Boligidyllen fra 1846 må vike for en firefelts vei og en jernbanetrasé som kanskje aldri blir bygget

Publisert 19.09.2023

Planene til en ny forbindelse for vei og tog over Sarpefossen har i mer enn 10 år ligget som en klam hånd over dette området, rikt på kulturminner helt tilbake til tiden da Olav den hellige bygde en voll rundt middelalderbyen. Den ikoniske mursteinsboligen Tarris er taperen, men Fortidsminneforeningen Sarpsborg og Rakkestad lokallag vil kjempe så lenge huset står.

Tekst og foto: Ivar Moe. Artikkelen er også publisert i Fortidsvern nr. 3-2023

Hanna B. Gansmoe lever sitt fredelige pensjonistliv sammen med labradoodelen Bella i en av de 20 seksjonene i Tarris. Hun er medlem av Fortidsminneforeningen, og meldte seg inn fordi hun vil delta i det som finnes av protestmuligheter i en så mørk sak.

Tarris, en arbeiderkaserne, ble opprinnelig bygget for 40 familier knyttet til Borregaard sagbruk like ved. Bygningen ble satt opp av sagbrukets maskinmester Robert Foster i 1846. På veggen henger det opprinnelige skiltet i god form med teksten P & Co Foster Terrace 1846. Med årene ble Terrace til Tarris. P & Co var Pelly som den gangen eide Borregaard. Tarris har vært et bolighus sammenhengende siden det var nytt, og den 100 meter lange bygningskroppen er nærmest intakt, ser man bort fra et løst tilbygg til bad som er hengt utenpå alle enhetene. Huset står på kommunens gule liste og midt i en hensynsone. Bygningen står også på Rødlista, Fortidsminneforeningens nasjonale oversikt over kulturminner i fare.

– Jeg tenker at det er kjempetrist at et hus som jeg anser burde vært vernet, står så langt ned på prioriteringslista. Denne byen har vært styrt av Arbeiderpartiet i 120 år, og at de ikke vet å ta vare på kulturen som er en del av deres egen historie, det gjør meg fortvilet. Det de prøver å gjøre nå, i tillegg til å rive Tarris, er å legge en fire felts vei gjennom området, en del av sentrum, i en tid vi snakker om et grønt skifte. Veien skal gå tvers gjennom huset her. Slettelandskapet ned mot Glomma og den gamle vaskeplassen på svabergene danner en helhet sammen med Tarris, og alt vil forsvinne, sier Hanna B. Gansmoe.

På sørveggen til Hanna B. Gansmoes seksjon i Tarris, henger det originale skiltet som tydelig viser når huset ble bygget og av hvem.

Engelsk inspirert: P & Co. Foster Terrace 1846

Omstridt jernbanetrasé

Her forlater vi henne et øyeblikk, og slipper til Thomas Winther, også medlem i Fortidsminneforeningen. Han gir oss et lite blikk inn i denne kompliserte saken.

– En ny veiforbindelse over Sarpefossen har stått på agendaen i kommunen og fylket i mange år, hovedsakelig fordi den gamle brua er i så dårlig forfatning at noe uansett må gjøres. Dette er alle parter enige om. Da det så ble lagt frem en plan fra Bane Nor om tospors jernbane gjennom østfoldbyene, ble det også fart i planleggingen av ny veiforbindelse. Forutsetningen fra myndighetene var at disse to store prosjektene måtte samordnes. I den senere tid har det imidlertid kommet mange hindringer i veien for jernbaneprosjektet, og mye tyder på at det aldri vil bli gjennomført. En av de viktigste forutsetningene for at veibrua skal ligge akkurat der den er planlagt, er derved borte.

Winther forklarer videre at det er snakk om en normal, firefelts vei for å bedre trafikksituasjonen ved dette knutepunktet. All lokaltrafikk fra øst til vest i Sarpsborg-området skal i utgangspunktet gå over Sarpebrua, selv om E6 i stor grad også benyttes.

– I den tidlige planleggingsfasen før Bane Nor ble det forelagt bystyret i Sarpsborg flere alternative løsninger for trasé, og flere av disse unngikk fullstendig å berøre Tarris, byvollen eller middelalderbyens tufter. Men på grunn av de sterke føringene fra Bane Nor ble samtlige andre forslag forkastet. Muligheten for veitunnel under fossen ble fremlagt, men avvist av kommunen og deres rådgiver uten at forslaget ble seriøst vurdert.

Dette er den gamle broen over Sarpefossen som skal erstattes av en ny bro og et veisystem som gjør at Tarris må rives.

Det var et håp tidlig i prosessen

– Ett av forslagene som kommunen vurderte seriøst før Bane Nor kom inn i bildet, var en trasé med bro nord for Tarris og middelalderbyen. Denne traseen ville føre trafikken over Glomma nord for fossen, og uten å røre middelalderbyen. Dessuten ville den medføre vesentlig mindre konsekvenser for boområder og andre historiske bygninger, kan Thomas Winther videre fortelle.

Det fantes altså en løsning for Tarris en gang i prosjektets historie, men føringene fra Bane Nor ble liggende selv om det trolig ikke blir noe av en ny togtrasé. På en benk midt i dette viktige kulturminneområdet sitter Hanna B. Gansmoe og vil ikke forstå hvorfor man må ofre et kulturminne for at et annet skal få leve videre.

– Du kan ikke ta det ene eller det andre, for begge deler er like ødeleggende. Det å rive et hus som er velfungerende for 20 boenheter, det henger ikke på greip. Spesielt fordi dette huset er så gammelt. Dette har en kulturhistorisk verdi som de burde ha vett nok til å ta vare på. Jeg har bodde her i tre år. Vi eier en del av grunnen. Borettslaget vårt er under Sarpsborg og Omegn Boligbyggelag. De har aldri løftet en finger for at dette huset skal bli tatt vare på. Jeg var klar over at det skulle bygges en ny bro da jeg flyttet hit, for det stod i prospektet. Men ikke i min villeste fantasi så jeg for meg at det innebar å rive hele bygningen.

Monument over Borregaard-tiden

Carl-Einar Kure, medlem av Fortidsminneforeningen og leder i Sarpsborg historielag, er tydelig på hva han mener. Sammen med Thomas Winter, Reidar Stang og styreleder Hildegun Fredriksen i Sarpsborg og Rakkestad lokallag har de i år dannet en gruppe for å redde Tarris. De har hatt møte med fylkeskommunen og ordføreren og de skal skrive til regjeringen.

– Min oppfatning av Tarris er at det er Sarpsborgs mest ioniske bygg. Jeg anser det nærmest som et monument over Borregaard-arbeidet. Det har en fantastisk beliggenhet i byen til Olav den hellige, som han laget er borg rundt. Mesteparten av den byen raste ut i elva i 1702, men det ble igjen enn liten voll som går ut lengre opp i elva enn der Tarris ligger. Dette huset fikk en fantastisk plassering nesten ute i fossen og er det huset i Sarpsborg i dag som har størst betydning. At man kan tenke på å rive dette som til de grader er Sarpsborgs historie, det er helt uforståelig, sier Kure.

I dag foreligger fire underalternativer for bro som alle innebærer at Tarris må rives. Men det har vært andre alternativer tidligere, som ble lagt lenger nord, og som ikke ville berørt Tarris i det hele tatt.

– Vi har snakket med fylkeskonservatoren, og der følte de at de fikk presentert et valg mellom pest og kolera. Strandlinjen her nede er Sarpsborgs nordlige havn. All transport på Glomma fra det som nå er Innlandet fylke, måtte tas i land her. De kom ikke forbi Sarpefossen, og alt måtte fraktes over land. Derfor er dette et spesielt område, det som heter Gamleby Strand. Så er det vollen til Olav den hellige, rundt Sarpsborg. Den er blitt forferdelig herjet med. Den er blitt gravd igjennom, den er skjemmet av veier og det er tatt stein fra den. Men det er en liten, nordlig arm av den vollen som stikker ut i elva her oppe, som visstnok ikke ble bygd av Olav den hellige, men som var en naturlig terrengformasjon hvor han begynte byggingen av vollen; og den delen er intakt.

Setter to kulturminner opp mot hverandre

Fylkeskonservatoren har vektlagt at det er viktigere å berge den enn Tarris, sier Carl-Einar Kure.

– De fikk valget mellom å redde Bør-ermen som den kalles, eller å berge Tarris. De valgte da å satse på Bør-ermen. Jeg skjønner ikke hva slags system det er som kan stille et slikt spørsmål. Det er som om en mor får valget mellom å miste den ene av to unger. Hvem av dem vil du miste? Begge deler er viktig.

Han legger vekt på at det var her, like ved Tarris, at middelalderbyen startet. Resten av Sarpsborg er fra tiden etter 1839; og stedet Borggård var et sagbruk før den tiden. Tømmeret kom nedover Glomma og ble sagd opp. I forbindelse med sagbrukstiden som dannet grunnlaget for hele byen, ble Tarris bygget som arbeiderbolig for det formålet i den tiden. Den hører ikke til Sarpsborgs industrihistorie som kom etterpå. Den tilhører sagbrukstiden som var grunnlaget for Hafslund hovedgård og Borggård hovedgård. Derfor er dette et så utrolig viktig hus.

Han forteller at det i dag finnes et lignende hus på Borgarsyssel Museum, som heter St. Olavsvoll, og som antageligvis er litt nyere et Tarris, men som ble bygget for samme formål.

– Det utbygningskreftene prøver, er å sette de to husene opp mot hverandre. Dere kan ikke bevare begge to. Dere må nøye dere med det ene, mener de. St. Olavsvoll er i veldig dårlig forfatning. Den er nå under restaurering. Den har stått der hele tiden. Den er soppangrepet og det er antakelig ikke usannsynlig at den må plukkes ned stein for stein for å bygges opp igjen. Her på Tarris er alt intakt. Her står alle mursteinene på plass. Det er gjort små forandringer, selvfølgelig, som bad på utsiden. Men dette huset er utrolig autentisk. Her bor det folk, og det gjør det enda mer verdifullt. Det har bodd mennesker her kontinuerlig i 177 år.

Levd lenge med rivespøkelset

– De som bor her sier at de har hørt om rivespøkelset helt siden 1989. Vi som er interessert i bygningsvern har prøvd å påvirke, snakke med politikere hele veien, og hele tiden har de sagt at det er for sent. Det har alltid vært for sent. Men vi ser det sånn at så lenge huset står så vil vi kjempe for det, sier Kure.

– Det er også interessant at de driver med grunnboring her, og det er ualminnelig langt ned til fast grunn. Her er det leire. Etter raset i 1702, da byen skulle bygges opp igjen, var de den gangen redde for at elva skulle ta hele Tarrishøyden. Nå har det gått bra, men når de nå borer har det vist seg at det er veldig dypt. I tillegg har Hafslund, på den andre siden av elva, kommet med tanken om å bygge et nytt kraftverk. Det skaper et problem som ikke er flagget så godt tidligere, men nå er dette kommet opp i forbindelse med broalternativene; nye underalternativ. Nå snakker man altså om å lage en bro som er 30 meter høy for å komme over kraftverket. Den ville ha gått over Tarris. Så det kommer flere argumenter for, i tillegg til de historiske, å legge en ny bro et annet sted. Tarris ble bygget lenge før dagens bro kom. Broa kom i 1854, når man da skulle finne en vei forbi, så la man selve hovedveien forbi dette huset. Den gamle E6 gikk helt inntil veggen til Tarris.

Gruppen som kjemper for Tarris hadde i mai møte med Christian Hintze Holm, avdelingssjef i avdelingen for kulturarv i Viken fylkeskommune. Det er hans forståelse at det er gjort mange grundige utredninger av alternative løsninger for ny bro også da Østfold var et eget fylke, både av veimyndighetene, politikere og kulturmyndigheter. Han skriver i et møtereferat til gruppen:

«Når Tarris ikke ble prioritert for bevaring i forbindelse med planarbeidene for vei og jernbane gjennom området, var det kun fordi de traséalternativene som kunne sikret bevaring (av Tarris, red.anm.) vil ha større negative konsekvenser for det fredede kulturmiljøet knyttet til Sarpsborg middelalderhistorie.»