Publisert 28.05.2021
Av Margrethe C. Stang, styreleder
Våren 2021 har facebook-gruppen Arkitekturopprøret Norge vokst seg stor og talefør. Det er en bevegelse som målbærer protester mot stygge kassebygg, den latterliggjør signalbygg som det nye Munchmuseet og den kontrasterer modernisme med det den omtaler som «klassisk arkitektur».
Engasjementet er stort, det er mye humor og tidvis brukes det utestemme. Når jeg skriver dette har det nettopp vært innslag om opprøret i en rekke nyhetsmedier, bevegelsen diskuteres på Stortinget og er i vinden som aldri før. På mange vis minner Arkitekturopprøret om massemobiliseringen rundt Y-blokka i fjor vår.
Antimodernisme og sterke følelser
Det er litt paradoksalt, for mange av medlemmene i Arkitekturopprøret nærer et intenst hat nettopp til senmodernismen og Erling Viksjøs betongbyggeri. Arkitekturopprøret er antimodernistisk. Jeg tror mange av Fortidsminneforeningens medlemmer deler skepsisen til «moderne kassebygg», selv om ikke alle mener vi dermed skal bygge i historiske stilarter.
Andre vil påpeke at også modernismen er en historisk stilart; den første utstillingen med «kassebygg» fant sted for nesten hundre år siden, Weissenhofsiedlung i Stuttgart i 1927 (bildet øverst i saken).
Jeg tror en av grunnene til at Arkitekturopprøret er så følelsesladet er at antimodernisme i mange kretser ikke er helt stuerent. Det betraktes ofte som sentimentalt, uopplyst og reaksjonært. Enkelte kritikere mumler til og med om en sammenheng mellom «klassisk arkitektur» og autoritære regimer. Det er ganske drøyt, for det er ikke mer suspekt å foretrekke klassisk arkitektur enn å foretrekke klassisk musikk.
Estetikk som «sidespor»
Kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup har kommentert Arkitekturopprøret, blant annet ved å si at det er fint med debatt om arkitektur og byplanlegging, men at diskusjon om «stygg» og «pen» arkitektur «i beste fall er et sidespor» (Nettavisen 2. april 2021). En ganske typisk diplomatisk uttalelse, og kanskje ikke ulikt det mange av Fortidsverns lesere ville kommet med, meg selv inkludert.
Jeg er kunsthistoriker av utdanning og yrke, og i teorien burde altså stygt og pent-diskusjoner være faglig hjemmebane for meg. Men det betyr ikke at jeg synes det er enkelt, snarere tvert imot. For å være ærlig synes jeg heller ikke at den delen av kunsthistoriefaget, estetisk teori (eller jakten på allmenne regler for hva som er vakkert), er så spennende. Det er jo nettopp forskjellene i smak og stil som gjør kunst interessant. Og smak og stil varierer, ikke bare over tid og i rom, men med kultur- og klassetilhørighet.
Hva vi synes er stygt og pent kan altså avhenge av hva slags utdannelse vi har, hvor foreldrene våre kommer fra, hva vennene våre liker. Hvem tør da å sette seg til doms over hva som er pent eller stygt?
Men hva om vi snakker om arkitektur litt mer som vi snakker om mat? De fleste av oss har ting vi liker å spise, og ting vi styrer unna. Lutefisk! Tofu! Hvit sjokolade! Brannfaklene er mange. Likevel klarer de fleste av oss å diskutere smak og behag over lunsjbordet på jobb og med venner på byen uten å bli uvenner. Vi stoler på vår egen smak, men vi forventer ikke at alle skal like nøyaktig det samme.
Prisgitt andres smak i det offentlige rom
Avisene anmelder restauranter, rangerer viner, kaffe og julebrus. Vi har et språk å snakke om mat og drikke med. Hvis vi kan diskutere hvilken julebrus som smaker best, må vi da kunne snakke om arkitektur? For mens de fleste av oss selv kan velge hva vi har i glasset og på tallerkenen, er vi stort sett prisgitt andres smak når det gjelder bygningene som omgir oss.
Opptatt av kulturminnevern og stedsutvikling? Meld deg inn i Fortidsminneforeningen!
Det betyr at den offentlige samtalen om bygninger er langt viktigere enn restaurantanmeldelsene i lørdagsavisene. Målet bør ikke være å komme frem til en felles norm for hva som er god arkitektur, men at vi som samfunn blir flinkere til å prate om bygninger – gamle og nye, stygge og pene. Og vi kan godt starte med å ta utgangspunkt i hva vi selv liker og ikke liker. Det er ikke farlig, og det trenger ikke være noen avsporing.
Ingen krav til studiepoeng
Det er dette som er så fint med Arkitekturopprøret. Facebook-gruppen inviterer til en dialog om arkitektur der de fleste kan delta. Ingen stiller krav om studiepoeng i estetisk teori, det er bare å slenge seg med, det er bred bevegelse (23 300 følgere på Facebook, 57 700 følgere på Instagram per 27. mai 2021, red. anm.). Samtalen har riktignok preg av en oss mot røkla-holdning som til tider kan bikke over mot ekkokammer, ikke ulikt andre opprør for eller mot vindmøller, bompenger og Y-blokker. Det ligger kanskje i sakens natur.
Når debatten koker, har fagfolkene et særlig ansvar når de skal svare. Jeg tenker på mine egne, kunst- og arkitekturhistorikerne, men jeg tenker særlig på arkitektene og de som utdanner dem. De må kunne snakke om arbeidet sitt på en måte som inviterer til dialog og bruke ord som opplyser, ikke tilslører. De må forklare de faglige valgene sine på en pedagogisk måte, og lytte til kritikken fra blant annet Arkitekturopprøret, selv om jeg kan forstå at mange av utfallene mot «arkitektstanden» kan være tunge å svelge.
For hvis resultatet er at flere engasjerer seg i arkitektur og stedsutvikling og flere bryr seg om hvordan husene vi lever i ser ut, er det faktisk arkitektene som på sikt kan bli de store vinnerne.
BLI EN VERNEAKTIVIST - PÅVIRK UTVIKLINGEN!
Ønsker du å engasjere deg i kulturminnevern og stedsutvikling der du bor? Redd et hus! Håndbok i lokalt kulturminnevern er gratis og kan bestilles i papirutgave eller lastes ned.
Utgitt av Fortidsminneforeningen (revidert 2019)
Mail