– Jeg liker å se spor etter de som har levd her

Publisert 15.10.2021

Restaurerer et hus på Kampen fra 1850

Hun har gitt seg i rikspolitikken og vet for første gang på mange år ikke hva hun skal jobbe med fremover. Men privat har Trine Skei Grande mer enn nok: I februar kjøpte hun Hølandsgata 7 på Kampen i Oslo, med en verneverdig bygningsmasse som ikke er for den late: Et romslig to etasjers hus fra 1850, loft, en lang og innholdsrik rekke med uthus, egen stall – og potetåker – midt i byen.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

– Jeg er sånn at jeg tar eierskap til ett og ett rom, sier Trine Skei Grande. Eller ett og ett hus, i dette tilfellet. – Først nå i helgen følte jeg at jeg fikk eierskap til stallen, den følelsen kom først etter at jeg endelig fikk ryddet skikkelig. Nå vet jeg hva som fins der inne, nå kan jeg komme til og oppdage detaljer i treverket, finne fram gamle gjenstander folk før meg har holdt i og brukt.

Trine Skei Grande – tidligere minister og partileder og nå nyutnevnt medlem av styringsgruppen i Fortidsminneforeningens nye satsing Husbruk – står i døråpningen til den lille bygningen hun ble eier av da hun i februar i år overtok sitt nye hjem: Hølandsgata 7 på Kampen, et idyllisk område øst i Oslo med en stor mur- og trehusbebyggelse fra 1800-tallet.

Forrige gang jeg var her på besøk, i april, var det knapt mulig å komme inn i den lille stallen i bindingsverk og rød murpuss. I dag, to måneder senere, er de kommet frem i dagen, de to spilltauene med gamle høykrybber og spor etter hover som har skrapt mot gulvet i hundre, kanskje to hundre år.

VOGNMANNEN OG HANS BARN

En av dem som har holdt hester i denne stallen var vognmann Steen, som kom flyttende hit med familien i 1940. En av sønnene hans var Knut Steen (1924–2011) som noen år etter flyttet til Italia og ble billedhugger. Knuts bror, Hans Erik Steen, ga i 2013 ut boken Huset på Kampen, en slektsbok og et portrett av Kampen som samfunn, med Hølandsgata 7 som bokens midtpunkt. Knut og Hans Eriks søster, Inger, ble den som etter hvert tok over huset og bodde der i mange år.

– Jeg har aldri møtt Inger, bare hørt om henne, men jeg føler at jeg likevel kjenner henne. Huset her er fullt av spor etter henne. Hun likte pene ting, og særlig blomstrete tapet, forteller Trine.

I Huset på Kampen er det gjengitt en artikkel fra 2013, da en ny byggeskikkpris ble delt ut for første gang. I komiteen var blant annet Kampen Historielag og Fortidsminneforeningen: Den første vinneren var ingen ringere enn Inger Marie Nilssen i Hølandsgata 7.

Fra komiteens vurdering: «Her har man opprettholdt og videreført et spennende bygningsmiljø, kanskje ikke alltid etter nåtidens vurdering av hva som er antikvarisk korrekt, men på en måte som sikrer mot forfall og ødeleggelse. Bygningene er historisk dokumentasjon som forteller viktige deler av Kampen historie, og som forteller om de mennesker som har bodd der gjennom alle år ... Med sin mangeårige og mangfoldige bevaringshistorie, framstår huset som et meget spennende hele.»

PÅ BYANTIKVARENS GULE LISTE

Og det er dette «meget spennende hele» som nå er blitt Trine Skei Grandes ansvar å videreføre. Et stort trehus fra ca. 1850 med den ene gavlen litt underlig plassert ut «midt i gata». En gul plankeport mellom huset og nabobygningen fører inn i den store hagen og til hovedinngangen, mens en liten gul og hvitmalt dør fungerer som ny inngang rett inn fra gaten. Mer om den døra om litt, men først:

Trine bodde i en 1800-tallsleilighet i Munkegata 11, et par trikkeholdeplasser unna. Der hadde hun satt alt i stand, rom for rom, fra gulv til tak, og da det ikke var noe mer å gjøre annet å ta fatt på gulvene enda en gang, dukket Hølandsgata 7 opp i salgsannonsene.

Verneverdig, på Byantikvarens gule liste, et to etasjers hus med en grunnflate på rundt 60 kvadratmeter, loft, et langt og innholdsrikt uthus, stall – og i andre etasje en egen leilighet til utleie. Og alt dette i en stor, innholdsrik hage midt i byen.

– Her kan jeg bli resten av livet – og jeg kommer nok aldri til å bli helt ferdig med alt som må, kan og bør settes i stand her, sier hun.

EN SAMMENSATT BYGNING

For Trine har tiden siden hun overtok huset vært en oppdagelsesferd. Overalt har hun funnet, avdekket og undret seg. En damesko nedi kjøkkengulvet fra 1850, hvem trippet rundt på Kampen i den? Bak et panel dukket det opp nummererte bjelker, noe som forteller at den delen av huset kan ha blitt flyttet hit. I så fall, fra hvor? Og hva er den rare boksen ved skapdørene i rommet ut mot gaten?

Hun og håndverkerne har fjernet dører, tatt bort karmer, avdekket laftekasser, sett rare sammenføyninger, studert farger avdekket under andre lag. Alt dette har fortalt henne brokker og biter av husets historie.

– Etter hvert som vi har jobbet oss gjennom rommene har jeg innsett at dette huset er satt sammen av «litt fra hvert prestegjeld», sier Trine.

En slik gjenbruk fra tidligere tider inspirerer og forplikter. Hun plukker gjerne ned paneler og fjerner dører og vegger, men samtidig vil hun unngå å kaste gamle materialer. Et eksempel er en av veggene i salongen: Den består nå av paneler tatt fra ulike steder i huset, kanskje ikke så «pent» som et nytt panel, men når det får sin rosa farge vil det gi både sjel og historie, mener Trine.

Samtidig er hun ikke redd for å endre. Hun vil ha et komfortabelt hus, med moderne bad og et funksjonelt kjøkken. Tilnærmingen hennes er å bo seg til, bli kjent med rom etter rom, forstå hvorfor de er blitt som de er.

EN TIDLIGERE MELKEBUTIKK

Det betyr også at hun i flere måneder har bodd midt i en byggeplass. Det gamle gulvet på kjøkkenet ble gravd opp og nytt ble lagt. Husets vegger er blitt isolert. Den store grua er blitt satt i stand med støtte fra Kulturminnefondet. Midler derfra har også bidratt til tilbakeføringen av den nevnte inngangs-døren inn fra gaten, en dør som hadde vært avstengt i flere tiår.

– Byantikvaren mente at rommet vi i dag trer inn i fra gaten har vært butikk. Det første tegnet på at det kunne stemme fant jeg da jeg rev veggpanelene og så at vinduene hadde vært større tidligere. Senere, da den gule døren igjen var tilbakeført, møtte søsteren min, som bor 200 meter unna, på en gammel kall borti gata her som sa: «Du, jeg ser at hun søstra di har åpna melkedøra.» Og da falt jo alt på plass. Da skjønte jeg også hvorfor den rare boksen på veggen i stua var der, skapene hadde vært kjøleskap i en melkebutikk, forteller Trine.

DYKTIGE HÅNDVERKERE

Å leve i en byggeplass ser ikke ut til å bry Trine. Tvert imot setter hun pris på å følge arbeidet så tett.

– Noe av det fineste med hele denne prosessen er å se hvordan dyktige håndverkere holder gamle teknikker i hevd, sier Trine. – Jeg ar stor respekt for fagkunnskap, jeg overlater helst jobbene til de som kan det best.

Samtidig er hun opptatt av å ha tett kontakt med håndverkerne underveis. I et hus som dette, der alt er skjevt og et resultat av utallige ombygginger og endringer opp gjennom årene, er det ingenting som er standard. Stadig kommer det overraskelser, og stadig må det gjøres justeringer og nye valg.

TRE ROM I EN ÅPEN LØSNING

Soverommet skal få dør, ellers er hele første etasje en åpen løsning. Men bygningselementer viser fortsatt hvor det har vært vegger mellom det som nå er stue/spiseplass/kontor og kjøkkenet og salongen. En slik løsning er krevende, ikke minst når en skal velge farger.

– Jeg velger interiører og farger som passer best, historisk sett, til tiden da huset ble bygget. Men samtidig er jeg opptatt av ulike deler av husets historie er med videre. – Det er jo hele poenget med et gammelt hus, at det bærer på historiene til de som har bodd her, sier Trine.

BLOMSTERTAPET TIL INGERS MINNE

I dag er det tapetsering på gang. Noen svindyre kvadratmeter av tapetmønsteret «Ruskin Floral» skal pryde veggen over kjøkkenbenken rundt vinduet, mens resten av de panelte veggene er malt i grønn linolje maling. Et tynt lag med lakk skal pensles over tapetet for å beskytte mot fett og damp.

Tre ulike tapeter har hun valgt ut, sendt fra England: Alle har blomstermotiver, som en rød tråd fra rom til rom – og samtidig et nikk til Inger.

– Jeg liker å se spor etter de som har levd her, og jeg tenkte at en fin måte å hedre Inger på er å hente inn noe som hun åpenbart satte stor pris på. Hadde hun kommet inn døren nå håper jeg at hun ville tenkt at jeg hadde gjort det fint.

KJØKKEN I 1850-STIL

Også den nye kjøkkeninnredningen er på plass, laget etter mål av den svenske produsenten Rönnersborg som spesialiserer seg på kjøkken i historisk stil.

– Det tok meg veldig mange timer på Pinterest for å finne fram til det jeg ville ha, og dette er et kjøkken i en stil fra tiden da huset ble bygget rundt 1850. Forhandler av kjøkkenet i Norge er Valdres-bedriften Alle gode ting er tre, og de har vært utrolig behjelpelige. Samtidig måtte jeg krangle meg til moderne løsninger som skinner til skuffene. Men dørene er tunge og massive, og like pene på baksiden som foran, sier Trine fornøyd.

ROSEBUSKER OG POTETÅKER

Også hagen har bydd på en oppdagelsesferd denne våren og sommeren. Trine har med spenning fulgt med på alt som kommer opp av jorda.

– Sist du var her hadde jeg massakrert rosene, de hadde jo vokst vilt i flere år, sier Trine og kan stolt vise frem hvordan den praktfulle Flammentanz-rosen nå slynger seg over en metallbue og samler så mange humler at hele busken nærmest dirrer.

Ellers er det hagehortensia, epletrær og et pæretre. Her er liljer, urter, pelargonia, kløver og mange andre vekster Trine ennå ikke har helt oversikt over. Og aller nederst i hagen har hun allerede dyrket poteter, mais og jordskokk.

– Når folk sier at jeg ikke har luka så sier jeg at nei, men jeg har storluka. Nå begynner jeg å komme ned på nivå for småluking. Rosebusken er det bare en tredel igjen av, og epletrærne og pæretreet brukte niesen min og mannen hennes to hele dager på å beskjære. Jeg har regnet ut at jeg har brukt 40 timer ved kvistkverna.

MÅ SIKRE STALLVEGGEN SOM SIGER

I rommet ved siden av stallen står en gammel ovn. Ifølge håndverkeren som reparerte grua i hovedhuset er steikeovn helt intakt og fullt mulig å få til å fungere igjen. Her ønsker Trine å lage et bakstehus, mens stallen kan bli et fint gjestehus.

Men alt dette er et godt stykke fram i tid. Det første hun må gjøre her er å sikre stallbygningen; taket må legges nytt og den ene veggen er i ferd med å skli ut. Hun har søkt råd hos Murbyen Oslo, foreningen som tilbyr veiledning til eiere av byens mange murgårder.

– Jeg håper Murbyen kan bruke restaureringen av stallen som en kursarena. Det er ikke mange bindingsverkshus igjen i Oslo å øve på, sier Trine.

Vi går oppover mot huset igjen. Tar inn synes av de gule veggene, vinduene, taket høyt der oppe.

– Taket tror jeg er ganske bra. Vinduene i andre etasje er relativt nyrenoverte, mens de mot gaten i første er varierende og de inn mot hagen er svært dårlige. De står høyt på den lange lista mi, sier Trine.

– Jeg har forresten funnet ut en ting til med huset; jeg tror ikke en eneste dør står der den opprinnelig sto. Det er ingen av dem som passer der de er, hvis en ser på historien. Ytterdøra som nå er tilbakeført tror jeg er en innerdør, en fløydør som har stått et helt annet sted en gang.

EN UTEDOVEGG FULL AV SIGNATURER

Får hun noen gang følelsen av at det vokser henne over hodet? Klarer hun å koble helt av og sette seg ned med et glass vin, midt i alt ugresset og et restaureringsprosjekt som vil strekke seg mange år fram i tid?

– Å ja, jeg koser meg veldig med dette. Når jeg holder på kan jeg glemme å spise til langt på kveld, sier Trine. Så ber hun meg ta en titt inn en av uthusdørene, der hun nylig gjorde en oppdagelse:

– Jeg begynte å rive av et stykke stygt panel på det som har vært den gamle utedoen, og så åpenbarte det seg dette; en hel vegg full av årstall og initialer: KP 1904. BH, AF, VR … Her har folk sittet og risset inn, de som har bodd her, det er kjempegøy å bevare og gruble over. Det var jo vanlig å skrive initialene sine på do, det husker jeg fra setrene oppover i Trøndelag.

Trine har det utvilsomt som plommen i egget i Hølandsgata 7. Førnøyd er hun også med sitt nye verv i Fortidsminneforeningen, som medlem av styringsgruppen i Husbruk, der hun skal være med og avgjøre hvilke hus vi skal erverve, istandsette og avhende til ny eier. En helt ny måte å drive kulturminnevern på i Norge, finansiert av UNI-stiftelsen.

– En fin plass, sier hun etter litt, der vi har satt oss i solveggen og ser utover den frodige hagen, uthusene og stallen, med byens lyder i det fjerne. Og jeg må korrigere henne litt. Dette er en fantastisk plass.

– Og så er det så mye å jobbe med her, fortsetter hun med et smil. – Hvor hen du setter deg ned for en liten hvil så får du øye på noe å gjøre, noe å luke.