Bærekraftens Nye Estetikk

Publisert 08.01.2026

Transformasjon av Sandnes Gamle Rådhus

Dette er fortellingen om transformasjonen av Sandnes gamle rådhus, et vernet rådhus fra 1960-tallet som har fått ny bruk og nytt liv. Gjennom pragmatisk rehabilitering på bygningens premisser, oppfinnsom nydesign med byggets historie og bygningsdeler som ingredienser, fokus på estetikk og tilbakeføring av vernede bygningsdeler, er det skapt et særpreget kontorbygg som både tar vare på kulturminnet og møter behovene til dagens brukere.

Tekst: Alexandria Algard (f. 1981) er arkitekt, foredragsholder, debattør og strategisk konseptutvikler. Hun er tidligere president i Norske arkitekters landsforbund (NAL), har vært juryleder for Attraktiv by: Statens pris for bærekraftig by- og stedsutvikling og
ledet det regjeringsnedsatte utvalget Innspillsforum for arkitektur, bokvalitet og nabolag i 2021. Hun driver arkitektkontor i Stavanger og deltar jevnlig i paneldebatter, skriver kronikker og er gjestesensor. I studieåret 2025/2026 er hun gjesteprofessor ved Kansas State University.

Artikkelen er en akademisk tekst og ble publisert i Fortidsminneforeningens Årbok 2025. Les artikkelen i sin fysisk helhet ved å kjøpe en kopi av Årboken her.

Sandnes gamle rådhus sto ferdig i 1961. Et typisk senmodernistisk bygg, signert arkitektene Gustav Helland og Endre Aarreberg, som tegnet flere rådhus og andre bygninger i samme stil på 1950- og 60-tallet.1 Bygningen fungerte som rådhus frem til kommunen flyttet til nytt rådhus i Vågen i 2019 og solgte bygget til private.

Bygningen omtales som en «harmonisk og tidstypisk bygning» i boken Sandnesarkitektur. Bygningen beskrives som følger: «Rådhuset er formet som en seks etasjers høy, smal blokk i betong, med en toetasjes fløy mot nord plassert vinkelrett på hovedblokken. Den mektige fasaden mot Jærveien får sin karakter gjennom en serialistisk gjentakelse av hvite, stedstøpte og håndpussete betongpilarer mellom fyllinger av glass og lette plater i marmorbetong. Takutstikket er kledd med kobberplater. Ordførerens lille hyllingsbalkong i femte etasje bryter elegant serialismen og gir fasaden særpreg.

Husets enkle og verdige hovedinngang er plassert i hjørnet der høyblokken møter lavblokken, markert med en langstrakt baldakin». Om interiøret står det: «Rådhusets interiør ellers er til dels godt bevart, med tidstypiske farger på linoleum og bruk av teak. Særlig er inngangshallen med den flotte vindeltrappen elegant, likeledes trappegangen i glassbyggestein i sørenden av bygget».2

Fasadene, hovedinngangspartiet, parkanlegget utenfor, de innvendige trapperommene, foajeene og bystyresalen med møblering er vernet og skulle i størst mulig grad tilbakeføres til opprinnelig utseende. Dette var første gang et interiør ble vernet i Sandnes kommune, og var dermed et prestisjeprosjekt for Byantikvaren. Kontoretasjene er derimot ikke vernet. Ifølge byantikvaren har bygningen «som rådhus, stor lokalhistorisk verdi. I tillegg har bygget kunnskapsverdi som et karakteristisk og vakkert eksempel på datidens modernistiske stiluttrykk, ofte tatt i bruk ved utforming av offentlige bygninger».3 Videre beskrives det også at ved behov for å oppgradere bygningen for å ivareta tekniske krav og lignende, skal dette gjøres på kulturminnets premisser.

Ny leietaker i bygget var Mestringsenheten i Sandnes kommune, som skulle samlokalisere tre avdelinger i det gamle rådhuset. Bygningen er på 4600 m2, fordelt på sju etasjer. Alexandria Algard Architects har vært arkitekter for prosjektet, som inkluderer både renovering, delvis nydesign og delvis tilbakeføring. Nye leietakere flyttet inn i januar 2024.

Arkitekturen fra etterkrigstiden er ikke alltid elsket – og har ofte ikke blitt tatt godt vare på. Den er ikke like romantisk som bygninger fra tidligere tider, og nå er tiden kommet hvor bygg fra 1950- og 60-tallet virkelig trenger å ivaretas, om de skal ha videre liv. Samtidig rives det hver eneste dag 60 bygg i Norge. Det blir svimlende 22.000 bygninger i året.4 Byggebransjen står, ifølge SSB, for 15% av Norges totale klimagassutslipp og 40% av avfallet. På en global skala står byggeindustrien for 40% av verdens CO2-utslipp. Vi står midt i en klimakrise, en naturkrise, og en ressurskrise. Hva skal til for å gjøre rehabilitering, transformasjon og gjenbruk til standardløsningen – for å rive mindre, og bevare og gjenbruke mer? Kan vi verne oss til en løsning? Må en bygning ha kulturhistorisk verdi for å vernes mot riving? Er det en holdningsendring som skal til? Eller gode eksempler og nye innovative løsninger?

Renoveringen av Sandnes gamle rådhus var et prosjekt med et sobert budsjett, som viser at det å ombruke gamle bygg ikke trenger å være kostnadsdrivende. Rehabiliteringen tok ni måneder og kostet 20.500 per m2, inkludert fasaderehabilitering og tilbakeføring av originale bygningsdeler.

Intensjon og vilje

Flere ganger har jeg lest om bygg som ønskes revet fordi dagens standardløsninger ikke lar seg gjennomføre i eldre bygg. For eksempel er takhøyden i kontorbygg fra etterkrigstiden ofte for lav til å legge inn dagens standardløsning med nedhengt systemhimling. Men det finnes alternative løsninger – hvis man tenker fritt og løsningsorientert. Samtidig kan man noen ganger se at bygg transformeres fullstendig bort fra hva de var opprinnelig, og at historiske spor, særlig i interiører, viskes bort. At det unike blir omformet til å bli noe generelt og generisk, uten spor av tiden bygget er fra.

Da vi startet rådhusprosjektet gjorde vi et søk på finn.no for å orientere oss om hva som var ledige kontorlokaler til leie i regionen. De fleste kontorene var lokalisert på Forus (et næringsområde ved E39 mellom Sandnes og Stavanger), og selv om det var kontorer i mange ulike bygg, så nesten alle lokalene til forveksling like ut. Hvite vegger og koksgrå teppeflis, nedhengte armaturer over hvite bordplater med sorte bein. De kunne vært i samme bygg, men var spredt over hele området. Vi kunne se at det ikke bare er en «enighet» om at nytt er best – «kontor» ser også veldig ofte ut på en bestemt, karakterløs måte.

Det mest bærekraftige er å fortsette å bruke eksisterende bygg, og benytte så mye som mulig av materialer som allerede finnes. I dette prosjektet ville vi derfor gjøre minst mulig. Vi ville at bygget skulle se ut som seg selv også etter rehabiliteringen og unngå en arkitektonisk «rensking» av byggets historie og karakter – hvor de vernede arealene ble tilbakeført og kontoretasjene ble generiske lokaler som kunne vært hvor som helst.

Sanselig estetikk

Da Sandnes gamle rådhus skulle settes i stand, ønsket vi å ivareta bygget på best mulig måte, løse behovene til de nye leietakerne og skape arbeidsplasser og rom for brukerne av Mestringsenheten som ville være behagelige og unike å være i.

Vår tilnærming til oppgaven spisset seg. Vi ville lage karakterfulle kontorer. Arbeidsmiljø som ikke havnet i samme kategori som det vi hadde sett på finn.no. Sanselighet er en viktig del av estetikk. Når vi sanser, blir vi bragt inn i øyeblikket. I boken Empowerment of Aesthetics av Stig L. Andersson skriver han: «By the aesthetic I do not mean the beautiful or the visually pleasing; it is not about how things look. In my term, aesthetics is the entire sensory apparatus of humans: All our senses and all our feelings; that what makes us feel, sense, wonder, discover, think, reflect, imagine and lead us towards new recognitions and new dialogues with each other. At once the most individual and the most universally human thing there is»5.

Vi ville bruke det som fantes i bygget til å skape unike og egenartede arbeidsplasser, som var særpregede mer enn generiske. Rammene rundt hverdagene, rundt møtene, rundt brukerne av Mestringsenheten kunne være en berikelse og opplevelse – snarere enn en form for nøytralitet. Utgangspunktet var at estetikk er en opplevelse, og involverer alle sansene. En nysgjerrig og øyneåpnende skattejakt startet.

Skattejakt

Heller enn å fjerne alt som ikke var vernet, gikk vi på skattejakt i lokalene som kommunen hadde flyttet fra år tidligere, på jakt etter potensialer og særpreg, gode materialer og muligheter for ombruk. Vi ville til livs ideen om at alt som ikke er nytt og ikke er vernet, skal rives når man lager kontorer for vår tid.

Toalettrommene i bygget var stort sett intakte, med vasker, dører, fliser og speil. Spesielt var de originale porselensvaskene fra Porsgrund Porselen i god stand. De fleste dørene i bygget var fra byggeår, i teak med tidstypiske forkommende håndtak, og mange av dem hadde fremdeles sine opprinnelige skilt med datidens grafikk: «Bøttekott», «Maskinrom», «Damer», «3. etasje». Lampene var delvis originale, dels av porselen med hvite, blanke glasskupler. Gulvene var et eventyr av farger og mønstre, i vinylflis og terrazzo med vakre mønstre. Kvartsvinylflisene på 30x30 cm var ganske intakte, og vi håpet lenge å kunne reparere og bruke disse videre.

Veggene var for det meste hvitmalte, men det skulle vise seg at den opprinnelige fargepaletten lå skjult bak stikkontaktene fra 1960-tallet. Et oppfinnsomt og dristig fargevalg, som gjorde oss som arkitekter i 2023 bleke av beundring. Vi målte farger gjennom hele bygget og fikk overblikk over hvordan bygget hadde vært fargesatt opprinnelig. Ikke bare var gulvene mønstrede, fargene på veggen stod sammen med dem, tydelige og klare, men dempede nok til å skape gode rom å være i. Arkitektene fra 60-tallet hadde designet en helhetlig og særegen verden inne i rådhuset. Vi ville gjøre det samme. Skattejakten på potensialer i bygget har deretter informert både løsninger og design. Dette har tre hovedfordeler: 1) Miljø 2) Økonomi 3) Kvalitet og opplevelse.

Vi begynte å utforme en plan hvor vi tok vare på alt vi kunne få til å stemme med nye behov, og alt som kunne bidra positivt inn i den nye opplevelsen av bygget og arbeidshverdagen. I stedet for å skape en «ultrafleksibilitet» inne i de ikke-vernede kontoretasjene gjennom å fjerne alt, for så å bygge interiørene opp igjen, kartla vi hva som kunne brukes videre eller på nye måter, og brukte dette som utgangspunkt. Vi argumenterte med at vi, gjennom denne spesifikke tilnærmingen til kontoretasjene, ville score høyere på miljø gjennom mer ombruk, øke den opplevde kvaliteten gjennom tidstypiske og unike rom og overflater, og samtidig spare penger i ett grep.

Vårt designprinsipp var å bevare og gjenbruke mest mulig, reparere der det var behov og at nye elementer skulle spille på lag med bygningen. «If it ain’t broke, keep it», ble et mantra gjennom prosjektet. Vi hadde ikke et bestemt visuelt uttrykk eller en stil vi ønsket å oppnå, vi ville at bygget skulle være seg selv, og vi ville designe en ny helhet av alt det vi fant.

Reaktiv designprosess

Fordi byggeperioden var kort, kun ni måneder, startet rivingsarbeider parallelt med at prosjektet ble detaljert. Oppdagelser under prosessen informerte valgene vi tok, gjennom en reaktiv designprosess. Det var ikke slik at vårt konsept var låst og ferdig – vår tilnærming til bygget gjorde at designet hele tiden kunne justeres som respons på nye funn. Denne tilgangen til oppgaven gjør også det å være arkitekt ekstra spennende.

Vi var opptatt av at planløsningene skulle beholde den artikulerte sentrale korridoren, som ga et umiddelbart overblikk over etasjen når man åpnet glassdørene på trappereposene. Dette var krevende, da rommene på begge sider var for dype til å brukes som kontorer ut ifra hva Mestringsenheten hadde bruk for, og det ble gjort mange studier av hvordan planløsningene kunne ivareta både byggets særpreg og brukernes behov.

Vi var ambisiøse og ville gjenbruke både gulv, dører og teglvegger langs korridorene. For å få bygningen til å gå opp med leietakernes behov, ble det nødvendig å åpne planløsningen mer opp i hver etasje, og dermed ble de fleste teglveggene revet. Dette hadde også positive effekter, da det åpnet for mer daglys inn til midten av bygningskroppen og åpnet for visuell kontakt mellom kontorene på tvers av etasjen.

Dørene ble bevart der vi kunne, men mange måtte byttes ut på grunn av brann- eller lydkrav. Gulvene lot seg ikke reparere, og det ble besluttet å bytte til linoleumsflis som vi designet i mønstre og farger inspirert av det opprinnelige uttrykket. Dog med et mer miljøvennlig materiale denne gangen. Originale lamper ble bygget om til LED og gjenbrukt i de vernede områdene, porselensvaskene ble gjenbrukt, enten der de stod opprinnelig eller på andre steder i bygget.

Etter hvert som materialer og det som lå under de øverste lagene ble avdekket, inkorporerte vi nye kvaliteter i designet. Blant annet viste det seg å være stedstøpt bordforskalt betong i himling, bjelker og søyler, så vakkert gjort at vi ble tause av beundring for 1960-tallets håndverk. Dette er en type kvalitet man sjelden ser i dagens bygg, som man har valgt på tross av at den ikke var tenkt å være synlig da bygget var nytt. Det ble en del av fortellingen om bygget i vårt nye design.

Dermed ble konstruksjonen i seg selv en ferdig overflate i det endelige prosjektet. I den sentrale korridoren eksponerte vi himling, bjelker og søyler. Så selv om teglveggene som tidligere rammet inn korridoren ble revet, bidrar materialene til å ivareta opplevelsen av dette rommet når man kommer inn i kontoretasjen.

Den eksponerte betongen gjorde at det var nødvendig å tilpasse konseptet for akustikk, som var avhengig av en løsning som bygget minst mulig i høyden, da det kun var 2,8 meter fra overkanten av betonggulvet til underkanten av betongdekket.

Akustiske absorbenter er limt direkte til betongdekket på begge sider av den sentrale korridoren, og gir mest mulig fri takhøyde. I tillegg er det brukt gardiner som akustiske absorbenter i møterom, samtalerom og fellesarealer.

Det tekniske anlegget ligger åpnet, men er samlet i mellomsonen mellom sentralkorridoren og kontorene, slik at det er minst mulig synlig, og slik at kontorene friholdes mest mulig for tekniske føringer.

For å gjøre minst mulig inngrep i bygget, er en av de to heissjaktene omdisponert til annen bruk. Den ene fungerer som heis som før, fra underetasjen til femte etasje. Sjette etasje var kun tilgjengelig via trapperommene, og her var maskinrommet til heisene plassert opprinnelig.

Den andre heissjakten har i dag vertikale tekniske føringer, en gjennomgang til gjestetoalett i underetasjen, og en ny løfteplattform mellom femte og sjette etasje, inn i det tidligere maskinrommet. Dermed er det mulig med tilgjengelige arbeidsplasser også i bygningens øverste etasje, hvor det også er satt inn to takvinduer for dagslys til et sentralt plassert kontorlandskap.

Vi har også ønsket å ta vare på rariteter vi fant, blant annet en kontorvegg i første etasje som i dag danner rammen rundt en sosial sone for de ansatte. Her oppstår en ny komposisjon med eksponert betongkonstruksjon, luft anno 2024 og tilbakeført fargepalett.

Noen steder er rom gjenbrukt, eller viderebrukt, nesten som de var. Andre steder er enkeltelementer gjenbrukt i nye rom. På grunn av kapasiteten til konferanser i bystyresalen i første etasje, var det behov for et større gjestetoalett for besøkende i bygningen.

Dette er lokalisert i underetasjen, i det som opprinnelig var et romslig kjøkken til rådhusets kantine, nå med ny adkomst fra trapperommet gjennom den ene heissjakten.

Her er porselensvasker som ble til overs fra toalettrom som ikke kunne bevares andre steder i bygningen og kontordører som måtte flyttes på grunn av lydkrav, gjenbrukt. Rommet er fargesatt i den samme røde fargen som er brukt mange steder, både på vegger og på sidevangen av den store spiraltrappen i trappehuset.

Gjenbruk og inspirasjon fra bygningens opprinnelige fargesetting gjør rommet unikt og knytter det til bygningens historie; det er en overraskelse å komme inn her.

Tett dialog med byantikvar

Byantikvaren i Sandnes, Gro Persson, har vært en betydelig ressurs og sparringspartner, og har fulgt prosjektet tett. Hennes kompetanse, entusiasme og løsningsorienterte, lyttende holdning, har bidratt til god dialog og raske avklaringer. Gjennom forberedt materiale og dialog på byggeplassen ble det funnet gode løsninger.

Fasaden ble rehabilitert, og deler av den fikk ny puss som vi gikk flere runder på for å finne riktig farge. Den ble spesialblandet i Tyskland for å likne pussen som var der opprinnelig. Rundt vinduer er det fjernet lag av beslag som var kommet til i årenes løp, slik at bygget nå ser mer ut som det gjorde opprinnelig.

I bystyresalen er innredningen også vernet. Her ble hvit maling fjernet fra de opprinnelige himlingsplatene, som viste seg å være blanke, perforerte aluminiumsplater. De er nå montert tilbake der de var, mens belysningen er byttet til LED og ventilasjonen er skjult i det samme gridet. Teppet hadde blitt byttet flere ganger i bygningens levetid, og bilder fra da det var nytt var i sort-hvitt og til liten hjelp med å bestemme fargen. Det ble besluttet å velge et turkis-grønt teppe. Da dette ble lagt, fant man en rest av det opprinnelige teppet, som viste seg å være tett på fargen på det nye teppet. Utenom dette er det gjort lite i bystyresalen, men det er ryddet opp i tekniske installasjoner som hadde samlet seg opp i årenes løp, og veggene ble malt i opprinnelig farge: en lys, gråblå tone. I rom som dette, med gode proporsjoner og materialer, skal det få, men gode tiltak til for å få et slående resultat.

I trapperommet rundt den elegante trappen, som snor seg sju etasjer opp gjennom bygget, hadde den opprinnelige mineralittpussen blitt malt over mens kommunen eide bygget. Det ble gjort utallige forsøk på å fjerne malingen, men det viste seg å være fånyttes. Ny mineralittpuss ble lagt på, i de opprinnelige fargene som vi fant spor etter i sjette etasje: en lys mintgrønn og korall.

Et par uker før overlevering av prosjektet til ny leietaker, viste seg at det vi hadde trodd var den opprinnelige fargepaletten på heisdørene, som ellers er intakte og del av vernet, ikke var det. Da ble disse også fargesatt tilbake til opprinnelige farger: en mørk turkisgrønn i de to nederste etasjene, og mintgrønn på de resterende trappereposene. Byantikvaren var igjen på plassen og bidro med gode innspill og vurderinger.

Behov for håndverkere som tenker utenfor boksen

Vi har opplevd at det spesielt ved rehabiliteringer trengs håndverkere som kan finne løsninger på plassen, spesielt når det kommer til bygningsdeler som er vernet og som skal tilbakeføres. Dette gjaldt særlig da deler av det vernede rekkverket i messing i hovedtrappen skulle heves for å sikre mot fallulykker.

Entreprenøren hadde først utfordringer med å finne en smed som kunne påta seg oppgaven med å gjøre endringer så «usynlige» som mulig. Resultatet ble veldig bra, takket være ypperlig håndverk, solid kompetanse og kjennskap til materialet hos en lokal smed.

Jo mer vi som samfunn skal rehabilitere gamle bygg, jo mer trengs kunnskap og kompetanse som kan løse oppgaver som ligger utenfor dagens standardbyggeprosjekter. Både akustiker, rørlegger, elektriker, ventilasjonsfirma, murere og snekkere har bidratt med løsninger som ikke er standard, og bidratt med sine fag inn i løsninger som fungerer både for å sikre bygningens vernede elementer og for prosjektets fremdrift og budsjett.

Det har vært mange diskusjoner om hvordan utfordringer kan løses, som nok hadde vært delvis unngått på nybygg. Tiden til å prosjektere sammen, være enige om målsetninger og være løsningsorienterte sammen i de ulike faggruppene har vært uvurderlig, og det stiller også krav til prosjektlederens evne til å samle og lede gruppen og arbeidet.

Fire holdninger for økt bærekraft

1. If it ain’t broke – keep it

Dersom en kan holde kostnaden på ombygging så lave som mulig, stiger kanskje antallet bygg man kan bruke på nytt. Gjennom å implementere eksisterende kvaliteter i det nye designet og løsningene for bygget, kan større deler av bygget gjenbrukes, kostnader og materialer spares, og unike opplevelser skapes.

I rådhuset er noen rom gjenbrukt 1:1; med kun små justeringer brukes de videre som de var opprinnelig. Toalettrommene i kontoretasjene med grå gulvfliser, buede kantflis, hvite glaserte veggfliser og sylsmale fuger er akkurat som de var. Veggen over flisene og himlingen er malt. Det er satt inn nye toaletter og belysningen er byttet til miljøvennlige LED-armaturer med bevegelsessensor, som også bidrar til å spare strøm. Porselensvaskene fra Porsgrund Porselen anno 1961 er bevart, og speilene over også. Originale teakdører og håndtak gjør toalettopplevelsen til en sanselig tidsreise, til en tid da forseggjorte fliser og topp murerarbeid var standard i offentlige bygg, en tid da dørene var smalere og håndtakene blankere.

Ofte møter man en holdning om at dersom noe er gammelt, er det dårlig, mens nytt er best. På tross av at en del eldre byggematerialer er av bedre kvalitet enn det som produseres i dag, blir disse ofte kastet fordi de ikke er «nye». Vi trenger en holdningsendring bort fra at nytt alltid er best. Eldre bygningsdeler kan med stor suksess videreføres i bygg hvor dette er mulig, og bidrar til unike opplevelser og mangfold av overflater og rom.

2. La«feilene»og sporene være med

På byggeplassen fikk vi ofte spørsmålet «hvordan skjuler vi eller reparerer vi dette?» Ofte var svaret vårt å la det stå. Det er slik bygningen er. Det er greit at spor etter historikken synes. Dette er fortellingen om et bygg som har vært i bruk siden 1961.

I femte etasje kan en for eksempel se endringen i teglveggene i det som før ikke var synlig over himlingen, som vi fjernet. Vi lot det stå. I hovedmøterommet i første etasje, hvor betong var tenkt eksponert i deler av himlingen og bjelkene, viste det seg at deler av disse hadde blitt malt med hvitt tidligere – vi lot det stå. To søyler som tidligere hadde blitt malt, malte vi over med rommets nye, eller rettere sagt opprinnelige, veggfarge. I møterommet i femte etasje var det også malt på deler av teglveggen. Vi lot det stå.

Jeg synes det kan være noe vakkert over feil som får stå. Sporene forteller at dette bygget har sett annerledes ut før, og møterommet er likevel et godt rom. Rehabiliterte teak-vinduer og gardiner som bidrar til lyddemping gir en lun følelse, spesielt sammen med den eksponerte betongen. Rommet er en ny fortelling, og representerer et design vi ikke hadde laget hvis dette var et annet sted, i en annen bygning, fra en annen tid.

3. Ta vare på, bruk og utnytt materialkvalitetene

Noen av materialene i bygget lever videre akkurat som de var, kun vasket og renset. Terrazzogulvet i foajeen, trappen og trappereposene kommer til å ligge der i mange hundre år til. Betongoverflatene vi fant og brukte videre kommer til å vare. Porselensvaskene og dørhåndtakene, er av høy kvalitet, og når de blir tatt vare på, kommer levealderen til å langt overstige det som i dag regnes som «forventet levetid» for nye produkter.

På vestfasaden var de opprinnelige teakvinduene intakte, men en gang på 1970- eller 80-tallet ble de fleste vinduene på østfasaden skiftet ut. Disse var nå i så dårlig forfatning at de måtte byttes ut for andre gang. På vestfasaden er teakvinduene istandsatt, og har fått nye glass med høyere isolasjonsevne. Totalt sett kostet det 5000 kroner mer per vindu å bytte vinduer for andre gang på østfasaden, enn å rehabilitere teakvinduene fra 1960-tallet på vestfasaden. Det sier noe om hvor viktig det er å ta vare på bygningsdeler av ypperlig kvalitet. Ifølge entreprenørens prosjektleder, vil teakvinduene stå godt her i hundre år til.

Begrepet «forventet levetid» har nok bidratt til at vi tror at om bygningselementer er eldre enn «best før datoen» bør de byttes for å være på den sikre siden. Det er en holdning vi bør gå bort fra. Vi må ha kunnskapen og kompetansen til å vurdere hva som er god kvalitet og varige materialer.

4. Designe nye vakre helheter

Men det er ikke slik at alt som gjenbrukes, viderebrukes eller ombrukes automatisk blir vakkert. Ombruk er ikke vakkert i seg selv. Det er arkitektens oppgave å skape nye opplevelser av det som finnes, å sette sammen fortellinger og helheter som blir helstøpte konsepter og interessante, vakre rom. Det mest bærekraftige er gode steder og gode rom som folk blir glad i, fordi slike steder og rom blir tatt vare på.

Kanskje er også forståelsen av hva som er vakkert i endring? Slik at «feil» og spor etter tidligere bruk kan være vakkert. At steder som ikke er bygget etter dagens standard har noe interessant å by på. At synet på hva som er vakkert blir mer mangfoldig. At det handler mindre om hva man forventer, og mer om hva man opplever. Og at en ny, bærekraftig estetikk peker fremover til noe som er bedre både for miljø, økonomi og opplevelsen og det sosiale.

Vi kan ombruke mer

Kanskje ville vi revet mindre om vi vernet mer, men ikke alle eksisterende bygg har kulturminneverdi. Danskene snakker om prinsippet «bevar eller forklar». Med tanke på at vi står til knes i klimakrise, naturkrise og ressurskrise, bør vi strekke oss langt for å ombruke det som allerede er bygget. Selv om et bygg ikke har verneverdi, har materialene det består av en verdi. Om vi som samfunn i større grad ser på eksisterende bygninger som ressurser, i kraft av materialene som er brukt i dem, vil det kanskje være mer innlysende å ombruke dem. Det kan være en svært kreativ oppgave, og det trenger ikke å gå på bekostning av hverken kvalitet eller økonomi.

Det er dyrere å rehabilitere, blir det ofte sagt. Det er krevende og risikofylt, mener mange. Det handler både om hvordan man går til oppgaven, men også kompetansen og viljen til dem som utfører arbeidet. Det trengs aktører som ser potensialene i det eksisterende og arkitekter som leter etter mulighetene og designer nye helheter.

Mange ganger kommer det en estimert pris for rehabilitering av en bygning på bordet som er så høy at man velger å rive i stedet. Ja, det kan bli dyrt å rehabilitere, spesielt dersom vi insisterer på at bygget skal se ut som det er nytt. Det er her bærekraftens nye estetikk kommer inn. Hvorfor kan ikke bygninger som har hatt en lang levetid, også ser ut som de har det? Gjennom å innarbeide spor av tiden i en ny helhet, kan man kutte kostnader i prosjektet og i tillegg skape mer unike opplevelser.

Mye er standardisert i dagens byggebransje, og derfor ender også mange bygninger og interiører med å likne på hverandre. Å gjenbruke bygninger med bygningsdeler som fortsatt fungerer bidrar til økt mangfold i materialer og romlige opplevelser. Det bidrar til tidsdybde i opplevelsen av bygget. Det har vært en betydelig utvikling i bransjen de siste årene, men vi trenger en videre holdningsendring og kompetanseheving, og da kommer gode eksempler godt med; prosjekter en kan lære av, som gir inspirasjon. Vi må øke kompetansen på å vurdere hva som er gode materialer, hva som er varig, og hva som med fordel kan brukes videre.

Rehabilitering og transformasjon kan være en kreativ oppgave, og bygningens utgangspunkt kan brukes som inspirasjon til en egenartet fremtid. Arkitektens oppgave blir da på mange måter å være en nysgjerrig kaospilot. Å samle det som finnes og de nye behovene i en ny helhet. Det er ikke slik at en kan gå på kompromiss med estetikken fordi noe er gjenbrukt – oppgaven er å sy sammen helhetlige rom og vakre nye uttrykk, tidvis med uventede ingredienser.

Rommet for hva som er vakkert kan med fordel utvides. Kanskje er det vakre noe vi ikke har sett før?

___________________________________________________________________________

Litteratur

Andersson, Stig L.: Empowerment of Aesthetics. Skive: Forlaget Wunderbuch, 2014

Sørby, Hild og Mette Paavloa: Sandnesarkitektur. Oslo: Fagbokforlaget, 2016

Byantikvaren i Sandnes: Kulturhistorisk kunnskapsgrunnlag Sandnes gamle rådhus. Byantikvaren i Sandnes, 22.02.2018. Tilgjengelig på nett

Grønn byggallianse: Tenk deg om før du river: Tips for å gjennomføre et vellykket byggeprosjekt uten å rive, 2019. Tilgjengelig på nett

Sørby, Hild: «Gustav W. Helland: Stavangerarkitekten som satte spor etter seg i hele Rogaland». Museum Stavanger årbok 2016, 126, 8–45, 2016