Publisert 12.10.2023
Tekst og foto: Markus Sannes, arkitekturhistoriker og styremedlem i Fortidsminneforeningen Kristiansand lokallag og Agder avdeling. Artikkelen er først publisert i Fortidsvern nr. 3-2023
Bygningen ble tegnet av Norges fremste sykehusarkitekt Ole Øvergaard, som utformet bygningen i tråd med tidens nyvinninger innen medisin og arkitektur. Kristiansand sykehus er Norges første funksjonalistiske sykehus, med en høymodernistisk utvidelse etter krigen, som likeledes har høy arkitektonisk verdi.
«... det nye store sykehuset vi har fått i Kristiansand [...] er Europas fineste sykehus».[i] I 1936 skrev sykepleieren Anny hjem til sin bror og fortalte ham om sykehuset som nylig hadde blitt oppført i Kristiansand; «hvis du kom hjem Artur ble du vel forskrekket, at vi var så flotte her hjemme». For Anny og datidens mennesker vakte sykehusets moderne uttrykk og nye fasiliteter, svært stor begeistring. Lokalavisene var også entusiastiske,[ii] og Fædrelandsvennen skrev ved bygningens åpning i 1934 at «En rekke interesserte kvinner og menn uttaler sin begeistring over det tiltak byen her har maktet aa gjennemføre».[iii]
Mellomtittel
Etter offentlig arkitektkonkurranse avholdt i 1932, stod Kristiansand sykehus ferdig i 1934, som en lys og buet betongblokk i fire etasjer og med flatt tak.[iv] Bygningen hadde en markert underetasje, og en ærbødig inngangstrapp til andre etasje. Vertikale vinduer uten dekorativ innramming dominerte fasaden, mens store åpne terrasser var plassert i det særegne buede hjørnet mot syd-vest. På midten av 1950-tallet ble bygningen utvidet til dagens form. Igjen var det Øvergaard, som ved hjelp av sin assistent, arkitekt Odd Østbye, stod for utformingen. Sykehuset ble tillagt nye fløyer og gikk fra fire til syv etasjer. De tillagte bygningsvolumene innlemmer de eldre delene på en nøye tilpasset og elegant måte. Det omfattende rutenettet av vinduer skaper et vakkert spill over fasadene. Et tårn med gnistrende kobberplater, kroner og samler bygningen. Og bruken av betong er rendyrket og helt uten dekor. Materialet i seg selv pryder bygget i ren eleganse.
I 1936 ble sykehuset presentert i Byggekunst, over hele tretten sider![v] Den detaljerte artikkelen, med et mangfold av fotografier og illustrasjoner, viser ytterligere hvilken oppmerksomhet og status bygningen fikk i sin samtid. Året før spilte sykehuset også en viktig rolle i byens eget festskrift, Kristiansand i Fortid og Nutid, hvor bygningen likeledes ble fremstilt som et moderne fremskritt.[vi]
Sykehusarkitekt og avantgardist
I Byggekunsts spesialutgave om norsk sykehusbygging fra 1954, ble Ole Øvergaard (1893-1972) omtalt som «en ubestridt autoritet på sykehusbygg i vårt land».[vii] Bak seg hadde Øvergaard en lang karriere, med tett kontakt med både Norges og Europas mest progressive arkitektmiljøer. Han startet arkitektkontor med pionerarkitekten Lars Backer i 1922, som to år senere ble et selvstendig foretak. I Oslo var han del av det avantgardistiske arkitektkollektivet i toppen av Oslo Nye Teater, hvor aktører som Ove Bang, Gudolf Blakstad og Knut Knutsen holdt til.[viii]
I løpet av mellomkrigstiden tegnet Øvergaard Norges første funksjonalistiske boligblokk i Åsengata, samt utvidelsen av Hotel Continental ved Karl Johan, og arbeidet sammen med Nils Holter på utformingen av NRKs kringkastingshus på Marienlyst.[ix] I 1929 deltok Øvergaard på den avantgardistiske internasjonale arkitektkongressen CIAM, hvor flere av Europas fremste modernister deltok, deriblant Le Corbusier.
Øvergaard hadde et sterk engasjement for både sosial boligbygging og kulturminnevern – deriblant med flere oppdrag for Fortidsminneforeningen – men gjorde seg imidlertid mest kjent for sine sykehus, hvorav Kristiansand sykehus var hans modernistiske gjennombrudd.[x] I løpet av sin karriere satt han også i en rekke styrer for norsk folkehelse, deriblant Den Norske Sykehusforening, og kom også slik til å prege norske holdninger til sykdom og helse.[xi] Han hadde også tett kontakt med Den Internasjonale Sykehusforening, med dens publikasjoner, kongresser og tidsskrifter.[xii]
Det kan her være relevant å trekke inn Øvergaards senere sykehus i Halden, fra 1952, som riksantikvaren i 2012 fredet.[xiii] Det tidligere sykehuset i Kristiansand har flere likhetstrekk med sykehuset i Halden, og riksantikvarens fredning burde derfor også stå som en annerkjennelse av Øvergaards byggverk i Kristiansand.
Ytterliggere, burde masteroppgaven Kristiansand Sykehus: Ole Øvergaard – en sykehusarkitekt i mellomkrigstiden, av kunsthistoriker Mathilde Sprovin, underbygge bygningens viktige posisjon i norsk historie. Som Sprovin skriver: «Ole Øvergaards bygning i Kristiansand står i en særstilling».[xiv] Ettersom Kristiansand sykehus var Øvergaards første modernistiske sykehus, kan en trolig mene at dette bygget burde betraktes med nært sagt tilsvarende høy vernestatus som Halden sykehus. Til forskjell fra Halden sykehus, får man i Kristiansand både funksjonalismen og høymodernismens sykehusbygging i en og samme bygning. Dette er særegent og burde på ingen måte ikke gå ubemerket hen.
Den komplekse sykehusarkitekturen
Det ble forutsatt at arkitekter som påtok seg oppgaven om å tegne sykehus, hadde dyptgående kunnskap om helsebyggets mangfoldige oppgaver. Til gjengjeld, ble sykehusarkitekten tildelt eksperstatus, som prosjektansvarlig med øverste ansvar for bygningens endelige utforming.[xv] Arkitekt Carl Thune-Larsen uttrykte dette i 1934: «Der finnes neppe noen bygninger, hvor spesialisering er så nødvendig og neppe noe sted hvor mangel på sakkyndighet gjør mere skade enn ved sykehusene».[xvi] I presentasjonen av Kristiansand sykehus i 1936 skrev derfor Øvergaard: «Det å planlegge og å bygge et sykehus er blitt en av de mest kompliserte og mest krevende opgaver for moderne byggekunst. [...] Det er arkitektens opgave å være den øverste leder av dette samarbeide og i siste instans blir det hans sak å velge og vrake mellem de forskjellige muligheter».[xvii]
I presentasjonen av Kristisand sykehus fremhevde også Øvergaard at det «I vår egen funksjonalistisk betonede tid ligger det en fare på lur her for sykehusarkitekten – fordi han kan bli fristet til å la en tilsynelatende hensiktsmessighet være synonym med skjønnheten». Øvergaard fremhevet altså at arkitekten måtte sikre at bygningen var teknisk og funksjonell, samtidig som den var vakker bygningskunst. Her la han en henholdsvis nyklassisistisk influert funksjonalisme til grunn for sine idéer om estetikk, tett forbundet med idealene til den Europeiske internasjonale stil: «... skjønnheten som dessuten beherskes av visse evige lover for orden og lovmessighet, rytme, proporsjonering og farvevirkning og av positive og negative former for rumvirkning».[xviii]
Pasienten i sentrum
Bakgrunnen for alle disse overnevnte bestrebelsene, var imidlertid å tilrettelegge for de mest psykologisk velbehagelige omgivelsene for de innlagte pasientene.[xix] Dette mente han at skulle resultere i effektiv restitusjon. I presentasjonen av sykehuset i 1936 skrev Øvergaard inngående om pasientrommets utforming, med et særlig henblikk på riktig klima og sanseinntrykk for den innlagte.[xx] Sykehusrommet ble orientert etter riktige himmelretninger som sikret temperatur, lysforhold og kontakt med grønne omgivelser. Dørene fikk egne beslag som hindret at de ble slått hardt igjen. Lampene lyste opp på måter som både var behagelig for den enkelte og ikke til irritasjon for andre i rommet. Værelsene fikk også farger som var bekvemme. I tillegg bestod alle elementene av materialer som tålte daglig bruk, slitasje og rengjøring.
I 1954 utbroderte Øvergaard igjen om sine idéer om sykehusarkitektur. Idéene fra 1930-tallet preget stadig arkitekten, som denne gangen vektla for at pasientens velbehag ikke trengte å gå på bekostning av rasjonelle og økonomiske løsninger.[xxi] Gode arkitektoniske løsninger – argumenterte Øvergaard – ville være besparende og fordelaktig både for økonomien og menneskene involvert i sykehuset. Utvidelsen på 1950-tallet kan altså sees på som en videreførelse av 30-tallets idéer. Slik sett utgjør Kristiansand et helt særegent eksempel på norsk sykehusbygging.
Tradisjon i verdensklasse
Året før Kristiansand sykehus stod ferdig, hadde den finske arkitekten Alvar Aalto fått sitt internasjonale gjennombrudd med sanatoriet i Paimio (1933). At Øvergaard kjente til sanatoriet, er det liten tvil om.[xxii] I likhet med Øvergaard, satt Aalto pasienten i sentrum. Pasientenes værelser inneholdt inventar som var utformet for den innlagtes velbehag. Her utformet blant annet Aalto en vask som skulle la det rennende vannet falle med liten grad av sjenerende støy. Dette ligner i stor grad Øvergaards bestrebelser, eksempelvis i hans lampe til Kristiansand sykehus. Aaltos sanatorium ble også lagt etter stedets klimatiske forhold, og bygningen fikk – i likhet med Kristiansand sykehus – buede former i plan. Det er også sterke likhetstrekk mellom bygningenes vinduer og bruk av betong i lyse farger. På denne måten inngår altså Øvergaards sykehus i en større nordisk kontekst. I dag er Aaltos sanatorium nominert til UNESCOs verdensarvliste, og er et av Nordens viktigste kulturminner.
Lokalhistorie og medisinsk historie
Et sykehus er en av de bygningstypene som angår de fleste. Folk har blitt født her, vært innlagt, arbeidet, eller avsluttet sine liv her. Mange har vært på besøk og har måttet oppleve betydningsfulle eller dramatiske hendelser i sykehusets omgivelser. I tillegg vitner et sykehus om et samfunns bestrebelser og tanker om medisin og velferd for befolkningen, men også ideer om verdien av liv og helse.[xxiii] Sykehuset er således et kulturminne som representerer et stort mangfold av befolkningens historie. Å rive et sykehusbygg som dette, burde derfor betraktes som en svært negativ påvirkning i den kollektive bevisstheten og et steds identitet. De historiske sykehusbyggene er en svært viktig del av forståelsen av vår fortid.
En sikker klimavinner
Etter at sykehuset flyttet på slutten av 1900-tallet, har bygningen fungert som både høyskole og fylkeshus. Ny bruk – fremfor rivning av bygningen – har altså både vært og er fremdeles et reelt alternativ. I tillegg finnes det svært sterke miljøargumenter for bevaring. I Sintefs rapport «Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede» (bestilt av Riksantikvaren, 2020), står det at størstedelen av fremtidens bygninger allerede er bygget, samt at rehabilitering og gjenbruk er helt essensielt for å kunne omstille Norge til et bærekraftig lavutslippsland.[xxiv]
Tidligere har svaret på hva et klimavennlig hus er, vært nye energieffektive boliger. Svaret er imidlertid mer komplekst. Selv om energieffektive passivhus har et lavt bruksmessig utslipp, har de et høyt produksjonsutslipp, som sjeldent tas med i regnskapet. Det samme gjelder også for det gamle sykehuset. Betong er et av de verste materialene en kan produsere, men på den annen side har betongbygg en holdbarhet på flere hundre år. Når en derfor har kommet til å bygge i betong, kan vern nærmest ansees som obligatorisk.
Ettersom Kristiansand kommune har vedtatt å kutte 80 prosent av sitt utslipp innen 2030, samt sette klima og miljø som førende for virksomheten, gir dette tydelige føringer for hva en kan gjøre med eksisterende bebyggelse og kulturarv.[xxv] Hvis Kristiansand kommune tar sine miljøvedtak på alvor, kan det gamle sykehuset uunngåelig måtte bevares.
Her er det transformasjon av bygningen, fra kontorer til boliger, som vi mener er løsningen. Med transformasjon og bevaring kan en få til både å imøtekomme behovet for bærekraftige og energieffektive løsninger og å respektere og ivareta en bygnings iboende verneverdier. På denne måten er altså kulturminner våre ressurser til utvikling og fornyelse. Arkitekt Jens Rye Svensson har vist hvordan bygningen kan transformeres, med fargerike og grønne omgivelser. Den lave blokken i forgrunnen rives for å gi plass til felles utearealer, mens bygningens hovedform er bevart.
Til slutt vil jeg gjerne trekke frem transformasjonen av det gamle rikshospitalet i Oslo, som på slutten av 2000-tallet ble omgjort fra sykehus til boliger. Dette viser klart av ombruk av gamle Kristiansand sykehus er mer en mulig, samt at det ferdige resultatet kan bli svært flott!
Modernismebyen Kristiansand
Sykehuset var et av Kristiansands første modernistiske byggverk. Den nyskapende, funksjonalistiske utformingen gjorde bygningen til et nasjonalt foregangsprosjekt, som vitnet om tidens ambisjoner. Dette burde sees i sammenheng med andre bygninger fra samme periode i Kristiansand. Under modernismen var Kristiansand en av Norges raskest voksende byer, og kulturminnene fra denne perioden burde derfor ansees som særegne og viktige. Summen av alle disse fremtidsrettede prosjektene gjør Kristiansand til en unik modernismeby, som trenger nennsom og helhetlig bevaring.[xxvi]
Fortidsminneforeningen Kristiansand lokallag har kommet med uttalelser og kronikker og arrangert byvandring og foredrag i denne saken, hvor de ovenforstående argumentene har blitt fremhevet. Med hensyn til lokal-, medisin og arkitekturhistorie, samt klima og miljø, er bevaring av det gamle sykehuset det som vi anser som den mest forsvarlige løsningen. Rives sykehuset, forsvinner både miljøgevinsten og i svært stor grad også den historiske bevisstheten. Av disse overnevnte grunner har vi derfor foreslått at bygningen transformeres, med en utforming av eksteriøret som ivaretar bygningens historiske uttrykk. Alvorlighetsgraden har også gjort at det gamle sykehuset nå er er innskrevet på Rødlista, Fortidsminneforeningens nasjonale oversikt over kulturminner i fare.
Fotnoter
[i] Bjørg Aase Sørensen, Arbeiderbevegelsen I Industribygda, (1982).
[ii] Mathilde Sprovin, Kristiansand sykehus, masteroppgave i kunsthistorie UiO, 2006, s. 34.
[iii] Fædrelandsvennen «Kristiansands millionbarn», 29.09.34. s. 3.
[iv] Mathilde Sprovin, Kristiansand sykehus, masteroppgave i kunsthistorie UiO, 2006, s. 24.
[v] Ole Øvergaard, «Kristiansand Sykehus», Byggekunst 1936, s. 91-103.
[vi] Chr. Wollnick, Kristiansand i Fortid og Nutid, Dreyers 1935, s. 94-95.
[vii] Redaktør Odd-Stein Andersen, «Sykehusarkitekten», i Byggekunst, 1954, nr. 3., s. 57.
[viii] Mathilde Sprovin, «Ole Øvergaard», Arkitektur i Norge, Årbok 2007, s. 58.
[ix] Mathilde Sprovin, «Ole Øvergaard», Arkitektur i Norge, Årbok 2007, s. 60-61.
[x] Arne Gunnarsjaa, Arkitekturleksikon, Abstrakt forlag 1999, s. 873.
[xi] Mathilde Sprovin, Kristiansand sykehus, masteroppgave i kunsthistorie UiO, 2006, s. 11-13.
[xii] Øvergaard, «Kristiansand Sykehus», Byggekunst, 1936, s. 93.
[xiii] Riksantikvaren «KOMPLEKS 9900236 Halden sykehus», se også https://www.riksantikvaren.no/fredninger/freder-norsk-helsehistorie/
[xiv] Mathilde Sprovin, «Ole Øvergaard», Arkitektur i Norge, Årbok 2007, s. 62-63.
[xv] Mathilde Sprovin, Kristiansand sykehus, masteroppgave i kunsthistorie UiO, 2006, s. 15.
[xvi] Carl Thune-Larsen, ”Sykehusbygging og arkitektens kvalifikasjoner”, Byggekunst, 1934, s. 194.
[xvii] Øvergaard, «Kristiansand Sykehus», Byggekunst, 1936, s. 91.
[xviii] Øvergaard, «Kristiansand Sykehus», Byggekunst, 1936, s. 92.
[xix] Mathilde Sprovin, Kristiansand sykehus, masteroppgave i kunsthistorie UiO, 2006, s. 73.
[xx] Øvergaard, «Kristiansand Sykehus», Byggekunst, 1936, s. 93-96.
[xxi] Ole Øvergaard, «Enkelte betraktninger over sykehusbygging», Byggekunst nr 3., 1954, s. 64.
[xxii] Mathilde Sprovin, Kristiansand sykehus, masteroppgave i kunsthistorie UiO, 2006, s. 40-41.
[xxiii] Øyvind Larsen, «Sykehuset», i Fortidsminneforeningens årbok 2000, s. 18.
[xxiv] SINTEF-rapport, Selamawit Mamo Fufa, Cecilie Flyen og Christoffer Venås, «Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede», bestilt av riksantikvaren (2020), s. 4-5.
[xxv] Kristiansand kommune samfunnsdel 2020-2030 «Sterkere sammen – Kristiansand mot 2030», vedtatt av bystyret 23.09.20. & Kristiansand kommune temaplan «Klima- og miljøstrategi: Bygg og anlegg», vedtatt av bystyret 27.10.21.
[xxvi] Se også kronikk i Fædrelandsvennen 12.11.2022, Markus Sannes og Frida Forsgren, «Bevar det gamle sykehuset og modernismebyen Kristiansand».
Mail