Tranmaling – på tide med en renessanse?
Publisert 03.02.2025
Problematisk, illeluktende svineri eller miljøvennlig og bærekraftig? Da jeg valgte å male naustet med tranmaling nylig, manglet det ikke på advarsler.
Tekst: Lill-Karin Elvestad. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 4-2024
Tranmaling. Hva føler du når du hører ordet? Får du opp beske minner om grisete sommerjobb med tranlukt i solsteiken? I så fall tilhører du kanskje den eldste generasjonen. Har du aldri hørt ordet før, er du i den yngste. For oss som er midt imellom burde derimot ordet skape gode assosiasjoner, enten vi kjenner produktet eller ikke.
Svineri
En gjennomgang av avisartikler fra de siste tiår der ordet tranmaling inngår, avdekker at malinga har vært utsatt for mye kunnskapsløshet. Med unntak av en tosiders reportasje med overskrift «Tran kan også brukes på veggene» fra Myken i Vesterålen i 2013, og noen få artikler om bruk av tran i museumsvirksomhet, preges tekstene av ei negativ holdning til det tradisjonsrike naturproduktet.
«Skal resultatet bli godt må svineriet skrapes bort», het det i avisa Fremover i forkant av at Bardu kirke skulle males i 2004. «Dersom man har eldre hus hvor det er malt med linoljemaling eller tranmaling, blir det noe mer komplisert. Men den beste veiledningen er å få hos fagfolk», uttalte en ansatt i en byggevarekjede til Lofotposten i 2005. Underforstått: Du må for all del fjerne all historisk maling, slik at du kan male over med den «ordentlige», moderne malinga. I en reportasje i Finnmark Dagblad i 1992, om to karer som tilbød sandblåsing av husvegger, argumenterte de slik for prislappen: «Men på hus som er malt med tranmaling er det eneste alternativet å panele om huset. Det blir i alle fall dyrere.»
Og Lofotposten 1994, i en reportasje under vignetten «Hus og hjem»: «Malingen har nemlig ikke den egenskapen som moderne maling har – at den puster og slipper ut luft og fuktighet», noe som ifølge reportasjen førte til at «malingen faller av etter en kort tid».
Kystens malingsløsning
Tranmaling knyttes naturlig til kysten, hvor veien til råvaren – fiskelever – var kort. Vanligvis var torskelever regnet for å gi best kvalitet til malingstran, men også andre fiskeslag kunne brukes. De fleste som bodde langs kysten, lagde tran sjøl, og transtampen var fast inventar i ethvert naust. Man kastet bare leveren i en stamp og lot den ligge der, mens oksygen og solvarme påvirket leverinnholdet og fikk i gang en gjæringsprosess. Fløyttran, også kalt lyse, fløt opp mens leveren gikk i oppløsning og sank til bunns. Bunnrestene, kalt grakse, ble også nyttet til for eksempel å smøre lunnene med slik at båten gled lett. Ordet «lyse» er bokstavelig talt koblet sammen med at tran tidlig ble brukt til lampeolje. Tran har hatt mange virkeområder.
Malinga lages så ved å blande trana med ulike typer fargestoff. Før det ble vanlig å få kjøpt pigment, kunne trana for eksempel blandes med rød jordfarge, kalt erde. Da pigmentpulver ble vanlig i handel, var rødt jernoksid og gul oker rimeligst. Dermed ble dette de vanlige fargene på naust og uthus, mens den dyrere hvitfargen var forbeholdt våningshus og større bygninger som for eksempel kirker.
Kvalitet
Enkelte skriftlige kilder antyder at tranmaling var et «fattigmannsprodukt», all den tid man kun trengte å kjøpe rimelig pigment. Resten lagde man sjøl. De som var aller verst stilt med kontanter, kunne like gjerne bruke kun tran på husveggen. Men mange prestegårder, kirker og handelshus ble også malt med tranmaling, og viser at malinga var akseptert og ansett som et godt produkt.
Å male med tran var vanlig frem til etterkrigsårene. Nøyaktig når vi begynte å bruke den, er uvisst, men første skriftlige kilde skal være fra 1825. Etter andre verdenskrig begynte en å fremstille maling av alkydolje, og det er gjerne her bruddet med tranmalinga sees tydeligst.
Ennå i 1953 ble tranmaling fremstilt positivt, for eksempel i boka «Bonytts byggebok» redigert av interiørarkitekt Arne Remlov. Her het det at maling med klar, lys torskelevertran tilsatt tørremiddel «gir god og varig maling». Man advarte mot å bruke andre oljer enn tran: «Vi har hittil ikke funnet noen som er bedre enn tran». Ulempen var at malinga tørket sakte, så den ble ikke anbefalt i bynære strøk med mye støv i lufta.
I 1962, i boka «Vi bygger hus» utgitt av forlaget Bygg og bo, har derimot stemninga skiftet totalt. En fargehandler uttalte: «Når man skal male utvendig, må man være helt sikker på at det ikke er brukt tranmaling før, da tranmaling egentlig aldri tørker, men bare stivner.» Fargehandleren anbefalte ferdiglaget maling, hvor Drygolin nå var det ledende produktet på markedet.
Tranmalingskurs
Jeg bor innerst i fjorden Malangen, i Balsfjord kommune, Troms, på ei bureisingsgård med i alt 13 bygninger. De eldste er fra slutten av 1800-tallet, det nyeste fra 2023. Naustet nede ved fjorden ble bygget i første halvdel av 1950-tallet, og jeg visste at det hadde vært malt med tranmaling opprinnelig. Etter første malingsrunde en gang på 1950-tallet hadde det ikke vært malt igjen. Veggene var nå matt røde og tilnærmet grå i farge, og særlig i fasadeveggen mot det verste været var malinga mer eller mindre borte. Her var det også en del råte i treverket, ellers så panelet fint ut.
Da jeg skulle gå i gang med et istandsettingsprosjekt, ønsket jeg å videreføre bruken av nettopp tranmaling. Den originale kledninga ble beholdt på to av de minst værslitte veggene, mens nesten hele frontveggen ble skiftet ut. På den siste langveggen ble den originale kledninga bevart, men kledd opp utvendig med ny kledning. Situasjonen var dermed den at jeg skulle male to vegger med ny kledning, og to med original.
Da tømrerne var ferdig, annonserte jeg kurs i tranmaling med støtte fra Kulturminnefondet. Kursholder fikk jeg tak i fra Ballangen i Nordland, Per-Einar Eilertsen, tidligere bygningsvernsleder for Nordnorsk fartøyvernsenter. Lørdag 2. september 2023 ble kurset avholdt, og fem personer var med å male. Jeg merket stor interesse for kurset, også langt utenfor mitt geografiske område, men ikke alle hadde mulighet til å reise hit.
Tranpasta
Kursholder blandet torsketran og pigment i ei bøtte kvelden før, og lot dette bli en litt tykk pasta. Dagen etter ble pastaen så blandet ut med mer tran, til ønsket konsistens. På grunn av en intern misforståelse sto vi uten sinkpasta, som opprinnelig er anbefalt tilsatt mot svertesopp. Tranmalinga ble dermed brukt uten slik pasta, og det vil vise seg senere om svertesoppen dukker opp.
Jeg har ikke funnet dokumentert at det ble brukt sinkpasta da naustet ble malt første gang. Vi gjorde noen forsøk med å børste bort overflødig pigment, men det viste seg at det gjenværende pigmentet ikke var løst – alt det løse var allerede forsvunnet og tæret bort av vær og vind. Dermed var det egentlig bare å gyve løs på malinga.
Vi kledde oss i rimelige malingsdresser for å beskytte klærne, for tran ikke enkelt å få bort fra tekstiler. Tranmalinga lukta forbausende lite, og slett ikke ekkelt slik man hadde fått høre. Ja, for det manglet ikke på advarsler da jeg skrev om planene med tranmaling i sosiale medier: Ikke bare var lukta nærmest uutholdelig, men viktigst var at tranmalinga aldri kan overmales med moderne maling.
Mitt svar til dette var: Hvorfor skal jeg ønske å male over med moderne maling når tranmaling beviselig har fungert meget bra i generasjoner FØR moderne maling kom? Det forunderlige, for meg i alle fall, var at det var den eldre garde som advarte sterkest. De som vokste opp med etterkrigstidas «vidundermaling» og lærte at de gamle tradisjonsmalingene bare var skitt, er kanskje de som er mest skeptisk i dag?
Tåler frost
Tranmalinga var virkelig en nytelse å jobbe med. Den trakk like godt inn i både nytt og gammelt treverk, og dekket etter min mening svært bra. Etter at naustet var malt, var det ikke mulig å se forskjell på den nye og den opprinnelige kledninga uten å komme helt nært.
Etter kurset malte jeg selv ferdig røstveggen. Dermed var hele naustet malt ett strøk høsten 2023, samt at vinduet var satt i stand og malt med linoljemaling. Jeg valgte å vente til neste sommer med å male andre strøk, da været ble for fuktig.
I starten av juli i år var det klart for andre strøk. Tranmalinga vi ikke brukte i fjor, samt resten av trana, sto i hageboden over vinteren og var dermed utsatt for full frost i månedsvis. Kursholder sa riktignok at det ikke var noe problem å lagre malinga ute, likevel kjente jeg sommerfugler i magen da jeg åpnet spannet i vår. Det føltes liksom naturstridig å ikke skulle plassere malinga frostfritt! Men da jeg åpnet spannet og rørte rundt, var det som om det slett ikke lå en vinter mellom forrige gang. Malinga var akkurat like flytende og fin.
Pigment-lykke
Det hører med til historien at jeg i forkant av prosjektet fant en hel sekk (!) med pigment av typen engelsk rød – i naustet. Forklaringa var at sekken var innkjøpt i anledning nedleggelse av «Innsetbyen», en midlertidig «by» grunnlagt i forbindelse med utbygginga av flere kraftverk ved Altevatn i Bardu. Dette var midt på 1960-tallet, og kjøperen var min far. Sekken hadde da blitt lagt i naustet, og var ikke åpnet. Kiloprisen på engelsk rød i bygningsvernsbutikk i 2023 var over 300 kroner. Gjett om jeg var fornøyd med «kjekt å ha»-mentaliteten!
Det vil bli mange store og små istandsettingsprosjekter på Elvestad i årene som kommer. Og det neste store blir trolig fjøset anno 1941. Det ble en gang malt i tranmaling, og etter erfaringa med naustprosjektet nøler jeg ikke med å konkludere med at tranmaling er høyst aktuelt å bruke på nytt. Da vil jeg i så fall invitere til nytt kurs, som kan være et bidrag inn i kunnskapstørsten jeg oppfatter er voksende. Og det er bra, for tranmaling er et produkt vi hverken bør skjemmes av eller vende oss bort fra.
Kilder:
Fremover 28.11.2003, Lofotposten 09.09.1994 og 01.06.2005, Finnmark Dagblad 13.08.1992.
Artikkel om tranmaling på gamletrehus.no.
Egne notater og erfaring etter å ha malt med tranmaling.