Av Ola H. Fjeldheim. Artikkelen ble først publisert i Årboken 2020.
I Fortidsminneforeningens årbok for 1981 kunne man finne forskningstipendiat Dag Myklebust sin artikkel «Verditenkning – en arbeidsmåte i bygningsvern». Artikkelens intensjon ble presentert slik:
«Artikkelen presenterer et bidrag til en systematisk minnesmerkesfilosofi, skrevet av den østerikske kunsthistorikeren Alois Riegl i 1903. Forfatteren etterprøver hva det er i Riegls begrepsapparat som er anvendbart i dag, med forslag til et analyseredskap som kan brukes for å beskrive minnesmerkenes verdi. Hensikten med en slik analyse er å klargjøre motivene for bevaring, som en rettesnor for hvordan vi best kan behandle minnesmerkene» (Myklebust, 1981, 85).
Myklebust ønsket seg altså to ting: et redskap for å forklare hvorfor vi velger å ta vare på noe, og et hjelpemiddel til fremtidig forvaltning. Verdiene en tilegner et kulturminne blir en rettesnor, og analysen blir et verktøy for valg. Myklebust sin ambisjon om å introdusere verditenkingen i kulturminneforvaltningen i Norge lyktes. I endret form brukes systemet fortsatt. Imidlertid har ikke Myklebust alene æren for det. Dels var han en del av en større bølge av fagfolk verden over som akkurat da børstet støvet av Riegl, dels var det flere også her hjemme som jobbet for å innføre verditenkingen som verktøy og arbeidsmåte.
Ambisjonen med min artikkel 39 år etter er å kaste lys over mye av utviklingen siden 1981, og deretter forsøke reise noen spørsmål før 40-årsstreken. Forventningene som stilles til kulturminnefeltet fra samfunnet i øvrig er vesentlige i sammenhengen, men som tittelen på artikkelen avslører, har jeg denne gangen valgt å fokusere på fagfeltets eget ståsted.
Fundament
Ethvert fagfelt trenger et grunnlag, en base man er enige om og en målestokk å jobbe ut fra. Fagfolkene i feltet trenger felles begreper for å kunne diskutere, og resten av samfunnet trenger å ane en viss logikk i det som foregår. Et felt som påberoper seg å være profesjonelt må ha forutsigbarhet og validitet – om en spør et utvalg fagfolk om hva som er viktig, og hvorfor, så må en kunne forvente svar som peker noenlunde i samme retning. Her passer det å innrømme en personlig motivasjon for å skrive denne artikkelen. Mine første fomlende skritt i kulturminnesektoren tok jeg da jeg i 1996 kjøpte familiegården, med flere forfalne eldre hus. Det sto klart for meg da jeg tok avgjørelsen at husene skulle settes i stand, og med mest mulig av det jeg oppfattet som historien intakt. Motivasjonen var en respekt for de som har levd og skapt på gården før meg, men også at jeg rett og slett trives i gamle hus. Mer analyse enn det trengte jeg ikke, men da jeg fikk kulturminnevernet som yrkesveg ni år etter hadde jeg et sterkt behov for faglige begrunnelser og en viss logisk stringens.
Kulturminnevern er i stor grad et samfunnsspeil, hvor tidens historiesyn påvirker hvordan vi ser på kulturminnene, og hva vi velger å foreta oss med dem. Da Myklebust formulerte sine tanker i 1981 var de ikke nye, noe han heller ikke gjorde hevd på. I bunnen lå gjennomgangen av verdier som den østerrikske kunsthistorikeren Alois Riegl foretok i boka Der moderne Denkmalkultus, Sein Wesen, und seine Entstehung (1903). Når Myklebust valgte å hente opp disse tankene i 1981 var det en gryende interesse for Riegl i det vestlige fagmiljøet (Edmann, 2000, s. 31).
Da Riegls bok ble publisert var den forut for sin tid, men også en del av en motkraft mot tankene som rådet grunnen i tiårene før. Tilsvarende kan vi se på Myklebusts artikkel som en motkraft på starten av 1980-tallet. Det var behov for nye tanker i kulturminnearbeidet, blant annet for å skape et teorigrunnlag som kunne favne det bredere perspektivet som 1970-tallet hadde brakt inn på hva som kan være et kulturminne av verdi (se f.eks. Christensen, 2011, s. 141).
Hvor bor verdiene?
Bak tankene til Riegl og Myklebust ligger mer enn et ønske om en målestokk for monumenters verdi. De speiler også et syn på menneskenes forhold til sin omverden. Innenfor det vi kan kalle et klassisk syn på kulturminnevern er utgangspunktet at kulturminnets berettigelse ligger i egenskaper ved objektet, og at det i hvert bygg finnes en objektiv sannhet som skal styre valgene som tas. Målet med ethvert inngrep vil da være å forsterke denne sannheten (Muñoz Viñas, 2005, s. 91).
Verditenkingen derimot, tar utgangspunkt i at det ikke finnes slike sannheter (se f.eks. Myklebust, 2017, s. 44 og s. 45). Verdier vi ser i kulturminner er først og fremst noe som ligger hos betrakteren: på individnivå er de avhengige av betrakterens ståsted, holdninger og erfaringer. I grupper avhenger de av summen av individuelle standpunkt, pluss de kulturelle strømningene som råder for øyeblikket. Verdiene man enes om blir et resultat av en forhandling mellom individer og grupper (Buckley, 2019, s. 50). Ut fra dette finnes det altså ingen objektive verdier, og det åpner for at flere enn bare fagekspertene kan bidra i arbeidet med å definere verdier.
System i sakene
Riegls verdisystem er i stor grad et verktøy for å rydde, en metode for å klassifisere verdiene i kategorier som så videre kan brukes som grunnlag for handling. Hans skille mellom intenderte og ikke-intenderte monumenter er et slikt eksempel (Riegl, 2017, s. 14. Denne norske oversettelsen bruker begrepene «villede» og «utilsiktede»). Ut fra inndelingen analyserer han seg fram til hva som utgjør verdiene, og videre ut fra det hva som bør dyrkes frem og ivaretas. I sitt etterord til Sverre Dahls nyoversettelse av Riegl bruker Mari Hvattum begrepet monumentalbotanikk (Riegl, 2017, s. 93).
Riegl mente at monumenter som etableres for å minnes en bestemt handling eller person er et tidsbilde fra øyeblikket de settes opp, og er avhengige av å være i topp stand for å beholde sin mening. For at statuen av kong Olav og hunden Troll fortsatt skal minne oss om en folkekjær konge må den pusses og renses så den står fram som en troverdig hyllest. Enhver endring i fremtoning vil også endre verdien – monumentets intensjon vil skygges over av andre budskap. En mosegrodd og forfallen utgave av mannen og hunden vil fortelle om en konge eller et kongedømme som er glemt og ikke lengre aktet.
Ikke-intenderte monumenter opparbeider seg derimot sin mening gjennom hendelser eller kulturelle prosesser som skjer etter at de er etablert. De tåler dermed patina og spor etter årene som har gått. Eidsvoldsbygningen ble bygget med intensjonen om å signalisere en jernverkseiers rikdom og suksess. Våren 1814 endret dette, og bygningens fasade har siden stått som symbolet på Europas eldste grunnlov, på frihet og demokrati. I en artikkel fra 2013 argumenterte jeg for at hovedintensjonen med restaureringen fram mot 2014 var å forsterke symbolverdien (Fjeldheim, 2013).
Taksonomi i bruk
I artikkelen fra 1981 lister Dag Myklebust opp forskjellige verdier knyttet til kulturminner. Det er verdt å merke seg at han gjør det uten å gruppere dem slik det er vanlig i dag. Myklebust viser imidlertid til Riegls gruppering med hovedgruppene (i Myklebusts oversettelse) erindringsverdier og samtidsverdier. Artikkelen gjengir også en gruppering foretatt av østerrikeren Walter Frodl i 1963, som deler inn i tre: historisk verdi, kunstverdi og bruksverdi (Myklebust, 1981, s. 97).
I Fortidsminneforeningens årbok for 1984 vender Myklebust tilbake med en beslektet artikkel: «Domkjærka no igjæn?!». Artikkelen er tydelig et forsøk på å vise verdisystemet som et verktøy som skal omsette teori om til praktisk handling. Myklebust etterlyser f.eks. «domkirkens ‘åndelige
restaureringshistorie’» (Myklebust, 1984, s. 41).På andre side presenteres et analyseskjema. Her står verdiene som kategorier på venstre side, mens det lengst ut til høyre presenteres «Konsekvenser for minnesmerkets pleie». Myklebust gjør tidlig rede for at skjemaet ikke er absolutt, at verdiene som tillegges kulturminnet vil variere, og at kategoriene flyter i hverandre. Han tar tydelig forbehold om at «et analysesystem er kun en måte å organisere spørsmål på» (Myklebust, 1984, 27). Han konkluderer med at en verdianalyse skal være et verktøy til konkrete valg: «meningen er bare å vise at en bevisst analyse og prioritering av et minnesmerkes ulike verdier kan være til hjelp i å fatte beslutninger om hvordan vi skal pleie det» (Myklebust, 1984, 43).
Før jeg avslutter tidsbildet fra 1980-tallet er det to momenter til å dvele ved. Myklebust gjør det tydelig at det ikke bare er kulturminnets verdier vi skal bevisstgjøres på ved å bruke systemet, men også våre egne holdninger og verdisyn. Dernest munner artikkelen om «Domkjærka» ut i en klar oppfordring om å prioritere historiske verdier: «Når kirken nå er ferdig, er det derfor betimelig å prioritere de historiske verdier som fortsatt eksisterer» (Myklebust, 1984, s. 41).
Fra 1981 til 2020 – noen hovedtrekk
Sommeren 2020 handlet den store kulturminnediskusjonen om regjeringskvartalet og den tapte Y-blokka. Verdisystemet har hatt sin beskjedne plass i diskusjonen, og ble bragt inn gjennom Riksantikvarens utredning fra 2013 for kvartalet (Riksantikvaren, 2013, s. 11). Systemet er ganske annerledes fra det Myklebust tegnet opp. Verdiene er gruppert, kategoriene er justert og systemet er utstyrt med noen «tilleggsverdier». Det er altså ikke bare måten vi ser på verdiene på som endrer seg med tidsånden, men selve systemet er plastisk. Vi skal ta en kikk på utviklingen i faget i de nesten 40 årene som er gått.
Autentisitetsdebatten
Veneziacharteret fra 1964 står i en særstilling blant internasjonale chartere på kulturminnefeltet. Ideologisk sett oppsto det som en motkraft mot bølgen av gjenoppbygging og rekonstruksjon etter andre verdenskrig. Minnesmerker, monumentalbygg og historiske byer som var bombet i grus ble gjenoppbygget over hele Europa, ofte med moderne byggeteknikk under et skall som imiterte historien. Charteret kan sees som et forsvar for å bevare et bredere spekter av historien – også ødeleggelser – men også som et produkt av modernistisk tenkning i arkitekturen. Begrepet autentisitet har en sentral plass i charteret, poengtert allerede i innledningen: «It is our duty to hand them on in the full richness of their authenticity» (ICOMOS, 1964).
Charteret pekte frem mot arbeidet med UNESCO sin verdensarvliste. Da det første settet med kriterier for innskriving ble satt i 1977 var autentisitet et absolutt og overordnet krav (UNESCO, 1978, punkt 9; Tschudi-Madsen, 2002, s. 43).
Her hjemme ble autentisitet kodeordet som satte i gang tilsynelatende endeløse fagdiskusjoner sent på 1980- og utover på 1990-tallet. En katalysator for dette var diskusjonen om det skulle oppføres et vernebygg over domkirkeruinen på Hamar. Debatten fikk skikkelig fart i 1985, da deler av ruinen ble pakket inn i presenning. Den ene siden i debatten var opptatt av å bevare middelalderens murverk som historisk kildemateriale, den andre av å bevare ruinen og silhuetten av søylegangen mot himmelen over Mjøsa. Disse to målene kunne ikke forenes, da en eventuell bevaring av ruinens form ville kreve omfattende reparasjon, og endring av murverk og mørtel. Etnologen Ragnar Pedersen fulgte debatten tett, og konkluderte med at den handlet om forskjellige verdisyn (Pedersen, 2002, s. 54). Likevel er det verdt å merke seg at man i diskusjonen ikke fokuserte på dette, men argumenterte med utgangspunkt i autentisitet. Det ble brukt mye spalteplass på å «devaluere» den formen for autentisitet som motparten løftet fram som viktig.
Akkurat som verdibegrepet er også autentisitetsbegrepet mangefasettert, og på tilsvarende vis har det blitt brukket ned til mange forskjellige underformer. Flere av disse underformene ble løftet fram i Riksantikvarens arbeid utover på 1990-tallet. I Middelalderprosjektet (1991–99) ble begrepene materiell autentisitet og prosessuell autentisitet løftet frem som bærende prinsipper (Bjørkvik, 2009, s. 4).
Nils Marstein og Knut Einar Larsen ledet ICOMOS trekomite, og var sentrale i arbeidet med NARA-konferansen i 1994. Den endte ut i en erklæring – The Nara Document on Authenticity – som kom til å få stor betydning i fagdiskusjonen, både her hjemme og ellers. Her artikkel 10:
«Authenticity, considered in this way and affirmed in the Charter of Venice, appears as the essential qualifying factor concerning values. The understanding of authenticity plays a fundamental role in all scientific studies of the cultural heritage, in conservation and restoration planning, as well as within the inscription procedures used for the World Heritage Convention and other cultural heritage inventories».
Nara-konferansen bidro til å forsterke betydningen av autentisitet, samtidig som dokumentet også slo fast at autentisitet ikke er en fast størrelse som kan bestemmes ut fra en enkel metode, men noe som defineres ut fra kulturelt ståsted. Dette var et tydelig produkt av sin tid. Mens Veneziacharterets forfattere hadde beina solid plantet i den vestlige kultursfæren, ble Nara-dokumentet til i en tid hvor man søkte et bredere kulturelt grunnlag (Egede-Nissen, 2014, s. 18). Dokumentet bidro også til å trekke den immaterielle kulturarven mer inn i diskusjonene. Japanernes tradisjon for å demontere og gjenoppbygge enkelte pagoder og templer ble stående som forbilde for en annen måte å tenke på. Her hjemme ble dette et viktig element i middelalderprosjektet, hvor gjenvinning og formidling av tradisjonshåndverket ble fremhevet som mål på høyde med det istandsatte fysiske kulturminnet (Bjørkvik, 2009, s. 4).
Autentisitet som begrep fikk en avgjørende plass i vurderingene av verdensarvsteder, som en kvalifiserende størrelse (UNESCO, 1978, s. 4). I dette ligger det at et kulturminne må ha en viss grad av autentisitet, i en eller flere former, for å kunne kalles et kulturminne. I den gjeldende versjonen av UNESCOs Operational guidelines, punkt 79 heter det: «Properties nominated under criteria (i) to (vi) must meet the conditions of authenticity» (UNESCO, 2019, 26). I punkt 82 angis sju former for autentisitet (UNESCO, 2019, 27):
- form and design;
- materials and substance;
- use and function;
- traditions, techniques and management systems;
- location and setting;
- language, and other forms of intangible heritage;
- spirit and feeling; and
- other internal and external factors.
I Riksantikvarens verdisystem her hjemme er imidlertid autentisitet plassert som en av fire «Forsterkende, overgripende forutsetninger», i et begrepstriangel sammen med ekthet og troverdighet (Riksantikvaren, 2013, s. 11). Det kan være verdt å merke seg at begrepet integritet, som er vesentlig i UNESCO-sammenheng (Stovel, 2007; UNESCO, 2019, punkt 87 m.fl.), ikke er tatt inn i diskusjonen her hjemme i særlig grad.
Panta rei – alt flyter
Det kan være vanskelig å ta inn over seg fullt ut den dynamiske naturen til verdisystemet. Et symptom på dette er ønsket om å etablere ett eller flere faste punkter. Som jeg har vist har begrepet autentisitet vært gjennom en utvikling, fra Veneziacharterets materialitet til et mer flytende begrep, der immaterielle forestillinger som er avhengige av kulturell sammenheng og forankring er innbefattet. Likevel er autentisiteten etablert som portvokter i verdensarvsammenheng – et objekt eller et miljø må bestå «the test of autheticity» for å kunne vurderes. Bak spøker selvsagt kopien. Dersom en kopi har samme verdi som en original faller grunnen vekk under kulturminnevernet. På tross av dette er flere kopibygg tatt inn på verdensarvlista. Disse føres da gjerne inn som gode eksempler på hvordan tidsånden var i øyeblikket de ble gjenoppført.
I sin avhandling Autentisitetens relevans fra 2014 gløtter Hans-Henrik Egede-Nissen på denne døra. Etter en solid gjennomgang både av autentisitetsbegrepet og verdimodellen kjører han tre rekonstruksjoner gjennom analyseapparatet, for å se hvordan de står seg. Konklusjonene kan være egnet til å reise noen øyenbryn: «Det jeg mener å ha funnet, er fremfor alt at fravær eller sterk reduksjon av materiell autentisitet ikke impliserer et korresponderende fravær av verdier. Tvert imot virker det som flere vesentlige verdier kan gjeninnsettes og til og med bestyrkes gjennom en rekonstruksjon, også der den materielle autentisiteten er nær totalt fraværende» (Egede-Nissen, 2014, 293).
Det er viktig å ha i bakhodet hvilke eksempler Egede-Nissen bruker i sin avhandling. Det er Frauenkirche i Dresden, broen i Mostars gamleby og Holmenkollen kapell. De to første gikk tapt i krig, vårt hjemlige eksempel i en påtent brann. Alle tre er gjenoppføringer hvor originalene er tapt, og hvor det gjenstår liten eller ingen materialitet. Felles for de tre er også at det er knyttet sterk symbolverdi til gjenoppføringene. De tapte kulturminnene har hatt sterk identitetsverdi, gjenreisingene som funksjon at denne verdien gjenreises og forsterkes.
Merk at Egede-Nissen setter rekonstruksjonen opp mot originalen, ikke ruin- eller askehaugen, som man kanskje skulle tro. Han ønsker å utfordre forestillingen om at et kulturminne må inneholde originalt materiale for å ha verdi, eller for å være et kulturminne: «Den underliggende forhåpning er at arbeidet skal kunne tjene til å nyansere vår vestlige fasttømrede holdning til betydningen av historisk stoff – kanskje endog slå en kile av tvil i den forestilling at bare det originale har verdi» (Egede-Nissen, 2014, s 4). Egede-Nissens ambisjon er interessant, og har etter mitt syn fått for lite oppmerksomhet i form av fagdiskusjon.
Avhandlingen Autentisitetens relevans kan også leses som en dokumentasjon av verdisystemets plastisitet. Egede-Nissen viser oss at med verdisystemet som faglig metode har ingen verdier forrang, og vi kan fritt veksle inn en verdi for en annen. Han lykkes godt, og argumentasjonen er nær uangripelig: «Jeg mener de forutgående kapitler gir dekning for å hevde at tilstrekkelig investerte rekonstruksjoner tjener som bærere av verdier og betydning på linje med sine materielt autentiske forløpere» (Egede-Nissen, 2014, s. 312). Med dagens verdisystem som standard kan en kopi være like god som en original. Spørsmålet er om vi kan leve med den konklusjonen, eller om vi må revurdere om verdisystemet er verktøyet for kulturminnevernet i 2020 og videre.
Vern gjennom bruk – nytteperspektivet
Fortidsminneforeningens årbok for 2007 hadde temaet «Kulturminner ute av bruk». Daværende riksantikvar Nils Marstein var førstemann ut i rekken av forfattere og innledet med å avfeie hele premisset. I sin gjennomgang av verdier plasserer han det å hente kunnskap og lærdom fra et kulturminne i brukskategorien: «All utnyttelse av kulturminneverdier innebærer en form for bruk av kulturminnet, for eksempel som kilde til historien, som symbol eller som pedagogisk instrument» (Marstein, 2007, s. 14).
Begrepet «Vern gjennom bruk» gjentas i dag som et mantra i kulturminnevernet. Prinsippet har vært førende gjennom hele kulturminneforvaltningens historie, men ble ytterligere løftet frem på 1970- og starten av 1980-tallet (Bye, 2010, s. 606). Likevel forbindes uttrykket med etableringen av Stiftelsen Norsk Kulturarv i 1993, som har det som sitt motto. Utviklingen etter det har bidratt til at vi har beveget oss vekk fra forståelsen av kulturminner som isolerte fastfrosne minneobjekter, og over til en bygget kulturarv som er en del av samfunnslivet.
Samtidig har tenkningen bidratt til å fremme synet på kulturminnene som ressurser, og kulturminnevernet som en leverandør av tjenester til samfunnet. Dette synet står i dag sterkt, og dominerer langt på veg diskusjonen: «Vektleggingen av kulturminner som ressurs for samfunnsutvikling og verdiskaping har vært omtalt som et tydelig paradigmeskifte innenfor kulturminneforvaltningen, særlig fra tidlig 2000-tall» (Nordisk ministerråd, 2015, s. 11).
Utviklingen har blitt ytterligere forsterket de siste årene. I den ferske stortingsmeldingen Nye mål i kulturmiljøpolitikken (Klima- og miljødepartementet, Meld. St. 16, 2019–2020, 2020) forekommer ordet «ressurs» 38 ganger. Ressursperspektivet fastslås også som ett av tre nasjonale mål: «Et mangfold av kulturmiljø skal tas vare på som grunnlag for kunnskap, opplevelse og bruk» (Klima- og miljødepartementet, 2020, s. 7). Dette stiller store krav til begrepsapparatet. Kulturminnene forventes ikke lenger å stå i fred og skinne, men å inngå som en aktiv del av samfunnets utvikling og verdiskaping.
Kulturminneverdier og økonomi
Verdisystemet vi bruker i dag tar mål av seg til å fange hele bredden av verdier, hvor økonomisk verdi regnes som en bruksverdi. Det er verdt å ta en kikk på hvordan økonomisk verdi spiller inn når den blir en likeverdig partner med de øvrige. Myklebust brukte ikke mye plass på dette i sin artikkel fra 1981, kun et kort avsnitt. Han bruker termen omsetningsverdi, og kjernen ligger i tre setninger: «omsetning er ikke bare en avhendelse av eiendomsrett til minnesmerket. Det kan også selges ved at man viser det frem for penger. […] Imidlertid må jo en slik omsetning avveies mot annet verditap» (Myklebust, 1981, s. 103).
I artikkelen «Kulturminner – et verdispørsmål», i en artikkelsamling utgitt i anledning 30-årsjubileet for Røros sin innskriving på verdensarvlista, analyserte Einar Engen og undertegnede hvilke verdier som er forsterket og hvilke som er svekket på Røros fra innskrivingen og fram til 2013: «Ett trekk er dominerende: Gjennom de siste 30 årene har bergverksbyen Røros gradvis blitt erstattet av verdensarvstedet Røros. Det mindre salgbare industrisamfunnet er gradvis fortrengt av opplevelsesbransjens idyll, med suvenirbutikker, kafeer og keramikkutsalg i gatene» (Engen og Fjeldheim, 2014, s. 162). Forvaltningen av en hel by – et levende samfunn – vil og skal være et resultat av en demokratisk prosess hvor det vernefaglige bare utgjør en liten del.
Det er betimelig å spørre seg om flere trekk av industrisamfunnet kunne vært bevart – uten tap av økonomisk verdi – dersom verktøyene for analyse og valg hadde vært bedre: «Etter dagens gjeldende syn har kulturminner kun subjektiv verdi. […] Gjennom den siste tredveårsperioden har fokuset på Røros som kulturminne gradvis skiftet fra historisk og vitenskapelig verdi til opplevelsesverdi og økonomisk verdi. Den siste målt i kortsiktig avkastning snarere enn varige verdier» (Engen og Fjeldheim, 2014, s. 162). Røros har lenge vært stedet hvor effektene av strømningene i kulturminnevernet vises tidlig og tydelig.
Kulturminner har ofte en økonomisk verdi knyttet til bruken, for eksempel som bolighus eller næringslokale. Kulturminner kan også skape økonomisk aktivitet i mange former, som billettsalg, istandsetting eller som turistmagnet. Disse effektene lar seg til en viss grad kvantifisere, beskrive og forutsi, og kan dermed gis en økonomisk verdi. Først på 1990-tallet oppsto det, blant annet i England, en diskusjon om koblingen mellom økonomisk teori og kulturminneteori (Throsby, 2012, s. 46).
På bestilling fra Riksantikvaren la Menon Economics fram rapporten Verdien av kulturarv i 2017. Den sier imidlertid ingenting om koblingen mellom økonomi og kulturminneverdier. Økonomi er en vesentlig faktor i forvaltningen av kulturminner, og det er koblinger mellom økonomi og øvrige verdier. Imidlertid har kulturminner andre verdier som ikke uten videre lar seg underkaste dette. Kan vi måle Eidsvoldsbygningens symbolverdi i kroner? Hva er verdien av at Skageflå ligger der på hyllen over Geirangerfjorden? Eller at pissoaret i Stensparken eksisterer?
En måte å skape orden i dette på er å skille mellom økonomisk verdi og kulturell verdi. Førstnevnte blir da de som noenlunde enkelt kan måles økonomisk, som vist over. I Verdensbankens publikasjon om kulturarvsøkonomi fra 2012 eksemplifiserer David Throsby kulturell verdi ved å bryte det ned til følgende begreper (Throsby, 2012, s. 46, min oversettelse):
- Estetisk verdi
- Symbolverdi
- Åndelig verdi
- Sosial verdi
- Historieverdi
- Autentisitetsverdi
- Vitenskapelig verdi
Potensialet for økonomisk verdiskaping blir i stadig sterkere grad et kriterium for tildeling av midler fra det offentlige, både fra Fylkeskommuner, Riksantikvaren og fra Kulturminnefondet. Det er hevet over tvil at dette har bidratt til å aktivisere flere kulturminner, og dermed bidrar til at de bevares. Samtidig er det klart at det finnes en grense hvor vi går over fra bruk til forbruk av kulturminner. Et verdisystem må være et verktøy også for å se denne grensen før den er passert.
Kultur og miljø – og kulturmiljø
Det kan være verdt en kikk til miljøfeltet, som også bærer verdier som ikke direkte kan relateres til tilbud og etterspørsel. Utviklingen av økonomiske modeller som tok inn miljøperspektivet startet der opp allerede på 1960-tallet (Pearce og Turner, 1989, s. 12). Knyttet til miljøfeltet finner vi også begrepet økosystemtjenester. Det er basert på ideen om at økosystemene – altså naturen – yter oss forskjellige tjenester, og at de i seg selv utgjør en kapital.
Siden 1970 har kulturminnefeltet blitt stadig tettere knyttet opp til miljøvernet. I Norge har kulturminnevernet vært en del av Miljøverndepartementets ansvarsområde siden 1973. Ideologisk står de to tett. Både kulturminnevern og naturvern springer ut av modernismen, men deler også det samme elementet av modernismekritikk. Mens det klassiske naturvernet handlet om å beskytte naturen mot fremskrittets påvirkning ved å verne områder og arter, har kulturminnevernet sin rot i ønsket om å sette til side elementer fra fortiden slik at de ikke skulle bli knust av trykket og bevegelsen i vår tid. Både naturen og fortiden skulle kunne skilles fra den øvrige virkeligheten.
Imidlertid har begge fagfeltene utviklet seg til å ta stadig større rom også utenfor reservater og museer, de er nå vesentlige faktorer i samfunnsplanleggingen og i det politiske ordskiftet. Dette speiles da også i måten å se verdier innenfor begge feltene på. Om målet er å løfte et stykke natur eller et kulturminne ut av virkeligheten er det naturlig å tenke seg at egenskapene ved det man skal beskytte bor i objektet, og at de vurderes som universelle over tid. Tar man utgangspunkt i at verdiene dannes hos individer og grupper må det også skje en interaksjon. Osteklokken blir en umulighet, det vi sitter igjen med er administrasjon av endring.
Men representerer en mulig miljø- eller klimaeffekt av et kulturminne egentlig en kulturminneverdi? Om vi igjen vender tilbake til Myklebust, så henter han inn både bruksverdi og økonomisk verdi i sitt system. Også her står han støtt på Riegls skuldre – i Der moderne Denkmalkultus er «Bruksverdi» en av to likestilte «Samtidsverdier» (Riegl, 2017, s. 57), sammen med «Kunstverdi». Med mindre vi er fornøyd med bruksverdi som en stor sekkepost har vi behov for noe som beskriver hvilke effekter kulturminnets eksistens har på klima og miljø.
Kulturminnets bærekraft
Begrepet bærekraft assosieres som regel med miljøfeltet, men det handler strengt tatt om ressursforvaltning. At kulturminner er ressurser slås fast i Kulturminnelovens § 1, annet ledd: «Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser […]». Likevel har bærekraftbegrepet i liten grad blitt trukket inn i diskusjonen rundt kulturminneverdier. Knut Einar Larsen gjorde imidlertid dette i en artikkel i 2004, hvor han tok utgangspunkt i Brundtlandkommisjonens definisjon av begrepet: «Bærekraftig utvikling er utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov» (Larsen, 2004, s. 24).
Merk at dette gir et noe annet utgangspunkt enn verditenkingen. Det er innebygget i verdisystemet at vi må forholde oss til hvilke meninger og verdier vi tillegger et kulturminne i dag. Vurderingen i morgen, kanskje foretatt av noen andre eller av oss selv med endrede erfaringer, vil være annerledes og kan ikke vektlegges. Verditenkingen vil, i sin ytterste konsekvens, innebære en kortsiktig forvaltning av kulturminnene. Et bærekraftperspektiv gir imidlertid fremtidige generasjoner en rettighet – de skal få overlevert til seg kulturminnet i en like god stand som vi overtok det. I dette ligger det at vi ikke bare må ivareta de verdiene vi selv ser, men også at vi må unnlate å redusere eller fjerne andre tenkelige verdier som fremtiden måtte se. Det sier seg selv at dette er umulig å etterleve fullt ut, men skal bærekraftperspektivet implementeres må det få konsekvenser for valgene vi tar. Og at det skal implementeres slås faktisk fast i Kulturminneloven.
Bærekraftig forvaltning av et kulturminne må nødvendigvis innebære en konservativ praksis. Det ligger som en innebygget mekanisme at prioriteringen av noen verdier fort kan gå på bekostning av andre. Kulturminner er ikke-fornybare ressurser i den forstand at de ikke kan gjenskapes som overleveringer fra fortiden. Om vi i dag velger å gjøre endringer i et bygg fra 1349 som fjerner materiale, vil det etterpå være mindre et dokument fra 1349, og mer et dokument fra 2020. Det kan være ærlig gjort og godt begrunnet, men endringen vil være irreversibel og vil frata fremtidige generasjoner kulturminneverdier. Det kan selvsagt tilføre nye, men deler av verdien vi fikk overlevert tapes for framtiden.
Demokratiets inntogsmarsj
Så kan man lett forledes til å tenke at bærekraftbegrepet snevres inn mot konkret fysisk bevaring. Så enkelt er det imidlertid ikke. Brundtlandkommisjonen brukte også begrepet sosial bærekraft. Overført til kulturminnenes verden innebærer dette at det må være oppslutning om et kulturminne, og at vi oppfører oss slik at denne oppslutningen kan vare. Til dette hører begrepene mening og eierskap. Endres meningsinnhold slettes også verdier som ikke kan gjenskapes, og mening skapes i interaksjon mellom kulturminnet og mennesker. Eierskap innebærer tilknytning hos enkeltmennesker og grupper som opplever kulturminnet som relevant for dem. Vi kan snakke om kulturell signifikans, som er et sentralt begrep i Burra-charteret (ICOMOS, 2013, punkt 1.2). Charteret ble forfattet i 1979, og kan – i den forstand det vektlegger kulturminnets sosiale betydning – ses som en del av den samme interessen for verditenking som Myklebust sin artikkel springer ut av. Charteret er siden oppdatert flere ganger, og viser en utvikling innen tenkingen fra 1979 og fram til foreløpig siste versjon i 2013. I 1999 ble det foretatt store endringer (Teutonico, 2019, s. vii), hvor betydningen av bred involvering for å definere verdi og forvaltning ble løftet fram.
Dag Myklebust skrev sin artikkel i etterdønningene etter Arkitekturvernåret 1975, men også som et produkt av autoritetsprotestene og miljøtankene fra starten av 1970-tallet. Likevel er det tydelig i hans tekst at verdisetting er en øvelse for fagfolkene. For om ikke lengre sannheten fantes i objektene, så fantes den hos ekspertene. Men også her hjemme har kulturminnevernet blitt en bredere øvelse siden 1981, og det på flere måter (Bye, 2007).
Synet på hva som er et kulturminne har blitt utvidet. Mens Fortidsminneforeningens fredningslister som ble sendt «Den antikvariske bygningsnemd» (1921 – 1978) stort sett inneholdt monumentalarkitektur, jobbes det nå med bevaring av husmannsplasser, småindustri, kiosker og utedoer. Dette var faktisk en kampsak så sent som i 2009 (Fjeldheim, 2009, s. 51), men i dag anser vi det som selvfølgelig. Fra starten var kulturminnevernet tett knyttet opp mot modernismens fremvekst (se Arrhenius, 2012, bl.a. s. 19 og s. 115), for å redde historiske bygg og monumenter å bli revet med i utviklingens dragsug, omtrent som vi rydder unna en verdifull vase når vi vet en uregjerlig barneflokk kommer på besøk. Den konkrete løsningen ble gjerne å sette det verdifulle på et dertil egnet sted – også kalt museum – eller å opprette «reservater» i byveven i form av bevaringssoner eller fredninger.
Byen som kulturminne
Verdisystemet er utviklet med monumentet som fokuspunkt, og det samme kan sies om Veneziacharteret. Modernismens løsning med å sette monumentene til side for å gi plass til fremskrittet kan ses tydelig i Le Courbusiers forslag til byplan for Paris, Plan Voisin, hvor et utvalg historiske bygg er gitt plass i tilknytning til parkområder mellom modernismens bomaskiner (Arrhenius, 2012, s. 115). Løsningen er statisk og indikerer en endelig inndeling av «historie» vs. «hverdag». Etter som fagfeltet har utvidet seg har imidlertid både konservatormetodikken og «peishyllestrategien» blitt stadig vanskeligere. Bygninger og anlegg som er i bruk er i flertall blant våre kulturminner, også blant de med formelt vern. Vi har fortsatt kulturminner som bare står på stas, men de utgjør en stadig mindre andel. Der oppmerksomheten før var rettet mot objekter snakker vi nå om kulturmiljøer – landskapsrom og hele bydeler. Det krever mer fleksible former for bevaring, mer oppmerksomhet rettet mot sammenhenger og et syn på kulturarv som noe levende. Det fordrer rom for dialog, og bred forankring av tilhørighet og ønsket om bevaring. Vi må da stille tilsvarende krav til verktøyene vi holder oss med i utøvelsen av faget.
I en analyse av prosessen rundt et utbyggingsprosjekt på Tullinløkka i Oslo konkluderer NIKU-forsker Sveinung Krokann Berg med at det er en betydelig konflikt mellom verktøyene kulturminnevernet holder seg med og de vurderingene som faktisk gjøres i spørsmål om byutvikling: «… the action space currently covered by heritage valuation does not involve a contextual understanding as indicated in the HUL and thereby also fails to identify how heritage resources contribute to development» (Berg, 2017, s. 11).
Forkortelsen HUL står for Historic Urban landscape, som er en metodikk utviklet for å kunne fatte beslutninger som tar inn de komplekse prosessene som inngår i utviklingen av byer (Bandarin og von Oers, 2012, s. 13). Uttalelsen fra Nairobi-konferansen i 1976 regnes som den første som tar opp utfordringene med forvaltning av kulturarv i byer i full bredde (Bandarin og von Oers, 2012, s. 45 og s. 69). Begrepet ble innarbeidet i UNESCO-apparatet med The UNESCO Recommendation on the Historic Urban Landscape fra 2011 (Bandarin og von Oers, 2012, s. 16). Dokumentet fremmer et prinsipp hvor historiske bygg, anlegg og områder må forvaltes som en del av en fysisk og kulturell sammenheng som omfatter hele byen. Historiske deler av byen bidrar til blant annet økonomisk verdiskaping, bærekraft, identitet og sosialt og funksjonelt mangfold, og må forvaltes ut fra et helhetssyn.
Ambisjonene i HUL er å oppnå en mer levende utvikling, med mer dialog, flere aktører og mer helhetlige vurderinger. I metoden ligger også en kritikk av det mange oppfatter som det vestlige fokuset på autentisitet og materialitet: «On one hand, criteria and principles largely based on the Western experience have had to confront the variety of traditions, value systems and practices existing in the world, and undergo adjustment and reassessment» (Bandarin og von Oers, 2012, s. 9).
Krokann Berg hevder i sin innledning at kulturminneforvaltningens praksis her hjemme fører til at den riskrere å bli marginalisert og ignorert: «The paper also illustrates how the present valuation criteria used by the heritage management ends up resisting change rather than identifying development potential and runs the risk of being ignored» (Berg, 2017, s. 4). Riksantikvaren lanserte i 2017 en bystrategi. Den har et tydelig utviklingsperspektiv, men samtidig understrekes det gjennomgående at utvikling er en trussel mot kulturminneverdier. Det fremgår ikke hvordan verdiene fastsettes, men lite ved teksten tyder på at dette er noe man tenker skal utgå fra en bredere dialog. Anbefalingene kan nok snarere bidra til å understreke poenget fra Krokann Berg: «Verdier og kvaliteter som tilskrives bygningen eller miljøet, skal være premissgivende for vernestrategier og fysiske bevaringsløsninger» (Riksantikvaren, 2017, s. 11).
Politikk
Utvidelsen av feltet har ikke bare den følgen at det blir flere kulturminner, men også at flere mennesker kommer i kontakt med kulturminner i det daglige, og at beslutninger knyttet til kulturminner berører flere. Ett utslag av dette er at ekspertene ikke lengre får ha feltet i fred - kulturminneforvaltning har blitt politikk. Dette gjør at vi beveger oss i et helt annet landskap enn Myklebust gjorde i 1981. Litt karikert kan vi si at verdisystemet er skrudd sammen for en verden hvor fagfolkene i ro og mak kunne veie forskjellige verdier og hensyn bak et juridisk gjerde av fredningsbestemmelser.
I dag vil en verdivurdering kun utgjøre en første forhandlingsrunde av mange. Utfordringene dette gir oss settes på spissen av Hogne Langset i hans artikkel «Konverteringens karusell» (Langset, 2018, s. 121). Her analyserer han flere anlegg i Oslo som er inne i sin andre eller tredje runde transformering, hvor kulturminneverdiene svekkes for hver konvertering. Dette henger sammen med at man for hver runde får en ny forhandlinger: «Med denne stadige forskyvingen av situasjonsstatus og forhandlingsrom står de opprinnelige verdiene i fare for å eroderes raskt» (Langset, 2018, s. 133). Tilleggene fra forrige runde er sjelden av en kvalitet eller alder som gjør at verneverdiene knyttet til dem vinner fram. Vi kan altså spørre oss om dagens forvaltningspraksis innebærer en bærekraftig forvaltning av kulturminneverdier.
Hver manns verdier
Utviklingen har imidlertid mer dyptgående følger enn at kulturminneforvaltning har blitt politikk. Prosessen med å definere et kulturminnes mening og innhold er i stadig større grad på veg til å bli et spørsmål det er opp til fellesskapet å besvare. Faro-konvensjonen, som nå ligger som et fundament i den nye Kulturmiljømeldingen (Klima- og miljødepartementet, 2020), går også videre: «The Parties undertake to: A encourage everyone to participate in: – the process of identification, study, interpretation, protection, conservation and presentation of the cultural heritage» (Europarådet, Convention on the Value of Cultural Heritage for Society, 2005, artikkel 12).
Tilsvarende angir 2013-versjonen av Burra-charteret «Understanding Cultural significance» som første steg før man utvikler en strategi for forvaltning. Den sju år gamle revisjonen av charteret har i noen grad fortsatt ekspertorientering, men utviklingen har gått videre: «Values-centered conservation aims at understanding and strengthening the relationships between stakeholders and sites, people and places» (Avrami og Mason, 2019, 21).
Ut fra dette blir en vesentlig del av en analyse å identifisere grupper som føler eierskap og definisjonsmakt knyttet til kulturminnet – såkalte stakeholders: «Those with authority to establish or recognize the significance, value, authenticity, treatment and use of heritage resources have the responsibility to involve all stakeholders in these processes, not forgetting those communities with little or no voice. Heritage professionals should engage in community matters that may affect heritage» (ICOMOS, Nara +20, punkt 3).
I sin mye siterte bok Uses of Heritage (2006) fremholder Laurajane Smith at den offentlige forvaltningen av kulturminner (Authorized Heritage Discourse – AHD) står i direkte konflikt med det egentlige kulturarvsarbeidet, i den forstand at den flytter definisjonsmakten vekk fra de egentlige kulturarvsaktørene: «The analysis of the Venice Charter drew attention to the ability of the AHD to create a sense of heritage conservation and management as something that is done to heritage and not part of the heritage performance itself. Heritage management and conservation is established as a tecnical process in which expertise and objectivity are valued and privileged. This then obscures the cultural and political work that the management and conservation process does in itself, creating and recreating heritage and the intangible meanings and values they may represent and legitimize» (Smith, 2006, s. 113). Her ser vi et nedenfra og opp-prinsipp vi for det meste er langt unna i norsk kulturminnepraksis.
På den annen side
Tar vi turen til England finner vi dokumentet Conservation principles, publisert av English Heritage (nå Historic England) i 2008. Her møter vi ordet «sustainable» både på tittelbladet og som første begrep i forordet. Oppmerksomheten rettes andre steder enn på den demokratiske aktøren. På tross av at britene har sterk oppslutning om sine kulturarvorganisasjoner og mange frivillige, er vi her tydelig tilbake i et landskap hvor mange av prosessene skjer ovenfra og ned. Det er interessant at dette gjøres i kombinasjon med en tydelig bruk av bærekraftsbegrepet.
Første kapittel omhandler Conservation principles, hvor det listes opp seks prinsipper for hvordan et sted skal ivaretas. I kapittelet etter kommer kulturminneverdiene, i form av en enkel gruppering i fire:
- Evidential value
- Historical value
- Aestetic value
- Communal value
Dokumentet har en sterk orientering mot handling, og analysen er i første rekke et verktøy for å kunne ta beslutninger. Analysen er ment å munne ut i få og konkrete aksjonspunkter: «Value-based judgements about elements of the historic environment have implications both for places and for everyone with an interest in them. Such judgements provide the basis for decisions about whether, or to what extent, a place should be conserved, rather than remade or replaced» (English Heritage, 2008, 40).
Om vi tar turen nordover fra England finner vi dette å lese i Historic Environment Scotland sine prinsipper for forvaltning av deres eiendommer: «Managing cultural significance means making decisions about tangible places and objects of cultural significance that cannot be replaced, and about intangible traditions, skills and practices associated with that place. Since these resources are finite and irreplaceable, conservation of the asset is our priority and will take precedence over other demands made of a site. Intervention shall seek to protect and perpetuate the intangible cultural heritage also» (Historic Environment Scotland, 2015, underpunkt 5). Dette representerer en vesentlig sterkere betoning av å ta vare på de fysiske historiske sporene enn det vi finner hos Laurajane Smith. I praksis betyr dette å gi bevaring av vesentlig historisk kildemateriale forrang foran de andre verdiene.
Verditenking 2021
I Fortidsminneforeningens årbok for 2017 finner vi en ny artikkel av Dag Myklebust: «Verditenkning i et retroperspektiv: en øvelse i forenklingens kunst». Her får vi smakebiter på hvordan verditenkningen har utviklet seg her hjemme fra 1979 og frem til 2017. Hans konklusjon er tydelig: «En viktig oppgave fremover er å rydde opp i den sammenblanding man har mellom verdier, kriterier, verdikriterier, vernekriterier, vernemotiver, forsterkende verdier og jeg vet ikke hvor mangeandre ulike begreper man finner i de ulike skrifter» (Myklebust, 2017, 46).
Trenger vi så en ny artikkel om verditenking i 2021? Som jeg har vist har det skjedd en stor utvikling innen kulturminnefeltet siden 1981, både i utlandet og her hjemme. Mitt svar er at vi trenger en diskusjon som favner bredt, mer enn en artikkel. Flere av eksemplene jeg har trukket fram i teksten underbygger at vi trenger en mer dyptgående diskusjon. Vi må spørre oss om verdisystemet slik vi finner det gjengitt i offisielle dokumenter fra Riksantikvaren er egnet som oppdatert verktøy for arbeidet på feltet.
Det er mitt inntrykk at verdisystemene som forvaltningen viser til er for kompliserte, for akademiske og for lite operative. Det må brukes verdibegreper som er relevante for alle som har interesser i kulturminnene, og de må kunne bidra til konkret handling.
Et særlig påfallende trekk er at kulturminneforvaltningen selv svært sjelden bruker begrepene og metodikken fra det offisielle systemet. Dokumenter fra forvaltningen er nærmest støvsugd for systematiske verdivurderinger. En gjennomgang av fredningbrevene til fredninger i 2018 og 2019 viser ingen vurderinger knyttet til dette, utover at det angis at fredningsobjektet har høy «arkitektonisk verdi», «kulturhistorisk verdi», «kulturminneverdi», «sjeldenhetsverdi» eller «verdi som historiefortellende element». Begrepet «autentisk» forekommer enkelte steder, da knyttet til helhet i bygg eller anlegg. Vi finner igjen noen av begrepene, men knapt noe om vurderingene som fører til at akkurat disse benyttes.
En svært sannsynlig konsekvens av dette er at grunnlaget for forvaltning varierer fra saksbehandler til saksbehandler. Dette igjen fører til at det tas dårligere beslutninger, men også til at fagfeltet står svekket i politiske prosesser og i konkrete situasjoner hvor kulturminners skjebne skal avgjøres. I det lange løp vil dette svekke vår evne til å levere videre det beste av det vi har fått overlevert. Stortingsmeldingen om kulturmiljøpolitikk trekker opp et perspektiv som stiller helt andre krav til helhetstenking og til involvering. Forvaltningen må møte dette, men uten et tydelig verdigrunnlag er mulighetene for å lykkes små.
Flere innen fagfeltet har kastet hansken, men den har ikke blitt plukket opp. Jeg har vist til både internasjonale chartere og til publikasjoner både internasjonalt og nasjonalt som burde utløst fagdiskusjon. Noe diskusjon har det vært, men det har ikke vært løftet til et nivå hvor den har kunnet få konsekvens for forvaltningspraksisen. Arbeidet med å ta fram et nytt verktøy må starte raskt. Det må være bredt, forankret i solid teori og praktisk rettet.
Etterord
En rød tråd gjennom artikler og bøker fra de siste 50 årene er diskusjonen om hvilken rolle det historiske materialet skal ha. Skal vi være opptatt av materiell autentisitet? Er materialene viktige? Et stadig tilbakevendende punkt i arbeidet med teorigrunnlag og chartere er at fokuset på historisk materiale er et vestlig kulturfenomen. Mye av bestrebelsene bak særlig UNESCOs dokumenter er at de skal være globale. Dette er også et fremtredende perspektiv i arbeidet med Urban conservation. Det er et faktum at vi på de fleste felter blir mer globale, også ideologisk.
Verdier er omskiftende, samfunnets beslutningshorisont ofte kort. Både kulturminnevern og miljøvern tar mål av seg til å jobbe langsiktig. Arkitekten Rem Koolhas har på sitt vis vist oss hva som kan være en naturlig følge av at nåtidens verdier betones. I et forslag til bevaringsstrategi for Beijing lanserte hans kontor OMA et konsept med stripebevaring i byen: «you could introduce a new condition of phasing in which, sooner or later, any part of the city would be eliminated to be replaced by other development» (Koolhaas, 2014). Et utvalg «korridorer» velges ut til utvikling, et annet til bevaring. Dette ville sikre fornyelse samtidig som man bevarer et bredt utsnitt av kulturarven.
Eksemplene jeg viste fra England og Skottland skiller seg fra de øvrige, ved at de legger som premiss at historisk materiale og fysiske spor er viktig. Det å bidra til at historisk materiale bevares sikrer bærekraft. Det er min overbevisning at i vår kulturelle setting er historisk materiale kulturminnevernets råstoff. Er vi usikre burde det holde med ett blikk til Kulturminnelovens § 1: «Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet».
Det ligger etter mitt syn ikke nødvendigvis noe motsetning mellom ønsket om fysisk bevaring og det å innse at kulturminnevern innebærer åpne prosesser med bred involvering. Diskusjon fremmer felles forståelse, og dermed samling om beslutninger. I debatten jeg håper kommer vil kulturminnevernet måtte finne veien inn til kjernen: hvordan ta vare på materialer og praksiser som bærer i seg viktig historie, i et så langsiktig perspektiv som mulig.
Ola H. Fjeldheim (f. 1970) har mastergrad i kulturminnevern. Han har tidligere jobbet som kulturminnekonsulent i Ullensaker kommune og er i dag generalsekretær i Fortidsminneforeningen.
Litteratur
Arrhenius, Thordis: The fragile monument – on conservation and modernity. London: Black Dog Publishing/Artifice Books, 2012
Avrami, Erica og Randall Mason: «Mapping the Issue of Values». I Erica Avrami, Susan Macdonald, Randall Mason og David Myers (red.): Values in Heritage Management - Emerging Approaches and Research. Los Angeles: The Getty Conservation Institute, 2019
Bandarin, Francesco og Ron von Oers: The Historic Urban Landscape Managing heritage in an urban century. Chichester: Wiley-Blackwell, 2012
Berg, Sveinung Krokann: «Conditional values of urban heritage context and scale». I Journal of Cultural Heritage Management and Sustainable Development, vol. 8, nr. 1, 2017, ss. 17–29
Buckley, Kristal. «Heritage Work: Understanding the Values, Applying the Values». I Erica Avrami et al.: Values in Heritage Management - Emerging Approaches and Research. Los Angeles: The Getty Conservation Institute, 2019
Bye, Mette: Histories of architectural conservation: five case studies on the treatment of Norwegian vernacular heritage buildings circa 1920–1980. Doktorgradsavhandling. Trondheim: NTNU, 2010
Bye, Mette: «Fra ekspertstyrt til dialogstyrt kulturminnevern - utviklingstrekk og status for bygningsvernet innenfor og utenfor museumsgjerdet». I Bygningstradisjoner i grensetrakter. Domkirkeodden/Jamtli, 2007
Bjørkvik, Oddvar: Riksantikvarens middelalderprosjekt 1991–1999. Oslo: Riksantikvaren, 2009
Christensen, Arne Lie: Kunsten å bevare. Om kulturminnevern og fortidsinteresse i Norge. Oslo: Pax forlag, 2011
Edman, Victor: Historiesyn – ett perspektiv på restaureringshistoriska studier. I Nordisk arkitekturforskning, vol. 13, nr. 1-2, 2000, ss. 31–36
Egede-Nissen, Hans-Henrik: Autentisitetens relevans. På Sporet av et endret fokus for kulturminnevernet. Doktorgradsavhandling. Oslo: AHO, 2014
Engen, Einar og Ola Fjeldheim: «Kulturminner, et verdispørsmål». I Røros – refleksjoner etter 30 år som verdensarv. Oslo: Pax forlag, 2014
English Heritage: Conservational principles, 2008
Europarådet: Convention on the Value of Cultural Heritage for Society. Faro, 2005
Fjeldheim, Ola: «Eidsvold 2014 – tilbake til fremtiden?». I Fortidsminneforeningens årbok, 167. årgang, 2013, ss. 159–168
Fjeldheim, Ola: «Dagliglivets kulturminner». I Einar Engen (red.): Norsk kulturminnefond – de første fem årene. Røros: Norsk kulturminnefond, 2009
Historic Environment Scotland: Conservation principles for the properties in the care of Scottish ministers. September, 2015
ICCROM: Management guidelines for World Cultural Heriage Sites, 1993
ICOMOS: International charter for the conservation and restoration of monuments and sites (Veneziacharteret), 1964
ICOMOS: The Nara Document on Authenticity, 1994
ICOMOS: The Burra Charter, 2013 [1979]
ICOMOS: NARA + 20: On heritage practices, cultural values, and the concept of authenticity, 2014
Klima- og miljødepartementet: Nye mål i kulturmiljøpolitikken — Engasjement, bærekraft og mangfold. Meld. St. 16, 2019–2020
Koolhaas, Rem. «Recent work». I Preservation is overtaking us. GSAPP transcripts. New York: Columbia University, Graduate School of Architecture, Planning and Preservation, 2014. Tilgjengelig på nett: https://www.arch.columbia.edu/books/reader/6-preservation-is-overtaking-us#reader-anchor-1
Langset, Hogne: «Konverteringens karusell: Utfordringer ved ny bruk av eldre industrianlegg». Fortidsminneforeningens årbok, 172. årgang, 2018
Larsen, Knut Einar: «….og hele dens rikdom av autentisitet». I Fortidsminneforeningens årbok, 158. årgang, 2004, ss. 15–26
Marstein, Nils: «Ute av bruk? Om bruk, vern og verdier». I Fortidsminneforeningens årbok, 161. årgang, 2007, ss. 13–20
Myklebust, Dag: «Verditenking – en arbeidsmåte i bygningsvern». I Fortidsminneforeningens årbok, 135. årgang, 1981, ss. 85–106
Myklebust, Dag: «Domkjærka no igjæn?!». I Fortidsminneforeningens årbok, 138. årgang, 1984, ss. 25–44
Myklebust, Dag: «Verditenkning i et retroperspektiv: en øvelse i forenklingens kunst». I Fortidsminneforeningens årbok, 170. årgang, 2017, ss. 33–48
Nordisk ministerråd: Kulturarv og økosystemtjenester: Sammenhenger, muligheter og begrensninger, 2015
Pedersen, Ragnar: «Domkirkeruinen på Hamar – en drøfting av et fortidsminnes betydningsinnhold». I Fortidsminneforeningens årbok, 156. årgang, 2002, ss. 51–68
Pearce, David W. og R. Kerry Turner: Economics of Natural Resources and the Environment. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1989
Riegl, Alois: Den moderne minnesmerkekultens vesen og tilblivelse. Oslo: Pax forlag, 2017 [1903]
Riksantikvaren: Regjeringskvartalet. Riksantikvarens utredning om verneverdi og ny bruk, 2013
Riksantikvaren: Bystrategi 2017–2020, 2017
Riksantikvaren: Verdien av kulturarv: En samfunnsøkonomisk analyse med utgangspunkt i
kulturminner og kulturmiljøer, 2017
Stovel, Herb: «Effective use of Authenticity and Integrity as World Heritage qualifying conditions». I City & Time 2 (3), ss. 21–36
Smith, Laurajane: Uses of Heritage. London: Routledge, 2006
Teutonico, Jeanne Marie: «Foreword». Values in heritage management. I Erica Avrami et al.: Values in Heritage Management - Emerging Approaches and Research. Los Angeles: The Getty Conservation Institute, 2019
Throsby, David: «Heritage economics: A Conseptual Framework». I Guido Licciardi and Rana Amirtahmasebi (red.): The Economics of Uniqueness: Investing in Historic City Cores and Cultural Heritage Assets for Sustainable Development. Urban development series. Washington, D.C.: The world Bank, 2012, ss. 45–74
Tschudi-Madsen, Stephan: «Nasjonalarven og verdensarvliste». Fortidsminneforeningens årbok, 156. årgang, 2002, ss. 39–50
UNESCO: Operational guidelines for the implementation of the world heritage convention, 1977
UNESCO: Recommendation on The Historic Urban Landscape, 2011
UNESCO: Operational guidelines for the implementation of the world heritage convention, 2019
Vinas, Salvador Munoz: Contemporary theory of conservation. Oxford: Butterworth-Heinemann, 2005
Mail