FORTIDSMINNEFORENINGEN AKTUELT VERNESEIER I TRONDHEIM

Jovisst nytter det å kjempe!

Publisert 11.12.2020

Jugendgårder reddet – mange tiår etter rivevedtak

«I dag er det flaut å innrømme det, men jeg tenkte faktisk at slaget var tapt, at det var opp og avgjort for lenge siden. Jeg er så glad for at jeg tok feil», skriver styreleder Margrethe C. Stang. Slaget det handler om er Elgeseter gate 30b og to andre jugendgårder i Trondheim som ble vedtatt revet for mange tiår siden for å «slippe bilen frem». Men tiden – og samfunnsutviklingen – har jobbet for disse husene, det ble klart i november i år.

Av Margrethe C. Stang, styreleder i Fortidsminneforeningen.

Det må ha vært vinteren 1981. Jeg var ti år og hadde fått lov til å reise til byen alene med en venninne etter skoletid. Vi hadde kjøpt godteri og morsdagsgaver, og satt tilfreds på bussen hjemover i skumringen. Jeg pekte ut av vinduet på en leiegård med hjørnetårn og sa til venninnen min, Grethe, at det nesten så ut som et slott. Hun svarte at onkelen hennes hadde sagt at det skulle rives for å utvide gaten, at alle husene på denne siden av gaten faktisk måtte bort. De nye husene skulle bygges langt innenfor fortauet, slik at bilene fikk plass.

Huset var Elgeseter gate 30b i Trondheim, og rivingsvedtaket var allerede flere tiår gammelt da jeg var barn. På 1950-tallet satset Trondheim på å bli en topp moderne by der privatbilen var det viktigste fremkomstmiddelet. «Bilan ska fræm» sang Otto Nielsen, med klar referanse til utviklingen i fødebyen. En etter en forsvant gårdene på vestsiden av Elgeseter gate. Noen av dem brant, noen sto bare tomme år etter år før de til slutt ble revet. Hullene etter gårdene ble fylt av nitriste bygg, pent tilbaketrukket for å gjøre plass til fremtidsbilene.

Til slutt sto det tre gamle gårder igjen, «Jugend-dronninga» 30b med sitt flotte tårn, blyglassvinduer og smijernsverandaer og de litt mer nøkterne gårdene 4 og 6. De fleste som var engasjert i arkitektur og byutvikling i Trondheim visste at de hadde en dødsdom over seg, at de bare ventet på milliardene som skulle gi byen en bredere innfartsåre.

Men samtidig hadde de tre gårdene rukket å bli hundre år gamle, og jugendstilen hadde gått fra å være ‘gammel og stygg’ til å være ‘gammel og fin’ i de fleste folks øyne. Nå var det først og fremst det manglende vedlikeholdet folk irriterte seg over.

Tiden jobbet for disse husene
Da jeg ble med i styret i Den trønderske avdeling av Fortidsminneforeningen for ti-tolv år siden var de fleste av oss innforstått med at gårdene skulle rives. I dag er det flaut å innrømme det, men jeg tenkte faktisk at slaget var tapt, at det var opp og avgjort for lenge siden. Jeg er så glad for at jeg tok feil! For tiden jobbet for disse husene. Ikke bare hadde jugendstilen blitt stueren, men privatbilismen hadde blitt mer problematisk. Etter hvert begynte folk å lure på om en enda bredere bilvei inn og ut av en historisk bykjerne var så lurt.

For meg kom vendepunktet i 2013, overraskende nok i form av samtidskunst. Prosjektet «Constant. Decay» tok over hele tårnbygningen 30b og fylte den med liv – utstillinger, performancer, pop-up-kafé, foredrag og konserter. I en av leilighetene ble det invitert til middagsselskap, og i den øverste hjørneleiligheten ble det skapt en vidunderlig hage, med ferdigplen på gulvet og et vell av planter. Ikke spesielt bra for huset, men en enestående opplevelse! En av utstillingene i huset het forøvrig «Her kommer ingenting», en underfundig henvisning til byggets skjebne.

Blomstrende aksjons-kreativitet

Kunstprosjektet åpnet opp bygget for publikum og skapte engasjement. Plutselig fikk jeg håp, og jeg var ikke alene. Den trønderske avdeling bestemte seg for å kjempe for bevaring, og jeg ble Fortidsminneforeningens representant i en bredt sammensatt ad hoc-gruppe. Vi jobbet ikke bare med den kulturminnevernfaglige siden av saken, men minst like mye med ulike trafikk-løsninger og kontakt med politikere. Det har vært utrolig lærerikt.

Fortidsminneforeningen brukte «Lys i gamle hus»-dagen i 2014 til å låse oss inn i 30b med en hel IKEA-pose batteridrevne kubbelys som vi plasserte i vinduene i gården – vi hadde fått låne nøkkelen av politiet. Det ble et nydelig oppslag i lokale medier.

Et annet år brukte Studentutvalget vårt natt til 17. mai til å pynte inngangsdøren til gården med flagg, bjørkeris og en «tilbakeført jugenddør» malt på papp. Aksjons-kreativiteten blomstret. I tillegg ble jugendgårdene ført opp på foreningens «Rødliste» over truede bygninger, og det ble skrevet mange leserinnlegg og høringsuttalelser frem til i dag.

«Nok vei nå, la bygget stå»
11. mars i år sto jeg og 30-40 andre demonstranter hånd i hånd rundt Elgeseter gate 4 og 6. Saken skulle igjen opp i bystyret. Vi hadde plakater med slagordene «Jugendstil, ikke bussfil», «Nok vei nå, la bygget stå», «Breiere vei? Tror ikke det nei» og «Riv dem ikke, vi kommer til å klikke!». En sjelden bilist tutet og ristet på hodet, men et overveldende antall sjåfører og busspassasjerer vinket og smilte og ga tommelen opp mens de hastet forbi. Det var en utrolig fin måte å bruke siste dag før samfunnet stengte ned på.

Aksjonene har bidratt til å holde oppmerksomheten oppe, men det politiske påvirkningsarbeidet har vært det tyngste og viktigste. For de fleste politikerne handlet saken nå om å bedre fremkommelighet for busstrafikken. Selv små og bevaringsvennlige partier kan la seg overbevise om å ofre jugendarkitektur når målet er bedre miljø. Venstrepolitikeren Trond Åm skal ha mye av æren for å ha frontet denne saken gjennom mange år. Han har vært krumtappen i arbeidet for å bevare gårdene. I vinter snudde Høyre, og nå på senhøsten snudde til slutt Arbeiderpartiet; bare Frp og Sp sto igjen på rivesiden. Bevaringssiden vant!

Bokhandel og utepils?

De tre gårdene har knapt vært vedlikeholdt i min levetid. Nå håper jeg de raskt blir solgt til eiendomsutviklere som vil investere i historie og kultur. Sannsynligvis blir det studentboliger der, og forhåpentlig en kafé eller to i førsteetasjene. Bakgården til Elgeseter gate 6 egner seg utmerket til utepils-servering, og jeg drømmer om bokhandel i 30b. 7 Eleven er kanskje mer realistisk – i det store bildet gjør det ikke så mye.
Den aller viktigste lærdommen jeg tar med meg fra saken om de tre jugendgårdene er at det var dumt å tenke at slaget var tapt, bare fordi «alle» visste at Elgeseter gate skulle utvides og at byggene var dødsdømt alt på 50-tallet. Fra nå av er jeg bekjennende optimist. Det nytter å kjempe!

FORTIDSMINNEFORENINGEN AKTUELT VERNESEIER I TRONDHEIM