Publisert 17.11.2022
Tekst: Ivar Moe. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 3-2022.
– Når jeg kjører rundt har jeg lyst til å redde alle gamle hus som står til nedfalls. Det er kanskje de fineste husene i hver bygd eller grend som forsvinner først. Jeg kan ikke redde dem alle selv, så da må man engasjere seg. Jeg er medlem av Fortidsminneforeningen for å bidra til at flere bygg blir reddet, flere enn man kan klare å redde alene, sier Thomas Sandvik Jakobsen.
Interessen for bygningsvern har ikke bare ført til at han er medlem, han er også varamedlem i styret i foreningens Telemark avdeling. På Instagram deler han og kona Liv Sandvik Jakobsen raust fra livet på tunet. Hun er journalist og en erfaren blogger med livet på landet som tema. Det er hun som har ansvaret for interiøret.
Da Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNIs nasjonale vernepris ble delt ut for første gang i 2022, var ekteparet blant de nominerte; restaurering av småbruket på en særs god måte førte til Hederlig omtale og 25 000 kroner. Tunet fra 1870 hadde stått tomt siden 1980. Tidligere eier hadde begynt på oppussing, men kom ikke lenger enn til rivning. Plassen sto til nedfalls og bygningene var i svært dårlig forfatning.
Interessen for tradisjonshåndverk vokste
Thomas Sandvik Jakobsen har jobbet med istandsetting av hus siden 2006. I løpet av denne tiden har han utviklet tanker om bygningsvern og interessen har vokst.
– Når man jobber som håndverker så endrer vernefilosofien seg underveis, og for meg har det skjedd over lang tid. Nå går jeg mer i detalj på mange ting enn jeg gjorde i starten. I dag mener jeg at man i en istandsetting skal bruke akkurat samme malingtype og de samme typene spiker og beslag. Men så kan det være andre ting – ta spunsing for eksempel – hvis det er en stokk som det er førti stokker til av i bygget, og som er gode representanter for videre generasjoner, og hvis skaden er stor nok, kan det være mer hensiktsmessig å skifte stokken i hel lengde. Det ville de også ha gjort for 100 år siden, sier Thomas.
Spunsing skjer når man skifter ut en skadet del i en stokk eller et bord ved å felle inn nytt trevirke som har samme form som delen man fjernet.
De samme tankene har han om vindusrestaurering. Det kan teknisk sett være bedre å skifte bunnen på en ramme enn å spunse den. Vinduet blir mer helhetlig, mener han.
– Men hvis det er ett vindu igjen i bygget som er originalt, så er det best å spunse, hvis det er økonomi til det. Det kan jo bli et lappverk, men det er jo i seg selv ikke en feil. Det samme gjelder huset vårt her. I stedet for at jeg skulle spunse og ha noe nytt og noe gammelt på en av veggene, og vi hadde lyst til å ha det umalt, så har jeg ikke dårlig samvittighet for å bruke den gamle kledningen et annet sted her på tunet. Det har jo blitt gjort i generasjoner, å gjenbruke materialer.
De som en gang i fremtiden vil eie dette tunet kan få overraskelser og interessant kunnskap dersom de tar av bordkledningen. Dagens eier er nemlig veldig glad i å skrive «skjulte hilsener», gjerne bak på kledningsbord hvis det er en del av det originale fra huset. Han mener at dette er viktig informasjon å bringe videre.
LES OGSÅ: Mai-Linn og Sondre bruker all fritid på bygningsvern
På jakt etter en gård
Ekteparet har bodd på Kleivstaul Søndre i fem år. Det tok to år før de kunne flytte inn. De er fra Porsgrunn og hadde begge sin barndoms somre i Fyresdal og Tørdal i Vest-Telemark hos besteforeldre. Her ligger kimen til ønsket om et lite gårdsbruk. Hun blogget om det å være på jakt etter en gård, et landlig liv, han fulgte med på mulighetene i områdene hvor håndverksjobbene førte ham.
– En dag jobbet jeg på ei hytte her i området da Liv ringte og sa at det var et småbruk til salgs i nærheten. En halv time senere stod jeg på tunet og meldte min interesse. Selgeren var ikke engang sikker på om annonsen var blitt publisert. Etter en budrunde kjøpte vi stedet. Mye av huset var revet, kun ett rom var intakt med panel på vegger. Tømmerkassa var i dårlig stand, grunnmuren var på vei til å rase ut, men vinduene stod igjen, og døra. Huset hadde ikke tak og det var ikke gulv inne, forteller Thomas.
Inntrykket av forfall ble enda sterkere av at halve låvetaket var blåst av og stabburet manglet tre plater på taket. Men slik kan man se forbi når ønsket om en slik plass er sterkt nok, for hus kan man jo gjøre mye med!
Her har det bodd folk fra 1870 til tidlige på 1980-tallet. Eiendommen var opprinnelig større, men ble på et tidspunkt delt opp og nå eier Porsgrunnsparet 23 mål.
– Jeg ser spor hele veien, hele tiden leser jeg bygningene. Det er kjempegøy. Vi har funnet ut i grove trekk hvordan huset så ut før. Det stod ikke opprinnelig slik det gjør nå. I 1870 stod huset med mønet andre veien, rundt 1900 ble det bygget om. Man kan si at dette er en bygdesveitser med empirevinduer og sveitserveranda. Lista på siden av vinduet er sveitserstil, men den på toppen er empire, forklarer Thomas på en tur rundt huset.
Beholdt kledning uten maling
- Jeg har brukt blank spiker og kledningen skal stå uten maling. Det er hundre prosent kjerneved i underliggeren og ikke så verst i overliggerne heller, men det er mer styr å bytte en underligger enn en overligger, derfor lønner det seg å bruke beste kvalitet innerst. Det er også viktig at man setter rota på treet ned. Det kan du se ved at kvistene peker oppover. På den måten får du mest kjerneved i bunnen.
Det eldste fotoet de har av huset viser at det var umalt og solsvidd. Det hadde altså stått slik lenge. Derfor vil de ha det slik nå. På en av veggene var det opprinnelig hvitmalt kledning, samme utførelse som nå. De måtte ta av all kledningen for å bytte noen laftestokker, og spørsmålet var om de skulle sette den på igjen eller ikke. De lot være og har spart kledningen til et annet prosjekt.
– Det er en frihet vi tok oss. Tre vegger er kledt. Spikerslagene stakk ut både på våningshuset og stabburet, så det har egentlig vært halvferdig her siden 1910. Etter hvert satte vi bislaget på igjen fordi det var demontert under oppussingen. Huset her ble satt opp av gårdbrukeren, som også var byggmester. Han hadde ei sag som stod ut på pynten her nede. I dag er det ikke mye igjen av den, men det hadde vært fryktelig moro å få den opp og i gang igjen. Man må jo drømme litt, smiler Thomas.
Hadde fire tak å tette samtidig
Da de kjøpte gården rant vannet inn i våningshuset, stabburet og låven. Hjemme i Skien holdt de på å tilbakeføre taket på sveitserhuset sitt.
– Den høsten hadde vi fire tak å tette. Det ble travelt, men det gikk. Etter at alle husene var tette med bølgeblikk, begynte de med fundamentene på våningshuset. Grunnmuren ble plukket ut stein for stein, og siden lagt inn igjen. Flere stokker ble skiftet i tømmerkassen. Huset hadde seget og ble jekket opp i riktig posisjon, da fikk vi hjelp av en som kan laft. Vi skiftet noen åser samtidig. Den midlertidige bølgeblikken på våningshuset ble byttet ut med taktro med enkeltkrummet teglstein som hadde vært brukt et annet sted. Til slutt laget vi vindskier og pannebord slik som det hadde vært; vi fant rester av de opprinnelige som vi kopierte.
Overlate noe til neste generasjon
Foreløpig har det ikke vært så mye jobb med låven og stabburet. På deler av låvetaket ligger det nå teglstein som de hadde til overs etter arbeidet på våningshuset. Delen med bordtak på låven er fra 1990-tallet med kreosot, så det skal skiftes. Det kreves noen utbedringer på stabburet etter hvert, men slik det er nå, kan det stå lenge enda.
– Vi har mange drømmer og ønsker for plassen vår, men vi har vel innsett at vi kanskje ikke rekker absolutt alt, men om jeg kan greie å etterlate det til han der, sier Thomas – og peker på et lekende barn på tunet – så kan det hende at hele gården kommer opp igjen slik den en gang var, også med smie og badstue.
Et stille verksted med lang historie
Thomas har satt opp sitt eget snekkerverksted, et såkalt stille verksted. Her skal det i hovedsak brukes verktøy som ikke bruker strøm. Verkstedet var opprinnelig Telemark Skifabrikk som ble satt opp for 108 år siden. Eieren Olav Bjåland var med Roald Amundsen på Sydpolekspedisjonen. Da de kom tilbake, fikk Bjåland låne penger av Amundsen for å sette opp bygningen.
Bygningen var delvis kollapset da Thomas kom over annonsen og hentet den på andre siden av bygda. Nå er den satt tilbake i antikvarisk tilstand. Mye er opprinnelig, bant annet dørene og vinduene. Gulvet har nye planker som er saget på samme sag som de opprinnelige plankene for 108 år siden.
– Jeg prøver å gjøre ting på samme måte som det ble gjort før, sier Thomas Sandvik Jakobsen.
Det fortjener minst en hederlig omtale.
Vi ønsker kandidater til VERNEPRISEN 2023: Nominasjonsfrist 15. desember
Mail