HVORFOR BRUKE DÅRLIGERE ISOLASJONSMATERIALER NÅR DET FINNES BEDRE?

En innføring i organiske isolasjonsmaterialer

I dag finnes det en rekke organiske isolasjonsmaterialer som både er effektive, miljøvennlige og mer behagelige å jobbe med enn konvensjonelle alternativer som mineralull og glassull. Til tross for dette henger mye av byggebransjen fortsatt igjen i gamle vaner. Denne artikkelen tar for seg fordelene med biobaserte isolasjonsmaterialer – både når det gjelder klimafotavtrykk, fuktregulering, brannsikkerhet og brukervennlighet – og gir en oversikt over ulike typer som finnes på markedet i dag.

Det finnes så mange fordeler med å bruke organiske isolasjonsmaterialer. I Sverige har tilgangen på alternative isolasjonsmaterialer vokst enormt i løpet av de siste tiårene, og bransjen er fortsatt i sterk vekst. Men en stor del av den konvensjonelle byggebransjen må fortsatt omstilles. Det finnes et godt forbilde i øst, nemlig Finland, hvor bruk av organiske isolasjonsmaterialer er så veletablert at denne produktgruppen utgjør en stor andel av markedet.

Organiske isolasjonsmaterialer har så mange gode egenskaper at de fremstår som et naturlig valg i stedet for de mer konvensjonelle materialene som mineralull, steinull og glassull. Ikke minst er produksjonsprosessen for mineralull og glassull såpass energikrevende at de i prinsippet burde utelukkes som alternativ.

Isolasjonsmaterialer laget av organiske råstoffer fungerer i prinsippet som karbonfangere, fordi de binder en større andel klimagasser i vekstfasen enn det som slippes ut under produksjonen. På den måten har de et lavt klimafotavtrykk. De har generelt betydelig lavere klimapåvirkning ved produksjon sammenlignet med andre konvensjonelle isolasjonsmaterialer.

Organiske isolasjonsmaterialer er også hygroskopiske, noe som betyr at de kan ta opp og bufre fuktighet fra omgivende luft og materialer, og deretter gradvis tørke ut igjen. Denne hygroskopiske egenskapen gjør at de kan brukes i diffusjonsåpne konstruksjoner. Organiske isolasjonsmaterialer har en høy energibufferkapasitet, noe som innebærer at de bidrar til å jevne ut innendørsklimaet gjennom døgnet – de lagrer varme om dagen og avgir den igjen om natten. Isolasjonen kan være lokalt produsert, noe som innebærer at man unngår lange transportetapper. Det er også et materiale som er fornybart og komposterbart. Og til slutt en praktisk fordel: de er betydelig mer behagelige å håndtere ved installasjon, ettersom de ikke klør slik som mange andre konvensjonelle isolasjonsmaterialer.

Fakta:
Den viktigste egenskapen til et isolasjonsmateriale er at den leder varme dårlig. Denne varmeledningsevnen måles i lambdaverdi (λ-verdi). Jo dårligere varmeledningsevne – desto bedre isolasjonsevne (W/mK). Jo lavere tall, desto bedre! En tørr isolasjon holder bedre på varmen enn en fuktig isolasjon, så sørg for at den er så tørr som mulig. En isolasjon med høy tetthet, det vil si en isolasjon som er tung, har bedre lyddempende egenskaper.

Fakta: For å kunne sammenligne ulike isolasjonsmaterialers tekniske egenskaper ser man på varmeledningsevne λ [W/(m·K)], varmelagringsevne 𝑘 [10⁻⁶ m²/s], spesifikk varmekapasitet – det vil si hvor stor mengde varme som kreves for å øke temperaturen med én grad i ett kilo av materialet – 𝑐 [J/(kg·K)], og tetthet 𝜌 [kg/m³].

Det er også interessant å ta i betraktning hvilken type brannklassifisering isolasjonen har, og hvilket brannhemmende middel som er tilsatt. De vanligst forekommende brannhemmende midlene er: ammoniumpolyfosfat, natriumhydroksid (soda), borsalt og borsyre. Stoffet bor står oppført på Europakommisjonens prioriteringsliste over stoffer som bør unngås. Ammoniumpolyfosfat er et gjødselmiddel, og natriumhydroksid er en soda.

Isolasjonsmaterialer i plateform inneholder vanligvis også fibre for å stive dem opp. Det kan være BIKO-fibre, som er syntetiske polymerfibre, eller polyesterfibre.

Blant de tidligste isolasjonsmaterialene finner vi sagflis og høvelflis. De har vært brukt som isolasjon siden industrialiseringens begynnelse på 1800-tallet, da det ble produsert store mengder flis ved sagbrukene. Siden det er et biprodukt, er det et rimelig materiale. Det er viktig at flisen er ordentlig tørr, slik at man ikke bygger inn fuktighet. En ulempe med flis er at den lett pakker seg sammen, noe som gir den dårligere isolasjonsverdi enn andre trefiberbaserte materialer. Sagflis er kortere enn høvelflis, noe som gjør at den pakker seg enda tettere og dermed isolerer noe dårligere. Av og til tilsettes 5 % hydratkalk (lesket kalk) for å redusere risikoen for angrep fra skadedyr. Fra et klimaperspektiv er høvelflis et godt alternativ fordi det er et biprodukt, det binder karbondioksid og krever ikke ekstra energi i produksjon. Den kan også ofte klassifiseres som lokalprodusert. Høvelflis er også et av de billigste alternativene. Lambdaverdi: cirka 0,06–0,08 W/mK.

Trefiberisolasjon produseres av furu og gran, og er et restprodukt fra sagbrukene. Isolasjonen finnes som porøse plater i ulike tykkelser, samt som løsull. I plateform er isolasjonen svært brukervennlig og lett å håndtere, noe som kan være praktisk hvis det er et mindre område som skal isoleres. Den er også relativt lett å få tak i, ettersom mange forhandlere tilbyr den. Den har gode lyddempende egenskaper takket være vekten, som er cirka 50 kg/m³. Platene er formstabile og synker ikke sammen. Lambdaverdi: cirka 0,038 W/mK. Isolasjonen er brannbeskyttet, vanligvis med ammoniumpolyfosfat eller ammoniumfosfat, og i noen tilfeller bor.

Celluloseisolasjon selges både som løsull og i plater. Den kan produseres av ny papirmasse eller av returpapir. Platene er lette å håndtere, men ved større jobber lønner det seg med løsull. Løsullen blåses inn med en pumpe, og oppstillingskostnaden for pumpen må tas med i beregningen, men utgjør vanligvis en liten del av totalkostnaden. Som alltid ved isoleringsarbeid er det viktig å være nøyaktig i utførelsen slik at det ikke oppstår luftlommer rundt vinduskarmer og lignende. Løsullen har fordelen at den kan trenge inn i små hulrom. Plater må skjæres til med høy presisjon slik at det ikke oppstår sprekker mellom platene, for at resultatet skal bli like bra. Platene produseres med en liten mengde plast for å gjøre dem formstabile, og dette kan være BIKO-fiber. Både løsull og plater er brannbeskyttet. Et vanlig middel er ammoniumpolyfosfat, som ved oppheting starter en kjemisk prosess der vann frigjøres, noe som kveler ilden. Også aluminiumhydroksid og bor brukes som brannhemmende midler. Celluloseisolasjon laget av returmasse er naturligvis mer klimavennlig, ettersom man gjenbruker et allerede fremstilt produkt og gir det nytt liv i stedet for å bruke ny papirmasse. Celluloseisolasjon er prisgunstig, relativt lett å få tak i og produseres i Sverige [og i Norge]. Lambdaverdi er cirka 0,036–0,039 W/mK.

Hamp er en fiber som tidligere ble dyrket og brukt i stor utstrekning Sverige. Den lange og svært sterke fiberen ble blant annet brukt til tekstiler og tau. Mellom 1970- og 2000-tallet var det forbudt å dyrke industrihamp i Sverige, men nå blir den stadig vanligere. Som isolasjonsmateriale er den relativt ny. Hamp trives svært godt i Sverige, men dessverre finnes det ikke så mange dyrkere, noe som fører til begrenset tilgang på svensk hamp. Derimot dyrkes hamp andre steder i Europa. Hamp finnes å få kjøpt både som løsull og i plateform. Den har tilsvarende lambdaverdi som andre organiske isolasjonsmaterialer. I plateform er den brannbeskyttet med soda, og platene er produsert med tilsetning av BIKO-fibre for å kunne holde formen. Det er også mulig å bruke hamp som løsullsisolasjon, men så vidt vi vet finnes det ennå ingen teknikk for å blåse den inn, så den må legges inn for hånd. En fordel med hamp er at skadedyr unngår den, og at den har naturlige egenskaper som hemmer sopp og bakterier. Hamp dyrkes uten sprøytemidler, og det brukes heller ingen kjemikalier i foredlingsprosessen. Hamp er en hurtigvoksende plante, og den binder så mye karbondioksid at den, selv etter industriell bearbeiding, fungerer som en betydelig karbonlager. Lambdaverdi er cirka 0,04 W/mK.

Halm er et biprodukt fra landbruket, og en egnet fiber i isolasjonssammenheng takket være at luften er lukket inne i stråene. Halmballer har ikke lang tradisjon som isolasjonsmateriale i Sverige, men har en lengre tradisjon som veggisolasjon i USA. Fordelene med halm er at det er billig, og det går relativt raskt å bygge med det siden man pakker det i baller. I Sverige er det vanligst å bruke tradisjonelle "vanlige" småballer, men i Frankrike og i Baltikum har man gjort byggeprosessen mer storskala ved å bygge med store prefabrikkerte halmballelementer som løftes på plass med kran. Selv om lambdaverdien til halm ikke er spesielt god, blir isolasjonsverdien tilstrekkelig når man bygger med baller, ettersom man får en tykkere vegg enn i vanlige trehus. Halmballene blir vanligvis pusset inn med leire – ett lag på innsiden og ett lag på utsiden. Dette for å gjøre konstruksjonen musefri og for å oppnå stillestående luft inne i veggen. Halm er et svært miljøvennlig alternativ, avhengig av hvor langt det må transporteres og hvordan det er dyrket. Det er viktig at halmen er tørr når den bygges inn i veggen. Halm er svært vanskelig å antenne. Lambdaverdi er cirka 0,07–0,085 W/mK.

Lin som isolasjonsmateriale har faktisk vært brukt lenge i Sverige. Ikke minst som tettemateriale mellom tømmerstokker og rundt vindus- og dørkarmer. I en del år har det også vært tilgjengelig linullplater som produseres i Finland. Disse har god isolasjonsevne og god lydisolerende effekt. I tillegg unngår man farlig støv og kløe ved håndtering. Mange allergikere opplever linisolasjon som behagelig.

Fibrene bindes sammen til matter og stives opp med en liten andel polyesterfibre. En mindre mengde av det relativt ufarlige stoffet soda tilsettes for å få isolasjonen klassifisert som brannsikker, selv om lin i seg selv er vanskelig å antenne. Lin er naturlig motstandsdyktig mot skadedyr, råte og mugg. Sverige har et klima som egner seg godt for linproduksjon, på samme måte som Finland og Tyskland, som vi importerer fra. Lambdaverdi er cirka 0,038 W/mK.

Ull fra sau er et litt uvanlig innslag i denne sammenhengen når vi snakker om plantebaserte isolasjonsmaterialer, men ull har lignende egenskaper. Ull er også et biprodukt som vi virkelig burde ta i bruk. Det finnes produksjon i for eksempel Østerrike og Storbritannia, og det har vært gjort forsøk i Sverige. Ullisolasjon har svært gode isoleringsegenskaper sammenlignet med de andre materialene i artikkelen. Problemet med ull er at den lett angripes av møll, og derfor må den vaskes og behandles før den bygges inn i veggen. Den østerrikske produsenten Isolena har utviklet en metode der de unngår kjemiske biocider og i stedet endrer molekylproteinstrukturen gjennom en plasma-ionbehandling. Ull har naturlig gode vannavvisende egenskaper og er svært vanskelig å antenne. Per i dag må isolasjonen transporteres over lengre avstander sammenlignet med de trebaserte, innenlandske isolasjonsmaterialene. Ullisolasjon er fortsatt relativt kostbart. Lambdaverdi er cirka 0,035–0,038 W/mK.

Avslutningsvis finnes det flere relativt likeverdige isolasjonsmaterialer å velge mellom, så valg av materiale bør tilpasses ut fra eiendommens og husets forutsetninger. Men de organiske isolasjonsmaterialene har så mange fordeler at det ikke finnes noen grunn til å ikke velge ett av dem. Klimapåvirkning, bærekraftsperspektiv, materialenes egenskaper – alt taler til fordel for organiske isolasjonsmaterialer.

Dette gjelder både for våre gamle trehus og ved nybygg, der det eneste fornuftige alternativet er å bygge i tre – og da bruke materialer med hygroskopiske egenskaper som kan absorbere, fordele og ventilere ut fukt, akkurat som resten av trehuset.

Like barn leker best …

Utarbeidet av Slöjd & byggnadsvård, Västra Götalandsregionen og tilpasset til norsk med støtte fra Nordisk ministerråd.