Villa Wessel: I dag er det atter lys i det gamle huset

Publisert 12.12.2023

Bli med på lysdugnad 14. desember!

Bianca og Børre Wessel har etter mange år med et urbant liv i London, valgt å satse på en fremtid i en liten grend i Trysil. I 2017 gikk familien på fire i gang med restaurering av en 125 år gammel sveitservilla. Etter seks år begynner den nå å bli et hjem. Som aktiv i Trysil og Engerdal lokallag, styreleder i Hedmark avdeling og prosjektleder for Lys i gamle hus har Bianca utvilsomt et hjerte for bygningsvernet.

Tekst: Karen Gjermundrød. Artikkelen er først publisert i Fortidsvern nr. 3-2024

– Hit kom kronprins Olav løpende inn og spurte om å få låne telefonen da de var på flukt fra tyskerne, forteller Bianca.

Da var det telefonsentral i det tidligere landhandleriet i den lille grenda Jordet i Trysil kommune.

– Som du ser så holder vi på å skrape gulvet. Mange lag med ulik maling har med årene blitt en seig masse som må fjernes. Vi ønsker å beholde spor etter levd liv og gulvet må da skrapes for hånd, noe som er tidkrevende men verdt det, forteller hun.

Da familien tok over den nær autentiske villaen i 2017 kunne de ikke en brøkdel av det de kan i dag. De siste årene har vært en reise innen tradisjonshåndverk med en forholdsvis bratt læringskurve gjennom en stor grad av egeninnsats.
Det har påvirket både interessen og jobbsituasjonen, særlig for Bianca.

I dag er hun aktivt engasjert som frivillig i Fortidsminneforeningen, som styremedlem i Trysil og Engerdal lokallag og som styreleder for Hedmarks fylkesavdeling. Med erfaring fra kommunikasjon og prosjektledelse har hun siden 2021 vært prosjektleder for Fortidsminneforeningens treårige pilotprosjekt, Lys i gamle hus.

BLI MED: Lysdugnad 14. desember

Sans for kvalitet og estetikk
Etter ti år med sporadiske søk begynte paret seriøst å lete etter drømmehuset i 2016.

– Vi hadde bodd tolv år i London og savnet hjemlandet. Vi var forsynt med by samtidig som vi savnet norsk natur og armslag. Dette stedet lå ute til salgs i et helt år, og dukket opp igjen og igjen i mine søk, forteller hun.

De hadde lett i ulike områder, men det var ikke enkelt å finne originale, eldre objekter som noen ønsket å selge.

– Vi var bevisste på at vi ikke ville ha noe som var nytt eller pusset opp. Forfalne vingårder i Italia ble også vurdert. Vi har hatt et par bygårdsleiligheter med originale detaljer tidligere og setter pris på det gamle. Det er noe med følelsen og roen du får i et eldre hus som du ikke får i nybygg, mener hun.

I tillegg er takhøyden en bonus. Begge foretrekker inneklimaet i eldre hus, med hus som puster og lever.

– Jeg tror det var første nyttårsdag at vi bestemte oss for at det hadde ligget ute lenge nok og at vi måtte ta en nærmere titt. Vi begynte å søke etter mer informasjon om grenda, som inntil da var ukjent for oss. Vi kom over hjemmesiden til Nord-Trysil historielag. Der var huset vist i sin tidligere prakt og det var skrevet om eiendommens historie. Det vekket interessen ytterligere og vi satte oss ned og begynte å se på budsjett og om vi kunne få til å sette i stand noe sånt som dette. Vi sjekket også andre forhold, som flomfare og solforhold, før vi la inn bud, forteller hun.

Søkte gode råd overalt

Da de tok over bygningen bar den preg av manglende vedlikehold gjennom flere tiår. Noe av det første de gjorde som nye eiere var å kontakte ressurspersoner som kunne gi gode råd om gamle hus; den lokale bygningsvernbutikken, lokal tradisjonshåndverker, Kulturminnefondet og kulturarvseksjonen i kommunen og fylkeskommunen. Det var også slik kontakten med Fortidsminneforeningen ble opprettet.

– Jeg sendte en epost og skrev, ‘Hjelp, vi har kjøpt et ødehus. Hvor begynner vi?’ Så la jeg ved en beskrivelse av huset og litt bilder. Tro det eller ei, alle vi tok kontakt med svarte. De kom sågar på befaring. Og det var virkelig mange hyggelige og kunnskapsrike folk som kom. Vi kan nevne Einar Engen fra Kulturminnefondet. Særlig de rådene vi fikk fra ham viste seg uvurderlig i å sette prosjektet på rett kurs fra begynnelsen av. Med et stort prosjekt som dette er de ikke godt å vite i hvilken ende man skal begynne.

Henning Søndmør, daglig leder i Sømåen Tradisjonshandverk, kunne fortelle at han allerede kjente til huset, og at det skulle være gode muligheter for å sette det i stand.

– Sømåen er et anerkjent firma innenfor bygningsvern regionalt, med vernepriser og flere gode istandsettingsprosjekt bak seg. De hadde også tidligere jobbet på prosjekt som hadde fått tilskudd til istandsetting. For et godt resultat så er prosjekt som vårt avhengig av god kunnskap på lokalt tradisjonshåndverk, så vi ble veldig glad da Sømåen sa ja til å bli med på laget, forteller hun.

Er blitt en livsstil
– I dette prosjektet så har vi ikke forhastet oss. Det eneste vi gjorde det første året var å fjerne nyere lag på gulv og vegger, mens vi tok oss tid til å bli kjent med huset. Påsken 2017 hadde vi kontainer her. I noen av rommene så var det syv lag gulv. Det var plast på plast, og plater på plater, forteller hun.

På kontoret hadde det vokst geitrams inn gjennom grunnmuren. I hallen var det en dam på gulvet, med vann som kom fra et kjempehull i taket.

– Første vinteren måtte vi koste snø på loftet, på grunn av en stor glippe ved pipa.

I 2018 ble det gamle taket som var modent for utskiftning fjernet. Kun dårlig virke ble tatt vekk og et nytt tak ble lagt som det var, med tradisjonelt stikketak, noe som var vanlig i området da huset ble bygget i 1898. Dette arbeidet fikk tilskudd fra Kulturminnefondet, Fortidsminneforeningen, Stiftelsen Norsk Kulturarv og Fylkeskommunen. I dag ligger det 20.000 stikker på taket, hver slått inn med en spiker av familien på fire og med hjelp av familie, venner på dugnad.
– Det er flere utfordringer med å restaurere. Blant annet er det du trenger ikke hyllevare i den lokale byggebutikken. Det skulle også vise seg i forbindelse med stikketaket. Men vi fant en løsning og fikk lagt taket som planlagt, på gamlemåten. Vi benyttet også anledningen til å holde foredrag og kurs og har opplevd en interesse for at gamle håndverksteknikker som dette blir børstet støv av, forteller Børre.

– Paret henger også på som ivrige lærlinger når de har håndverkere hos seg. Etter flere del-prosjekt har vi ikke bare fått bedret bestillerkompetanse, så vi vet hva vi vil ha, men også at vi etter hvert kan gjøre enda mer selv, legger han til.
Døtrene Beatrice og Amélie var 15 og 12 år da de begynte på prosjektet i Trysil. De har fått mye god læring gjennom prosjektet, fra å barke bakhon til å koke komposisjonsmaling.

Skikkelig team

– Det meste av helger og ferier har gått til å jobbe på huset. Her har vi vært et skikkelig team. Beatrice og Amélie har vært ivrige hele veien og deres interesse og arbeidsinnsats har betydd mye for både fremdriften og gleden over det å sammen skape et familiehjem, forteller Bianca. Hun legger til at de har hatt mange venner som har stilt opp på ulike måter.

– Det har vært over all forventning og folk i grenda har vært helt fantastiske. I utgangspunktet kjente vi jo ingen her! Det er gode ord, folk har hjulpet til med arbeid eller kokt kaffe og bydd på mat. Det er mange som har stilt opp og vi føler oss veldig velkommen i grenda og i Trysil. Kanskje det er fordi folk setter pris på at huset settes i stand etter mange år med forfall og mørke, knuste ruter.

– Det er en berikelse å være med i Fortidsminneforeningen, særlig når en setter i stand et eget hus. Det er et nettverk for huseiere, der andre deler av erfaring. Så har vi nok lest alle relevante artikler på Bygg og Bevar, både en og to ganger. Kunnskapsdeling er så viktig! Etter hvert har vi også skrevet noen egne artikler, basert på våre erfaringer fra prosjektet, både for Bygg og Bevar og for Norske Hjem, legger Bianca til.

Fasiten er i selve huset

– Vi bestemte oss tidlig for å ikke stresse med å bli ferdig. Det har vært en fordel, for plutselig finner vi ut nye ting underveis. Som at det dukker opp et bilde fra en ny vinkel som viser at trappa ikke var bitteliten i midten, men at den var i full bredde. Når vi ser de gamle bildene kan vi gjenskape det som det var, poengterer hun.

Ved å restaurere i roligere tempo har de blitt enda bedre kjent med huset og tankegangen bak huset.

– Restaurering er egentlig enkelt, og fasiten er i selve huset. Man gjør minst mulig, og det som må repareres utføres på samme måte som det opprinnelig ble gjort. Det å gjenbruke et gammelt hus som dette er rett og slett sirkulærøkonomi i praksis.
Bianca og Børre Wessel bruker husprosjektet til kompetanseoverføring og deler fremgang og informasjon gjennom foredrag, kurs, en egen hjemmeside og på sosiale medier,under kontoen @villawessel.

LES OGSÅ: Dette er Lys i gamle hus