Publisert 09.10.2025
Tekst og Foto: Hedvig Idås
Artikkelen er publisert i Fortidsvern 3-2025
På 1820-tallet var utvandrertrangen økende i Norge. Forhåpninger om et eget stykke land, religionsfrihet og senere gull var noen av de mange trekkplastrene som gjorde at rundt 800.000 nordmenn skulle forlate kongeriket og sette kursen over Atlanterhavet i århundret som fulgte.
Den første dokumenterte organiserte turen over «dammen» skjedde for nøyaktig 200 år siden. 4. juli 1825 seilte den vesle sluppen Restauration ut av Stavanger havn med en gruppe kvekere om bord, på vei mot Amerika og en helt ukjent fremtid.
Fødsel og arrestasjon
Ferden gikk først til England, så Madeira, for deretter å ta seg hele veien over det enorme Atlanterhavet. Med passatvinden i ryggen og uten land i sikte skulle det ta over 60 dager før de reisende igjen satte sine ben på landjorden. Underveis kom det nye til – midt under seilasen ble Margaret Allen født.
Jentas foreldre var Lars Larsen Geilane og Martha Jørgensdotter Eide. Geilane var initiativtaker og ledet den strabasiøse ekspedisjonen. 9. oktober, etter nesten tre måneder til sjøs, kom den norske sluppen seilende inn det smale og lunefulle sundet Hell Gate i New York.
Ankomsten til «mulighetenes land» ble langt mindre velkommen enn planlagt. Kaptein Helland ble raskt arrestert og skuta beslaglagt. Det var rett og slett ulovlig med så mange mennesker på en så liten skute. Etter 37 lange dager i fengsel slapp kapteinen fri, og det på nåde fra selveste president John Quincy Adams.
Geilane og familien ble værende i New York, mens andre dro senere innover i landet mot Illinois og skulle bli grunnlaget for en av de første bosetningene for nordmenn i Amerika.
200 år etter står en kopi av skuta Restauration klar til å sette samme kurs for å markere og feire utvandrerjubileet. Bak den ligger utallige arbeidstimer og pågangsmot for å få skuta på rett kjøl. At skuta nå skal krysse Atlanteren er nærmest et mirakel.
Replikaen
Sagaen om kopien startet for 21 år siden, tilbake i 2004. Det var Tall Ships Races i Stavanger, og en forespørsel ble sendt til Ryfylke trebåtbyggeri om de kunne bygge en kopi av Restauration. I 2008 var startkapitalen på plass, og båtbyggerne startet på prosjektet. Eier av båtbyggeriet på Judaberg utenfor Stavanger, Jørn Magne Flesjå, tok utfordringen på strak arm.
– Det som var så spennende, var at vi ikke hadde noen tegninger eller fotografier å forholde oss til under oppbygningen. Vi ble nødt til å forske oss frem til målene via gamle tollpapirer som kunne si oss noe om lengde og bredde.
Opprinnelig var den originale Restauration bygget som en åpen jekt i Jondal i Hardanger, men noen år senere ble den bygget om til en slupp ved et båtbyggeri i Egersund. Ved overgangen fra jekt til slupp ble skuta døpt om fra Emmanuell til Restauration.
– Det som i hovedsak skiller en slupp og en jekt, er konstruksjonen av skrog, mast og ror. En slupp har todelt mast, mens på en jekt eller jakt er det pålemast. Det vil si at masten er konstruert i ett stykke og står fra kjøl til topp. På en slupp går rorstammen opp gjennom skroget bak forbi speilet eller et opphøyd og forlenget skansedekk, mens på en jekt går hele rorstammen opp og er plassert på akterspeilet, forklarer den erfarne båtbyggeren.
– Den originale skuta var høyst sannsynlig klinkbygget, for det var få karvelbygde jekter på den tiden. Men på kopien har de gjort begge deler, først og fremst for å vise de to teknikkene, Kopien har de samme målene som originalen, 54 fot lang (16,46 meter) og 16 fot bred (4,88 meter), forteller Flesjå.
Flere sponsorer kom til etter hvert, blant dem SR-Bank som den største. Etter at båten stod ferdig i 2010 og seilte ut av havnen på Judaberg på Flekøy utenfor Stavanger, skulle den få hard medfart i årene som fulgte før den returnerte til Ryfylke båtbyggeri i 2022. Stiftelsen som en gang eide og fikk båten bygget, gikk konkurs, og båten fikk ny eier. I mange år lå den til forfall på land under en presenning. Glemt og tørrlagt.
En uventet generøsitet ble redningen på en ellers så stusselig skjebne for den sagnomsuste replikaen. Cato Østerhus, en av Rogalands største boligutbyggere, kjøpte båten fra en selger og i 2024 solgte han den videre til skutas nyopprettede venneforening for en symbolsk «femmer». Men mynten var ingen hvilken som helst femkroning – det var en jubileumsmynt fra 1975, da Utvandreråret markerte 150 år.
Lasarus
Etter omfattende tiltak, restaurering og modernisering ligger skuta sommeren 2025 klar for ferden over Atlanteren. I 1825 var vind i seilene det eneste som hjalp dem fremover. I nåtid er hun utstyrt med topp moderne teknologisk utstyr og er helelektrisk. Når Restauration seiler kan propellen lade opp batteriene. Slik skal de sikre seg fremdrift uansett vær. Slår alt feil, er det også montert en generator, forsikrer Flesjå.
De siste ukene før utreisen er skuta tilbake i Judaberg for en siste finpuss og gjennomgang av de nye tekniske duppedittene. En annen som jobber på spreng, er Ann Irene Sem-Henriksen, styreleder for Restaurations venneforening og prosjektleder for seilasen Crossings200.
Ny tro
I 2021 tok båteier initiativ til å etablere en venneforening til Restauration, blant annet fordi det var utfordrende å drifte og vedlikeholde fartøyet som privatperson. Eieren ønsket også at skuta skulle være «til folket» og øyriket Stavanger, forteller Sem-Henriksen. Hun har siden i fjor sommer vært prosjektleder for jubileumsseilasen. Sem-Henriksen holder i logistikken, men påpeker at det har vært mange som har lagt ned utallige dugnadstimer for å få seilasen til.
– Det er mange historier i historien om Restauration, forteller hun.
For å forstå årsaken til den første utreisen må vi tilbake til Napoleonskrigene på tidlig 1800-tallet. Danmark-Norge var i krig med England. Det var en voldsom hungersnød her til lands da engelske skip blokkerte sjøveiene og forsyningen til Norge. Mange norske sjøfolk ble tatt til fange i det som ble kalt «Prisonen» – engelske fangeleirer på land og i skip langs elven Themsen.
– Jeg har blitt kjent med tre av dem, i den grad man kan si man kjenner noen som levde for 200 år siden. Alle fra Rogaland og alle med sterke bånd til Restauration, forteller Sem-Henriksen.
Mennene Sem-Henriksen har lært å kjenne, er nevnte Lars Larsen Geilane, Elias Tastad og Enoch Jacobsen. De tre rogalendingene møttes om bord i «Fyen» – et dansk handelsskip som hadde blitt kapret av engelskmennene og gjort om til fengsel. I skipsbiblioteket kom Jacobsen over dansk-oversatte kvekertekster, og det var særlig kvekernes syn på pasifisme som resonerte godt med rogalendingene. Om bord holdt nordmennene andakter og skrev til kvekerne om hjelp. De lokale britiske kvekerne omfavnet de norske fangene og hjalp til med å skaffe mat, lesestoff og tepper.
– Ut ifra hva jeg har lest, satt Geilane syv år i ulike fengsler i England. De andre guttene sannsynligvis i fem. I motsetning til mange andre nordmenn som ble sluppet fri tidligere, satt de tre i prisonen til krigen var over i 1815, etter Napoleons nederlag ved Waterloo.
De norske fangene vendte tilbake til sine hjemtrakter med krigstraumer og ny tro i bagasjen. – Tilbake til et Norge der staten hadde monopol på hvordan det skulle være å tro, og hvordan den skulle praktiseres, understreker Sem-Henriksen. Fra de kom hjem og til de la på flukt til Nord-Amerika i 1825, ble de forfulgt av de som hadde makten den gangen – futen og kirken. Kvekerne var rett og slett ikke velkomne i Norge på den tiden.
De norske kvekerne sendte derfor en delegasjon til Amerika for å se grunnlaget for en bosetting der. Da svaret var positivt, begynte de raskt å samle sammen eiendeler og mannskap for å sette kursen vestover.
Det hører med i historien at reisen til Amerika ble noe fremskyndet av familiære årsaker. Anders Tasta og hans kone Guri, som ble gjenforent etter alle år i fengsel, giftet seg og fikk tvillinger. Disse døde før de fylte ett år. Kirken nektet dem å begraves i uvigslet jord i pakt med kvekernes tro, og Tasta ble rettsforfulgt. Det britiske kvekersamfunnet trådte igjen til hjelp, og i 1826 kom en kongelig resolusjon om at kvekerne skulle få bo og praktisere i Stavanger by, som da het «Frue Sogn og Ranneberg Annex-sogn.»
For Tasta og de andre krigsfangene som hadde tatt kvekerreligionen med seg fra England, kom resolusjonen for sent. Skuta hadde seilt, og de var i Amerika da de fikk nyss om resolusjonen, skriver lokalhistoriker Gunnar A. Skadberg bok «Madla i fortid» fra 1996.
Lokale krefter
Den komplekse og såre bakgrunnen for den originale seilasen tar Ann-Iren Sem-Henriksen hensyn til i alt hun planlegger og foretar seg.
– Nå i 2025 kan vi ikke gjenskape det som var, men vi kan hedre og ære det som var, sier den travle prosjektlederen.
Ved å seile tilnærmet samme rute og laste skipet med gjenstander som forteller om og understreker historien, håper hun at seilasen kan være til ettertanke og bidra til å sette fokus på barn og familier rammet av fattigdom, krig og kriser – gjennom en pågående innsamlingsaksjon via spleis til SOS Barnebyer, med selveste Liv Ullman i spissen.
Sem-Henriksen er tydelig på at her er det mange som har bidratt. Gjennom iherdig arbeid har hun fått med lokale aktører og samarbeidspartnere som har lastet skuta med alt fra avansert elektronikk som Starlink og Predictwind til tørrfisk, sjokolade og akevitt fra det lokale bryggeriet.
Flaskepost
Som en hyllest til utvandrerjubileet er Restauration på postens jubileumsfrimerke. Kopien seiler også med «postflagget» – et splittflagg med norske farger, krone og POST-merke i midten. Dette ble tradisjonelt brukt på skip og skuter som fraktet norsk post langs kysten, forklarer Sem-Henriksen.
Om bord på kopien fraktes det flere brev. Riksarkivar Inga Bolstad, Arkivverket og Venneforeningen gir en brevgave til alle ordførere i besøkte havner – de inneholder et eksemplar av historiske dokumenter som også skal utstilles i New York ved ankomst. Ordførere i Stavanger og Randaberg har også sendt med brev til ordfører Falmouth, president i Funchal og borgermester i New York. Et annet brev i kisten er en invitasjon til Priscilla Presley og søsteren om å ta turen til Norge. Avsenderen er ordføreren i Egersund, hvor deres bestefars hus fortsatt står den dag i dag.
Derfor ligger også med et «takk for livet»-brev i Amerika kisten. For med utvandringen kom høyst sannsynlig de arvelige «kreftgenene» «BRCA» til Nord-Amerika. Forskeren Mary-Claire King ved universitetet i Washington identifiserte kreftgenet i september 1994 og har med det reddet mange liv, blant andre prosjektleder Sem-Henriksen.
Påvirkningskraft
Om alt går som det skal, ankommer Restauration New York 9. oktober. Liv Ullmann, skutens høye beskytter, tar imot mannskap og skip. Etter ankomst er det planlagt flere storslåtte arrangementer. Blant de som har takket ja til å delta er selveste Kronprinsen.
I skrivende stund har prosjektleder Sem-Henriksen akkurat kommet hjem fra Madeira etter et langt og strabasiøst seilas. – Jeg har fått det vi på stavangersk kaller «juling i kuling» og har en del blåmerker og sår etter å ha blitt slengt rundt i byssa. Til tross for tre uker med krevende seilas har hun ikke ligget på latsiden. Trygg i havn på Madeira fikk hun arrangert et forhåndsvalg for mannskapet om bord på skuta. Nå skal hun jobbe for at seilasen går som planlagt, at mannskapet kommer trygt i havn og at skuta skal komme trygt tilbake til Stavanger.