Publisert 04.06.2021
Tekst: Trond Rødsmoen
– Verdensarven som konsept er fabelaktig, ikke bare det å bevare de mest enestående eksemplene på menneskelig aktivitet, men også som bidrag til fred og forsoning. Samtidig er verdensarvens suksess et problem. Stedene markedsføres hardt og belastningen på mange av dem er stor, sier Amund Sinding-Larsen.
Vi sitter hjemme hos arkitekten og kulturarvrådgiveren på Blommenholm i Bærum og anledningen er at han i 2020 ble tildelt det internasjonale kulturminnevernets gjeveste pris. Nyheten ble offentliggjort i en pressemelding fra ICOMOS Norge 18. desember i fjor, men druknet i førjulsinnspurt og korona. For første gang hadde en nordmann – ja, den første fra Norden, faktisk – vunnet Piero Gazzola-prisen.
Utmerkelsen har vært delt ut hvert tredje år i siden 1979, i forbindelse med den internasjonale ICOMOS-kongressen som går av stabelen med samme frekvens. 16. desember i fjor, to dager før pressemeldingen, skulle rundt 1500 delegater fra hele verden ha vært samlet i Sydney i Australia.
Grunnet pandemien ble det ikke sånn. Delegatene satt hjemme på Zoom, det gjorde også årets pris-mottaker. Nyheten om prisen hadde Sinding-Larsen selv fått på epost dagen før, og etter flotte ord om begrunnelsen for tildelingen, taler og hans egen takketale ble det ganske stille.
LOKALSAMFUNNENES RETTIGHETER
Når du som den 14. i rekken vinner kulturminnevernets «Nobelpris» har du åpenbart utrettet noe stort. Og det er derfor jeg er her denne dagen rett før påske, i et påbygg bak villaen faren han tegnet på 1950-tallet, i et kontor med stabler av flyttekasser påskrevet Lhasa, Tibet, Zanzibar og andre eksotiske steder.
Men først: Organisasjonen ICOMOS – International Council on Monuments and Sites – er rådgiver for UNESCO i spørsmål om kulturarv og spesielt om verdensarv; sammen med IUCN for natur og ICCROM for konkrete bevaringssaker. En sentral oppgave er å vurdere nye kandidater til FN-organets verdensarvliste.
Piero Gazzola-prisen, innstiftet i 1979 til minne om en av ICOMOS’ grunnleggere og første president, gis til et individuelt ICOMOS-medlem eller en gruppe medlemmer som særlig har utmerket seg i arbeidet for kulturarven.
Og det har Amund Sinding-Larsen. I pressemeldingen i desember het det:
«Amund Sinding-Larsen får prisen for arbeidet med å fremme, utvide og berike ICOMOS’ metoder for å bevare verdens kulturarv gjennom fire tiår. Gjennom sitt omfattende arbeid i hele Europa, Amerika, Afrika og Asia, fikk han en dyp forståelse av behovet for å vurdere og respektere de lenge ignorerte rettighetene til Verdensarvens lokalsamfunn, religiøse og kulturelle minoriteter, urfolk, lokale forvaltere og enkeltmennesker. Med bravur, overbevisning og utholdenhet var han talsmann for en rettighetsbasert tilnærming i ICOMOS. Han opprettet, ledet og sikret den kontinuerlige økonomiske støtten til proses-sen ‘Our Common Dignity Initiative’, som kjempet for integrering av menneskerettighe-ter i ICOMOS’ arbeid med Verdensarven.»
Omformulert slik Sinding-Larsen selv beskriver det:
– Jeg så hvordan lokalsamfunn mistet eierskap til egen kulturarv i det store verdensarvmaskineriet og innså nødvendigheten av å sette mennesket i sentrum av kulturarvarbeidet. Denne dreiningen påvirker i stor grad hvordan vi vedtar nye verdensarvsteder – og hvordan vi skal forvalte dem. Dette berører sterkt sentralt i UNESCO hvordan verdensarvarbeidet vil utvikle seg videre.
TRE GENERASJONER ARKITEKTER
Arkitekt Amund Sinding-Larsen er arvelig belastet: Farfaren var arkitekten Holger Sinding-Larsen (1869–1938), særlig kjent for arbeider med Akershus Festning og som tegnet blant mye annet Universitetsbiblioteket, Holmenkollen kapell, Vålerenga kirke og Botanisk og Zoologisk museum på Tøyen i Oslo. Han var også en kulturminneverner og deltok i «palassrevolusjonen» i Fortidsminneforeningen; de store omveltningene i foreningens styre for drøyt hundre år siden da arkitektene fikk en sterkere rolle på bekostning av arkeologene.
Amunds far, Knut Martens Sinding-Larsen (1903–1977), ble også arkitekt. Som riksarkitekt fikk han en viktig rolle nasjonalt, men da han kjempet for å bevare Empirekvartalet i Oslo røk han uklar med Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli som ønsket å rive for å bygge det moderne Norge: Høyblokka og etter hvert Y-blokka.
Amund ble født i 1944 og vokste opp i krysningspunktet mellom arkitekturmiljø og kulturarvmiljø, i den første villaen tegnet av Arne Korsmo, i et «heltehjem» etter krigen. «Riksantikvarmiljøet» var en del av oppveksten og sin første sommerjobb i gymnastiden hadde han i Gamle Oslo, der han fikk delta i de arkeologiske utgravningene av Mariakirken, ledet av Håkon og Sigrid Christie. Senere ble det mer slikt, som utgravningene av Halsnøy Kloster og Kaupanger stavkirke, begge ledet av Hans-Emil Lidèn, professor ved universitetet i Bergen, samt en rekke oppmålinger av historiske bygninger omkring i landet.
INTERNASJONALE OPPDRAG
Utdannelsen tok han i England, der han traff sin norske kone Tove (Tove Nossen, 1945–2017), og de sammen skapte seg et liv i London. – De femti årene jeg fikk sammen med vakre og meget begavede Tove er jeg dypt takknemlig for, sier Sinding-Larsen.
Han arbeidet for flere store arkitektfirmaer og det var slik han etter hvert fikk internasjonale oppdrag knyttet til UNESCO og ILO. Men det var et prosjekt i regi av Norad i Øst-Afrika som ble starten på det arbeidet som skulle engasjere ham gjennom fire tiår og lede frem til pristildeling i 2020. En katalysator for dette var hans kontakt og gode venn riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen (1923–2007). Kulturarv var tidlig på 1980-talllet tatt inn som en ny dimensjon i Norads utviklingsstrategi: Bistandsbudsjettet dekket nå også prosjekter i lokalmiljøet som skulle sikre sosial utvikling gjennom bevaring.
– Norge var en pionér på dette området. Vi så tidlig en sammenheng mellom kulturarv og lokal samfunnsbygging lenge før Verdensbanken og andre store organisasjoner så det samme, sier Sinding-Larsen. – I Steinbyen (Stonetown) på Zanzibar hadde UNESCO allerede engasjert seg, men de hadde en tendens til å fly inn eksperter, som fortalte hvordan det skulle gjøres og så dro de ut igjen. Det ble evalueringer og tykke rapporter, men lite ble gjort. I 1982 startet vi noen prosjekter i Norad-regi som i første rekke handlet om å bistå lokale krefter som ikke hadde særlig erfaring med bevaring. Det vi gjorde var å få satt av penger i bistandsbudsjettet og redde bygninger. Samtidig bidro vi til å heve lokal kompetanse, noe som igjen skapte utvikling. På Zanzibar, i Bagamoyo, slavehandelens arnested på kysten av Tanzania, i Lamu i Kenya; alle disse stedene var vi i gang tidlig med å gi penger til prosjektene som skulle drives frem av de lokale myndighetene; lokale krefter bestemte hvilke bygninger som skulle settes i stand, forteller Sinding-Larsen.
Han fortsatte som rådgiver for Riksantikvaren og Norad i tilknytning til verdensarvprosjekter i en årrekke, og etter Afrika gikk turen til Jemen, et av de fattigste områdene i verden. I samarbeid med en nyopprettet organisasjon som skulle ta vare på hovedstaden Sanaas gamleby fikk de satt i gang det første prosjektet, igjen med bistandsmidler: Et gammelt ’matlagerhus’ (Samsarah al-Nahas), som ferdig istandsatt ble det første opplæringssenteret for bygningsbevaring i Sanaa – med verksteder for tradisjonshåndverk.
TIL LHASA I TIBET
Det var nok fortsatt en utpreget ovenfra og ned-holdning innen det internasjonale kultur-minnevernet, det hadde Sinding-Larsen erfart gjennom flere år. Og det var da arbeidet brakte ham til Tibet i Kina, til den historiske hovedstaden Lhasa, at han med større tydelighet så hva som manglet i UNESCOs tilnærming til verdensarven. Da hadde han også fått anledning til det han beskriver som et meget stimulerende og lærerikt samarbeid med Aga Khan-miljøet, i Nord-Pakistan (Hunza og Baltistan) og i Afghanistan.
– I Lhasa var den opprinnelige befolkingen delvis skiftet ut, og nå var kineserne i flertall. Da jeg for alvor ble oppmerksom på denne utviklingen tenkte jeg at det måtte gå an å bidra til å åpne flere øyne. Jeg begynte å forstå at veldig mange lokalsamfunn hadde svært få rettigheter eller krav på å kunne få bo i sine gamle bygninger og byer, særlig de stedene som var blitt en del av verdensarven.
En slik utvikling, der lokalbefolkningen mister kontakten med sin egen kulturarv, står i grell kontrast til verdensarvens honnørord og popularitet.
– Konvensjon om bevaring av verdens kultur- og naturarv fra 1972 – den vi i korthet kaller Verdensarvkonvensjonen – har lenge vært den mest populære og mest undertegnede konvensjonen i UNESCO, kanskje med unntak av Barnekonvensjonen. Men det paradoksale er at Verdensarvkonvensjonen ikke nevner menneskerettigheter, og det er den eneste konvensjonen som ikke gjør det, sier Sinding-Larsen.
EN RETTIGHETSBASERT TANKEGANG
Som leder for ICOMOS Norge begynte Sinding-Larsen i 2007 å arbeide for å etablere «Our Common Dignity Initative», en tilnærming til kulturarv som vektlegger lokalsamfunnets eierskap til kulturminnene, forankret i begreper som identitet, respekt, gjensidighet og forståelse for kulturer.
Målet var ikke å endre Verdensarvkonvensjonens ordlyd – det ville være en nærmest umulig oppgave – men å få en rettighetsbasert tankegang etablert i The operational guidelines - retningslinjene for hvordan konvensjonen skal praktiseres.
Men heller ikke dette var noen enkel sak å få igjennom i UNESCO-systemet. Tanker om lokalt eierskap til verdensarven hadde liten forankring i ICOMOS-systemet internasjonalt på midten av 2000-tallet, og det hele begynte med Sinding-Larsens initiativ fra ICOMOS Norge som ganske raskt førte til et av de første og et meget nært samarbeid mellom alle tre ’Verdensarv-rådgiverne’ – ICOMOS, IUCN og ICCROM.
– Første skritt var en nasjonal konferanse i Norge i 2006, der temaet var «Kulturarv – Konflikt eller samarbeid?». Arrangementet trakk flere hundre fagfolk, og blant temaene var Norges håndtering av verdensarvproblematikk, samiske området og deres kulturarv og lokalsamfunnets spillerom i land der vi var involvert. Det ble heftige diskusjoner, mye var politisk betent. Men jeg tror det var bra å få løftet på den dynen, det ble en åpning for å etter hvert få med oss ICOMOS i andre land, sier Sinding-Larsen.
– Krevende oppgaver gjør det alltid nødvendig å samle gode og forskjelllige hoder – det vil si individer fra forskjellige fagfelt. Slik også her. Derfor ble Menneskerettsinstituttet ved Juridisk fakultet (UiO) og Den Norske Helsingforskomiteen trukket inn i første fase som var så godt støttet av Den norske kommisjonen for UNESCO.
Hver gang ICOMOS møttes internasjonalt og UNESCOs Verdensarvkomite møttes, fikk nordmannen anledning til stå på agendaen, og hver gang la han frem argumentasjon for hvorfor det var så viktig å endre tilnærmingen fra ovenfra og ned til nedenfra og opp i kulturarvarbeidet.
I dag er disse nye tankene del av retningslinjene, ikke bare med referanse til menneskerettighetene, men også i det beslektede begrepet rights-based approach, rettighetsbasert tilnærming. Dette er ikke kun en anbefaling, men et krav i slikt internasjonalt arbeid i dag. Verdensarven tilhører lokalbefolkningen og deres meninger og behov skal tas hensyn til.
LIVSVERKET OLD LHASA
Amund Sinding-Larsen sier han egentlig aldri har vært veldig opptatt av hus. Det som har opptatt ham er steder – hvordan de er blitt som de er, og hva de betyr for menneskene som lever der. Sånn sett er han kanskje like mye sosialantropolog som arkitekt. Og ingen av stedene han har vært og virket har hatt en større innvirkning på ham enn den historiske hovedstaden i Tibet, Lhasa.
Her var han med som rådgiver for å etablere et omfattende akademisk samarbeid mellom norske universiteter og akademiske miljøer i Tibet på 1990-tallet. Hans eget forskningsarbeid resulterte i bokverket The Lhasa Atlas – Traditional Tibetan Architecture and Townscape, der han sammen med den danske forskeren Knud Larsen dokumenterte det historiske Lhasa, med detaljerte kart, beskrivelser og oppmålinger av bygningene. Boken kom ut på engelsk i 2001, mens en kombinert kinesisk-tibetansk utgave kom ut to år etter. Verket er å finne i biblioteker og universiteter over hele Kina. Etter dette fortsatte han sitt mer akademisk rettete forskningsprosjekt på endringer i Lhasa’s byrom og byform i perioden 1995–2005.
– Og her ligger nok mye av ’livsverket’ mitt, i Lhasa, også som grunnlag for arbeidet med rettighetsproblematikken i verdensarv, sier Amund Sinding-Larsen og legger en hånd på bøkene på sofaen ved siden av seg. – Det høres skikkelig pompøst ut, men det er også sant, for det er jo det jeg har brukt så mye av tiden min på. Og på hundrevis av andre prosjekter.
LEVENDE STEDER BLIR MUSEER
Verdensarven Lhasa har han besøkt rundt 30 ganger, og forteller at han alltid vært mest opptatt av kombinasjonen verdensarvobjektene og livet, tradisjonene, tilgangen til bygningene og bruken av dem muliggjør. Og han ser nettopp denne tibetanske byen som et eksempel på at verdensarvstatus kan være skadelig.
– En negativ utvikling begynte ganske umiddelbart etter innskrivingen av Jokhang-tempelet og Potala-palasset på listen – en innskriving jeg som rådgiver var sterkt imot. Etter å ha vært og fortsatt vil være et av de aller helligste steder for millioner av tibetanere, så er disse nå blitt museer. Munkene er blitt vaktmestere. Den åndelige kunnskapen, forståelsen av egen kultur, har ikke akkurat blitt oppmuntret av kinesiske myndigheter, sier Sinding-Larsen.
Han forteller at for kun noen tiår siden reiste titusenvis av pilegrimer i måneder på uframkommelige veier for å oppsøke disse hellige stedene. Nå er denne strømmen redusert til noen hundre sjeler i uken.
– Mens turistene, de står i kø: Kom og betal! Når verdensarven går fra å være brukssteder av betydning for identitet og forankring til mest å være inntektsskapende museer –vel, det er en trist utvikling.
VERDENSARVEN ER FOR VELLYKKET
Det er store spørsmål å ta stilling til: Skal vi bevare for å stoppe utviklingen, eller skal verdensarven være en del av utviklingen? Skal ikke de som er tilknyttet disse stedene få den utviklingen mange andre opplever? Og skal de ikke kunne få den utviklingen samtidig som de tar med seg kulturarven sin som en levende del av tilværelsen?
– Noen ganger tenker jeg at vi burde avvikle hele verdensarvlisten. Den ble en suksess, la oss nå legge den ned og heller finne på noen annet, sier mannen som selv har brukt store deler av sitt yrkesliv nettopp på verdensarv.
Det er en spissformulering, men en som han målbar fra talerstolen under et UNESCO-møte i Paris for ti år siden. Forslaget falt steindødt til jorden, men han mener noe grunnleggende med det han sa. Verdensarvlisten har vist seg å være for vellykket. Den er blitt et mål i seg selv, et kvalitetsstempel og en markedsførings-logo som kan bidra til å tappe kulturminnet for innhold.
– Verdensarv er i tillegg blitt et veldig politisert fenomen. Nå kan det i en del tilfeller handle mer om å komme med på listen enn å gjøre noe for å utvikle objektet eller området på lokalbefolkningens premisser.
Denne politiseringen har åpenbare grunner; stater og regioner ønsker å løfte frem sin kultur og sin historiske arv, kulturskatter som representerer landet. Men blir det mindre politisering når vi nå, med en rettighetsbasert tilnærming, løfter frem urfolks, minoriteters og enkeltindividers tilknytning?
– Et veldig godt spørsmål. Politikk er alle steder, og det ville være uhyre naivt å hevde at man kunne få til noe annet. Fra starten var det fagpersonene som styrte i verdensarvsammenheng, som Stephan (Tschudi-Madsen) fra Norge som sammen med kunnskapsrike ’Stephaner’ fra alle de andre landene satt og bestemte. Så kom ambassadørene på banen. Dette skiftet skjedde på 1990-tallet, med mange primadonnaer i ICOMOS-møtene, en galakse av stolte italienske ambassadører, eller franske, eller noen annet, som forlangte å få ordet og beholde det. Møtene ble annerledes, kanskje var det en god ting, det ble en romsligere debatt, men det ble også tung trading når verdensarvstedene skulle velges.
EN KREVENDE OG LANG PROSESS
Åtte ganger har Verdensarvrådet valgt en norsk kandidat til den eksklusive listen. Den første av disse var Urnes stavkirke (sammen med Bryggen i Bergen) i 1979, som nå etter mer enn 40 år skal få sitt eget verdensarvsenter. Sinding-Larsen har vært på Urnes mange ganger, men ønsker ikke å mene noe om planene; til det kjenner han dem ikke nok.
– Verdensarvstatus kan endre et sted voldsomt. Det finnes eksempler på hvordan stedet blir en kulisse, der lokalbefolkningen forvandles til guider og kler seg i tradisjonelle kostymer.
Det samme tror han ikke vil skje med lille Ornes, men det er store utfordringer når et slikt senter skal bidra til lokal utvikling.
– Urnes ligger i et unikt kulturlandskap: å skape en bærekraftig utvikling som gagner hele distriktet rundt er en krevende og lang prosess.
Norge har åtte verdensarvsteder i dag. Hvordan vil et niende bli vurdert, sammenlignet med de første?
– Da Røros ble nominert besto saksdokumentene av noen veldig enkle fremstillinger, to maskinskrevne ark. Hva er det, hvor ligger det, hvorfor syns vi det er bra? I dag er slike kandidaturer blitt en industri. Rapporter i tykke bind om hvorfor. Før innskrivingen av Røros var det en begrenset diskusjon, eller knapt nok det, om den eldre bebyggelsen og de sentrale aksene – og uten at lokalmiljøet fikk anledning til å delta. Veldig lite om kontekst, liv og virke, historien og menneskene. Kanskje litt om landbruk og bergverksdrift, men selvfølgelig ingenting om det samiske bidraget. I dag har vi fått øynene opp for en helt annen sosialantropologisk kontekst og forståelse av hva et sted er og hvem verdensarven også må komme til gode, nemlig lokalbefolkningen.
Les mer om det planlagte besøkssenteret for verdensarven Urnes stavkirke på www.urnesstavkirke.no
Mail