller videre at de gjennom hele prosjektet har kommet med nye utfordringer. – Tegningene er én ting, virkeligheten en annen. Vi har måttet tegne om to og tre ganger før vi har konkludert: Ok, det er sånn det blir. Det har vært en spesiell prosess, og siden prosjektet er så stort har det av og til virket uoversiktlig og nesten uoverkommelig. Bærebjelken har vært det gode samarbeidet mellom alle de involverte; brukere, konsulenter og myndigheter har bidratt til å gjøre det umulige mulig.
– Vi har fungert som et slags trafikkpoliti, midt i veikrysset av ulike perspektiver, behov og hensyn. Blant annet har vi vært bevisste på å involvere og utfordre Riksantikvaren til å være synlig og til stede i prosessen, i møter og befaringer og snakke sitt språk når andre hører det – ikke bare via oss. Hege Sejnæs Eilertsen har vært prosjektets nærmeste saksbehandler og samarbeidspartner hos Riksantikvaren. Hun har flere ganger sittet ved bordet og forklart hvordan hun og Riksantikvaren tenker om vern, om kirker, om hvorfor det ikke skal tilbakeføres til en spesifikk historisk periode, eller hvorfor det er så viktig at enkelte detaljer ikke forandres. Jeg tror denne kommunikasjonen og åpenheten har vært avgjørende for at de aller fleste føler at de har blitt hørt og fått være med på å bygge en felles forståelse, også for de gangene ønsker ikke har blitt innfridd.
Problematisk underlag
Kirkemusikken er et helt vesentlig element i en middelalderkatedral og gulvets oppbygging og overflate har avgjørende virkning på akustikken. Med både gulv og takverk i tre har Stavanger domkirke manglet den særegne klangen som preger mange store katedraler.
Arkitektene forteller at flere kirkemusikere tidlig kom med ønsker om å gjenetablere steingulvet og få tilbake «middelalderklangen». – For prosjektet og for Riksantikvaren var dette lite aktuelt. Bygget er fredet som det er og tilbakeføring til tidligere tider er både en uaktuell og umulig oppgave. Hva er det rette tidsbildet å gjenskape? Da domkirken hadde jordgulv, hadde den blant annet også flat himling og et langt mindre orgel.
– Det opprinnelige, autentiske vil for alltid være et forlatt og utilgjengelig sted i historien. Verken domkirken eller byen den skapte, kan bli det den var. Men vi kan bidra til at den kan være det den er inn i en lang fremtid, vel vitende om at det vil komme nye utfordringer etter vår tid, med nye behov, ny teknologi og dessverre med et klima som vil sette bygget på harde prøver, påpeker Schjelderup.
Fagfolk og kjepphester
For å forstå mer av bygget og utfordringene har arkitektene invitert til nasjonale fagseminarer for kunnskapsutveksling mellom eiere, håndverkere, arkitekter og brukerne av Stavanger domkirke og lignende bygninger. – I prosjektet har vi vært ærlige på at heller ikke vi vet alt som er å vite. Vi kan bare bli klokere av å dele hverandres erfaringer. Derfor har vi valgt å arrangere ulike seminarer hvor vi har invitert fagfolk og brukere for å dele kunnskap og erfaringer omkring temaene vi ønsket å bli klokere på, forteller Gram. Disse har omhandlet «smale» temaer som hvordan man håndterer de særlige problemene omkring de sårbare middelalderportalene, utfordringer med ny bruk av gamle kirker, FDV-dokumentasjon (forvaltning, drift og vedlikehold) og om ny kunst i gamle kirker.
– Disse seminarene har ikke bare vært motivert av at vi trengte mer kunnskap, fortsetter Schjelderup. – De var også for å synliggjøre at problemene er mangfoldige og at det er mange kloke stemmer der ute, men også at det finnes reelle uenigheter i fagmiljøene. Når man for eksempel samles om rett behandling av kleberstein, murverk og mørtel, kommer det fort opp ulike syn basert på ulike perspektiver og erfaringer. Det står kjepphester i alle kroker som må jages ut på gulvet slik at vi kan se mangfoldet. På den måten får brukeren, byggherren, prosjektledelsen og andre med faglig interesse innsyn i at de valgene som tas ikke er basert på fasitsvar som gjelder over alt.
Etter over ti år med vanskelige avgjørelser, gode diskusjoner, skuffelser og lettelser er denne runden med restaurering ferdig. Gram og Schjelderup har vært med på å forme en bit av historien til Stavangers viktigste bygning – et bygg som enhver siddis har et forhold til. Det som vil stå som et hovedverk i karrieren er over, og de erkjenner at det oppleves som et lite vakuum. Men gleden og takknemligheten de møter og erfaringene de har samlet på veien, overskygger det hele.