Publisert 22.09.2023
Tekst og foto: Ivar Moe. Artikkelen er publisert i Fortidsvern nr. 3-2023
– Gjennom arbeidet her ute lar vi oss stadig imponere over hva de har fått til med det enkle verktøyet de hadde til rådighet da de bygget alle bygningene, ryddet jordene for stein og dyrket marka. I dag har vi avansert verktøy og hjelpemidler for alt vi skal gjøre, som snøscooter og ATV til å trekke tømmer, frakte stein og annet tungt. Forfedrene mine har klart alt dette med handkraft, sier Trude Sildnes.
Torva som ble brukt som isolasjon i gulvet i hovedhuset ble hentet fra en myr vel en kilometer unna og kjørt ned med rein. I ytterveggene hadde de leire som isolasjon. Dette må de ha båret eller fraktet med trillebår, det samme med murstein til pipa, sand og sement.
– Det er et imponerende arbeid som er lagt ned med datidens enkle midler. Vårt restaureringsarbeid utføres med stor takknemlighet og i dyp respekt for oldefar og familiens enorme innsats, sier Trude.
Hun er selvsagt medlem av Fortidsminneforeningen, og tar oss med inn i eiendommens sjøsamiske liv og historie, en gård som siden siste fastboende døde i 1968 har vært omgitt av aktiviteter selv om husene har forfalt. Smukgården er et av de største og mest intakte sjøsamiske gårdsanleggene som finnes, delvis fredet i 2014 og nå under istandsetting.
Rodde barndomshjemmet 12 kilometer
De første minuttene kan en slik sjøsamisk gård virke litt kaotisk for et utrent øye. Hvorfor står husene slik de gjør? På samisk vis er bygningene plassert etter naturgitte elementer og den menneskelige aktiviteten som ble drevet på området og ikke samlet rundt et typisk tun som i den øvrige norske bondekulturen. Bygningene er lokalisert med nærhet til sin funksjon, naustene i fjæra og høyløene opp mot jordet.
Da gården ble etablert i 1894 av Paul Andersen Smuk og hans familie, bestod veikartet av fjorden og åpne havstrekninger. Det er derfor lov å bruke bildet «noen, gode åretak» når Trude Sildnes forteller at oldefaren hennes, Paul A. Smuk, rodde tømmerhuset som hadde vært hans barndomshjem de 12 kilometerne fra Høybukta hit til Lille Ropelv. Her gjenoppbygde han huset og slo seg ned med sin første kone, Elen, en datter og etter hvert også tre sønner.
Tømmer var en mangelvare i hele Finnmark, bortsett fra i Pasvikdalen. Det var derfor ikke uvanlig at arv inneholdt et hus, som de tok med seg. Der står fremdeles en bygning i Høybukta som skal ha vært en del av gården Paul A. Smuk vokste opp på.
– Da gården ble etablert var den i samtidens målestokk en velstående gård. I dag er den et rikt kulturminne med sin naturskjønne beliggenhet med 14 bygninger, en tidligere utmarksgamme og lakserett. I 1894 da Paul A. Smuk flyttet hit besto gården av et hus, et stabbur og ei fjøsgamme et par hundre meter fra dagens plassering, forteller Trude full av entusiasme og kunnskap.
– På grunn av en vårflom måtte de flyttet huset hit det står i dag. Det første barnet som ble født der huset nå står, ble født i januar 1901. Huset er derfor sannsynligvis flyttet rundt 1900. Dette tidfestes utfra et dokument der Paul A. Smuk selger rettigheter til bruk av fossen på eiendommens vannkilde, Lille Ropelva, til et sagbruk i oktober 1900. I tillegg til salgssummen skulle Smuk få hjelp til å flytte hus og stabbur, og han og sønnene skulle få arbeid på sagbruket når det var arbeid å få. Tømmerfløting ned Pasvikelva ga arbeid på sagbruket, forteller Trude.
Et hardt liv med gode sider
Trude Sildnes deler med oss hvordan forfedrene hennes opparbeidet gården i en tid hvor livet var hardt, men sikkert også med mange gode sider. Denne fortellingen føles viktigere enn at våningshuset på et tidspunkt har blitt utstyrt med sveitserstilelement. I 1902 døde den første kona til oldefaren. Hennes søster Inga, som tradisjonen ofte var, flyttet inn for å hjelpe til med barna. Paul og Inga giftet seg halvannet år seinere, og fikk fire døtre. En av døtrene ble Trudes mormor, Inga Smuk som vokste opp her ute.
Paul og hans familie var sjøsamer, fiskerbønder; de drev jordbruk i tillegg til fiske, fangst og sanking. De hadde rein i en felles flokk med andre i fjellet her ute. På Smukgården avspeiler bebyggelsen de sjøsamiske næringsveiene.
– Her er der fire naust, ishus hvor de hadde laksen og annen fisk og hvor de også oppbevarte melk. De skar blokker med is på det nærmeste lille vannet om vinteren og kjørte den ned med rein, og senere med hest fra 1931, da de fikk sin første. Isblokkene ble lagt i ishuset og holdt dette kjølig utover sommeren. Her er og et røkeri, til laks og annen fisk. Nede ved sjøen hadde de oppheng for garnbruk og fiskehjeller for tørking av fisk, forteller hun.
I utkanten av jordet finnes en bygning som kalles for sommerfjøset, her ble kyrne melket sommerstid når de gikk ute. Hovedfjøset er med ny låvebro fra 2022 og nytt tak fra 2020 ett av de staseligste bygningene på gården. Et mindre hus nær fjøset holdt sauene til. Midt på jordet står ei sammenfalt høyløe, den er fredet og så ødelagt at den ikke lar seg restaurere.
På stien ned mot fjæra står et lite stabbur som sannsynligvis er et av de eldste husene i Sør-Varanger. Dette er flyttbart og trolig av skoltesamisk opprinnelse. Stabburet er fredet og ble flyttet fra Høybukta sammen med det opprinnelige våningshuset i 1894. Det har fått midlertidig platetak for å forhindre ytterligere forfall i påvente av at man tar stilling til hvordan dette kan restaureres og best mulig bevares for ettertida.
Vokste opp med sjøsamiske tradisjoner
Med utmarksgammen som utgangspunkt gjette Smuk-familien reinen sin oppe i fjellet en times gange fra gården. Her fisket de ferskvannsfisk, plukket bær, hugget ved og slo gress for dyrefôr på myrene. Dette ble fraktet ned til gården med rein vinterstid. Gammetuftene finnes fortsatt ved utmarksslåtta i Madvikområdet som Paul A. Smuk i mange år forpaktet.
På jordet hadde de også en jordgamme hvor sauene holdt til før sauefjøset ble bygget. I dag er det et potetland der med blant annet sorten nordnorsk gulløye.
– Potetlandet ble etablert av oldeforeldrene mine og denne jordbrukstradisjonen har siden vært videreført av mine foreldre og nå av oss. Der har alltid vært satt potet, gulrot og etter hvert dyrket jordbær og store mengder solbær. Etter at Hans Smuk som siste fastboende døde i 1968, brukte min mormor og bestefar og deres tre barn med familier Smukgården som fritidsbolig. Mormors yngste bror, Nils Olai, videreførte det tradisjonelle laksenotfisket på gården, og fisket laks her om somrene til utpå 90-tallet.
– Mine foreldre fikk ei hyttetomt på eiendommen i gave av Hans Smuk da de giftet seg i 1965. Hytta ble satt opp i 1972 og har vært mye brukt av familien vår i helger og ferier i tillegg til utallige dagsturer, både for å drive jordbruk, skaffe vinterved, fiske og plukke bær. Hele mitt liv har jeg hatt en tilknytning til gården og eiendommen og aktivitetene her ute. Jeg og mine to søstre er vokst opp med de sjøsamiske gårdstradisjonene som har vært videreførte av mine foreldre Sissel og Sigbjørn.
I dag brukes fortsatt sjøen og de ressursene som finnes i området, slik forfedrene gjorde, men på mye enklere vis med motorbåt, motorsag og ATV. Dyrehold er det imidlertid slutt på og jordene slås ikke lenger. Når bygningene er restaurert, håper Trude også at innmarka kan restaureres og at det kan bli beitedyr igjen sommerstid.
Et ivaretatt kulturminne
Gjennom denne videreføringen av forfedrenes opprinnelige aktiviteter er Smukgården fortsatt ivaretatt som et sjøsamisk kulturminne. I løpet av de 50 årene bygningsmassen på gården har vært brukt til fritidsformål og særlig i løpet de siste 30 årene, da bygningene knapt har vært i bruk, har det uviklet seg et omfattende forfall.
Trude Sildnes og Gjermund Wøhni sto derfor foran et enormt reparasjons- og restaureringsarbeid da de igangsatte arbeidet i 2020. Hadde ikke Sør-Varanger Museum lagt takpapp på flere av husene tidlig på 2000-tallet og hadde ikke foreldrene hennes sørget for kontinuerlige reparasjoner så ville neppe husene vært å berge i dag. Med midler fra Sametinget utarbeidet tradisjonshåndverker Roger Persson i 2018 tilstandsrapport og restaureringsplan for de fire fredede husene og fjøset. Med dette som utgangspunkt kunne Trude og Gjermund ved overtakelse av eiendommen i april 2020 umiddelbart igangsette bergingstiltak der det hastet mest.
Stabbur og redskapsnaust fikk midlertidige platetak, fjøset fikk nytt tak og bunnsviller og et av naustene ble restaurert. Når de etter hvert flytter inn, vil de videreføre tradisjonene og ivareta det sjøsamiske kulturminnet Smukgården gjennom bruk av bygningsmassen og eiendommen.
– Det er mye arbeid som gjenstår, men vi er optimistiske. Vi gjør dette arbeidet for oss selv, har stor glede av det vi gjør her ute og har lært enormt mye gjennom prosessen. Vi har lagt ned tusenvis av arbeidstimer. Familie og venner har stilt opp på dugnader. Vi ser frem til å kunne leve småbrukerlivet her ute; jordbruk, fiske, sanking og vedhogst for salg og ellers bruke tida på de tingene vi ønsker at livet skal bestå av.
De opplever at de gjennom hele prosessen har hatt en svært god dialog med Sametingets seksjon for bygningsvern som har bidratt med veiledning og gode råd. Sametinget har gjennom midler fra Riksantikvaren også bidratt med tilskudd til merutgifter knyttet til antikvarisk istandsetting.
– Det er svært viktig for oss at den som i fremtiden overtar Smukgården, er fullstendig innforstått med det store ansvaret det innebærer å eie et delvis fredet og unikt sjøsamisk kulturminne, og at bygningsmassen og eiendommen fortsatt vil bli ivaretatt i henhold til gjeldene lover og regler, sier Trude.
Kompetent håndverker
I fredningsvedtaket fra 2014 ble fire av husene fredet, mens 10 er registrert som verneverdige. Restaureringsarbeidet på Smukgården ledes av Roger Persson, en av de få tradisjonshåndverkere i Finnmark.
Han har restaurert gamle hus i Finnmark siden 1994 og har siden 1995 jobbet på Varanger Samiske museum i Varangerbotn som håndverker. Han har formidlet den samiske kulturen ut fra mange aspekt. Det har gitt ham en god innsikt i de lokale byggeskikkene. Tilstandsvurderingen har gjorde for fem av 14 bygg på Smukgården for fire år siden endte med at han påtok seg hele restaureringsjobben på gården. Nå har han i tre år jobbet med våningshuset og fjøset.
– Vi har vært svært heldige som fikk tak i en kompetent håndverker og utrolige heldige med å få nettopp han med på laget for å gjøre dette arbeidet. Uten Roger kunne vi ikke igangsatt arbeid på Smukgården. Han har gitt oss mye hjelp og gode råd underveis. Alt arbeidet som vi utfører på det fredede huset, er under hans veiledning slik at arbeidet blir korrekt utført.
Det gjenstår fortsatt svært mye arbeid. Pipa i våningshuset er en utfordring. Den er støpt fra første etasje opp til gulvnivå i andre etasje med teglstein for resten, mørtel mellom teglsteinene er stedvis helt smuldret bort.
– Pipa er i så dårlig stand at feier ikke tillater at den fores opp med syrefast stålrør. Vi har derfor søkt om dispensasjon fra Kulturminneloven om å få rive pipa ned til støpte del og bygge den opp autentisk. Det er svært vanskelig å få tak i en murer her i Finnmark. Vi må sannsynligvis få en tilreisende sørfra og det vil koste uhorvelig mye, sier Trude.
Gulvene i andre etasje må slipes og behandles. Innerpanelet på kjøkkenets yttervegg har løsnet fra spikerslagene. Dette må tas ned før remontering. Dette er en tidkrevende prosess hvor spikere som ikke er knekte må sages av fra baksida av panelbordene slik at panelbordene ikke blir ødelagte. Samtlige malte flater må skrapes og pusses og males på nytt med linoljemaling i farger så nær det opprinnelig som mulig.
Ytterdør skal snus og få låskasse. Tidligere plankekledte vegger og tak i tilbygg skal kles med håndhøvlede bord. De gamle vinduene skal restaureres og gjenbrukes. Roger har lært paret vindusrestaurering, så de har verksteder hjemme, både i garasjen og i kjelleren.
Moderne komfort blir det også plass til:
– Vi skal bygge et bittelite bad i en del av yttergangen da huset aldri har hatt innvendig bad og toalett.
Mail