Publisert 07.05.2020
Av Janne Wilberg, kunsthistoriker og byantikvar i Oslo. Artikkelen ble først publisert i Fortidsminneforeningens Årbok 2016. Krigens minner.
Synet på kulturarven er ikke statisk, men påvirkes blant annet av kulturminnenes alder og vårt kunnskapstilfang om objektene. Når det gjelder andre verdenskrig, har forskningen på okkupasjonsmaktens omfattende byggevirksomhet i Norge vært nærmest ikke-eksisterende, og kildegrunnlaget har vært fragmentarisk. Heller ikke internasjonalt er tyskerbyggeriet belyst i sin helhet.
PODKAST : Ormsund, den eneste bevarte Tyskerleiren i Oslo
I de seneste årene har forskningen på den tyske byggevirksomheten kommet i gang, mye på grunn av interessen for nazistenes fangeleirer i Norge. I tillegg har Arkivverket gjort tilgjengelig arkivene som omhandler Organisation Todt (OT) – den tyske halvmilitære organisasjonen som foresto bygging av store infrastrukturprosjekter som motorveier og flyplasser. Institusjonshistoriene til statlige virksomheter som Veivesenet (Nygaard, 2014) og NSB (Westlie, 2015), har bidratt til å belyse disse virksomhetenes samhandling med okkupantene om store utbyggingsprosjekter.
Målet med denne artikkelen er å sammenfatte hvordan holdningene til krigsminner har endret seg i Norge fra 1945 til i dag, og er i hovedsak basert på forfatterens erfaringer fra mer enn 20 års arbeid med andre verdenskrigs kulturminner – som del av en profesjonell kulturminneforvaltning og et internasjonalt antikvarisk nettverk.
Utgangspunktet
Mange steder i Norge begynte den tyske byggevirksomheten allerede i aprildagene 1940, og av byggherrene må nevnes Reichkommisariatet, Wehrmachts forsvarsgrener samt Organisation Todt (se Gunnar D. Hatlehols artikkel i årboka 2016). Etter lederen Fritz Todts død i 1942 ble ansvaret overført til Rustningsminister Albert Speer, og dermed fungerte denne byggevirksomheten som en integrert del av krigsstrategien og krigsindustrien.
I Norge ble Reichkommisariatets bygningsavdeling integrert med OT etter at organisasjonen hadde etablert sitt distriktskontor for Norden (Danmark og Norge) under navnet Einsatzgruppe Wiking i Oslo høsten 1942. De overtok samtidig ansvaret for utbyggingen av kystforsvarslinjen Atlantikwall (Atlanterhavsvollen), som utgjorde en sammenhengende kystforsvarlinje fra Kirkenes til Biscaya-bukta. Bare i Norge bygget tyskerne mer enn 600 kystfort og støttepunkter, og dermed ble kysten vår nærmest pepret med forsvarsanlegg (se Roberta Havran og Janne Wilbergs artikkel i årboka 2016).
Fortsatt kjenner man ikke byggevirksomhetens totale omfang – det omfatter tusenvis, trolig flere titusener av brakker. Organisation Todts arkiver i Norge er systematisert av Arkivverket, men ikke gjennomgått i sin helhet av forskere. Materialet består av flere arkiver og er trolig heller ikke komplett. Trolig omfatter det bare i begrenset grad materiale fra de øvrige byggherreorganisasjonene. Vi vet dessuten at marinens arkiver i hovedsak ble ødelagt mot slutten av krigen. Det er usikker hva som for øvrig finnes bevart av disse arkivene. Bare i Oslo har man med sikkerhet kartlagt at tyskerne oppførte mer enn 1.000 bygg fordelt på 59 leire, og i tillegg kom et stort antall stridsanlegg og infrastrukturtiltak. På landsbasis ble det bygget rundt 500 fangeleirer (anslag fra Falstadsenterets hjemmesider: http://falstadsenteret.no/historie/fangeleirene-i-norge/), og dermed hadde Norge det høyeste antallet slike anlegg blant de okkuperte landene.
Ved krigens slutt sto det rundt 450.000 tyskere (og østerrikere) i Norge, hvorav 100.000 var sivile. Alle skulle de innkvarteres, samtidig som okkupasjonsmakten måtte sikres nødvendig infrastruktur. Til dette kom behovet for å skaffe innkvartering til nordmenn som ble rammet etter bombeangrep og nedbrenning. Fra 1943 skjedde det en opptrapping på alle nivåer av tysk byggeaktivitet i landet, noe som ble videreført i omtrent samme omfang helt til krigens slutt. Virksomheten må forstås på bakgrunn av den spesielle rollen som Norge var tiltenkt innen det stortyske riket, så vel militær- og industristrategisk som propagandamessig.
Historien om hvem som oppførte alle bygningene og anleggene er bare delvis fortalt, men konturene av en stor norsk deltakelse i dette arbeidet er i ferd med å bli dokumentert. Likeledes blir fangeleirhistorien og arbeidstjenestens historie nå hentet frem gjennom et forskningsprosjekt i regi av NTNU i samarbeid med Norsk Teknisk Museum, som arbeider spesielt med OTs infrastrukturprosjekter. Forskningen bygger på OTs nylig åpnede arkiver.
På samme vis som det ikke finnes noen samlet oversikt over tyskernes byggevirksomhet, kjenner vi heller ikke til eksakt hva som står igjen av alle stridsanleggene, leirene, verkstedene og lagrene samt av øvrige nyttebygninger. Men vi vet at det er relativt lite. Byantikvaren i Oslo igangsatte i 2012 en kartlegging av byens tyskerbyggeri. Arbeidet er nå ferdigstilt, og dermed kan Oslos kulturminneforvaltning, planmyndighet og politikere fatte kunnskapsbaserte beslutninger om eventuell bevaring av byens få gjenværende kulturminner fra denne tiden.
Likeledes har Hordaland fylke og Bergen kommune gjennomført en tilsvarende kartlegging innenfor sitt område, mens Tromsø fylkeskommune har igangsatt en omfattende registrering under betegnelsen Krigsminnelandskap Troms. I tillegg til å registrere byggeriet under andre verdenskrig omfatter denne også den kalde krigens etterlatenskaper. På Riksantikvarens initiativ startet dessuten kulturminneforvaltningen i 2015 en bred kartlegging av okkupasjonstidens kulturminner, med tanke på bevaring av de viktigste gjenværende sporene etter denne dramatiske perioden i landets historie.
At relativt få fysiske spor etter andre verdenskrig er bevart, skyldes nok mye etterkrigstidens reaksjoner på okkupasjonen. Grovt sett kan reaksjonene inndeles i tre kategorier: 1. En aktiv fjerning av sporene. Dette bunnet nok både i hatet mot nazistene og ønsket om å glemme mindre ærerike sider ved nordmenns handlinger og reaksjoner. 2. En pragmatisk holdning under gjenoppbyggingen etter krigen: Tyskernes bygninger og installasjoner utgjorde en ressurs. 3. Bevaring som uttrykk for historieforståelse.
Forsvarets landsverneplan
Den aller første større registrering av materialet skyldtes imidlertid forsvarssektorens arbeid med sin egen verneplan, Landsverneplan for Forsvaret (LVP) . Denne ble utarbeidet i årene 1995 til 2000 av Forsvarets kulturminneprosjekt (FKP), realisert av Forsvarets bygningstjeneste (nå Forsvarsbygg) i samarbeid med Riksantikvaren og Forsvarsmuseet. For forfatterens del ble dette starten på et langvarig engasjement for den militære kulturarven, idet vi arbeidet med vernevurderinger av militære kulturminner fra syv århundrer. Totalt beløp det seg til mer enn 22.000 bygninger og anlegg fordelt på 3.000 steder i Norge, altså bygningsmassen som i prosjektperioden var i Forsvarets eie. Dermed falt et stort antall krigsminner på privat og kommunal grunn utenfor.
En stor del av disse militære eiendommene var enten anlagt eller videreutviklet under okkupasjonen, og deretter dannet de bærebjelken i det moderne norske forsvaret under den kalde krigen. I årene som fulgte ble mange av leirene og fortene åpnet for publikum fordi de ved salg eller tilbakeføring gikk over fra militær til sivil bruk. Lokalsamfunnets evne til å spille videre på stedenes historiske kvaliteter ble viktig i denne transformasjonsprosessen.
For å skaffe til veie kunnskap om anleggene kontaktet prosjektmedarbeiderne den lokale og regionale militære forvaltningen, den fylkeskommunale kulturminneforvaltningen og kommunenes kulturminneansvarlige. Til dette kom et stort antall lokalhistorikere og andre historisk interesserte. Prosjektmedarbeiderne besøkte flere hundre steder i landet, der lokalavisene gjerne møtte opp og omtalte planarbeidet, noe som førte til engasjement og tips fra publikum. Det fantes steder der lokalbefolkningen hadde et sterkt forhold til «sin» militærleir, og der lokalsamfunnene hadde tatt ansvar for å dokumentere anleggenes bygningshistorie.
På den annen side hadde mange militære anlegg vært avsperret i flere tiår etter frigjøringen og slik levd sine militære liv «på utsiden» av lokalsamfunnet. Dermed ble det i mange tilfeller FKP som kunne overlevere deler av historien til lokalbefolkningen, ikke minst ved å sette de enkelte anlegg inn i en større regional, nasjonal og stundom internasjonal sammenheng.
Det viste seg at den militærhistoriske kunnskapen om stedene varierte, ikke minst fordi forsvarets personell hadde kommet og gått gjennom årene. Innimellom fantes det noen som ut fra sin spesielle interesse hadde dokumentert anleggenes historie, selv om dette riktignok kunne handle mer om liv og virksomhet enn om de fysiske rammene. En og annen vollmester eller vaktmester hadde vært på stedet i en menneskealder og slik ervervet stor detaljkunnskap om bygningsmassen. Det var altså tilfeldig hvor mye historisk lokalkunnskap som egentlig fantes, noe som speiles i landsverneplanen. Ikke minst var kunnskapene om militæranleggene rudimentært dokumentert på dette tidspunktet.
Okkupasjonen som bakteppe
Mens Den store krigen i europeisk sammenheng assosieres med første verdenskrig, fremstår andre verdenskrig som selve Krigen i Norge, og det danner mye av bakteppet for ettertidens holdninger til den fysiske «arven» fra okkupasjonsmakten. Dette var den eneste gangen i vår historie at hele landet ble okkupert av en fremmed makt. I tillegg til vareknappheten som oppsto, tok nazistene alle okkupasjonsmaktens tilgjengelige virkemidler i bruk.
Samtidig foregikk det en «kamp om sjelene». Sammenliknet med forsøkene på nazifisering i de andre okkuperte landene står Norge i en særstilling, både når det gjelder omfang og intensitet (Se Wilberg, 2013). Foruten politi og militærvesen, presteskap, dommer- og lærerstand omfattet dette blant annet forsøk på tvangsinnmelding av alle barn og ungdommer i NS´ ungdomsfylking, nazipåvirkning av Den svenske Norgeshjelpen og til og med tvangsorganisering av parktantene. Forsøkene skapte sterke reaksjoner i befolkningen. I tillegg kom en omfattende sensur.
Det virker som befolkningens hat i særlig grad rettet seg mot de norske nazistene på grunn av deres forræderi. Norge, bare slått av Belgia, gjennomførte det strengeste rettsoppgjøret i de okkuperte områdene etter krigen, idet hele 1,8 % av befolkningen (drøyt 55.600 personer) ble dømt for tyskvennlig virksomhet.
Bevisst fortielse – fjerning av spor
Rett etter frigjøringen foregikk det en massiv opprydding blant de mange forsvarsverkene, pansersperringene og minefeltene, samtidig som man fjernet store mengder piggtråd og sperringer som hadde gjort både kysten og større landområder utilgjengelige for sivilt bruk. Tyske tropper ble satt til å utføre dette arbeidet. Selv om brakkebebyggelsen sjelden ble fjernet over natten, tvert imot ble den ofte gjenbrukt, later det til at noen lokalsamfunn var særlig ivrige etter å fjerne også disse sporene etter tyskerne så fort som mulig. Det skjedde helst der man hadde opplevd den styggeste krigshistorien. Brutal behandling av krigsfanger og represalier mot sivilbefolkningen utgjør typiske eksempler.
Dette var tilfelle på Fauske, der OTs hovedkvarter for Nord-Norge hadde en 5.000 mann stor garnison og ansvar for byggingen av et av krigens største infrastrukturprosjekter, nemlig etableringen av den arktiske veien og jernbanen. Selve arbeidet ble i stor grad utført av krigsfanger som levde under svært dårlige forhold. Mange fanger døde, og på Fauske finnes det i dag veldig lite igjen etter den omfattende tyske virksomheten.
Da britene og de andre allierte ankom Norge etter krigen, hadde også de en agenda for oppryddingen etter tyskerne, som handlet om å ødelegge fiendens materiell og gjøre anleggene ubrukelige for en mulig fremmed militærmakt i fremtiden. Dette skjedde uavhengig av hva lokale norske myndigheter mente. Ubåtbunkeren Bruno på Laksevåg i Bergen utgjør et eksempel, hvor deler av dokkene ble sprengt bort. For øvrig verserer det historier i Finnmark om at britene ønsket å brenne de tidligere okkupantenes gjenværende lagre av tepper og annet utstyr, til tross for at den husløse befolkningen manglet det aller meste.
Brakkebaroner, medløpere og samarbeidsvillige arkitekter
Utover på 1950-tallet fikk de antinazistiske holdningene et stadig mindre aggressivt preg, noe som kommer til uttrykk ved at dommene i landssvikeroppgjøret etter hvert ble mildere. Samtidig var det flere enn dem som hadde mistet sine kjære eller opplevd diktaturet på kroppen som ønsket å distansere seg fra okkupasjonstiden. Blant annet gikk brakkeprodusentene, de såkalte brakkebaronene, stille i dørene. Bare et fåtall av dem ble tiltalt og straffet, og når det skjedde, slapp de gjerne med bøter. Flere store norske entreprenørfirmaer som hadde vært dypt involvert i tyskerbyggeriet – OT-arkivene inneholder mange opplysninger om dette – fortsatte nærmest ufortrødent etter krigen, og nå som bidragsytere til landets gjenoppbygging. Når det for øvrig finnes så lite kildemateriale om forholdene, skyldes det nok at mange søkte å fjerne opplysninger om egen, familiens eller firmaets rolle.
Dette blir trolig gjort til gjenstand for forskning i årene som kommer, og det samme gjelder kartleggingen av enkelte norske arkitekters virksomhet under krigen. Helt nylig utkom det første bidraget, med Nicholas Møllerhaugs biografi om Leif Grung. Her undersøkes det blant annet hvorvidt Grung, som tok sitt liv etter krigen, ble urettmessig dømt og uthengt som landssviker, og i den forbindelse fremkommer opplysninger som inntil nå har vært hemmeligholdt av Norske Arkitekters Landsforbund (NAL). Etter krigen gjennomførte NAL et internt landssvikoppgjør der flere arkitekter ble fradømt retten til å inneha verv i forbundet. Blant disse var flere av landet fremste arkitekter i etterkrigstiden. Da Møllerhaug ba om innsyn i papirene, skjedde følgende: «Svaret frå NALs administrasjon var urovekkande. Dei gav meg løyve til innsyn, men berre på ei betinging: «materialet kan ikke benyttes til å renvaske tidligere medlemmer». Dommane skulle stå slik dei hadde stått i 70 år» (Møllerhaug, 2016). I ettertid har NAL åpnet arkivene for fullt innsyn, og saken viser dermed at det fortsatt er ny kunnskap å hente om arkitektene under andre verdenskrig.
Som nevnt har vi også først nylig fått kunnskap om flere store statlige virksomheters samarbeid med okkupasjonsmakten, og om deres selvstendige ansvar for utnyttelsen av tvangsarbeidere. Det er fortjenstfullt at denne mørke siden av historien blir fortalt etter mer enn 70 års fortielse, og med etatenes velsignelse.
Nasjonal optimisme og fremtidstro
I optimismens ånd i tidlig etterkrigstid lå det heller ikke til rette for å dvele for mye ved krigen og okkupasjonstidens etterlatenskaper. For de mange som hadde opplevd sterke ting under krigen, inngikk nok også fortrengning og fortielse i overlevelsesstrategien, slik at man kunne gå videre i livet.
Dette illustreres godt i en reportasje i Aftenposten fra 2016 om 17.mai-feiringen i Oslo, der to eldre kvinner fra Finnmark var invitert blant hedersgjestene, 70 år etter deres opplevelser som tvangsevakuerte ungjenter. Den av dem, Oline Bellika Hansen, uttrykte det slik: «Vi bodde i Alta. Det var mor og far og åtte søsken. Men det som skjedde under krigen, liker jeg ikke å ta frem. Det blir for vanskelig å snakke om […] Etter at vi kom tilbake, har opplevelsen knapt vært diskutert med en stavelse. Den gangen handlet det bare om å bygge opp igjen landsdelen» (aftenposten.no/osloby/Hedersgjester-70-ar-etter-at-de-var-flyktninger-i-Oslo-62289b.html).
Gjenoppbygging og hverdagsliv
Etter fem års okkupasjon var det stort behov for gjenoppbygging, samtidig som man hadde et emosjonelt betinget ønske om å vende blikket fremover, og i utgangspunktet greide man faktisk å gjøre felles partipolitisk front. Det omfattende tyske byggeriet fremsto i denne fasen som en viktig ressurs, samtidig som de store prosjektene innenfor samferdselssektoren ble videreført i det moderne Norge – i likhet med utnyttelsen av et stort antall militære anlegg og installasjoner.
Mengder av brakker ble demontert og sendt til byer og småsteder som var blitt bombet og nedbrent i løpet av krigen. Særlig nordpå var det et stort behov for innkvartering av husløse etter tyskernes nedbrenning. Boligmangelen var også påtagelig mange steder sørpå, ikke minst fordi mange måtte vente før de kunne vende tilbake til boliger som var blitt rekvirert og utsatt for skjødesløs bruk under krigen.
Egne kontorer fikk ansvaret for fordeling av brakkene, og de tok etterhvert også hånd om omsetningen av bygninger på rot og brakkematerialer. Ettersom hovedvekten av tyskerbrakkene var typebyggeri beregnet på demontering og gjenoppbygging, kunne denne ressursen brukes til mye og dekke behovet for både boliger, verksteder, barnehager, skoler og universitetslokaler. Gradvis og nærmest umerkelig ble et stort antall leire nedlagt og brakkene revet og flyttet.
I mange tilfeller hadde man heller ikke noe annet valg enn å gjenbruke disse brakkene, og dermed avtegnet det seg en pragmatisk holdning til tyskerbyggeriet. I utgangspunktet hadde folk nok med å finne seg til rette etter okkupasjonen, men etter hvert ble rasjoneringskortene faset ut, og forbrukssamfunnet rykket nærmere. Kravene til boligstandarden steg, og med gryende velstand ble det både naturlig og realistisk å flytte inn i mer moderne fasiliteter. Alt i alt gjorde nasjonen en stor innsats for å sikre befolkningen bedre materielle kår, samtidig som man bidro til utslettelse av sporene etter en for landet skjellsettende og uhyggelig historisk hendelse.
Pragmatismen som preget skjebnen til tyskerbyggeriet skyldtes nok dessuten at dette i hovedsak var «anonym» arkitektur – enkle bygninger beregnet på soldater og fanger, eller lagrings- og verkstedsbehov. Ureksemplet, som de fleste forbinder med «tyskerbrakke», er en enetasjes standard lemmebrakke. Som navnet tilsier, var den oppført av ferdigsnekrede lemmer og elementer som ankom «flatpakket» og ble reist på stedet.
Det fantes også typetegnede laftehytter, prefabrikkert i Norge, med Heggedal Bruk som storleverandør (det vises her i særlig grad til arkivmateriale fra OT-arkivet som ble stilt til forfatterens rådighet av masterstudent Kristoffer Andersen ved NTNU.. Bruket var eid av Alf Whist, som var næringsminister i Quislings regjering. Disse tømmerhusene ble hovedsakelig brukt som offisersforlegninger og fikk stor utbredelse. Mange av dem hadde et «nasjonalromantisk» preg tuftet på populær norsk byggeskikk og hyttebyggeri, noe som nok er årsaken til at mange av dem har overlevd til i dag. Etter hvert ble de nemlig kjøpt av privatpersoner og gjenoppført som boliger eller hytter omkring i landet.
Tyskerne oppførte i tillegg en del bygninger med dekorativt særpreg i form av utskjæringer, veggutsmykninger, kassetterte tak, store peiser, lysarmatur o.l. Dette dreide seg hovedsakelig om velferds- og fellesbygninger som messer, kinoer og kasinoer for offiserer og menige, men også for sivilt ansatte. De var ofte mer påkostet og preget av en høyere byggeteknisk standard enn de tradisjonelle brakkene. Dermed har også flere av disse overlevet, og mange av dem var i bruk av Forsvaret helt frem til årtusenskiftet. Lokalt holdt Forsvarets folk sin hånd over dem fordi de utgjorde positive elementer i leirene.
Det 20. århundres anonyme arkitektur tas på alvor
Selv om krigen står sterkt i nordmenns bevissthet, skulle det gå mange år før noen så verdien av å bevare krigens kulturminner. Erfaringer fra fagnettverk for kulturminner og militærhistorie i Norge og andre land viser at man trenger en 50 til 60 års tidsavstand før man kan ta tak i fortidens problematiske og smertefulle sider, og enda mer når man kommer til spor etter skjendige deler av egen historie. Dette understøttes av de seneste årenes bokutgivelser og utstillinger, der slike temaer for første gang gis en stemme i offentlig sammenheng.
I 1992 sluttet seg Norge seg til Europarådets anbefaling fra 1991 om vern av det 20. århundrets arkitektur. I det lå erkjennelsen av at også nyere arkitektur utgjør en del av vår felles arv, på linje med den eldre bygningsmassen. Videre var målsettingen å definere og bevare bredden innenfor norsk arkitektur, istedenfor som tidligere å konsentrere seg om anerkjente arkitekturmonumenter. Dermed var det gitt føringer for en utvelgelse av verneobjekter som i tillegg til å speile vekslende stil- og formuttrykk, representerer ulike bygningstyper, konstruksjoner og materialer – i tillegg til å omfatte bygninger og bygningstyper med særlig tilknytning til ulike sosiale grupper og befolkningslag. Allerede i 1991 hadde Riksantikvaren bekreftet dette synet på antikvarisk virksomhet gjennom opprettelsen av fredningsprosjektet «Det 20. århundres arkitektur», som skulle supplere listen over verneverdige bygg og anlegg med representative, nyere verneobjekter.
Da interessen for krigsminner først våknet i Norge, kan det ha hatt sammenheng med utfasingen på 1990-tallet av så mange av de store leirene og militære etablissementene der bygninger og installasjoner fra okkupasjonstiden inngikk. Bevaringsviljen syntes først å gro frem gjennom en fornyet interesse for kystfort og rene stridsanlegg, og her gjorde frivillige en betydelig innsats både når det gjaldt bevaring og formidling. Anleggene fra andre verdenskrig ble også formelt ble satt på agendaen, noe som er uløselig knyttet til Landsverneplan for Forsvaret, som ble utarbeidet i årene 1995 til 2000.
Forsvarets syn
Forsvarets kulturminneprosjekt (FKP) var underlagt Forsvarsdepartementet og hadde en styringsgruppe bestående av Forsvarets bygningstjeneste, Riksantikvaren og Forsvarsmuseet. FKP var dessuten rigget med to pensjonerte høyere offiserer som representerte Forsvarsmuseet og som bidro som døråpnere inn mot den militære organisasjonen.
Ivaretakelse kulturminner fra andre verdenskrig ble en kilde til diskusjon, og departementet signaliserte innledningsvis at man ikke nødvendigvis så verdien av å ta vare på gamle tyskerbrakker. Man lot seg imidlertid gradvis overbevise om at også et utvalg tyskbygde anlegg burde inngå i verneplanen.
I prosjektets sluttfase, og etter at styringsgruppens godkjente forslag til verneplan var sendt på høring, gikk likevel Forsvarsmuseet, som altså var en del av styringsgruppen, ut med en overraskende skriftlig anbefaling til departementet og Forsvarets Overkommando om å redusere verneomfanget av eks-tyske anlegg. Heldigvis hadde sistnevnte et mer moderne historiesyn enn sin militærhistoriske rådgiver, for i overkommandoens høringsuttalelse fikk museet det glatte lag fra forsvarets «spisse ende». Der uttalte man at det var viktig i seg selv å bevare mange av okkupasjonstidens gjenværende militæranlegg, idet man understreket at de også representerte et hovedelement i historien om etterkrigstidens moderne forsvar.
Følgelig ble planen vedtatt, samtidig som Forsvaret allerede i prosjektperioden hadde tatt konsekvensen av sitt kartleggings- og utvelgelsesarbeid. Som den første statlige sektoren etablerte man en permanent kulturminneforvaltning i Forsvarsbygg. Fortsatt utgjør den statens største kulturminneforvaltning og har i årene etter FKP hatt en uformell rolle som rådgiver for hele landet i spørsmål om bevaring av krigens kulturminner.
Sivilsamfunnets holdning
Som nevnt vakte verneplanarbeidet stor interesse i lokalsamfunnene, noe som fremgikk av oppmøtet ved befaringer og presentasjoner. Innledningsvis kunne man i lokalpressen lese rasende innlegg der man truet med ildspåsettelse eller rivning av tyskerbrakker. Slik sett hersket det tidvis en grunnleggende skepsis til bevaring av kulturminner fra okkupasjonstiden, men parallelt møtte man forståelse for å ta vare på iallfall noen av sporene. Kanskje hadde man bodd i eller gått på skole i en tyskerbrakke, avtjent verneplikten i en tyskerleir, eller man hadde spennende minner fra barneårenes jakt i mørke bunkere, lek i løpegraver, funn av gamle soldateffekter og lek med tysk sprengstoff (!).
Mange har et forhold til dette materialet, selv om man kanskje ikke umiddelbart setter det inn i en større sammenheng. Enhver brakke eller anlegg er ikke betydningsfull nok til alene å begrunne vern, men med tiden hadde veldig mange brakker og anlegg blitt offer for revet eller fylt igjen. Dermed kunne historien om tyskerbyggeriet gå i glemmeboken.
I en nettartikkel fra 2008 skrev Endre Bø om den tyske garnisonen i Stryn, også kalt Festung Stryn, som hadde tre tyskerleire med en besetning på 4000 mannskaper. Her sammenfattet han situasjonen for sporene etter okkupasjonstiden omkring i Norge: «Det er lite som er att av dei tyske installasjonane i Stryn. Det var få som såg noko verdi i å verne etter krigen. I tillegg var det stor etterspurnad etter bygningsmateriale. Mange av brakkene vart demonterte og sende der det var behov, og andre bygningar vart tekne ned for materialen si skuld. Nokre av brakkene vart ståande til andre føremål, og var i bruk i mange tiår. Den siste tyskerbrakka i Stryn er fremleis i bruk, no som ungdomsherberge. Andre stadar kan ein sjå fundamentet frå vakttårna, murar, trapper og deler av løpegravene som framleis er intakte» (Bø, 2008
Krigsminnekartleggingen i Oslo speiler situasjonen. I hovedstaden står bare rundt femti bygg igjen på sin opprinnelige plass – av mer enn 1000 bygninger/brakker. Ofte gjenstår bare en portstolpe, et skilderhus eller en enkel skytestilling som et minne om en omfattende tysk tilstedeværelse. I dag fornemmes imidlertid stor interesse for mange sider ved krigstidens historie. Med hjelp fra gode krefter i mediene kommer det stadig tips og nye opplysninger, og det dreier seg gjerne om brakker og fjellanlegg som man ikke tidligere har hatt kjennskap til, ofte vedlagt tegninger og fotografier.
Kunnskapsenklavene og de frivillige
Lokale ildsjeler har bidratt til bevaring av noen av landets viktigste kulturminner fra andre verdenskrig – og til formidlingen av disse overfor resten av samfunnet. Det er særlig grunn til å fremheve dugnadsgjengene som utrettelig har arbeidet for istandsetting, bevaring og formidling av kystfortene med grovkalibrede kanoner på Ørlandets Austrått, på Trondenes i Harstad og på Møvik ved Kristiansand.
Fortene inngikk i Atlantikwall, og kanonene her er de eneste gjenværende av sin type. Dermed er de sjeldne både i Europa og i verdenssammenheng, og dersom det ikke hadde vært for stort engasjement og hundretusener av dugnadstimer, hadde disse våpnene, som i dag fremstår som spennende teknisk-industrielle kulturminner, vært smeltet om og destruert. Grunnen til at de er bevart er også at de inngikk i kystforsvaret under den kalde krigen, noe som igjen økte det historisk betingede ønsket om å bevare dem. Da anleggene gikk ut av bruk og det ikke var fattet vedtak om deres fremtid, ble situasjonen kritisk, men dugnadsgjengene sto klare. Mange av deltakerne hadde militær bakgrunn fra de samme anleggene og dermed teknisk kompetanse til å ta vare på dem.
Tilsvarende militærhistoriske «enklaver» har bidratt til å bevare andre tyske fort og anlegg omkring i landet, og de fremstår som gode eksempler på at positive holdninger i lokalmiljøet har vært avgjørende for bevaring av kulturminner.
Krigsjubileene gir nye perspektiver
Krigsjubileenes betydning kan ikke overvurderes når det gjelder dokumentasjon av okkupasjonstiden. Dette fikk Forsvarets kulturminneprosjekt indirekte en forståelse for gjennom sine mange kontakter med blant annet lokalhistoriemiljøer, menighetsråd og ildsjeler.
kke sjelden har jubileene fungert som en form for utluftning som ga innsyn i den lokale kampen om hvem som skulle «eie» historien, der man så en klar utvikling fra hovedsakelig å ha fokus på seierherrenes historie, til en økende interesse for andre sider ved krigen. For eksempel de smertefulle fangehistoriene og beretningene om hvordan lokalbefolkningen forholdt seg til tysk tilstedeværelse.
Fortsatt byr jubileene på muligheter for å hente frem mindre kjente perspektiver på okkupasjonstiden. Mye av dette dreier seg imidlertid om ikke-materielle kulturminner og faller utenfor hovedtemaet for denne artikkelen.
Okkupasjonstidens anlegg skapte bitterhet
Tyskernes etablering av nye veier, og ikke minst av flyplasser, rammet også lokalbefolkningen, og dette utgjør en underspilt del av evakueringshistorien. Tyskerne anla eller videreutviklet nemlig flertallet av dagens norske flyplasser og en rekke havner, og slike arealkrevende anlegg la beslag på områder som inntil da var disponert til jordbruk – i form av dyrket mark eller tomter for våningshus og driftsbygninger. Det samme gjaldt de omfattende infrastrukturanleggene, steinbrudd, grustak o.l., som gjerne ble anlagt i tilslutning til flyplassene. Flere store anlegg som ikke var ferdigstilt ved frigjøringen, som Aukra flyplass, ble heller ikke sluttført i etterkrigstiden. I stedet ble de frem til årtusenskiftet mer eller mindre holdt i reserve som ubebygd mark, bl.a. med tanke på mulig NATO-anvendelse.
De som ble tvangsflyttet fra disse områdene hadde heller ingenting å komme tilbake til etter krigen. Anleggene lå jo der, operative eller ikke, og kunne ikke reverseres til jordvei. Følgelig måtte de evakuerte reetablere seg andre steder. Dette skapte naturlig nok bitterhet, samtidig som det utgjør nok et eksempel på at historien om andre verdenskrig henger nøye sammen med den kalde krigens historie. På Aukra, et sted som var gjennomfortifisert av okkupantene, og der denne bitterheten har kommet tydelig til uttrykk, har man likevel vært omhyggelig med å formidle øyas krigshistorie, og ikke minst den delen som hadde å gjøre med fangeleirer og tvangsarbeid.
Interesse og forargelse
I løpet av de siste tiårene er også andre mindre påaktede sider ved krigen og okkupasjonen hentet frem, uten at det har vakt negative reaksjoner. Dette kom klart til uttrykk da Riksantikvaren høsten 2015 fredet Stortingsgaten 16. Bygningen rommer et forlystelsesanlegg med en variert historie, og selv om den under navnet Deutsches Theater var blitt ombygget til et nazistisk propagandateater og operascene, vakte fredningen stor og positiv interesse.
Propagandaperspektivet kan imidlertid fortsatt skape debatt. I forbindelse med anleggelsen av Ekeberg skulptur- og kulturminnepark i Oslo oppsto det en diskusjon om hvorledes man burde forholde seg til fysiske spor etter nazistenes propagandavirksomhet. På Ekeberg hadde nemlig okkupasjonsmakten anlagt en såkalt æreskirkegård som gravplass for tyske soldater, og på viktige nazimerkedager tjente den som ramme omkring feiringen. Når fremtredende nazister som Joseph Goebbels kom til landet, var det dessuten obligatorisk med et besøk i dette anlegget.
For øvrig var hele Ekeberg-området, med havnearealene nedenfor, rekvirert av tyskerne og sterkt fortifisert – med store luftvernbatterier, radio- og radarstasjoner, minefelt og nærforsvarsstillinger, foruten piggtråd- og pansersperringer. I tillegg fant man her brakkebebyggelse for både fanger og militært personell, samtidig som et større antall privatboliger i området var rekvirert av tyskerne (Wilberg, 2011).
Motviljen mot æreskirkegården var sterk etter krigen, og gravene ble i 1952 flyttet til den nyetablerte Alfaset gravlund. Deretter ble terrenget omformet og de fleste sporene fjernet, som ellers på Ekeberg når det gjaldt levninger etter okkupasjonen. I dag forbindes gjerne området med idylliske Norway Cup på Ekebergsletta, samt med skulptur- og kulturminneparken som åpnet i 2013. Under planleggingen her foretok man en bred kulturminnekartlegging av området, som bar bud om lange historiske linjer, med spor tilbake til steinalderen og et område som var åsted for militære trefninger med svenskene. Etterhvert ble det folkepark i området, med restaurantdrift og dansegulv – og i samme område mottok Edvard Munch synsinntrykk som han transformerte i maleriet «Skrik». Under okkupasjonen tjente selve åsen som festningsområde, og deretter har den vært i bruk som kommunalt rekreasjons- og friareal for lokalbefolkningen. I tillegg til de opprinnelige planene om å anlegge skulpturpark her, ønsket man naturlig nok å fokusere på områdets kulturminneverdier, som nå formidles forbilledlig i parkens informasjonssenter.
I en bratt bakkehelling i områdets utkant lå restene etter et monumentalt trappeanlegg som var anlagt som del av æreskirkegården, og etter forslag fra daværende byantikvar ble området med trappefragmentene innlemmet i parken. Disse i og for seg bevaringsverdige restene var likevel i så dårlig forfatning at det var usikkert hvorvidt de lot seg gjenbruke – særlig med tanke på slitasjen når flere hundre tusen mennesker årlig ville befinne seg i parken. De første planene for bevaring og landskapsmessig tilrettelegging av trappeanlegget måtte derfor revurderes, og det ble besluttet å la restene mer eller mindre inngå i basen for et nytt trappeanlegg, der folk kunne ta seg trygt frem i det sterkt skrånende hellingen.
Beslutningen eksploderte som en mediesak, med beskyldninger om naziforherligelse (vl.no/2.615/skal-pusse-opp-nazi-monument-1.69583, 21.02.2013). Det var fryktet at man ville «pusse opp et nazistisk krigsminne» og slik skape «et kultsenter for nynazister» (nrk.no/ostlandssendingen/klager-pa-oppussing-av-nazi-trapp-1.10921560, 21.02.2013). Prosjektet ble sammenlignet med «å henge opp uniformen til Breivik» (vl.no/2.615/som-a-henge-opp-uniformen-til-breivik-1.31796, 22.02.2013, . Etter ferdigstillelsen inngikk den nye trappen som en integrert del av parken, som ble en suksess både som anlegg betraktet og som friluftsområde, men saken viste at fysiske minner fra nazitiden fremdeles kunne sette sinnene i kok.
I forbindelse med diskusjonen om Ekeberg-trappen ble Byantikvaren i Oslo kontaktet av tidligere Grinifanger som var positive til at man søkte å ta vare på minnene fra okkupasjonstiden. Deres største redsel var at krigen og krigens grusomheter skulle bli glemt. I samme forbindelse uttrykte de ønske om at også det opprinnelige Grini-anlegget, som i forsvinnende liten grad er bevart, skulle videreutvikles og styrkes som minnesmerke. Derfor er det gledelig at Akershus fylkesmuseum nå har overtatt ansvaret for å videreutvikle Grini-museet, slik at historien om Norges viktigste politiske fangeleir under okkupasjonen formidles videre i dagens konfliktfylte verden.
Sluttord
I dag hersker en overveiende positiv holdning til ivaretakelsen av krigens kulturminner, både fordi det er lite tilbake, og fordi man erkjenner viktigheten av også å ta vare på sporene etter historiens vanskelige perioder. Bare unntaksvis finner man ytringer på nettet fra folk som på et hovedsakelig ideologisk grunnlag ikke ønsker å møte okkupasjonstidens etterlatenskaper. Tvert imot er det flere som bekymrer seg over at det står så lite igjen, slik signaturen Tore T. gir uttrykk for i et webinnlegg: «Hva gjør en skole som underviser om krig i Norge når det meste er fjernet og ingenting å vise? Hadde ikke dette også vært viktig for Tyskland og andre land som var engasjert i siste verdenskrig? Har vi gjort oss selv en gedigen tabbe for kommende slekter i nåtid og fremtid da vi fjernet det meste av Tysklands voldtekt på Norge 1940 – 1945?» (meninger.romerike.no, 22.03.2016
Lokalt sees en fornyet interesse for å formidle historien om, og for å hedre, motstandsfolk og grupper som av ulike årsaker ikke tidligere har fått fortjent anerkjennelse. Eksempelvis stigmatiserte man i etterkrigstiden, i ånden fra den kalde krigens antikommunisme, motstandsfolk med kommunistsympatier. Særlig i Nord-Norge har dette vært en sårt kapittel som først har blitt løftet frem i senere år.
Et resultat av dette er at gamle krigsminnesmerker oppgraderes og nye reises, og på noe vis utgjør dette nye fysiske spor etter andre verdenskrig. Oppføringen av minnesmerket over Osvald-gruppen på Jernbanetorget i Oslo i fjor viste at diskusjonen om eierskapet til krigshistorien ikke er død. Etableringen av monumentet fikk bølgene til å gå høyt i mediene, dels på grunn av monumentets utforming og plassering, men også på grunn av motstand fra enkelte hold mot å hedre den kommunistiske motstandsbevegelsen. For flertallet innebar det nok likevel en fortjent anerkjennelse av okkupasjonstidens mest gjennomføringsdyktige sabotasjegruppe. For de siste gjenlevende og gruppens pårørende ble det en rørende markering, der storsamfunnet omsider viste sin takknemlighet for gruppens innsats.
Fordi relativt få bygningsmessige spor gjenstår etter okkupasjonen, er det likeledes viktig at deres bevaring kobles til formidlingen av den ikke-materielle kulturarven og til museal gjenstandsformidling. Kulturminnemyndighetene må bruke dette handlingsrommet og spille videre på fjorårets krigsminnesatsning tilskyndet av Riksantikvaren.
For dagens antikvarer består oppgaven i å forholde seg til hele spekteret av bygningsarven, og ivareta et utvalg av kulturminner fra alle perioder og som representerer ulike deler av befolkningen. Derfor er det gledelig at det nå gjøres en skikkelig jobb på flere områder for å dokumentere «tyskerbyggeriet» – og for å kaste lys over de av historiens fysiske minner som fortsatt befinner seg i etterkrigstidens slagskygge. Den farlige historien er den som ties i hjel, og derfor må vi gjøre vårt for at krigen dokumenteres på en måte som kan bli stående for fremtiden.
Janne Wilberg er kunsthistoriker og byantikvar i Oslo. Hun har tidligere arbeidet 14 år i Forsvarsbygg, blant annet som leder av Forsvarets Kulturminneprosjekt (FKP) og ansvarlig for oppbyggingen av Forsvarets kulturminneforvaltning.
Kilder
Aftenposten, aftenposten.no/osloby/Hedersgjester-70-ar-etter-at-de-var-flyktninger-i-Oslo-62289b.html,
Bø, Endre: «Den tyske garnisonen i Stryn», www2.geoatlas.no, 2008
Møllerhaug, Nicholas: Stupet. Leif Grungs krig, 2016
Møllerhaug, Nicholas: «Hemmeleghald og norsk naziarkitektur », Aftenposten, 26.5.2016
Nygaard, Pål: Store drømmer og harde realiteter - veibygging og biltrafikk i Norge, 1912-1960, 2014
Falstadsenteret: falstadsenteret.no/historie/fangeleirene-i-norge/
Forsvarsbygg: Landsverneplan for Forsvaret, bind 1-3, 2000
Reisegg, Øyvind: Oslo under krigen, 2016
Sebald, W.G.: On the natural history of destruction, 1999, engelsk utgave 2003
Sigurdsøn, Ragnhild: « Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen – historien om terror og lidelse i forskjellige ideologiers lys», Fortidsvern, nr. 2, 2011
Sprovin, Mathilde: «Okkupasjonsmaktens kulturminner – problemstillinger ved vern og
bevaring», Fortidsvern, nr. 2, 2011
Sprovin, Mathilde: «Soldatkaserner til besvær? Om Ormsund leir», Fortidsvern, nr. 2, 2011
Vårt Land, vl.no/2.615/skal-pusse-opp-nazi-monument-1.69583
Vårt Land, vl.no/2.615/som-a-henge-opp-uniformen-til-breivik-1.31796
Westlie, Bjørn: Fangene som forsvant: NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen, 2015
Wilberg, Janne: «Sektorovergripende kulturminnevern – Den store statlige kulturminneutfordringen». Landsverneplan for Forsvaret, bind 1, 2000
Wilberg, Janne: «Militærbyggeriet i Norge», Landsverneplan for Forsvaret, bind 1, 2000
Wilberg, Janne: «Krigens kulturminner i Norge – hva nå?», Fortidsvern, nr. 2, 2011
Wilberg, Janne: « Den andre verdenskrigs kulturminner i Oslo – en saga blott?», Fortidsvern, nr. 2, 2011
Wilberg, Janne: «Puslespillet om andre verdenskrig i Oslo», Byminner, nr. 4, 2013
Østlandssendingen, nrk.no/ostlandssendingen/klager-pa-oppussing-av-nazi-trapp-1.10921560
Mail