TRUET

HERREGÅRDSLANDSKAPET PÅ LADE, TRONDHEIM

Fortettingspolitikk er i ferd med å ødelegge et historisk kulturlandskap av nasjonal verdi.

Dagens byfortetting er i ferd med å ødelegge et nasjonalt viktig kulturlandskap på Lade i Trondheim. I dag er det særlig lystgårdene som trues av stadig nye byggeprosjekt som med sine høyder og volum er med på å endre synlighet og lesbarhet til historisk viktige bygninger og landskap.

Fortidsminneforeningen etterlyser en helhetlig plan for hvordan kulturlandskapet på Lade skal forvaltes i framtiden. Det er et sårt tiltrengt behov, som er helt nødvendig for å sikre at Trondheim bevarer en sentral del av sin identitet og historie. Derfor settes Trondheims herregårdslandskap på Rødlista. 

Den historiske bakgrunnen

Fra 1700-tallet bygget Trondheims rike borgerskap store lystgårder i de landlige omgivelsene i randsonene til byen. Her kunne de unnslippe den intense stanken fra rennesteiner og utedoer i bykjernen, her kunne de holde storslåtte selskaper for byens elite samtidig som de sikret seg tilgang til mat; flere av lystgårdene ble også driftet som landbrukseiendommer.

Et særlig populært område var Lade, hvor våren og solvarmen kommer tidlig og marka har vært dyrket i århundrer. Lade er viktig i lokal og nasjonal historie. Her satt de mektige ladejarlene som hadde sentrale roller i rikssamlingsprosessen og i grunnleggelsen av Trondheim. Her lå et av landets viktigste hov, og siden Lade kirke, som fremdeles utgjør en del av det særegne kulturlandskapet.

«Trondheims Arkadia»

Kulturlandskapet i byens rikeste lystgårdssone, strekningen Lade-Charlottenlund, er ofte betegnet som «Trondheims Arkadia» og er i dag blant de få områdene der man fremdeles kan få et inntrykk av det gamle herregårdslandskapet.  På hver sin haug i landskapet ligger gårdene, med vid utsikt utover sjøen.

Lystgårdene var bygd av de få og for de få, og var plassert i landskapet for å synes, som utstillingsvindu for velstanden til Trondheims stormenn. Etter hvert ble gårdene omringet av bybebyggelse, men de fleste av dem fikk stadig lov til å vise seg frem og pryde bybildet.

Dagens byfortetting er i ferd med å endre dette drastisk. Gårdene er i ferd med å bli usynlige, dels fordi nye bygninger plasseres så tett på at lystgården blir visuelt overdøvet, dels fordi nye, store bygningsvolumer skjuler dem også i det store landskapsbildet.

Nasjonal verneverdi uten verdi?

De trondhjemske lystgårdsmiljøene regnes både av Riksantikvaren (NB-registeret), fylkeskommunen (regional plan for kulturminner) og kommunen (kulturminneplan) som et nasjonalt viktig kulturlandskap som skal tas hensyn til og sikres. Ifølge WikiStrinda skal det ha vært omtalt 70 lystgårder i Trondheim i perioden 1750–1850.

Hvor mange av disse som fremdeles står som bygningskompleks er uklart, men det er neppe mer enn halvparten. Nesten ingen fremtrer lenger som jordbrukseiendommer. Flere bestående anlegg har i dag en eller annen form for vern, også på Lade, men uten en plan for området som helhet som ser på lystgårdene samlet og i sammenheng med det historiske viktige området de er plassert i, vil de gjennom stykkevis gjenbygging miste sin historiske verdi.

Fortetting som trussel

De fleste av de bevarte anleggene, selv flere av de fredede, har vært gjenstand for vesentlige bygningsmessige endringer i etterkrigstiden. I et kulturminnevern-perspektiv har mange av disse endringene vært negative. Mens slike trusler i dag synes å være under kontroll, er det nå en ofte hensynsløs innbygging av disse kulturmiljøene som er den store utfordringen.

Helt nytt er heller ikke dette; flere anlegg fremtrer for lengst som deler av villakvartaler, eller av industriområder. Det kvalitativt nye er at lystgårder som faktisk har offentlig vernestatus får sine kvaliteter vesentlig redusert ved innbygging.

Her er ikke engang fredede anlegg skånet. Eksempel på dette er fortettingen som er skjedd ved Ilsvika og Lerchendal, og mer nylig ved Falkenborg og Lade, samt planlagt ved Saxenborg. Som trend synes denne utviklingen å akselerere, og i ly av en ensidig fortolkning av hensikten med fortettingspolitikken.

En tapt mulighet

Deler av det gamle lystgårdslandskapet ble i sin tid omgjort til industriområder. På Lade og på Lilleby har disse områdene de seneste år vært gjenstand for fortetting og fornying. Dette kunne vært en gylden mulighet til å igjen løfte frem lystgårdene i landskapet, men i stedet bygges det boligblokker med høy tetthet som ofte kommer i konflikt med siktlinjer og opplevelsen av landskapet som helhet.

Fortidsminneforeningen mener at man må gi nok plass i umiddelbar nærhet til lystgårdene i form av en sikringssone, og samtidig bør ny bebyggelse formes slik at de viktige siktlinjene ivaretas på avstand. Lystgårdene skal være synlige fra viktige ferdselsårer, og det er viktig at siktlinjer mellom lystgårder og andre viktige historiske traséer bevares. 

Fortettingsprosjektene har inntil nylig hovedsakelig handlet om tomter som ligger sør for Lade Allé og på den måten ikke berørt de viktige siktlinjene i kulturlandskapet som forbinder Lade, Ringve, Devle og videre mot Leangen. Lade Allé burde være en nordre grense for den tette bybebyggelsen som reiser seg på sørsiden. Dette vil også være med på å styrke Lade Allé som historiske trasé.

Etterlyser en helhetlig plan

Fortidsminneforeningen etterlyser en helhetlig plan for hvordan hele herregårdslandskapet rundt Trondheim skal forvaltes i framtiden. Spesielt akutt er det med en plan for bevaring av kulturmiljøet på Lade som til nå har vært skånet for det største fortettingspresset. En slik plan er et sårt tiltrengt behov, og helt nødvendig for å sikre at Trondheim bevarer en sentral del av sin identitet og historie. Derfor settes Lades lystgårdslandskap på Rødlista.