Publisert 28.10.2020
Tekst og foto: Ina Halvorsen, nyutdannet gjenstandskonservator fra Universitetet i Oslo. Artikkelen sto først på trykk i Fortidsvern nr 3 2020.
Som masterstudent i gjenstandskonservering var jeg så heldig å få lov til å konservere en av foreningens gjenstander i masteroppgaven min – et sognebudsett eller nattverdssett fra Uvdal stavkirke.
Preventiv og aktiv konservering
Konservering er enkelt forklart håndtering av endring. Gjenstander endrer seg som følge av bruk og de naturlige nedbrytningsprosessene alle ting gjennomgår. Forskjellige nedbrytningsfaktorer som for eksempel lys, fuktighet og temperatur vil føre til at gjenstander eldes og endrer utseende.
Noen av endringene som oppstår kan være uønskede, da de kan skade gjenstandenes integritet, avhengig av hvilken kulturhistorisk betydning gjenstandene har. Konservatorens mål er dermed å håndtere nedbrytningsprosessene og sørge for at nedbrytningen ikke skader gjenstandenes integritet og autentisitet. Dette gjøres gjennom det som kalles preventiv og aktiv konservering, hvor preventiv konservering går ut på å kontrollere oppbevaringsforholdene til gjenstandene, og aktiv konservering går ut på å fysisk behandle eventuelle uønskede endringer som gjenstandene har blitt utsatt for.
Dette arbeidet innebærer at konservatoren har kjennskap til gjenstandenes kulturhistoriske verdier og dermed hvilken betydning gjenstandene har for menneskene som skal betrakte dem. En stor del av gjenstandssamlingen til Fortidsminneforeningen er kirkeinventar og disse gjenstandene vil derfor ha blant annet historisk, religiøs og symbolsk verdi – slik vi skal se med sognebudsettet fra Uvdal stavkirke i Buskerud i Viken.
Et sognebudsett fra 1575
Sognebudsettet kom i Fortidsminneforeningens eie i 1901 og står til vanlig utstilt i Borgund stavkirkes besøkssenter i Sogn i Vestland, som del av utstillingen om det religiøse livet i middelalderen. Når menneskene som sognet til Uvdal stavkirke var for syke til å reise til kirka for å motta nattverden, måtte presten bringe nattverden til de syke med såkalt sognebud. Til dette trengte han et nattverdsett som var hendig å ha med seg på reise.
SE FLERE UNIKE GJENSTANDER FRA FORENINGENS SAMLINGER
Sognebudsettet som tilhører Uvdal stavkirke består av en kalk og disk i tinn, en treeske og et læretui. Kalken ble brukt til vin, treesken til å oppbevare brødet og disken til å gi brødet med. Disken kan legges oppå kalken som et lokk, slik at det enkelt får plass i læretuiet.
På kalken finnes en inskripsjon på plattysk som er oversatt til «Kom til meg alle som er trette og som har tungt å bære og jeg vil gi dere hvile». I tillegg har kalken en inskripsjon av årstallet 1575, som mest sannsynlig angir året kalken og disken ble laget. Treesken har ingen årstall, men kildene over kirkeinventaret i Uvdal stavkirke nevner at denne ble tilhørende sognebudsettet ved et senere tidspunkt. Læretuiet har en svak inskripsjon innvendig som antyder at den ble laget på 1800-tallet, og det kan dermed tenkes at denne kan ha erstattet et tidligere etui.
Berørt utallige liv i de siste timer
Kalken og disken ble laget i en turbulent tid i Norge, kalt konfesjonaliseringa. Norge ble i 1537 et lydrike under Danmark og reformasjonen ble innført. Menneskets åndelige tilstand i dødsøyeblikket sto sentralt i den religiøse praksisen både før og etter reformasjonen, noe som kommer til syne i inskripsjonen på kalken. Sognebudsettet kan dermed sies å være et 450 år gammelt vitnesbyrd fra det religiøse livet i Uvdal under konfesjonaliseringa, og har berørt livene til utallige mennesker i sine siste avgjørende timer.
Dette er med på å underbygge den historiske og religiøse verdien til sognebudsettet og setter det i en kulturhistorisk kontekst. Settet har også en viss estetisk verdi, basert på dets diskré og ærlige uttrykk som står i sterk kontrast til mye av kirkeinventaret som ellers er bevart fra denne tiden. At kalken og disken er laget av tinn i stedet for sølv er et eksempel på dette, i tillegg til at nattverdsett laget av tinn så ut til å være en regional trend fra Valdres-regionen. Stene stavkirke, åtte mil sør-øst for Uvdal, skal også ha bevart et nattverdsett av tinn fra 1575 i sitt inventar, noe som tyder på at bruken av tinn til nattverdsett har strekt seg noe ut av Valdres-regionen. Sognebudsettet har dermed også lokalhistorisk verdi.
Hvor mange komplette sognebudsett i tinn som er bevart fra tiårene etter reformasjonen er vanskelig å si, så sognebudsettets «sjeldenhet» kan ikke vurderes. Imidlertid kan settet vurderes med bakgrunn i dets helhet og dets alder. I tillegg har settet stått utstilt i sakristiet i Uvdal stavkirke mange tiår før det ble flyttet til besøkssenteret på Borgund, noe som beviser at settet er vurdert å ha både kulturell og sosial betydning, som fortjener å bli vist frem.
Viktig å vite hvordan læret ble garvet
Ved nærmere undersøkelse av settet viste det seg at kalken, disken og treesken var i såpass god stand at det ikke var behov for aktiv konservering. Læretuiet viste derimot tegn til å være utsatt for endringer som trengte behandling, som vil bli beskrevet litt senere. Lær er nemlig en materialgruppe som trenger spesiell oppmerksomhet, da det er av organisk opphav. Gjenstander som er organiske – det vil si som består av materialer som er vegetabilske, animalske eller petroleumsbaserte – er spesielt utsatt for nedbrytningsfaktorer som fukt, lys, temperaturendringer, forurensing og skadedyr.
Når det kommer til lær, vil nedbrytningstendensen avhenge av hvordan læret er garvet. Den vanligste garvemetoden før 1900-tallet var vegetabilsk garving, som for eksempel ved bruk av eikebark, selje, bjørk eller mer eksotiske tresorter som sumak og tara. De kjemiske komponentene som er ansvarlig for den vegetabilske garveprosessen kalles tanniner, og disse tanninene kan deles opp i hydrolyserbare tanniner og kondenserte tanniner. Hydrolyserbare tanniner stammer fra tresorter som kastanje, sumak og tara, mens kondenserte tanniner kan stamme fra blant annet eikebark, selje og bjørk.
Forskning har vist at lær garvet med kondenserte tanniner er mer utsatt for nedbrytning enn lær garvet med hydrolyserbare tanniner. Derfor kan det være fordelaktig å finne ut hvordan historisk lær er garvet, slik at man med sikkerhet kan fastslå hvordan læret nedbrytes og hvilke nedbrytningsfaktorer det er utsatt for. Dette kan man finne ut av ved å utføre kjemiske analyser på fiberprøver fra læret.
Men å fysisk fjerne materiale fra en historisk gjenstand for analyse kan kun gjøres etter nøye overveielser, hvor man med høy sikkerhet kan si at informasjonen fra analyse vil være av slik verdi at det kan forsvare materialuttaket. I læretuiets tilfelle ville informasjonen fra analyse kunne angi garvemetode, som igjen kunne fortelle noe om lærets nedbrytningstendens, og dermed også hvilke konkrete nedbrytningsfaktorer gjenstanden må beskyttes mot i fremtiden.
Kjemisk analyse av læretuiet
Kun et par milligram lærfibre ble skrapet av innsiden av læretuiet for analyse med Fourier-Transform Infrared Spectroscopy (FTIR). Analysen tok totalt tre dager og kunne fortelle at læret brukt i læretuiet mest sannsynlig er garvet med kondenserte tanniner. Dette betyr at læret er spesielt utsatt for nedbrytning fra luftforurensing, UV-stråling og varme, og preventive konserveringstiltak i oppbevaringen av læretuiet bør derfor innebære begrensninger av disse faktorene.
Når lær garvet med kondenserte tanniner blir utsatt for luftforurensing, vil det oppstå et surt miljø som kan føre til dannelsen av såkalt rødråte. Rødråte er en tilstand som kan ses på læroverflaten som et rødt pulver, ofte i sårkanter og på lærets bakside. Denne tilstanden er irreversibel og lar seg ikke behandle, og vil etter hvert som tiden går føre til at læret smuldrer opp. Tilstanden ses ofte på lær garvet med vegetabilsk materiale som inneholder kondenserte tanniner, og ofte på lær fra 1800-tallet, da dette på den tiden var en utbredt garvemetode. Det var derfor ikke videre overraskende at læretuiet fra Uvdal var utsatt for rødråte.
De fire hovedprinsipper
I aktiv konservering er det ofte fire prinsipper som går igjen – rensing, stabilisering, sammenføyning og retusjering. I arbeidet med sognebudsettet ble det fokusert på at settet skulle tilbake på utstilling, og valg av konserveringsbehandlinger ble dermed tatt med dette som bakgrunn. Noen av de viktigste behandlingene utført på etuiet er beskrevet nedenfor.
Stabilisering: Rødråte kunne ses flere steder langs sårkantene til læret. Som tidligere nevnt kan ikke rødråte direkte behandles, men man kan forsøke å bremse nedbrytningen ved å påføre et konsolideringsmiddel der rødråten har utviklet seg. Prinsippet bak dette er at konsolideringsmiddelet kapsler inn rødråten, og dermed hindrer forurensing og andre nedbrytningsfaktorer å komme til det sårbare området. Bakgrunnen for behandlingen var å forsøke å begrense alvorlighetsgraden til rødråten.
Rensing: Flere hvite flekker som etter all sannsynlighet var fugleskitt kunne ses over store deler av etuiet. Dette er ikke så uvanlig å se på kirkeinventar, hvor fugler har holdt til inni kirka hvor gjenstandene har vært utstilt eller oppbevart. Ved rensing følger prinsippet om at de minst skadelige rensemetodene testes først. I dette tilfellet ble mekanisk rensing med polyuretansvamp testet først uten vellykket resultat. Våtrensing med destillert vann på bomullspinne ble deretter testet, med positivt resultat. Bakgrunnen for behandlingen var at fugleskitt kan gjøre stor skade på gjenstander, i tillegg til at det forstyrrer det helhetlige inntrykket og integriteten til gjenstanden.
Sammenføyning: En av lærreimene på siden av etuiet hadde en ødelagt nagle, slik at reimen var løs. Reimen kunne festes enten ved å erstatte den ødelagte naglen eller ved at reimen ble limt på plass. På grunn av tidsbegrensninger falt avgjørelsen på å bruke et egnet lim til å lime reimen. Dette limet kan fjernes ved en senere anledning, i tilfelle det skulle være ønskelig å erstatte den ødelagte naglen. Det ble vurdert at reimen skulle festes igjen, slik at etuiet fikk tilbake noe av sin opprinnelige form.
Retusjering: Fronten av etuiet hadde spor etter en del slitasje fra at lokket har blitt åpnet og lukket gjentatte ganger. Denne slitasjen viste seg som delaminering av læret, som vil si at det øverste lærlaget var slitt vekk slik at det oppstod betydelig farge-forskjell. Slik fargeforskjell kan korrigeres ved å retusjere med egnet farge og denne fargen må blandes slik at den matcher den ønskede fargen så best som mulig. Her ble det brukt en pigmentert vannbasert farge, som ble påført punktvis med en tannpirker, for å bedre kunne kontrollere resultatet. Det ble vurdert at retusjering var nødvendig fordi slitasjen var lokalisert på etuiets front og dermed kunne trekke fokuset vekk fra etuiets helhet når utstilt.
Også selve behandlingen eldes
Konservering er sjelden rett fram. Alt avhenger av livet gjenstanden har levd, hvilke endringer den er utsatt for, hva slags betydning gjenstanden har for menneskene som skal betrakte den, og hvilket liv gjenstanden skal tilbake til etter konservering. Objektivitet og kritisk beslutningstaking er dermed essensielt i konserveringsprosessen.
I tillegg er kanskje det viktigste prinsippet en konservator etterstreber, prinsippet om retreatability. Dette går ut på at de aktive konserveringsbehandlingene som velges skal kunne gjøres om i fremtiden. For det som gjelder for gjenstandene, gjelder også for behandlingene – de eldes. Lim kan gulne og bli sprøtt, retusjeringer kan bli blasse, ferniss kan krakelere. Men selv om den aktive konserveringen kan oppfattes som den mest fengende delen av konserveringsarbeidet, kan man ikke få understreket nok viktigheten av preventiv konservering.
Det kanskje viktigste konserveringsarbeidet foregår etter den aktive konserveringen, hvor gjenstandens levetid avhenger av de preventive konserveringstiltakene som gjøres. I læretuiets tilfelle ble det klart etter å ha analysert tannininnholdet i fibrene at et oppbevaringsmiljø med så lite luftforurensing som mulig og med minimal eksponering for høye temperaturer og UV-stråling, kan gi gode forutsetninger for et langt liv.
Takk til Fortidsminneforeningen for å la meg gyve løs på en av deres mange flotte gjenstander!
Ønsker du å lese flere slike artikler? Bli medlem og motta hvert år fire utgaver av Fortidsvern - Norges største kulturminnemagasin.
Mail