Publisert 30.03.2026
Tekst og foto: Hedvig Idås
Hver dag passerer store og små forbi. Mange er nysgjerrige, noen stopper opp og kikker inn gjennom de lange vinduene som strekker seg opp langs fasaden. Få har sett innsiden av stiftelsen – men det er i ferd med å endres.
Stranges Stiftelse, også kjent som «Busthuset» på folkemunne, ble etablert i 1609 av rådmann Strange Jørgensen. Formålet var å gi fattige enker og enslige kvinner husrom og omsorg på sine eldre dager. Opprinnelig var fattighuset bygget for 12 personer. Etter branner og slitasje ble det gjenoppført og utvidet i 1751, slik at det kunne huse 31 beboere. Siden sto det nærmest urørt frem til 1972, da de siste beboerne flyttet ut. Samme år overtok Fortidsminneforeningen eiendommen, selv om det formelle eierskapet ble overført fra stiftelsen først i 1989.
Det siste året har dørene til en av Norges mest særegne bevarte institusjoner gradvis åpnet seg for offentligheten. Planen er å fortsette med det, særlig i sommerhalvåret. Daglig leder i Fortidsminneforeningen Hordaland avdeling, Ida Pettersen, har i over tre år arbeidet med å utvikle en utstilling og utgi en bok som formidler historien om huset og dets tidligere beboere. Pettersen forteller at Christopher John Harris, tidligere førstearkivar ved Statsarkivet i Bergen og forfatter av boken, har vært helt avgjørende for arbeidet med utstillingen.
– Christopher har gjort en kjempejobb med å finne kilder og materiale til utstillingen og boken, ingen har tidligere funnet så mye informasjon om de tidligere beboerne her som han.
Reformasjonen
– Da den katolske kirken trakk seg ut av Norge, oppstod et vakuum hvor flere institusjoner ble drevet av private initiativer, slik som Stranges Stiftelse, forteller Pettersen. – Eldrehjem var mer vanlig for borgerskapet enn for fattigfolk, noe som gjør dette husets historie særegen både i norsk og europeisk sammenheng. I 2022 begynte vi å leke med tanken om å åpne huset mer, for å formidle historien til et større publikum.
Før dørene kunne åpnes, var det mye arbeid som måtte gjøres. De små rommene på rundt fire kvadratmeter var fulle av gjenstander etter tidligere beboere og ulike klubber som har brukt huset gjennom årene. Etter ryddingen brukte Pettersen og resten av teamet mye tid på å utvikle utstillingene, et arbeid som ble utfordrende på grunn av husets spesielle utforming.
– Målet med utstillingen og boken var å trekke frem de menneskelige historiene til dem som bodde her. Det har vært skrevet mye om selve huset, men svært lite om beboerne. Det ønsket vi å endre, forklarer Pettersen.
På innsiden finner man et stort, åpent oppholdsrom. Langs veggene går bratte grønnmalte trapper og dører som nesten forsvinner inn i panelene. Åpner man dem, trer man inn i en annen verden, i små rom hvor man kan få innblikk i hvordan beboerne levde. Å skape en utstilling som formidler hele historien har vært utfordrende, forteller Pettersen.
Etterlatenskaper
– Ikke bare fordi historien er lang, men også på grunn av dagens krav om universell utforming – som i gamle bygg er krevende å oppfylle. Når man ser de bratte trappene og tenker på husets bruk, blir det enda mer imponerende at de gamle damene levde her, noen i opptil 30 år. For å gjøre historien tilgjengelig for alle, har vi laget en audioguide som forteller om huset og dem som levde her, slik at også de som ikke kan ta trappene får oppleve utstillingen i andre etasje, forklarer hun.
Utstillingene er bygget rundt etterlatte gjenstander fra beboerne. I bøkene som lå igjen etter det avviklede fattighuset, har man funnet notater, innlimte fotografier, pressede planter og gjemte julekort.
– Jeg synes det var veldig gripende å bla i dem. Man kommer så tett på og får et glimt inn i andre menneskers liv. I en av bøkene står for eksempel, med broket håndskrift, notatet fra 11.11.1918: «Nå er det fred». Det tar deg rett tilbake til første verdenskrig og til en gammel dame som sitter her i Bergen og føler et behov for å skrive ned at krigen endelig er over. Vi har ingen direkte skildringer fra beboerne selv, men sporene i gjenstander og protokoller sier likevel mye om hvem de var og hvordan de levde.
Verdig trengende
Beboerne i Stranges Stiftelse var stort sett eldre, ugifte kvinner eller enker. – Det fantes kriterier som tilsa at man helst burde ha vært i arbeid. Derfor var mange tidligere tjenestepiker og guvernanter til borgerskapet, forteller Pettersen. – Overgangen må ha vært stor, for her var det trangt. Flere skildringer omtaler også den sterke lukten fra de eldre damene, det var svært vanskelig å få vasket seg skikkelig. Først langt ut på 1900-tallet ble bad og toalett lagt inn i tilbygget. Og det var ikke bare tjenestepiker med plettfri vandel som fikk plass her. Også kvinner som hadde sonet fengselsstraff bodde i huset.
Kilder viser at det i starten ikke fantes husregler, og at det forekom krangler og slagsmål. Etter hvert ble en ordning innført hvor en av beboerne ble utnevnt til rådskone, med ansvar for å holde orden og ro. På mange måter fungerte huset som et eldrekollektiv, beboerne måtte ta vare på hverandre og dele på alt.
– Med utstillingen håper vi å skape refleksjon om eldreomsorg, både før og i vår tid. Det at så få flyttet herfra, og at de levde så lenge her, må jo tyde på at de trivdes! Kanskje dagens eldreomsorg har noe å lære av fortiden, sier en smilende Pettersen.
Hun ser nå frem til sommeråpent i 2026, og håper Fortidsminneforeningens medlemmer og andre nysgjerrige tar turen innom utstillingen.
