Publisert 19.03.2021
Av Margrethe C. Stang, styreleder i Fortidsminneforeningen
I Fortidsvern nr 4-2020 skrev jeg om leiegården Elgeseter gate 30B, «Jugenddronninga», som Fortidsminneforeningen og flere andre sammen klarte å redde fra riving. Noen uker etter at bladet kom ut til medlemmene fikk jeg en epost som gjorde sterkt inntrykk. Der sto det:
«[…] Saken er nemlig at min mamma Maryla og hennes foreldre Jac og Mathilde Maliniak bodde i Jugenddronninga i mange, mange år, fra de kom flyttende til Trondhjem fra utlandet i 1918. Min morfar Jac Maliniak hadde blitt headhuntet (i dagens språk) for å være kapellmester (dvs. lede musikken) når Britannia hotell skulle åpne Palmehaven 17. mai 1918.
Palmehaven ble en stor suksess og musikken var en viktig del av suksessen, «kapellet» dvs. orkesteret, spilte flere ganger hver eneste dag (jeg har program som ble trykket hver eneste dag). Jac Maliniak ble en institusjon i Trondhjem, en elsket mann både av Palmehavens gjester, men også av Trondhjems musikkliv generelt. Han spilte bla. i orkesteret under den første kringkasting fra Trondhjem på 1930-tallet.
Mammas foreldre Jac og Mathilde Maliniak ble deportert og drept i Auschwitz i februar 1943. Mamma flyktet til Sverige og overlevde. I 2014 ble det lagt ned snuble-steiner for Jac og Mathilde på hjørnet utenfor Elgeseter gate 30B. Jeg var til stede da de ble lagt ned, det var veldig sterkt. […] Uansett: Jeg håper at den sterke historien om Jac og Mathilde Maliniak vil følge med historien til den vakre Jugenddronninga! Vennlig hilsen Jac og Mathildes datter-datter Liv Daasvatn, Oslo»
To biter i et internasjonalt minneprosjekt
Eposten fra Liv manet opp uhyggelige bilder av krig og død, men også av dans og musikk under palmene på byens fjongeste hotell. Plutselig ble jugendgården mer enn arkitekturhistorie, den ble del av en større fortelling, en flik verdenshistorie.
Snuble steinene som er nevnt i brevet er små messingplaketter som støpes ned i asfalten foran hus der navngitte ofre for nazistenes utryddelser bodde. Det er den tyske kunstneren Gunter Demnig som står bak dette fantastiske prosjektet, som startet i 1993 og som i dag omfatter over 75 000 plaketter i mer enn 20 land.
Det er både et kunstverk og et minnesmerke. I Norge finnes det i dag 670 snublesteiner, og to av dem er altså foran Elgeseter gate 30B.
En stor nasjonal forpliktelse
I tillegg til jøder regnes kvener, skogfinner, rom og romani/tatere som Norges nasjonale minoriteter. Det betyr at myndighetene har forpliktet seg særlig til å ivareta disse gruppenes rettigheter, inkludert retten til kulturarv. Jeg tror ikke vi majoritetsnordmenn alltid tar inn over oss hvor stor, vanskelig og viktig den forpliktelsen er.
Mange av oss har en følelse av tilhørighet som vi tar for gitt. Vi har et etternavn som kan knyttes til et gårdstun eller en bunad som kan knyttes til en fjordarm. Når vi synger «norske mann i hus og hytte» ser vi kanskje for oss en tippoldefar på tunet, med rød lue og vadmelsbrok.
Fortellingen om oss er vevd inn i den store fortellingen om Norge. Det kan være vanskelig å forestille seg hvordan det er å lete forgjeves etter sine egne tråder, sine egne farger, i den store norgesveven.
Som Asbjørnsen og Moe og Ivar Aasen
Siden stiftelsen i 1844 har Fortidsminneforeningen vært med på å definere hva som er norsk. Lenge før kulturminneloven ble laget, samlet foreningen inn bygninger fra middelalderen blant annet fordi disse ble ansett som typisk norske. Mange av monumentene våre ble også ansett som rikshistorisk viktige, som Moster kirke og Steinvikholm slott.
Generalsekretær Ola pleier å si at Fortidsminneforeningen samlet bygninger samtidig som Asbjørnsen og Moe samlet eventyr og Ivar Aasen samlet dialekter. Det er en treffende parallell. For 176 år siden var ikke begrepet «nasjonale minoriteter» påtenkt, og det var utenkelig at en forening som vår skulle være interessert i jødisk eller kvensk kulturarv.
Men selv om attenhundretallets antikvarer neppe kunne forestille seg at vi skulle bry oss om nasjonale minoriteters kulturarv, har vi mye å lære av dem. På midten av 1800-tallet var det svært få som syntes norsk folkekultur var noe å ta vare på, og falleferdige stavkirker var ikke noe å være stolt over, men skampletter i bygda. Antikvarene så noe verdifullt der andre så skrot, de forsto at kulturarv kommer i mange farger og fasonger og at selv om Hestad kapell ikke ser ut som Akropolis så har det sin egen verdi. I ettertid skjønner vi kanskje ikke hvor revolusjoner-ende den tanken var.
Å utvide definisjonen av det norske
I 2021 er det en selvfølge at noe av oppdraget til Fortidsminneforeningen er å utvide definisjonen av det norske, slik at også urfolkenes og de nasjonale minoritetenes kulturarv har en plass. Det gjenspeiles ikke bare i bygningene vi kjemper for å bevare, som jugendgården i Trondheim, men også de vi forvalter selv.
I forfjor overtok vi skogfinnetorpet Abborhøgda i Kongsvinger kommune. Å forvalte minoritetskultur er lærerikt, men utfordrende, og vi hadde aldri klart det uten den løpende dialogen med det skogfinske miljøet. Akkurat som da vi satte i stand stavkirkene for 150 år siden, kommer vi garantert til å gjøre noen feil. Men akkurat som da er det viktigste at vi lytter, lærer og prøver igjen.
Takk til Liv Daasvatn, som lot meg videreformidle fortellingen om Jac, Mathilde og Maryla Maliniak.
Mail