Publisert 11.06.2022
Tekst: Trond Rødsmoen
«Fiskevollen er mer enn istandsetting av noen hus. Det er vern av et kulturmiljø som har klart å opprettholde sin opprinnelige bruk over flere hundre år.» Det skriver juryen i sin begrunnelse for å gi verneprisen 2022 til Sølensjøen Lotteierlag SA. Prisen får de for arbeidet med å restaurere fire bygninger i det som er landets eneste aktive innlandsfiskevær.
– Dette er en enestående oppmuntring til lotteierne, alle som har hus her på Fiskevollen, til å fortsette å ta vare på stedet. Vi er veldig stolte og begeistrede over å ha fått denne prisen, sier Dag Ådne Sandbakken.
Nyinnstiftede Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNIs nasjonale vernepris ble delt ut lørdag 11. juni i Bergen, som del av Fortidsminneforeningens festmiddag under det årlige representantskapsmøtet. Vinneren mottar diplom og 100 000 kroner, og en plakett.
Arv gjennom generasjoner
Sølensjøen Lotteierlag på Fiskevollen i Rendalen består i dag av knapt 50 lotteiere. Fiskerettene her ble gitt gårdene i Øvre Rendal allerede i middelalderen og lottene, eller andelene, har gått i arv i generasjoner. Med fiskerettene en god dagsreise inn på fjellet kom også behovet for båtnaust og husly i fiskesesongen. Fiskeværet med sine i dag nærmere 100 bygninger - med smått og stort - representerer et tradisjonelt og særegent bygningsmiljø fra 1700-tallet, med enkelte hus som er enda eldre.
Verneprisen 2022 får lotteierne spesielt for restaureringen av fire bygninger de eier i fellesskap og som representerer tre ulike bygningstyper; tjellen, nøsteret og ljørbua. Tjellen ble brukt til å lagre utstyr, nøsteret var for båten og fangsten, mens ljørbua var der de bodde under fisket.
Disse bygningene ble flyttet til sin nåværende plass på 1960-tallet, men da de ikke hadde noen nyttefunksjon ble de stående og forfalle. Men dette endret seg da lotteierne i 2018 gikk sammen om å restaurere en annen bygning på Fiskevollen, fjøset som var i ferd med å rase helt sammen. De klarte å skaffe midler til å hyre inn lokale tradisjonshåndverkere, og med en stor felles dugnadsinnsats i tillegg er nå fjøset blitt Fiskevollens fint restaurerte samfunnshus.
Dette prosjektet inspirerte, og de gikk like etter løs på den lille husrekken med de tre originale bygningstypene.
Lotteierne og håndverkernes pris
Dag Ådne Sandbakken løftes av flere involverte frem som primus motor og prosjektleder som har søkt tilskudd og samlet inn penger. Selv understreker han at denne prisen går til alle lotteierne som har vært involvert i en eller annen grad, i dugnader, som har skuffet jord, plukke stein og bidratt med utstyr og materieler.
– Jeg vil gi oss lotteiere halve æren for arbeidet, mens den andre halvparten utvilsomt går til de dyktige håndverkerne i Sømåen Tradisjonshandverk som har utført selve restaureringen, sier Sandbakken.
Juryen sier seg helt enig med Sandbakken i sin begrunnelse:
«Det håndverksmessige arbeidet på de fire nominerte bygningene (tjellen, ljørbua, nøsteret og lotteiernøstet) er godt utført. Håndverkerne har på en fin måte balansert mellom en antikvarfaglig og en pragmatisk tilnærming til reparasjonsarbeidet. Det er på en fin måte vist respekt for bygningenes enkle konstruksjoner og materialbruk. Skadde stokker er byttet med tilsvarende nye stokker uten overdreven bruk av spunsing og lapping slik kulturminnevernet ofte har hatt en tendens til. Bygningene fremstår som reparert samtidig som mye av de originale materialene er bevart. Denne balansen er vanskelig å oppnå, og juryen gir all ros til lotteierlaget og håndverkerne for måten dette er løst på.»
Øker oppplevelsesverdien for stedet
Videre ser juryen verdien i at dette helt særegne miljøet holdes levende: «I store kulturmiljøer som Fiskevollen er enkeltbygninger viktige brikker som sammen utgjør helheten. Opplevelsesverdien og stedet som historieforteller er avhengig av at de mange små og enkle bygningene bevares. Selv om fisket fremdeles holdes i hevd på stedet, er det en rekke av de gamle husene som ikke lenger har en direkte nyttefunksjon. At lotteierlaget likevel velger å bruke ressurser på å sette de gamle husene i stand, gjør prosjektet ekstra prisverdig.
– En følge av arbeidet med disse bygningene som vi eier i fellesskap er at lotteiere er blitt enda mer bevisste verdien av det vi forvalter og i enda større grad ønsker å ta vare på egne hus. Nå ser vi at det finnes midler å søke på gjennom Kulturminnefondet og andre steder. Allerede nå planlegges det å sette i stand flere naust og andre bygninger på Fiskevollen, sier Sandbakken.
Last ned juryens begrunnelse for å gi verneprisen til Sølensjøen Lotteierlag
Juryen deler også ut to hederlige omtaler, der hver mottaker får diplom og 25 000 kroner.
Hederlig omtale består av diplom og kr 25 000.
Juryens begrunnelse:
Hederlig omtale går til Liv og Thomas Sandvik Jacobsen for restaurering av småbruket Kleivstaul Søndre i Kviteseid på ein særs god måte. Tunet frå 1870 hadde stått tomt sidan 1980. Tidlegare eigar hadde begynt på oppussing, men gitt seg. Plassen sto til nedfalls og bygningane var i svært dårlig forfatning.
Thomas er sjølv tradisjonshandverkar og har utført alt tømmerarbeid sjølv. Han er opptatt av å lesa bygningen og bygningshistorikken, og har hatt eit ønskje om å utføra alt arbeid på gamlemåten. Såleis er det for eksempel varierande breidde på golvborda, festa med smidd spiker. Alle dei gamle glasa er restaurert, og det er laga vareglas for vinterbruk.
Materialer er skore på lokale sagbruk etter mål. Materialen er så handhøvla. Grua og pipe er restaurert med hjelp frå tradisjonsmurar Eystein Greibrokk. Overflatebehandling av veggar er gjort med linoljemaling med utgangspunkt i tidlegare fargebruk. Fast innreiing er laga tidsriktig. All anna innreiing er gjenbruk.
Stovehuset er no ferdig restaurert. På dei andre bygningane i tunet er det utført sikringstiltak. Tunet er gjerda inne med stakitt etter merker av tidlegare stakitt. Her blir det dyrka bær, frukt og grønsaker til eige bruk. I tillegg er her høns og geiter. Det er ikkje søkt tilskott av noko slag. Arbeidet som er utført er gjort ut i frå ønskje om å ha det slik.
Liv er ein ivrig fotograf, bloggar og skribent og formidlar arbeidet med tunet i sosiale medier og tidskrift. Ho har gitt ut fleire koftebøker med strikkeoppskrifter og har såleis både heimen og arbeidsplassen sin her.
Etter at stovehuset var ferdig, har Thomas starta firmaet Bygningsmann AS med fleire tilsette, som hovudsakleg arbeider med tradisjonshandverk og bygningsvern. For tida har han tilsett lærling. Han har flytta den gamle Telemark skifabrikk og satt den opp utanfor tunet som snikkarverkstad og leigd låven på nabogarden til større arbeider. Thomas er vidare opptatt av å bygge opp lokalt nettverk av sagbrukarar og tradisjonshandverkarar, og halda kurs i lokale tradisjonelle handverksfag.
Familien Sandvik Jacobsen har redda eit gamalt tun frå forfall og skaffa seg ein heim og ein arbeidsplass utan å kompromissa med huset. Dei har busett seg i ein fråflyttingsbygd der dei finn meir enn nok arbeid, og dei er med og styrkar det lokale fagmiljøet for tradisjonshandverk. Dei er begge gode formidlarar av tradisjonshandverk og bygningsvern gjennom arbeidet med gardstunet, noko som vil gi positive ringverknadar i regionen.
Last ned juryens begrunnelse for hederlig omtale til Liv og Thomas Sandvik Jacobsen
Hederlig omtale består av diplom og kr 25 000.
Juryens begrunnelse:
Bymuseet i Levanger har 250 medlemmer og arbeidet gjøres i stor grad på frivillig basis. Hederlig omtale gis blant annet for innsatsen for kulturvern over tid.
Levanger er kjent for sin karakteristiske trehusbebyggelse reist etter en bybrann i 1897, innenfor rammene til en byplan fra 1846. Byarkitekturen er typisk for perioden, med mange innslag av mer moderne arkitektur som sammen danner et variert bybilde som viser utvikling over tid. Levanger er et unikt eksempel på norsk byutviklingshistorie og er et kulturmiljø av nasjonal verdi som ble vedtatt fredet i 2018. Bymuseet har vært sentrale i arbeidet frem mot anerkjennelsen av Levanger sentrum som viktig kulturmiljø gjennom å delta aktivt i debatten og skape engasjement rundt saken.
Bygninger som er ervervet, restaurert og på den måten reddet av Bymuseet er: Brusve gård (1803), Dampskipsbrygga (1897), Emilies hus (1897), Hveding Auto (1898) og Middelskolen (1878). Samlingen er et godt utvalg av hus med forskjellig bruk typisk for Levanger, med hovedvekt på tiden rundt forrige århundreskifte. Restaureringsarbeidet er gjennomført etter antikvariske prinsipper på forbilledlig måte. I flere tilfeller er bygninger reddet fra å bli revet og fått nytt liv med ny bruk.
Bymuseet er en relativt liten frivillig organisasjon, og det er prisverdig hvordan man har vist handlekraft og gjennomføringsevne til å håndtere komplekse prosesser slik som arbeidet frem mot kulturmiljøfredningen, planlegging av restaureringsarbeid, søknader og innhenting av kunnskap fra fagfolk.
En effekt av fredningen er et større fokus på den gamle trehusarkitekturen i Levanger sentrum. Det er gjort flere tilbakeføringer av fasader til et mer opprinnelig utsende og flere er i prosess. Bymuseets arbeid på gårder i sentrum har uten tvil bidratt som gode forbildeprosjekter for denne utviklingen.
Bymuseet har vært avgjørende for at Levanger i dag er i en særstilling i Norge med sin fredede bykjerne, og deres bidrag til kulturminnevernet er et forbilde til hvordan denne kulturarven skal forvaltes over tid, bit for bit, dag for dag.
Last ned juryens begrunnelse for hederlig omtale til Bymuseet i Levanger
Vet du om en kandidat til den nasjonale verneprisen for 2023? Fristen for nominering er 15. desember 2022.
Mail