Vil rive ærverdig trehotell fra 1890-tallet
Publisert 10.04.2018
I Hellesylt på Sunnmøre gir en utbygger bort et over hundre år gammelt trehotell helt gratis! Realiteten er en PR-kamuflert riveskandale i emninga.
Når den regionale utbyggeren og reiselivsaktøren Flakk Gruppen tilbyr å gi bort et over hundre år gammelt trehotell helt gratis, blir saken presenteres som en gladsak i Sunnmørsposten 9. april. I praksis er dette en søknad om å få rive. Nok et tradisjonsrikt trehotell vil gå tapt for alltid – denne gang i Hellesylt i Møre og Romsdal - og erstattes med et «tøft signalbygg» signert Snøhetta.
Grand Hotel i Hellesylt innerst i Synnulvsfjorden er staselig, i all sin medtatthet. De vakre utskjæringene i gavlen vitner om et ektefødt barn av sveitserstilen. Ingen moderne påbygg skjemmer helheten. Plassering ute på Grandneset er formidabel – her er all den utsikt til fjord og fjell en tilreisende kan drømme om. Grand er et av få trehoteller som er igjen i Møre og Romsdal. I de slitne veggene sitter en over hundre år lang historie om framveksten av turismen i Norge. Denne kulturhistorien skal nå, dersom eier og utbygger Knut Flakk i Flakk Gruppen får det som han ønsker, utraderes til fordel for Basecamp Hotel Hellesylt, tegnet av Snøhetta.
Dette kommer fram i en rekke artikler i Sunnmørsposten de siste månedene: «Hotellet skal bort fordi Flakk Gruppen, som gjennom reiselivsselskapet 62oNORD eier en rekke hoteller, skal sette opp et nytt hotell på tomta der Grand Hotel ruver i dag», melder avisen. «Det vi har bestilt er et tøft signalbygg som kan vekke interesse og trekke folk til både Hellesylt og resten av regionen», uttaler Knut Flakk.
Grand Hotel Hellesylt på Rødlista
Ennå ingen dokumenter i saken
Leser man de mange avisoppslagene, framstår saken nærmest som opp og avgjort, ja selv byggestart er bestemt. 8. februar heter det i Sunnmørsposten at «Oppdragsgiver er Flakk Gruppen i Ålesund. De opplyser til Sunnmørsposten at planen er å starte bygging av hotellet våren 2019.»
På lederplass i samme utgave lovpriser avisen næringssatsingen i Hellesylt, i en region som trenger nye arbeidsplasser. Samtidig nevner ikke lederartikkelen med ett ord at prosjektet i praksis også innebærer riving av et kulturminne av regional og nasjonal verdi.
Hvordan kan riving av et digert, mer enn hundre år gammelt trehotell – en type bygning og kulturarv som vekker følelser hos veldig mange og som Fortidsminneforeningen er spesielt opptatt av å bevare – ha blitt vedtatt nærmest helt uten oppmerksomhet og debatt? Forklaringen er at det ennå ikke finnes et vedtak – det finnes ikke engang en formell sak om verken riving, demontering eller bygging av et nytt hotell på tomten.
Synnøve Lindseth i Stranda kommune opplyser at de ennå ikke har mottatt noen søknad om riving eller nybygg, men at oppslagene i Sunnmørsposten tyder på at det kan ha vært dialog mellom utbygger og ordfører Jan Ove Tryggestad.
Når Fortidsminneforeningen tar kontakt med fylkeskonservator Bjørn Ringstad i Møre og Romsdal, får vi et lignende svar: Fylkeskommunen har ikke hatt denne saken til vurdering. Tvert imot er fylkeskonservator ute i samme ærend som Fortidsminneforeningen: å nøste i tråder og fine ut hvor saken står lokalt.
– Grand Hotel ble i 2015 tatt med i Regional delplan for kulturminne av regional og nasjonal verdi, sier Ringstad. – I reguleringsplanen for Stranda kommune, vedtatt i 2008, er eiendommen regulert til bevaring kulturmiljø, og det er det jeg forholder meg til.
To trehoteller ble ett
Grand Hotel ble oppført i 1903/1908, satt sammen av to eksisterende hoteller. Christen Stadheim overtok først det opprinnelige Grand Hotel (1890) og flyttet det i 1903 noen hundre meter til ny tomt på den andre siden av elva i Hellesylt sentrum. I 1908 gjorde han samme flyttemanøveren med det tidligere Tryggestad Hotel (1891), som sto lenger oppe i bakken ovenfor sentrum. Tryggestad-bygningen ble da bygd opp igjen som del av Grand Hotel, slik at det ble et tilnærmet symmetrisk anlegg med sammenhengende frontfasade med to nesten like sidefløyer.
Med sin sentrale plassering på kaia ble hotellet del av det sosiale og handelsmessige tyngdepunktet for Hellesylt, et anløp med stor trafikk. Her var også poståpneri, landhandel, forskjellige verksteder, slakteri og meieri. Hotellet har blant annet hatt dronning Wilhelmina av Nederland som bryllupsgjest, mens hotellets eier forhandlet ilandstigningsavgift for offiserene til keiser Wilhelm II. Grand Hotel var mondent, med peisestue, salonger og god servering. (Av mer kuriøs art kan nevnes at industrigründeren Lars Ringdal hadde sitt oppfinnerverksted i hotellets kjeller. Han skal ha registrert hele 70 patenter, og er mannen bak blant annet pionerjolla, Think-bilen og øvingsammunisjonen «rødfis», kjent for alle som har vært gjennom førstegangstjeneste.)
Den nyere historien til Grand Hotel minner dessverre om historiene til så mange lignende bygg i Norge. Årelangt forfall, råte og lekkasjer, gjentatte forsøk på å drive hotell og restaurantvirksomhet i lokaler som sårt trenger både grunnleggende vedlikehold og kostnadskrevende oppgradering. Avisoppslag fra både 2011 og 2013 forteller om nye leietakere og ny optimisme, mens det i en artikkel på www.hellesylt.info 3. april 2014 heter at «mange på Hellesylt reagerer no på tilstanden til Grand Hotel. Forfallet er synbart og bygget blir etter kvart ei skam for turiststaden Hellesylt.» I artikkelen opplyses det at Stranda kommune har innkalt eieren Flakk Gruppen til møte om byggets tilstand.
Siden er det ikke blitt bedre, skal vi tolke gjestekommentarer på nettstedet Tripadvisor: «A nightmare», skriver en, mens en annen konstaterer at «There is a wonderful old building called the ‘Grand Hotel’ in Hellesylt. It may have been once …»
Debatt om arkitektonisk verdi
I Sunnmørsposten 8. februar uttaler Knut Flakk at Grand Hotel har begrenset med arkitektoniske kvaliteter og at det ikke kan sammenlignes med Union Hotel Øye, en annen av Flakk Gruppens eiendommer.
Her er meningene delte. Fylkeskommunen har vurdert hotellet til å være av regional og nasjonal interesse, som et av få trehoteller igjen i fylket. Det er heller ikke de arkitektoniske kvalitetene alene som avgjør verneverdien – blant annet byggets sjeldenhet og historie veier inn.
Iris Fivelstad, eier av hotellet Villa Norangdal, er en ivrig forsvarer av Grand Hotel. Til Sunnmørsposten uttaler hun 10. april at «Forskjellen på Grand og Union er at det ene er pusset opp, det andre ikke. Det betyr ikke at Grand har mindre kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi. Det er også derfor det er listet som regional og nasjonal kulturhistorie».
I en epost til Fortidsminneforeningen skriver historiker Edvard Faleide: «Arkitektonisk er Grand Hotel ikke i øverste klasse. Men bygningen viser en sterk vilje til å gjøre det beste ut av gjenbruk av to separate bygninger av middels arkitektonisk verdi og standard, til noe som i alle fall ble bedre enn utgangspunktet. Eksteriørmessig er svært mye bevart av 1908-utformingen av et helhetlig anlegg. At bygningen har en regional verneverdi er nok uomtvistelig, i kraft av sin størrelse, helhetsverdi, historiske betydning for turiststedet Hellesylt og – som Iris Fivelstad viser til i Sunnmøringen 22. mars 2018 – nærheten til Verdensarvområdet Geirangerfjorden. I selve Geiranger, ett av landets fremste turistdestinasjoner, er de gamle trehotellene nesten helt borte i dag. Men den nærmeste naboen Hellesylt har ett. Det ville være galskap å rive det også.»
At Knut Flakks tilbud om å gi bort hotellet gratis i realiteten er en rivesøknad, kan tolkes ut av Edvard Faleides videre kommentar: «Problemet med Knut Flakks tilbud om demontering og flytting aner man, når man ser at Axel Mykleby i sin magistergradsoppgave «Kur- og sesonghoteller i Norge 1880-1900» fra 1983 har registrert at begge opprinnelige hoteller som inngikk i helheten fra 1908, for det meste var oppført i stav-, reis- og bindingsverk. En demontering/flytting er altså vesentlig mer komplisert og kostnadskrevende enn å plukke ned laftekasser av maskinhøvlet lafteplank. Da kan det nok innvendes at når man klarte flyttingene i 1903/1908, er det bevist at det er praktisk mulig. Ja, men kostnadsnivået vil være noe ganske annet i 2018. Det vil derfor være en stor fare for at hvis noen i det hele tatt begynner på et slikt prosjekt, klarer man alltids å plukke ned bygningen - mens gjenreisingen av en konstruksjon av denne typen vil kreve uforholdsmessig store midler, kompetanse og tid. Jeg mener det vil være bortimot umulig å realisere. Bygningen kan trolig bare bevares på eksisterende tomt.»
Våre sårbare trehoteller
Trehotellene er en viktig del av vår nasjonale kulturarv, og altfor mange er blitt borte, helt unødvendig. Spesielt på 1960-tallet fikk norske trehoteller hard medfart, særlig fordi de trengte nye toaletter og bad, og måtte brannsikres bedre. «Vi kjenner alle resultatet: Flotte trehotell fra 1800-tallet fikk moderne tilbygg i betong. Noen bygg forsvant helt, som Union i Geiranger og Alexandra i Loen», sier Fivelstad.
I 2017 skrev Fortidsminneforeningen at det er på høy tid med et nasjonalt løft for å redde de som er igjen av våre trehoteller. Den gang var saken aktualisert av eieren av Hotel Mundal, som på grunn av tyngende eiendomsskatt truet med å rive den ærverdige bygningen fra 1891. Saken fikk enorm oppmerksomhet. Nå er det altså jevngamle Grand Hotel i Hellesylt som lever på lånt tid, selv om det formelt sett ikke skal være grunnlag for det.
– Stranda kommunen har regulert Grand til «bevaring kulturmiljø» mens Møre og Romsdal fylkeskommune har innlemmet bygningen i «Regional delplan for kulturminner av regional og nasjonal verdi». Det råder altså full enighet om at dette er en verneverdig bygning. Dette må bli førende for den videre behandlingen av saken, sier Margrethe C. Stang, styreleder i Fortidsminneforeningen. - Vi forventer at fylkeskommunen og kommunen her står ved sine egne vedtatte kulturminneambisjoner når en søknad om riving/flytting/bygging havner i kommuneadministrasjonens innboks. Møre og Romsdal og Stranda har her en gyllen mulighet til å ta være på en av regionens få gjenværende representanter for tidsepoken for framveksten av turismen i Norge, et viktig kulturminne fra 1800-tallet. De gamle trehotellene er en ikkefornybar ressurs. Mine egne oldeforeldre drev et trehotell i Hardanger for 100 år siden, typisk nok ble det revet i 1962 og erstattet med en sjarmløs murkasse. Det er over 50 år siden. Da trodde man nok det var umulig å møte fremtiden med gammel arkitektur – i dag vet vi bedre. Historie, tradisjoner og lokalt særpreg vinner i det lange løp.
Fortidsminneforeningen er fullt klar over at et gammelt trehotell som Grand i Hellesylt vil trenge en omfattende oppgradering for å ha en sjanse i dagens turistindustri og at dette vil koste betydelige summer. Her må det være mulig å tenke både bevaring og fornyelse. Flakk Gruppen har ressursene – og de har vist at de kan få til gode ting med gamle trehoteller. Union Hotel Øye er et godt eksempel på det.
Mail