Norge har mye å takke Bergensavdelingen for. Håkonshallen, for eksempel

Publisert 29.10.2021

Feirer 150 års kamp for kulturminnene

Moster gamle kirke. Stavkirkene Urnes, Borgund og Hopperstad. Finnesloftet på Voss. Fløyrestauranten. Bryggen. Bergensavdelingen av Fortidsminneforeningen, i dag Hordaland avdeling, kan i stor grad takkes for at vi i dag kan glede oss over alle disse kulturskattene. Lørdag 30. oktober feires avdelingens 150-årsjubileum. Og den festen er lagt dit det hele startet: til Håkonshallen.

Tekst: Hans Emil Lidén, forfatter og professor emeritus. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern 1-2021.

Omkring 1870 skjedde det litt av hvert i Bergen stift som gjorde etableringen av en lokalavdeling av Fortidsminneforeningen nødvendig. Mange minnesmerker sto i fare for å forsvinne. eller bli ødelagt av forfall eller ombygging, men enkelte ildsjeler så hva som var i ferd med å skje.

I Bergen sendte maleren J.C. Dahl allerede i 1841 ut en Indbydelse til Restauration af den gamle Kongehal i Bergen (som Henrik Wergeland senere døpte Håkonshallen). Tanken ble tatt opp av Hovedforeningen i 1852. Hallen ble oppmålt av bergensarkitekten G.A. Bull som var en av foreningens flittigste oppmålere.

LES OGSÅ: Tenk deg Bergen utan disse byggene

LES OGSÅ: Bergen kommune spanderte 150-årsfesten

På grunnlag av Bulls tegninger utarbeidet så en annen arkitekt fra Bergen, domkirkearkitekt Chr. Christie, de første restaureringsplanene for den. Bygningen ble likevel stående urørt som militært kornmagasin like frem til 1869 da den ble ryddiggjort og foreløpig undersøkt. Deretter startet den nystiftede Bergensavdelingen (opprettet 5. juli 1971) en pengeinnsamling med tanke på å finansiere restaureringen. Som et ledd i innsamlingsarbeidet arrangerte man bl.a. en utlodning av norske kunstneres malerier.

For forandring og fremskritt

Avdelingen søkte deretter statsmyndighetene om tillatelse til å sette restaureringsarbeidet i gang. Den fikk man i 1873, med det resultat at avdelingen i første omgang ble stående faglig og økonomisk ansvarlig for arbeidet. Det ble påbegynt i 1880 etter Christies planer, men under daglig ledelse av arkitekt Peter Blix.

Peter Andreas Blix (1831-1901) var en helt spesiell personlighet. Som ingeniør/arkitekt arbeidet han for forandringer og fremskritt, men samtidig ble han etter hvert mer og mer opptatt av å bevare fortidens monumenter. Hans forhold til Bergen og Bergensavdelingen ble av den grunn temmelig komplisert. Han var østlending, men kom til Bergen i 1863 som teknisk assistent for Stadsingeniøren. Da Bergensavdelingen ble opprettet i 1871 ble han dens første formann, men han forlot både avdelingen og Bergen allerede i 1873 for så å komme tilbake i 1880 for å lede arbeidet med Håkonshallen.

Faglig uenighet stanset arbeidet

Restaureringen av Håkonshallen ble nøye fulgt av Bergensavdelingen. 1880-årenes årsberetninger gir detaljerte opplysninger om arbeidets gang. Etter hvert oppsto det et visst motsetningsforhold mellom Blix og avdelingen bl.a. fordi Blix ville endre Christies restaureringsplaner i samsvar med en rekke bygningsarkeologiske funn han gjorde under arbeidet. Dette fordyret restaureringen - noe avdelingen vanskelig kunne akseptere. Arbeidet ble derfor foreløpig innstilt i 1882, men styret ga likevel Blix «all anerkjennelse» for hans innsats.

Deretter overtok Kirkedepartementet ledelsen. En fagkomité oppnevnt av departementet la frem nye planer som ble approbert i 1885. Blix unnslo seg imidlertid for å lede det videre arbeid. Det førte til at arkitekt Adolph Fischer ble ny leder. Arbeidet ble satt i gang i 1886 og avsluttet i 1895.

Kirker uten formelt vern

Restaureringen av Håkonshallen var nok Bergensavdelingens viktigste enkeltsak i perioden 1876-1882. Men i tråd med Fortidsminneforeningens formålsparagraf «at opspore, undersøge og vedligeholde Norske Fortidsminder», påtok avdelingen seg også arbeidet med å redde i hvert fall noen av de mange verdifulle gamle bygningene som etter hvert sto for fall.

Først og fremst dreide det seg om kirkene fra middelalder og etter-reformatorisk tid som før Lov om Kirker og Kirkegaarde trådte i kraft i 1897, ikke var vernet på noen måte. Riktignok hadde man allerede i 1860-årene fått utvirket et rundskriv fra Kirkedepartementet om at alle planer om riving eller ombygging av eldre kirker skulle meldes Fortidsminneforeningen på forhånd, men det hjalp ikke stort når det gjaldt å avverge vandalismen.

40 stavkirker revet på 60 år

Ifølge en opptelling som ble gjort i samband med at loven av 1897 trådte i kraft, ble ca. 80 middelalderkirker, derav 40 stavkirker, revet i perioden 1840-1897. Bergensavdelingen fikk stadig meldinger om kirker i Bergen stift som var revet eller skulle rives eller ombygges. Flere av dem, bl.a. de store stavkirkene i Årdal, Hafslo og Stedje samt de mindre på Vangsnes og Rinde i Sogn og den vakre romanske steinkirken i Naustdal i Sunnfjord, forsvant dessverre uten at avdelingen fikk avverget det, tross fornyede henvendelser til Kirkedepartementet og Stortinget.

Heldigvis rakk arkitekt G.A. Bull å måle dem opp før de ble revet. I mange tilfeller klarte man å redde viktige deler av kirkenes inventar fra middelalder og nyere tid. Disse ble oversendt Bergen museum og bidro til å gjøre kirkesamlingen der til kanskje den fineste i landet.

Kjøpte kirker for å redde dem

Noen kirker klarte imidlertid Fortidsminneforeningen å redde. I 1870 fikk man et tilbud om å kjøpe Moster kirke som gikk for å være landets eldste, men tilbudet ble i første omgang avslått fordi man mente kirken ville bli stående og brukt, selv om en ny kirke ble bygget. I 1875 ble den likevel innkjøpt av Bergensavdelingen for 138 spesiedaler som arkitekt Blix hadde skaffet til veie.

Blix spilte også en rolle når det gjaldt å få bevart de to middelalderkirkene i Vik i Sogn. Hove steinkirke kjøpte han og innredet som gravkapell til seg selv. De middelalderske delene av Hopperstad kirke kjøpte Bergensavdelingen i 1880 til tross for at Stortinget året i forveien hadde avslått en søknad om bevilgning til innkjøpet.

Bergensavdelingens styre med konservator Anders Lorange i spissen, planla å flytte kirken til parken utenfor Bergens museum, men både Blix og bygdefolket satte seg imot dette. Blix begynte restaureringen av den i 1884. Arbeidet var fullført i 1891.

I 1879-80 overtok Bergensavdelingen også ansvaret for Borgund stavkirke og Urnes stavkirke. I 1882 kunne man derfor med stolthet slå fast at «de fleste eiendommer Foreningen har erhvervet, henligger under Bergensavdelingens kontroll».

I tillegg ble senere tre etter-reformatoriske tømmerkirker, Holdhus kirke i Hålandsdalen, Gaupne kirke i Luster og Hestad kapell i Viksdalen i Sunnfjord, samt tårnfoten og korkapellet i Nonneseter kloster i Bergen, overtatt av avdelingen. I Nonneseter satte avdelingen i gang arkeologiske undersøkelser, ledet av arkitekt Blix og senere arkitekt Schak Bull.

Profane middelalderbygninger

Avdelingen ble også eier av flere profane bygninger. De to mest kjente er Finnesloftet og Lydvaloftet på Voss, begge fra middelalderen. Finnesloftet ble kjøpt inn i 1891, Lydvaloftet i 1909. Ådlandstova på Stord ble i 1873 overført Bergensavdelingen av «flere Mænd i Stordøens Prestegjeld» som hadde kjøpt bygningen for å bevare den.

I Hosanger på Osterøy sto Fjellskålnesloftet; et 1500-talls loft som avdelingen kjøpte i 1895 fordi det skulle rives. Loftet ble først satt opp i parken utenfor Bergen museum, senere ble det lagret i museet før det så sent som i 1950 ble gjenoppbygget på Osterøy museum. Det samme gjaldt en stuebygning fra Landsvik på Meland i Nordhordland som avdelingen kjøpte for 200 kroner i 1884. Fra 1903 og utover sto den i en periode i Nygårdsparken før den ble revet. Deler av inventaret havnet i Bergen museum.

Som nevnt ble også Hopperstad stavkirke planlagt flyttet til Bergen. Det kan faktisk se ut til at Bergensavdelingen, i samarbeid med Bergen museum, i en periode tok mål av seg til å etablere et bygningsmuseum på linje med de to museene som omtrent samtidig ble planlagt i Kristiania og Lillehammer, henholdsvis Norsk folkemuseum og De Sandvigske Samlinger.

Engasjerte seg lite i Bergens egne fortidsminner

Det kan synes merkelig at Bergensavdelingen i så liten grad engasjerte seg i vernet av byens egne fortidsminner, da med unntak av Håkonshallen. Det har antakelig sammenheng med at de bergenske monumentene - Tyskebryggen og middelalderkirkene - ble beskrevet og påpasset av fremtredende byhistorikere som sto utenfor kretsen som styrte Fortidsminneforeningens bergensavdeling.

Unntaket er B.E. Bendixen (1838-1918) som spilte en viktig rolle som byhistoriker ved siden av sitt engasjement i Fortidsminneforeningen. Bendixen var både skolemann, politiker og kulturminneverner. Etter avlagt universitetseksamen virket han først noen år som adjunkt i Kristiansund hvor han bl.a. drev med arkeologiske undersøkelser i feriene. I 1872 dro han ut på en studiereise til nordiske museer, og i de følgende år foretok han to lengre reiser til museer og monumenter ute i Europa for å studere forhistorisk arkeologi.

I 1875 kom han tilbake til fødebyen Bergen som bestyrer av H. Tanks skole. Året etter ble han medlem både av Bergen museums styre og styret i Bergensavdelingen hvor han kom til å sitte som formann i 25 år.

Undersøkte gravhauger hver sommer

Flere andre personer med tilknytning til Bergen museum ble styremedlemmer i Bergensavdelingen, og denne tilknytning til Bergen museum kom til å sette sitt preg på Bergensavdelingens arbeid. Planene om å flytte bygninger til Bergen museums område er allerede nevnt. I tillegg kom avdelingens engasjement innen det arkeologiske feltarbeidet.

Hver eneste sommer ble mangfoldige gravhauger – fra Karmøy i sør til Sunnmøre i nord undersøkt. Det er vanskelig å fastslå hvilken rolle avdelingen egentlig spilte vis-à-vis Bergen museum når det gjaldt å ta initiativet til disse undersøkelsene, og hvem det var som finansierte dem. Av årsberetningene kan en få inntrykk av at Bergensavdelingen var initiativtakeren og at museets rolle nærmest var å ta imot gjenstandsfunnene som ble gravd frem, på linje med inventaret man mottok fra kirkene som skulle rives.

Denne tilsynelatende passive holdningen fra museets side kan ha sammenheng med at det på denne tid ikke fantes noe formelt grunnlag for Bergen museums rolle som offisiell forvalter av gravhaugene og deres innhold. En slik rolle fikk landsdelsmuseene først i 1905 da Lov om fredning og bevaring af fortidslevninger ble vedtatt. Før den tid brukte Bergen museums konservatorer åpenbart Bergensavdelingen som sin formelle oppdragsgiver.

Selvoppnevnt mundighetsorgan

Hvordan fungerte Bergensavdelingen? Den kan knapt kalles en forening i vanlig forstand. Den hadde få medlemmer (i årsberetningen fra 1891 anføres som en gledelig nyhet at medlemstallet hadde steget fra 86 til 135). Ingen medlemsmøter ble avholdt, bortsett fra årsmøtene hvor knapt noen andre enn styremedlemmene møtte opp. I likhet med Hovedforeningen i Kristiania opptrådte den nærmest som et selvoppnevnt organ som med departementets stilltiende aksept tiltok seg en viss myndighet i antikvariske saker.

Dette forholdet endret seg gradvis etter hvert som forvaltningen av fortidsminner ble legalisert – først ved den nevnte loven av 1905 som ga de regionale museene oppgaven å forvalte den arkeologiske sektor, og dernest ved opprettelsen av riksantikvar-embedet som i 1912 fikk ansvaret for bygningsvernet.

Det er fristende å tro at det kan ha vært en sammenheng mellom den omlegning av fortidsminneforvaltningen som 1905-loven og opprettelsen av riksantikvar-embedet innebar, og det generasjonsskiftet som omkring slutten av 1800-årene fant sted innen Fortidsminneforeningen. På hovedstyrets årsmøte I 1899 ble den 82-årige Nicolay Nicolaysen som hadde vært Fortidsminneforeningens formann siden 1852, ikke gjenvalgt som styremedlem.

Et nytt styre overtok ledelsen med Nicolaysens motstander H.M. Schirmer som formann. Dette styret representerte en ny generasjon vernere som med sine radikale synspunkter kan ha bidratt til forandringen av forvaltningsprosessen. Som foreningens årbok viser, ble interessefeltet flyttet fra arkeologiske undersøkelser mot bygningsvern og kunsthistorie.

Riksantikvarens forlengede arm

I hvilken grad medlemmene av Bergensavdelingens styre ble påvirket av de nye ideene, er vanskelig å svare på. Noe klart generasjonsskifte fant i hvert fall ikke sted innen avdelingen. De to nye medlemmene som kom inn i styret i 1890-årene - Gabriel Gustafson og Haakon Shetelig - var begge arkeologer og derfor naturlig nok mest opptatt av utviklingen innen nordisk arkeologi.

Avdelingens årsberetninger frem til 1905 viser at arbeidet i større utstrekning enn tidligere ble preget av ren rutine. Antall medlemmer i avdelingen hadde sunket, men en brevkortaksjon mer enn fordoblet antallet så det i 1905 nådde opp i 128. Utover beretningene om det vanlige vedlikehold av eiendommene rapporteres om noen få saker av betydning, bl.a. reparasjonen av den nyinnkjøpte Holdhus kirkes tårn som tappet avdelingen for midler, og den planlagte restaureringen av Kvinnherad kirke hvor avdelingen kjempet for å bevare det Rosenkranzske gravkapell som var foreslått omgjort til sakristi. Dramshusens skytningsstove og ildhus på Bryggen ble overdratt avdelingen og i en periode lagret på Bergen museum.

I tiden etter 1905 ble arbeidet langt på vei fortsatt i de samme spor - faktisk like frem til tiden etter andre verdenskrig. I praksis fungerte Bergensavdelingen som Riksantikvarens forlengede arm på Vestlandet, Den førte løpende tilsyn med og innrapporterte de fredede og verneverdige anleggs tilstand. Av større prosjekter som avdelingen var faglig medansvarlig for, var bl.a. konserveringen av Lysekloster og restaureringen av Mariakirkens interiør.

LES OGSÅ: Tenk deg Bergen utan disse byggene