Troen på sentrum

Publisert 13.12.2024

Kulturmiljøet i Levanger skaper engasjement

- Kulturmiljøet i Levanger er en nasjonal skatt. Samtidig må vi aktivt bruke den for å skape et levende sentrum hvor det er godt å bo, sier Byantikvar Tove Nordgaard. Det er seks år siden kulturmiljøet i Levanger ble fredet av Riksantikvaren i 2018. Diskusjoner og debatter om fredningsstatusen og hvordan det påvirker bylivet har utspilt seg i lokalavisene. Er Trehusbyen en historie verd å ta vare på hvis den kommer på bekostning av innholdet i sentrum?

Tekst: Joakim Rehaug Roth. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 4-2024

Kanskje det er høstferie. Du setter deg i bilen fra sør i landet med mål om å komme hjem til langt opp i nord. E6 er den strakeste veien som de synger i Trøndelag og jeg sitter i baksetet som veiviser. Vi passerte papirfabrikken Norske Skog på Skogn for tre minutter siden. Fra langt hold fungerer steinkirken Alstadhaug fra 1140-tallet som et fyrtårn og vinker oss inn med en utstrakt arm. Trondheimsfjorden har fulgt oss et godt stykke, men nå kan vi se konturene av damp langs fjordbassenget Eidsbotn. Hus og skog på motsatt side av vannet danner en god ramme om den inviterende trehusbyen.

– Hvor er vi nå da, spør du.

– Nå er vi i Levanger, svarer jeg tilbake.

For ordensskyld så nevner jeg at det var her jeg gikk på grunnskolen og at kirka på Alstadhaug er enkeltes tegn på at de er hjemme. Før du kjører videre fra trøndersk idyll så ber jeg deg sette meg av i Kirkegata 7 – akkurat hvor sentrum starter. Jeg har tenkt å rusle meg en tur før jeg beveger meg mot Sjøgata og Jernbanegata.

Levende Levanger

- Levanger har en tusen år gammel historie som viser hvordan stier og veier har ført mennesker over fjellene fra Jämtland i Sverige og innover Trondheimsfjorden til byen som vokste fram som et viktig knutepunkt for handel og kultur. Vi sitter igjen med tydelige spor og minner som viser hvordan man har søkt seg inn til byen, sier Tove Nordgaard, byantikvaren i Levanger, når jeg møter henne på rådhuset.

Bykjernen er full av fargerike trehus med innslag fra ulike stilarter rundt 1900. Musikkens hus i sveitserstil. Hjørnegården i Kirkegata 36, hvor jeg en gang kjøpte utstyr til skateboard i kjelleren, stråler jugend. Når Karl Johan var på besøk i 1838 innlosjerte han seg på den empirestil-inspirerte Brusve gård, ifølge Bymuseet i Levanger.

I Kirkegata 18 står Festiviteten kulturhus fra 1897 kledd i oransje. Det var her jeg så Harry Potter og Føniksordenen for første gang i 2007. Kinoen ble nedlagt i 2018, men fungerer i disse dager som en kulturscene hvor blant annet Byutviklingsverkstedet i Trehusbyen Levanger arrangeres årlig i regi av Levanger kommune. 5. og 6. november skal en kollega i Fortidsminneforeningen presentere Husbruk-prosjektet Rolfsjordgården i Jernbanegata. Mer om det kan du lese lenger ned i reportasjen.

Videre til paviljongen husker jeg teaterstykket Raud Vinter av dramatiker og levangsbygg Torvald Sund fra 2006, hvor skuespillere sprang og spilte på torget. Stykket baserte seg på Levangeropprøret på 1850-tallet og fortalte om da Marcus Thranes kamp for likestilling nådde byens grenser. Carl Johan Michelsen, en thranitt som hadde stiftet arbeidsforeninger i byen, ble arrestert og skapte opprør blant arbeiderne. Resultatet var nedslående, og harde straffer for 36 mennesker ble omtalt i aviser verden rundt.

Gjenreist etter fem bybranner

Historiebøkene forteller at enda lenger tilbake i tid på samme torg kom en strøm av håpefulle bønder fra Jemtland i dagens Sverige med varer i hesteskyss på 1530-tallet. De kunne glede seg over byttehandel med lokale bønder fra Innherred. Fra øst kom de for fisk, flesk og hest, mens de fra Innherred ble begeistret for håndverksgoder i form av messing og jern. Markedets opprinnelse er enda eldre og nevnt i Snorres kongesagaer. Marsimartnan holdes hver første uke i mars – en anledning for lokale og tilreisende å feire byens historiske og tradisjonsrike handelsarv.

Byantikvar Nordgaard legger vekt på at major Sejersteds byplan fra 1846 fortsatt er intakt, selv etter den katastrofale bybrannen som la 110 hus i aske. Levanger reiste seg da, men i 1897 ble byen på nytt hjemsøkt av brann.

Kulturmiljøet i Levanger er et unikt eksempel på norsk byutviklingshistorie og formålet med fredningen er å sikre og bevare dette som en kilde til forskning, kunnskap, opplevelse og bruk for nåværende og framtidige generasjoner.

Den gangen i 1897 gikk svært mange av trehusene tapt, med unntak av noen titalls hus som i dag vitner om norsk byggeskikk før murtvangen ble innført i 1904. Levanger har en fugl føniks’ tilnærming til brann. Jeg har nevnt de to store bybrannene, men historien til byen kan fortelle om totalt fem bybranner fra 1692 til den siste i 1897. Med så sterk motstandskraft er det lett å forstå hvorfor kulturmiljøet har blitt fredet. Kampen om å holde sentrum i livet har levd i generasjoner.

– Kulturmiljøet i Levanger er en ressurs for attraktiv og bærekraftig utvikling. Vi har i flere år arbeidet med flere verdiskapingsprosjekter for å synliggjøre hvordan vi sammen med gårdeiere, frivillige og næringsliv kan ta i bruk potensialet og mulighetene som ligger i den unike Trehusbyen Levanger, sier Nordgaard.

Bilmuseet Hveding Auto

Fra paviljongen krysser jeg hovedgata for å se nærmere på Sundet langs Sjøgata, et område bedre kjent for industrivirksomheten. Det lukter brunost fra melkefabrikken Normilk, men jeg glemmer det fort når utsikten mot Trondheimsfjorden tar fokus. Rett bak meg står en delt bygård i rødt og gult med en gammel port. BILMUSEET HVEDING AUTO fra 1923 står det på en blåskilt.

– Her kan du ta sykkelen din «å mækk» litt hvis du vil. Det er brukbart med all slags verktøy. Til og med deler til gamle sykler. Alt fra å pumpe luft i sykkelslangen til å smør kjeden. Fullt mulig, sier frivillige Svein Holthe fra Bymuseet i Levanger.

Verkstedet er ganske enestående. Innenfor porten finner man en samling av alle slags sykler (en Piccolo fra 1910 står på Brusve gård), mopeder, verktøy og et gammelt Ford & Fordson autorisert Forhandler og Reparatør-skilt. Midt i rommet lener Holthe seg på noe som definitivt ser ut som et museumsobjekt.

– Det er vel Opelen fra 1957 dem flestan huske på. Vi har klart å finn balansen med både bil, sykkel, gjenstander og verktøy som gjør det litt mer allment interessant, sier han.

I dag er det få bevarte verksteder midt i sentrum, noe som gjør Hveding Auto unik. I sin tid var forretningen et Mekka for alt som hadde med mekking å gjøre. Du kunne også kjøpe melk eller tobakk mens du ventet på reparasjoner. Kundene var mange, både enkelte bileiere og bedrifter, men det var storkunden og naboen Levanger Melkefabrikk (i dag Normilk) som sto først i køa.

– Det var fire ansatte som gjorde alt. Det var ikke bare å reparere biler her, eller bygge sykler, hadde du et strykejern eller støvsuger så fikk du reparert det også. Hveding produserte sin egen sykkel i verkstedet, Samson, og T-Ford (bilen) ble importert i flatpakker fra Amerika og montert i verkstedet. Rett og slett et allround-verksted, forteller Holthe.

Åpne portrom

Hveding Auto er et tegn på det potensialet som finnes i Trehusbyen. Skoleklasser på ungdomskolen og videregående er velkommen inn i lokalene til Sjøgata 12 på omvisning. Mange besøkende har enten jobbet på verkstedet eller husker egne foreldre som fikk noe reparert her. I fjor ble lokalet forvandlet til en julekonsertscene med toner fra et gammelt trø-orgel som ble laget i Levanger av firmaet Isachsen & Renbjør. Verktøy ble brukt som instrumenter og en oppstartet bensinmotor fikk en mikrofon festet til mens musikere spilte en komposisjon over. Det finnes flere måter å engasjere seg i byens historie på.

I fjor sommer fikk verkstedet besøk av tidligere verdensmester i landeveissykling, Thor Hushovd. Holthe tok ned sykkelen til Levanger legenden og olympisk mester Knut Knudsen som er hengt i andre etasje i Hveding Auto. Sammen syklet de til velodromen ´Knut Knudsen´ arena på Moan hvor Hushovd fikk sykle på sitt idols sykkel, noe han syntes var stas, forteller Holthe.

– Det er det som gjør det litt spennende med sånt museumsarbeid, å kjenne personene bak gjenstandene. Dette er ikke bare en primus, eller ei trillebår, men gjenstander som kan fortelle historier om hvem eieren var og hva de ble brukt til.

Kulturscene i bakgården

En annen måte å åpne verden på er Bakgårdsfestivalen som ble opprettet i 2018 som et tiltak for å gjøre folk bevisst på den historien som finnes i byen. Gårdeiere i sentrum åpner portene til Levangers historiske bakgårder og byr på ulike konsertarenaer for lokale og nasjonale artister fra hele landet, noe som er med på å synliggjøre kulturarven.

– Det er viktig å fylle de historiske bygningene, bakgårdene og byrommene med aktiviteter som inviterer til opplevelse og trivsel. Arrangementer som bakgårdsfestival og kulturnatt bidrar til at flere får mulighet til å engasjere seg i utviklingen av lokalsamfunnet. Vi har ikke et stort kulturhus i Levanger, men vi har en kulturby med mange små og store scener. De historiske omgivelsene inspirerer artistene og gir publikum en spesiell opplevelse. Det er det som gjør oss unike, sier Nordgaard. - Bakgårdene har en særegen atmosfære og intimitet som du ellers aldri vil oppleve på en vanlig scene.

Les mer om Bakgårdsfestivalen i kronikken til Byantikvar Tove Nordgaard her.

Når jeg spør Holthe om hva han synes er viktig med Trehusbyen Levanger, så forteller han om et sentrum som har bestått gjennom tidene og har utviklet seg over tid; en historie han merker smitter blant innbyggerne.

– Bakgårdsfestivalen i sommer var et flott arrangement. Ved å åpne opp bakgårdene og bruke dem som kulturarenaer, kan vi vise hvordan vi med enkle midler kan ha det i byen. Det finnes mange «oaser» rundt omkring i byen. Folk blir henrykt og sier at «Oi, her vil jeg ha bodd!». Det gjør at folk flest blir mer bevisst og ser verdien i Trehusbyen, sier han.

– Historien til byen er jo vår historie. Jeg syns det er viktig å fortelle om folkene som bodde her, om butikkene, kaféene og verkstedene som fantes, og se på nye muligheter for ny næring som kan tilpasses i Trehusbyen. Det er noe med å ha troa på sentrum. Når man er på ferie i utlandet så oppsøker vi gjerne gamlebyen for fascinasjonen, og så sitter vi på vår egen gammelby.

«Trafikken ødelegger idyllen»

Fredningen av Trehusbyen Levanger og historien som følger er et kollektivt ansvar som lokalsamfunnet deler, noe Nordgaard poengterer. Men hva tenker levangsbygg om konsekvensene til et sentrum med bevaringskrav? Jeg ringer opp min tidligere norsklærer, Hanne Ilher Toldnes, som har vært engasjert i Levangers historie og sentrum i mange år.

For mange år siden intervjuet hun selv 15-16 lokale innbyggere som hadde tilhørighet til byens sentrum og spurte om hvordan de ser for seg en ideell byutvikling. Samtalene ble en viktig kilde til kunnskap om hvilke ideer og ønsker folk hadde, som igjen ble en viktig inspirasjon inn i det tverrpolitiske engasjementet SALT. Både Stadionparken med skatepark og Sjøparken var konkrete forslag som seinere ble realisert. Folk flest var interessert i å bidra mer aktivt i sentrum.

– Klart det har vært en pågående prosess etter at kjøpesenteret Alti Magneten ble opprettet. Det har fått en smultringseffekt når handel flytter ut av sentrum, men fredningsvedtaket for Trehusbyen som Riksantikvaren og Byantikvaren dro i land gjorde meg kjempeglad, sier hun.

Magneten ligger snaue fem minutter med bil utenfor sentrum og har blitt byens naturlige nav med butikker og kaféer som lokker lokale innbyggere til sosial omgang. I lokalavisene skrives det om restauranter og kjøpesteder i sentrum som går konkurs. Trafikken langs Levangers hovedgate er en av de mest omdiskuterte utfordringene. For hvor skal man parkere når plassene er få? Når jeg hører fra flere fastboende og engasjerte utflyttere så finner jeg en viss enighet. Et Levanger-sentrum som var fylt til randen på lørdager før i tiden er et savn.

– Folk må ha gode opplevelser. Jeg har prøvd å sitte ute noen lørdager på Backlund om sommeren og det er mye bråk fra Kirkegata når tungtransport kommer kjørende. Idyllen om Trehusbyen sprekker litt med trafikken gjennom sentrum, sier Ilher Toldnes.

– Vi mangler en permanent gågate, og det er altfor mange biler i sentrum, mener Svein Holthe – Vi må endre på rutiner og være villige til å parkere bilen utenfor byen, og spasere inn til sentrum. Med tålmodighet så tror jeg at vi kan få tilbake «det gode liv i sentrum». Husk at sykkelen er et fantastisk framkomstmiddel for å komme seg fram i og rundt byen.

– Jeg tror jo at alle fra Levanger vil synes at sentrumsområdet er det fineste med byen, men husene som står tomme er ikke akkurat en styrke for Trehusby-merkevaren, sier Andreas Eidem, spaltist og Levanger-debattant. – Da tenker jeg på den hverdagslige aktiviteten som mangler. Skulle ønske at man skapt en bevissthet rundt denne kvaliteten slik at fredningen ikke blir bare en fin ting å nevne i festtaler.

«Vi har en unik merkevare»

I oktober kunne man i Innherred lese et innlegg fra Levanger Senterparti med tittelen Det skuill bo folk i husan hvor det rettes et kritisk blikk i retning fredningsstatusen: «Vi ønsker liv og røre i byen, men dessverre kan vi ikke leve på nostalgi og gamle hus. Gir fredningen for store begrensninger? Finnes dette markedet? Hvor er kundemassen man sitter og venter på? Det er butikker som i tiår har stått tomme, og de forskjønner ikke akkurat trehusbyen.»

Men er det rettferdig å sette fredningen og bevaringskravene opp mot trafikken og næringsvirksomheten? Gode ting tar ofte tid og biler i by vil alltid vedvare. Styremedlem i Levanger Gårdeierforening, Torunn Skjæran, tar Trehusbyen i forsvar med meningsinnlegget Det bur folk i dæm flæste husan i retur:

«Bare det siste året har det blitt satt i stand svært mye i Trehusbyen Levanger og mange gjør en fantastisk jobb for bevaring av husene. Trehusbyen Levanger er altså på en svært liten liste av historiske plasser med kulturmiljøfredningsstatus. Kvartalsstruktur med unike hus med små uthus og bakgårder. Gater, parker og byrom er en del av herligheten. Vi har en unik merkevare!»

Narrativet om lite aktivitet i by er for så vidt ikke noe nytt fra et nasjonalt ståsted. De siste årene post-pandemi har satt sine spor i form av netthandel og hjemmekino. Byantikvar Nordgaard jobber for at alle stemmer skal høres på og kan forstå litt av frustrasjonen, men peker på en utvikling i vår samtid som utspiller seg landet rundt.

– Levanger sliter med mange av de samme utfordringene som andre byer uten fredningsstatus, som bilbasert byplanlegging, utbyggingspress og tomme lokaler. Jeg kan forstå frustrasjonen til de som opplever fredningen som en begrensning for utvikling, men jeg tror at mye kan løses gjennom dialog, deling av kunnskap og inspirasjon gjennom gode eksempler.

Rolfsjordgården

På den andre siden av jernbanestasjonen ser jeg opp mot en stor gul bygård i byens fredningsområde. Mye tyder på at Jernbanegata 19, også kjent som Rolfsjordgården (oppført i 1900 etter bybrannen i 1897 av arkitekt Andreas A. Brobakk), skal bli en del av Fortidsminneforeningens Husbruk-portefølje.

Fra en tilstandsvurdering utarbeidet av arkitektstudenter ved NTNU leser jeg at Levanger speil- og guldlistefabrikk drev virksomhet i gården mot billig leie og etter et par år ble boligen solgt videre til Ole Nilsen Rolfsjord. I 1941 brant det i andre etasje og bygget fikk store skader. I årene etter ble det gjenreist. Sønnen, veterinær Leif Rolfsjord, ble eier i 1957. Innherred omtaler et «levende leksikon» i forbindelse med en boklansering i fjor hvor 120 av Rolfsjords historier om Levanger by ble illustrert. Dette var en mann som var en rik historieforteller og gledet mange da han tok dem med på byvandring i sentrum.

I november skrev Trønderavisa om istandsettingsplanene for bygården hvor Fortidsminneforeningen etter planen skal sørge for renoveringen av fasaden. Denne løsningen kan vi takke aktive ildsjeler i Bymuseet i Levanger for, som i over 40 år har hatt et bankende hjerte for sentrum.

Rolfsjordgården har stått tom i lengre tid siden 2008 og forfalt, men i mars 2023 tok Bymuseet kontakt med Fortidsminneforeningen. Kunne denne bygården passe til Husbruk, foreningens program for istandsetting av verneverdige eiendommer? Hva bygningen etter hvert skal romme er også blitt diskutert. Til samme avis i fjor luftet styreleder i Bymuseet Tone Jørstad et ønske om et kompetansesenter med regionalt og nasjonalt tilsnitt:

«Jeg håper at interimsstyret for Rolfsjordgården fylles med folk som brenner for saken og byen vår, og der vet jeg at det er god dialog allerede. Det henger mye sammen med hvilken bruk vi kan få av bygningsmassen, og det er viktig å hente inn flere parter med god kompetanse. Vi mener derfor at både utdanningsinstitusjoner, håndverkere, Saemien Sijte og Sametinget og andre bør hentes inn. Vi legger lista høyt, men det må til for å skape noe bra», uttalte Jørstad.

Det grønne skiftet

At sentrum er en sentral del av identiteten, enten som møteplass, konsertlokale eller for handel på den lokale Coop´n, er en følelse de fleste jeg snakker med deler.

– Jeg tror vi står i et generasjonsskifte både i organisasjonene og i måten å tenke på. Det er en tendens til at man glorifiserer det som har vært i byen, men så tenker jeg at det er likeså viktig å se på det vi faktisk har, sier Torunn Skjæran fra Levanger Gårdeierforening. – Det ligger et uforløst potensial i å våge å tro på at vi sitter på noe spesielt og å utvikle med utgangspunkt i det.

Mot slutten av rusleturen i byen stopper jeg og byantikvar Tove Nordgaard i Øvre Park som nå har blitt omdøpt til Sejersteds Park. I Forslaget til Forvaltningsplan Levanger kulturmiljøplan skrives det at Øvre Park har i stor grad det samme uttrykket i dag som den hadde rundt forrige århundreskifte, i 1900. På denne dagen er det fortsatt farge på blomstereng og grønnvekst rundt fontenen. – Den historiske parkaksen er byens hjerte. En kvalitet til byrommet, sier hun.

Nordgaard presiserer at det er viktig å vise hvordan det fredete kulturmiljøet kan hjelpe Levanger å nå FNs bærekraftsmål.

– Det er mye kunnskap og læring i de historiske omgivelsene. Med den unike kompetansen og engasjementet i lokalsamfunnet, er jeg sikker på at Trehusbyen Levanger kan bli et utstillingsvindu for det grønne skiftet.

E6 tilbake

På vei hjem fra nord kjører du gjennom Kirkegata fra motsatt side. Du kommer til å passere en murblokk ved siden av kunstgalleriet Fenka med en stor graffiti-illustrasjon av brannmenn som slukker flammer. Når du kjører gjennom sentrum plukker du meg opp ved busslommen utenfor Kirkegata 7. Om et par minutt er vi straks på E6 og Alstadhaug kirke vil snart vinke oss god tur.

I baksetet reflekterer jeg over det siste spørsmålet jeg stilte spaltist og Levanger-debattant Andreas Eidem, som i dag bor i Trondheim.

– I korte trekk, hva betyr Levanger for deg?

– Da jeg jobbet som journalist så brukte jeg å stille det spørsmålet til de jeg intervjuet. Da sa de nærhet til fjord, fjell og by og sjø. «Jaha, det var kjedelig», tenkte jeg da. Men det er kanskje nettopp de kvalitetene det handler om, at det er et unikt geografisk område. Du har Sundet og fjorden som kommer inn. Til slutt har du en by som ser ut som en ordentlig by. Med kvartaler og fine parker og ... ja, fine hus. Det er det fineste stedet rundt om, synes jeg.

HVA INNEBÆRER ET FREDNINGSSTATUS?

EIN HISTORISK OG LEVANDE BY

AKTUELT

VERNEPRISEN 2022

Publisert: 11.06.2022

Sølensjøen lotteierlag driver Norges eneste aktive innlandsfiskevær på Fiskevollen i Rendalen og får verneprisen for svært vellykket restaurering av fire bygninger i et særegent kulturmiljø fra 1700-tallet.